Hvordan takle de vonde dagene?

[AnonymBruker]

Når dagene er vonde, og en har en konstant klo i brystet fordi en hele tiden tenker på hvordan fremtiden blir for en selv, for ektefellen og for barna, men også fordi en ikke skjønner hvordan en skal komme seg gjennom de nærmeste timene og dagene og nettene - hvordan skal en klare å takle jobben, være en god mor/far, være interessert i barnas fritidsinteresser og skole og samtaler, osv? Når er riktig tidspunkt for å informere nærmeste leder om at en har alvorlig konflikt i ekteskapet og at en derfor trolig kommer til å være litt "utafor"?

Føler at jeg er konstant lei meg, og at alle kan se det på meg, men det er mulig det ikke er sant. Jeg har i alle fall ikke fått gjort så mye fornuftig i dag. Jeg er jo heller ikke syk, så jeg synes ikke en sykemelding passer heller? Mulig jeg er deprimert, men det er jo en naturlig reaksjon med nedstemthet, tristhet og tiltaksløshet når kanskje alt rakner, vel?

Vi skal få hjelp av fagpersoner. Men det er ikke i dag, og nå står helga for tur.

1. Dere som har vært gjennom noe liknende, klarte dere å gå på jobb hver dag? Og når dere var på jobb, klarte dere å fokusere kun på jobben?
2. Ventet dere med å si fra på jobben til alt var avklart, eller er det lurt å fortelle noe?
3. Hva sier vi til barna, de merker jo at ting ikke er som de skal, men vi vet ennå ikke hvor vi ender. De er store.

Anonymkode: 71db5...bb4

[AnonymBruker]

 

1. Dere som har vært gjennom noe liknende, klarte dere å gå på jobb hver dag? Og når dere var på jobb, klarte dere å fokusere kun på jobben?
2. Ventet dere med å si fra på jobben til alt var avklart, eller er det lurt å fortelle noe?
3. Hva sier vi til barna, de merker jo at ting ikke er som de skal, men vi vet ennå ikke hvor vi ender. De er store.

Anonymkode: 71db5...bb4

1.  Gikk alltid på jobb, fokuset varierte nok veldig.  Tror ikke det blir noe bedre av å sitte hjemme og gruble.  Menn er flinke til å skru av sånt når de jobber.

2.  Har aldri sagt noe til kolleger, har ikke så nært forhold til dem. Gi sjefen noen stikkord hvis du blir nødt fordi du ikke får gjort det du må, men bare hvis hn holder det for seg selv.   

3. Snakk med barna hvis det er risiko for at de går rundt og tror det er noe verre eller har noe med dem å gjøre. Helst dere to sammen. Det blir litt feil hvis du gir dem en versjon du ikke har orket å gi faren deres. Barna vet sikkert at voksne kan ha samlivsproblemer.

Anonymkode: 61195...33c

[frosken]

Når dagene er vonde, og en har en konstant klo i brystet fordi en hele tiden tenker på hvordan fremtiden blir for en selv, for ektefellen og for barna, men også fordi en ikke skjønner hvordan en skal komme seg gjennom de nærmeste timene og dagene og nettene - hvordan skal en klare å takle jobben, være en god mor/far, være interessert i barnas fritidsinteresser og skole og samtaler, osv? Når er riktig tidspunkt for å informere nærmeste leder om at en har alvorlig konflikt i ekteskapet og at en derfor trolig kommer til å være litt "utafor"?

Føler at jeg er konstant lei meg, og at alle kan se det på meg, men det er mulig det ikke er sant. Jeg har i alle fall ikke fått gjort så mye fornuftig i dag. Jeg er jo heller ikke syk, så jeg synes ikke en sykemelding passer heller? Mulig jeg er deprimert, men det er jo en naturlig reaksjon med nedstemthet, tristhet og tiltaksløshet når kanskje alt rakner, vel?

Vi skal få hjelp av fagpersoner. Men det er ikke i dag, og nå står helga for tur.

1. Dere som har vært gjennom noe liknende, klarte dere å gå på jobb hver dag? Og når dere var på jobb, klarte dere å fokusere kun på jobben?
2. Ventet dere med å si fra på jobben til alt var avklart, eller er det lurt å fortelle noe?
3. Hva sier vi til barna, de merker jo at ting ikke er som de skal, men vi vet ennå ikke hvor vi ender. De er store.

Anonymkode: 71db5...bb4

Jeg får inntrykk av at du kan trenge noen individuelle samtaler. Synes også det er uklart om din fortvilelse skyldes samlivsvanskene eller noe annet. Å være konstant lei seg, ha en konstant klo i brystet og ikke vite hvordan en skal komme seg gjennom de nærmeste timene synes jeg minner om psykisk lidelse.

[AnonymBruker]

Jeg får inntrykk av at du kan trenge noen individuelle samtaler. Synes også det er uklart om din fortvilelse skyldes samlivsvanskene eller noe annet. Å være konstant lei seg, ha en konstant klo i brystet og ikke vite hvordan en skal komme seg gjennom de nærmeste timene synes jeg minner om psykisk lidelse.

Jeg er i utgangspunktet en positiv person som som regel fokuserer på lyspunktene. Så min fortvilelse er nok kun knyttet til problemene i samlivet og bekymring for fremtiden. Men godt mulig at jeg ville trengt individuelle samtaler.

Anonymkode: 71db5...bb4

[frosken]

Jeg er i utgangspunktet en positiv person som som regel fokuserer på lyspunktene. Så min fortvilelse er nok kun knyttet til problemene i samlivet og bekymring for fremtiden. Men godt mulig at jeg ville trengt individuelle samtaler.

Anonymkode: 71db5...bb4

Når du skriver at du ikke vet hvordan du skal komme deg gjennom de nærmeste timene og dagene, så mener jeg at reaksjonen er såpass sterk at du bør iverksette tiltak rettet mot den. Du er jo ikke i noen akutt fare, det er vanskelig å forstå at det haster med å komme seg ut av ekteskapet og det er også vanskelig å skjønne at temaet ser ut til å oppsluke deg helt. Synes du skal finne deg en samtalepartner som kan hjelpe deg med å sortere tankene dine.

[Nicklusheletida]

Når dagene er vonde, og en har en konstant klo i brystet fordi en hele tiden tenker på hvordan fremtiden blir for en selv, for ektefellen og for barna, men også fordi en ikke skjønner hvordan en skal komme seg gjennom de nærmeste timene og dagene og nettene - hvordan skal en klare å takle jobben, være en god mor/far, være interessert i barnas fritidsinteresser og skole og samtaler, osv? Når er riktig tidspunkt for å informere nærmeste leder om at en har alvorlig konflikt i ekteskapet og at en derfor trolig kommer til å være litt "utafor"?

Føler at jeg er konstant lei meg, og at alle kan se det på meg, men det er mulig det ikke er sant. Jeg har i alle fall ikke fått gjort så mye fornuftig i dag. Jeg er jo heller ikke syk, så jeg synes ikke en sykemelding passer heller? Mulig jeg er deprimert, men det er jo en naturlig reaksjon med nedstemthet, tristhet og tiltaksløshet når kanskje alt rakner, vel?

Vi skal få hjelp av fagpersoner. Men det er ikke i dag, og nå står helga for tur.

1. Dere som har vært gjennom noe liknende, klarte dere å gå på jobb hver dag? Og når dere var på jobb, klarte dere å fokusere kun på jobben?
2. Ventet dere med å si fra på jobben til alt var avklart, eller er det lurt å fortelle noe?
3. Hva sier vi til barna, de merker jo at ting ikke er som de skal, men vi vet ennå ikke hvor vi ender. De er store.

Anonymkode: 71db5...bb4

Ja, jeg gikk på jobb hver dag. Tankene mine var riktignok et helt annet sted, så noen god jobb gjorde jeg ikke. Jeg gikk på jobb hver dag under flytteprosessen også. Ingen på jobben fikk vite noe. Hjemme var jeg effektiv og gjorde det jeg måtte gjøre, men raste ned i vekt. .

Det var etter at jeg var kommet helt i orden i den nye leiligheten jeg ikke orket mer og falt vel egentlig helt sammen. Ble apatisk, ble bare sittende å stirre tomt ut i lufta og greide ikke å ta tak i meg selv. Fungerte hverken hjemme eller på jobb. Ble sykemeldt.Til slutt var jeg 49-50 kilo og jeg er 1.72 høy. Kan vel si at jeg var ganske syk da, fordi jeg hadde ingen krefter igjen i kroppen. Jeg var helt dau. Jeg visste så godt hva jeg burde gjøre for å friskne til, men greide ikke ta tak i meg selv på den tiden. Hadde en rastløs periode også hvor jeg forsøkte å rømme unna vanskene, men landet igjen og innså at det livet ikke var noe for meg :-)

Begynte hos psykolog som jeg synes var meningsløst. Han kom bare med selvfølgeligheter som jeg visste selv og dermed ikke hadde noen nytte av. Det som løftet meg opp igjen var at jeg begynte på Cipralex og brukte det i noen måneder. Da greide jeg å ta tak i det jeg visste var sunt for meg som trening og hobbyen min som var til veldig god hjelp. Jeg tror det er hobbyen min som reddet meg ut av det verste. Da jeg traff kjæresten ble livet bare bedre og bedre og nå 3 år etterpå synes jeg det var verd alt sammen, spesielt nå som også sønnen ser ut til å ha kviknet til.

Jeg ser i ettertid at jeg kanskje burde ha sagt i fra tidligere på jobb for det viser seg at det var flere som lurte på hva det var med meg i den perioden. Jeg hadde et sånt oppfølgingsmøte med bedriftslegen og sjefen min og først da fikk sjefen vite hva som hadde skjedd. Da kom det frem at han hadde sett at jeg ble tynnere og tynnere, men ante ikke hva det var for noe som feilte meg. Da jeg kom tilbake til jobb og flere og flere fikk vite det, fikk jeg så mye varme og støtte at jeg ble helt rørt.

Tenker på deg. Vet du er i en tøff periode. Noen psykisk lidelse tror jeg ikke du har i det hele tatt. Du er i en sorgfase og jeg synes det bør være større aksept for at alle, selv sterke mennesker kan ha perioder i livet som er svært vanskelige. Som meg har du et veldig langt samliv bak deg, så jeg skjønner det veldig godt hvor tøft det er når man innser at man må gi opp det man har sloss for så lenge.

 

Endret 15. januar 2016 av Nicklusheletida

[cilie]

Helt enig med det Nicklus skriver i siste avsnitt; altså at det ikke bør dreie seg om en psykisk lidelse, men heller en normalvariasjon i sinnstilstand pga ytre omstendigheter.

[AnonymBruker]

Takk til dere som svarer. Godt å ha noen å lufte tanker og følelser med. Jeg tror jeg venter til neste time på famlliekontoret og ser hva som skjer der, for jeg sier noe på jobben. Har ligget I senga og grint en stund nå. Skal gå meg en lang tur nå. Dersom denne perioden hadde medført noen kilos vektnedgang,  så hadde det bare vært en hyggelig bonus ;-)

Anonymkode: 71db5...bb4

[AnonymBruker]

... og det er også vanskelig å skjønne at temaet ser ut til å oppsluke deg helt. Synes du skal finne deg en samtalepartner som kan hjelpe deg med å sortere tankene dine.

Må bare spørre: synes du virkelig det er rart???

Anonymkode: 71db5...bb4

[frosken]

Må bare spørre: synes du virkelig det er rart???

Anonymkode: 71db5...bb4

Jeg synes det er påfallende om du ikke klarer å avlede deg selv innimellom og at ingenting ser ut til å glede deg akkurat nå. Jeg tenker også at din sinnsstemning nå vil kunne innvirke på de vurderingene du gjør og at det virker mindre hensiktsmessig med familieterspi når du har det sånn. Derfor mener jeg du bør sørge for å ha individuelle samtaler i tillegg. 

[AnonymBruker]

Jeg synes det er påfallende om du ikke klarer å avlede deg selv innimellom og at ingenting ser ut til å glede deg akkurat nå. Jeg tenker også at din sinnsstemning nå vil kunne innvirke på de vurderingene du gjør og at det virker mindre hensiktsmessig med familieterspi når du har det sånn. Derfor mener jeg du bør sørge for å ha individuelle samtaler i tillegg. 

Jeg har vel ikke sagt at jeg ikke innimellom klarer å avlede meg litt. Jeg klarer det, men kloen i brystet er der likevel. Tenk deg et symfonisk verk med mange instrumenter, der orkesteret spiller i moll - men der fløytene innimellom har noen strofer i dur - slik kjenner jeg det. Jeg kan glede meg over samtaler med barna, opplevelser av sang og musikk, lesing i den boka jeg leser (roman), andre småting - men de gode opplevelsene er som korte glimt - og så er jeg tilbake i det vonde igjen.

En slik krise er jo altomfattende for hele min og familiens hverdag, og jeg synes ikke det er rart eller påfallende at tanken på det omslutter meg på alle kanter.

Anonymkode: 71db5...bb4

[morsan]

I likhet med nicklus har jeg også full forståelse for at det å være midt oppe i en samlivskrise kan være så enormt forstyrrende og trist at det går ut over veldig mye annet, og at det ikke dermed betyr at man har en psykisk lidelse.

Jeg synes du bør si fra på jobben når du vet at det blir et brudd og du/dere ikke "bare" diskuterer/vurderer det. Jeg synes ikke du bør være redd for å be legen om hel eller delvis sykemelding en tid - det er ikke unaturlig eller rart at man ikke klarer å ha fullt fokus på jobben når man befinner seg midt oppe i en dramatisk situasjon som et brudd ofte kan være.

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! <3

[frosken]

Jeg har vel ikke sagt at jeg ikke innimellom klarer å avlede meg litt. Jeg klarer det, men kloen i brystet er der likevel. Tenk deg et symfonisk verk med mange instrumenter, der orkesteret spiller i moll - men der fløytene innimellom har noen strofer i dur - slik kjenner jeg det. Jeg kan glede meg over samtaler med barna, opplevelser av sang og musikk, lesing i den boka jeg leser (roman), andre småting - men de gode opplevelsene er som korte glimt - og så er jeg tilbake i det vonde igjen.

En slik krise er jo altomfattende for hele min og familiens hverdag, og jeg synes ikke det er rart eller påfallende at tanken på det omslutter meg på alle kanter.

Anonymkode: 71db5...bb4

Jeg synes du her beskriver hvordan du har det ganske forskjellig fra hva du gjorde i hovedinnlegget. Det er etter min oppfatning stor forskjell på å være mollstemt å det å ikke vite hvordan man skal klare å komme seg gjennom de nærmeste timene.

Når det gjelder det å si noe på jobb eller til andre, så synes jeg det er en selvfølge at du først tydelig har sagt til din mann hva du tenker og føler. Hvordan barna skal involveres, tenker jeg er et tema dere kan drøfte på familiesenteret.

Endret 19. januar 2016 av frosken