Godt samliv, men ingen sex... Fortvilet på hans vegne!

[AnonymBruker]

Dette synes jeg er ekstremt vanskelig å si noe om, men vil gjerne ha noen seriøse tanker omkring situasjonen min og min samboer. Vi har snart vært sammen i 9 år og 8 år som samboere. Vi passer godt sammen og trives godt i lag. Vi har felles interesser og felles humor samtidig som vi også åpner opp for hver enkelts interesse og behov. Vi har vært uenige, men diskutert oss konstruktivt ut av uenigheten med saklige argumenter og ikke noen direkte krangler. Vi er et rolig par som aldri er på fest eller ute på byen. Vi holder oss hjemme. Vi er begge lidenskaplig opptatt av IKT og bruker mye tid fremfor hver vår PC.

Han visste om mine psykiske problemer før vi ble sammen Han visste at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep fra barndommen av og forholdet har som sagt gått fint, men: ikke det intime, det ekle, det motbydelige, det skitne, det skammelige, det nedverdigende ordet SEX...

Vi har snakket om sexolog og parterapi, men min terapeut sier det er for tidlig. Han har deltatt i samtaler med min terapeut, men terapeuten tar "min side" og sier at vi må la det få tid. Jeg blir lei meg på hans vegne. Hvor lang tid da? Det siste året kan jeg telle på én hånd hvor mange ganger vi har forsøkt å ha sex, men hvor det har stoppet pga. meg. Jeg er tørr. Jeg er for trang. Jeg er redd. Han vet om det og han sier han er fornøyd bare jeg prøver. Bare han ser at jeg vil, at jeg forsøker, at jeg ikke gir opp. Er det å være naken sammen å prøve? Jo, for meg er det visst det, for jeg må lære så mye. Alt jeg en gang lærte ang. seksualliv på skolen er fortrengt. Han forklarer om penis, testikler klitoris... Og jeg forstår - og glemmer... Jeg har aldri opplevd orgasme, tror jeg, og det er ikke noe jeg savner. Jeg har ikke et behov for sex. Jeg klarer meg utmerket godt uten, men den daglige dårlige samvittigheten ovenfor min snille og tålmodige samboer gnager og gnager. Jeg føler meg mislykket.

Noen ganger har jeg "besvimt" under et samleie. Det blir for traumatisk. Jeg skal ikke la meg overraske om han en dag kommer hjem og sier at han har vært utro. Jeg tenker at jeg ikke fortjener annet. At jeg bare tenker på meg selv og mitt som ikke klarer å tilfredstille ham. Jeg klarer ikke helt å tro på at "bare jeg prøver" så er det godt nok. En kjæreste som i snitt klarer et forsøk på sex annenhver måned er ikke mye å rope hurra for når jeg leser i andre tråder at tre ganger i uken er et minimum. Da slår det meg hvor ond og jævlig jeg er mot ham. Hvor egoistisk jeg er som ikke prøver oftere, men jeg er så redd. Redd for at det skal gjøre det minste fnugg av vondt, for da tørker og skrumper jeg inn som ei sviske... Kanskje jeg bør åpne opp for at han kan få ha sex med andre?

Tårene renner mens jeg skriver dette. Jeg er så utrolig glad i ham og jeg vet det er gjensidig, men jeg er så redd for at han en gang sier at han ikke gidder å vente på meg mer. Når han gjør det, skal jeg ikke klandre ham, men meg selv. Trolig har vi (dvs. han) holdt ut fordi vi har et så godt forhold på alle mulige måter ellers.

Hva tenker du etter å ha lest ned det jeg nå har skrevet?

Hva tenker du jeg, han eller vi begge kan gjøre for å bedre på situasjonen?

Anonymkode: c7d42...1ea

[Trine]

Jeg tenker at om han har holdt ut i 9 år så holder han vel ut i 9 år til, og 9 år etter det o.s.v. Jeg har aldri vært utsatt for overgrep så den situasjonen kan jeg ikke sette meg inn i. Men jeg har vestibulitt som gjør sex ekstremt smertefullt og for meg er sex noe jeg helst ikke vil tenke på. Ofte har jeg tenkt at jeg skulle ønske sex ikke var oppfunnet. Tenk så mye lettere det hadde vært om man slapp å forholde seg til det. Jeg hadde en samboer og han var veldig forståelsesfull. Vi pratet mye om hvordan jeg opplevde sex. Han var, som din samboer, veldig tålmodig på dette området. Det var jeg som ikke orket mer, jeg orket ikke den dårlige samvittigheten, følelsen av å ikke strekke til, tankene om sex som tok altfor mye plass i et ellers så kaotisk hode. For meg er forhold generelt vanskelig, så til slutt orket jeg ikke mer. Om du ønsker å ha et forhold så syns jeg du skal gi samboeren din en sjanse, la han få lov til å være tålmodig, la han få lov til å akseptere deg slik som du er. Om noe skulle ødelegge deres forhold så tror jeg ikke det er mangelen på sex som er problemet, men din dårlige samvittighet. Prøv å flytt fokuset, det er ikke lett, det vet jeg. Tenk på alt det fine dere har. Tenk på at han tross alt fortsatt er der etter 9 år, det betyr at han har det fint sammen med deg. Jeg ser ikke helt hva dere har å tape på å gå til en sexolog. Det finnes sikkert de som er spesialister på overgrep. Det virker som du og din samboer har en god komunikasjon. Så lenge det ikke legges noe press på deg så kan det jo faktisk hende en sexolog kan hjelpe, mer enn en psykiater ihvertfall. Det handler jo om å endre tankene om sex, bli trygg på det. Bevege seg i et tempo som passer for deg. Men jeg tror kanskje at det må være noe mer enn din dårlige samvittighet som gjør at du vil kunne ha sex med din samboer. Jeg tror aldri det kan blir bra om du egentlig ikke vil.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes kjæresten din håndterer det veldig bra. Det du trenger å gjøre er å tro på det han sier. Han ser hvordan du sliter.

Når han sier det viktigste er at du prøver så tror jeg han er helt ærlig. Jeg tror den verste virkningen av å bli avvist i senga ikke er at man må gå å være kåt, men at man føler seg lite verd og blir usikker på følelsene til partneren. Det tror jeg *ikke* din samboer sliter med, siden han ser du prøver, og det er en forståelig grunn til problemene.

Jeg tror nok det er viktig å ikke gi helt opp, men kanskje høre på terapauten din og ta det gradvis. Jeg tror dere bør få råd fra en sexolog e.l om hvordan dere bør gå frem. Kanskje det er andre ting enn samleie som er enklere for deg? Det er dumt å droppe all kos bare fordi man ikke klarer samleie.

Ellers så er det slett ikke alle som har sex 3x i uka. Du har ingen grunn til å føle deg ond. Jeg tror ikke det er lurt å la ham ha sex med andre.

[Solemnity]

Jeg synes du skal gi slipp på tankene om at du er "ond" og at samboeren din lider. Om dette hadde vært tilfellet, noe det ganske sikkert ikke er, så hadde det fremdeles ikke vært konstruktivt å fokusere på det. Ditt mål er å bli frisk. For deg innebærer det et ønske om å ha sex med den du elsker og dit kan du komme, men ikke om du konsentrerer deg om å rive deg selv ned med negative tanker.

Jeg har selv slitt med PTSD i forhold til sex, men ikke i så stor grad som deg. Å være naken sammen og la samboeren din ta på alle kroppsdelene som ikke er "farlige", i ditt hode, er et godt første steg slik jeg ser det. Samme i forhold til at du tar på han der du føler det er "trygt". Om smerter er den største frykten, noe det var for meg, så kanskje du burde jobbe med å gi han tilfredstillelse uten samleie?

Jobb med terapeuten og sexolog. Motivasjon fra din side er den viktigste faktoren.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle tre. Jeg forsøker å oppsummere hva jeg eller vi bør og kan gjøre:

Felles:

- Gå til sexolog med erfaring innenfor overgrep i oppveksten

- Snakke sammen om fysisk kontakt og sex

- Ha fysisk nærhet uten samleie

- La han ta på meg og jeg ta på ham på ufarlige områder

Jeg:

- Tro på at "å prøve er godt nok" for ham

- Være ærlig om hva jeg tenker og føler ang fysisk nærhet og sex

- Legge bort min dårlige samvittighet

- Tenke at jeg er en bra nok partner

- Tenke at han har vært glad i meg i 9 år og er det fortsatt

- Legge bort negative tanker som om jeg er ond, ikke strekker til, er egoistisk,

- Være motivert

Ser dere noe annet jeg eller vi bør gjøre eller tenke på?

Anonymkode: c7d42...1ea

[Solemnity]

Tusen takk for svar alle tre. Jeg forsøker å oppsummere hva jeg eller vi bør og kan gjøre:

Felles:

- Gå til sexolog med erfaring innenfor overgrep i oppveksten

- Snakke sammen om fysisk kontakt og sex

- Ha fysisk nærhet uten samleie

- La han ta på meg og jeg ta på ham på ufarlige områder

Jeg:

- Tro på at "å prøve er godt nok" for ham

- Være ærlig om hva jeg tenker og føler ang fysisk nærhet og sex

- Legge bort min dårlige samvittighet

- Tenke at jeg er en bra nok partner

- Tenke at han har vært glad i meg i 9 år og er det fortsatt

- Legge bort negative tanker som om jeg er ond, ikke strekker til, er egoistisk,

- Være motivert

Ser dere noe annet jeg eller vi bør gjøre eller tenke på?

Anonymkode: c7d42...1ea

Flott oppsummering, og utrolig hyggelig å svare noen som tar rådene på en slik konstruktiv og handlingsrettet måte. Lykke til

[frosken]

Tusen takk for svar alle tre. Jeg forsøker å oppsummere hva jeg eller vi bør og kan gjøre:

Felles:

- Gå til sexolog med erfaring innenfor overgrep i oppveksten

- Snakke sammen om fysisk kontakt og sex

- Ha fysisk nærhet uten samleie

- La han ta på meg og jeg ta på ham på ufarlige områder

Jeg:

- Tro på at "å prøve er godt nok" for ham

- Være ærlig om hva jeg tenker og føler ang fysisk nærhet og sex

- Legge bort min dårlige samvittighet

- Tenke at jeg er en bra nok partner

- Tenke at han har vært glad i meg i 9 år og er det fortsatt

- Legge bort negative tanker som om jeg er ond, ikke strekker til, er egoistisk,

- Være motivert

Ser dere noe annet jeg eller vi bør gjøre eller tenke på?

Anonymkode: c7d42...1ea

Dette synes jeg er en god oppsummering:-) Jeg ser ingen grunn til å vente med å forsøke å få hjelp fra en sexolog - gjerne en som samarbeider med din terapeut. Etter såpass mange år, så har jeg ikke så stor tro på at tiden i seg selv løser så mye.

Lykke til:-)

[AnonymBruker]

Takk for det begge to

Jeg har i kveld sendt en e-post til to psykologer som jobber med parforhold og psykiske problemer, så får vi se om noen av de har erfaring med overgrepsutsatte. Uansett, tenker jeg, så vet en psykolog en del om hvordan traumer påvirker livene våre.

Anonymkode: c7d42...1ea

[AnonymBruker]

Nå har jeg fått svar pr. e-post fra en psykiatrisk sykepleier med spesialisering innen seksologisk veiledning som jeg kontaktet. Han har kompetanse på følgende relevante områder:

- Problemer hos kvinner, f.eks. smerter ved samleie, skjedekrampe

- Usikkerhet i forbindelse med seksualiteten, f.eks. motvilje ved å ta på egen kropp, redsel for intimitet og nærhet, opplevelse av synd og skam

- Seksuell identitet og kjønnsidentitet

- Aseksualitet

Det ser ut til at han har mulighet til time både i desember og januar. Ikke akkurat billig, 800 kr. som jeg håper er for en klokketime, men 400 kr. på hver av oss har vi råd til. Vi har snakket om at det hadde passet godt med en time før jul og en time på nyåret for å bearbeide det vi måtte få av tanker og tips. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Dette blir vanskelig og tøft. Det er så mye som er forbudt og skamfullt, men han vil kanskje forstå det om jeg sier det? Jeg er redd for å begynne å gråte, dissosiere eller få flashbacks.

Er det noen som har gått til sexolog og har noen erfaring på området? Jeg er veldig motivert for å gjøre noe med dette nå. Det fortjener min snille samboer. Kanskje jeg også på sikt klarer å endre synet mitt på kropp, fysisk nærhet og sex? Kanskje... Det føles så fjernt, men det er kanskje nærmere enn jeg tror. Jeg tenker også at det kanskje kan være like greit å gå til en psykiatrisk sykepleier istedenfor en psykolog som muligens tenker mer i retning av terapi når han eller hun får høre om min oppvekst med overgrep. Jeg har gått i snart 15 år i terapi. Nå er det på tide å rette blikket litt mer konkret mot fysisk nærhet enn å hele tiden måtte vente og vente til jeg blir klar. Frisk nok fra traumatiseringen. Handler det ikke om eksponering?

Jeg og samboeren min har i hvert fall ikke problemer med å snakke med hverandre om intimitet og sex både med alvor og humor. Det tror jeg er en styrke i forholdet. Men å skulle snakke med en helt fremmed mann om noe så privat kjennes vanskelig, men ikke umulig.

Og til sist et lite spørsmål: Hvorfor er menn så glade i puppene til oss damer?

Dere må jo tro jeg er litt rar i hodet med alle disse tankene og spørsmålene

Anonymkode: c7d42...1ea

[Gjest Gargamel]

Nå har jeg fått svar pr. e-post fra en psykiatrisk sykepleier med spesialisering innen seksologisk veiledning som jeg kontaktet. Han har kompetanse på følgende relevante områder:

- Problemer hos kvinner, f.eks. smerter ved samleie, skjedekrampe

- Usikkerhet i forbindelse med seksualiteten, f.eks. motvilje ved å ta på egen kropp, redsel for intimitet og nærhet, opplevelse av synd og skam

- Seksuell identitet og kjønnsidentitet

- Aseksualitet

Det ser ut til at han har mulighet til time både i desember og januar. Ikke akkurat billig, 800 kr. som jeg håper er for en klokketime, men 400 kr. på hver av oss har vi råd til. Vi har snakket om at det hadde passet godt med en time før jul og en time på nyåret for å bearbeide det vi måtte få av tanker og tips. Jeg kjenner jeg gruer meg litt. Dette blir vanskelig og tøft. Det er så mye som er forbudt og skamfullt, men han vil kanskje forstå det om jeg sier det? Jeg er redd for å begynne å gråte, dissosiere eller få flashbacks.

Er det noen som har gått til sexolog og har noen erfaring på området? Jeg er veldig motivert for å gjøre noe med dette nå. Det fortjener min snille samboer. Kanskje jeg også på sikt klarer å endre synet mitt på kropp, fysisk nærhet og sex? Kanskje... Det føles så fjernt, men det er kanskje nærmere enn jeg tror. Jeg tenker også at det kanskje kan være like greit å gå til en psykiatrisk sykepleier istedenfor en psykolog som muligens tenker mer i retning av terapi når han eller hun får høre om min oppvekst med overgrep. Jeg har gått i snart 15 år i terapi. Nå er det på tide å rette blikket litt mer konkret mot fysisk nærhet enn å hele tiden måtte vente og vente til jeg blir klar. Frisk nok fra traumatiseringen. Handler det ikke om eksponering?

Jeg og samboeren min har i hvert fall ikke problemer med å snakke med hverandre om intimitet og sex både med alvor og humor. Det tror jeg er en styrke i forholdet. Men å skulle snakke med en helt fremmed mann om noe så privat kjennes vanskelig, men ikke umulig.

Og til sist et lite spørsmål: Hvorfor er menn så glade i puppene til oss damer?

Dere må jo tro jeg er litt rar i hodet med alle disse tankene og spørsmålene

Anonymkode: c7d42...1ea

Jeg får bare gjenta at jeg vet null om terapi, men hvis man har holdt på med noe i 15 år uten å komme noen vei er det kanskje, muligens lurt å prøve en annen vinkling.

Når det gjelder pupper er det nok noe med at vi ikke har pupper selv. Dessuten er de myke, runde, varme  og lukter litt vaniljeaktig søtt som nybakte boller. 

Jeg synes spørsmålene virker normale og kloke i din situasjon. 

[Maglor]

Hva tenker du etter å ha lest ned det jeg nå har skrevet?

Hva tenker du jeg, han eller vi begge kan gjøre for å bedre på situasjonen?

Anonymkode: c7d42...1ea

Vanligvis er jeg for at man skal strekke seg langt for å tilfredsstille partneren, men i ditt tilfelle synes jeg kanskje det blir... for langt. Dere har det fint, du savner det ikke, han klager ikke. Hvis du går inn for dette, gjør det for at du selv vil ha et sexliv og ikke først og fremst for hans del.  Forsøk på samleie høres helt jævlig ut for deg, jeg tror snarere en løsning med ikke-vaginal sex som f.eks runking, suging og leketøy er bedre. 

[morsan]

Dette synes jeg er en god oppsummering:-) Jeg ser ingen grunn til å vente med å forsøke å få hjelp fra en sexolog - gjerne en som samarbeider med din terapeut. Etter såpass mange år, så har jeg ikke så stor tro på at tiden i seg selv løser så mye.

Lykke til:-)

Enig - mer tid nå vil ikke i seg selv kunne endre på noe.

[morsan]

Vanligvis er jeg for at man skal strekke seg langt for å tilfredsstille partneren, men i ditt tilfelle synes jeg kanskje det blir... for langt. Dere har det fint, du savner det ikke, han klager ikke. Hvis du går inn for dette, gjør det for at du selv vil ha et sexliv og ikke først og fremst for hans del.  Forsøk på samleie høres helt jævlig ut for deg, jeg tror snarere en løsning med ikke-vaginal sex som f.eks runking, suging og leketøy er bedre. 

Dette høres fornuftig ut, men samtidig tror jeg det er fint å kunne snakke med en sexolog - ikke nødvendigvis for å kunne gjennomføre samleie, men for å få orden på tankene man har og bli bevisst på situasjonen og hvordan den bør takles.

[Maglor]

Dette høres fornuftig ut, men samtidig tror jeg det er fint å kunne snakke med en sexolog - ikke nødvendigvis for å kunne gjennomføre samleie, men for å få orden på tankene man har og bli bevisst på situasjonen og hvordan den bør takles.

Naturligvis, det jeg sa var ikke ment å utelukke eller fraråde å snakke med sexolog. 

Siden TR spør så er det å la partner ha sex med andre også kanskje en bra løsning, tenk nøye igjennom det i så fall og vær ærlig med dere selv og hverandre.

[morsan]

Naturligvis, det jeg sa var ikke ment å utelukke eller fraråde å snakke med sexolog. 

Siden TR spør så er det å la partner ha sex med andre også kanskje en bra løsning, tenk nøye igjennom det i så fall og vær ærlig med dere selv og hverandre.

Ja, jeg vurderte også om jeg skulle kommentere på dette med å la partneren ha sex med andre. Når en selv ikke kan/vil ha sex med partneren sin kan jo "tålt/tillatt utroskap" fjerne presset/forventningene om å stille opp og dårlig samvittighet for at man ikke gjør det (nok).

Samtdig er det veldig komplekst. Hvordan vil man reagere på slikt i ettertid? Hvordan er det å leve med vissheten? Hvordan takler partneren dette? Vil han få problemer med å leve med dette osv. Sikkert greit å ta opp i samtaler med sexolog det også.

 

Jeg klarer ikke å sette meg inn i hvordan det er for en partner å ha levd med dette i så mange år og vært så tålmodig og forståelsesfull. Han ser jo ut til (for en stor grad) å ha akseptert at livet med TS "er sånn". Jeg ville tro at svært mange partnere, av begge kjønn, ville funnet det problematisk  å leve uten sex, eller med lite sex, over en så lang periode. If you love someone, set them free, er det noe som heter. Burde man vært "flinkere" til å tillate sex utenom ekteskapet/parforholdet når man selv ikke kan eller vil delta? Det er iallfall et interessant tema!

[AnonymBruker]

Jeg får bare gjenta at jeg vet null om terapi, men hvis man har holdt på med noe i 15 år uten å komme noen vei er det kanskje, muligens lurt å prøve en annen vinkling.

Det er ikke slik at terapi ikke har hjulpet meg. Jeg har hatt god nytte av den. I begynnelsen dissosierte jeg (dvs."besvimte" mentalt) bare jeg hørte ordet kysse, kline eller penis. I dag tåler jeg alle ord uten å falle bort fra verden, men jeg synes de er ubehagelige. Jeg har klart å sette ord på hva som skjedde f.eks. med 5-åringen, for der hadde jeg ingen ord, bare minner i form av bilder, følelser og berøring. Jeg sluttet endelig å være selvdestruktiv. Jeg sluttet å være en svingdørspasient på psykiatrisk akuttavdeling. Jeg fikk medisiner som virket. Jeg fremstår som meg selv og tør ta plass. Jeg tør å ha egne meninger.

Men jeg er enig - det er på tide å prøve en annen innfallsvinkel etter å ha gått 15 år i terapi uten at sex-livet har bedres. Jeg er heldig. Jeg har en partner jeg stoler 110% på. Han vil meg kun det beste. Han er omtenksom og forstår at jeg strever. Han lar meg få tid. Vi har de beste forutsetningene .

 

Jeg synes spørsmålene virker normale og kloke i din situasjon. 

Jeg må få lov til å si takk for det Samboeren min spøker med at han er min seksuallærer, siden jeg har fortrengt alt som har med kroppsdeler og seksualitet å gjøre.

Anonymkode: c7d42...1ea

[AnonymBruker]

Vanligvis er jeg for at man skal strekke seg langt for å tilfredsstille partneren, men i ditt tilfelle synes jeg kanskje det blir... for langt. Dere har det fint, du savner det ikke, han klager ikke. Hvis du går inn for dette, gjør det for at du selv vil ha et sexliv og ikke først og fremst for hans del.  Forsøk på samleie høres helt jævlig ut for deg, jeg tror snarere en løsning med ikke-vaginal sex som f.eks runking, suging og leketøy er bedre. 

Takk for tips, men å skulle ha oralsex eller å bruke leketøy midt oppi det hele vil bare trigge flashbacks sterkere frem enn noe annet.

Jeg vil ha et sexliv for å kunne ha det gått sammen med min samboer også fysisk. Nå føles det som om jeg mest gjør det for hans del, men jeg håper etter hvert at det kan bli positivt for min del på lengre sikt.

Anonymkode: c7d42...1ea

[AnonymBruker]

Siden TR spør så er det å la partner ha sex med andre også kanskje en bra løsning, tenk nøye igjennom det i så fall og vær ærlig med dere selv og hverandre.

Ja, vi har snakket om det og vi har bestemt oss for at vi lar det ligge i første omgang. Han er fremdeles en tålmodig kjæreste som vil vente på meg så lenge jeg forsøker å gjøre noe for å kunne bedre på situasjonen. Han har vært tålmodig, mer tålmodig enn hva man kan forvente i et forhold, og jeg er takknemlig for at han fremdeles venter på meg.

Jeg vet egentlig ikke hvordan jeg vil tenke og reagere om han har sex med andre. På en måte en lettelse, men på en annen måte et snev av sjalusi over at han tenner på andre kvinner. Jeg tror at det jeg i så fall vil frykte mest, er at han til slutt velger meg bort fremfor en partner han kan ha OK sex med.

Anonymkode: c7d42...1ea

[AnonymBruker]

Ja, jeg sitter her. Det er 2 timer siden jeg tok medisiner og trolig vil de ikke virke, da de vanligvis slår meg ut etter 45 minutter. Jeg tenkte å ta en tidlig kveld for å våkne mest mulig opplagt til i morgen. I morgen skal samboeren min og jeg til sexolog. Jeg tror ikke jeg gruer meg, men kanskje jeg gjør det likevel? Klarer ikke slappe av. Jeg ser for meg en natt uten søvn. Den 2. natten denne uken. Jeg tør ikke ta mer medisiner i frykt for å være nedsløvet når vi kommer til sexologen.

Når jeg snakket med sexologen, en svensk og hyggelig mann, virket han OK og målrettet. Men så blir jeg usikker; hva er egentlig problemet mitt? Å ha intim nærhet med min samboer. Jeg ser på listen jeg laget tidligere i denne tråden. Den er konkret.

Har noen gått til sexolog? Hvordan var det? Han var heldigvis klar på at han ikke drev med terapi, men rådgivning. Det er et godt utgangspunkt.

Anonymkode: c7d42...1ea