Til min eks

[Optimisten]

Hei alle,

 

Jeg vil med dette forsøke å skrive ned noen tanker, dele noen erfaringer og kanskje få noen råd, eller høre fra andre i en lignende situasjon.

 

Har noen av dere opplevd å elske noen, selvom som du vet med deg selv at forholdet blir vanskelig, og du ser deg nødt til å kutte båndene? Noe som kan være nødvendig, men også vanvittig vondt.

 

Jeg brøt kontakt med min eks for seks måneder siden. I et svakt øyeblikk sendte jeg deg en melding, og fikk overraskende nok respons. Tilslutt bestemte vi oss for å møte hverandre og fant fort ut at følelsene blusset opp. Det kjentes godt, men også skummelt. Dette var ikke planen, hva hadde jeg gjort?

 

Vi møtte hverandre noen ganger i en fire ukers periode. Jeg trodde jeg var sterkere og var over deg, men det var jeg ikke. I løpet av seks måneder hadde jeg kommet nokså langt og var på et greit mentalt sted. Nå var jeg plutselig tilbake igjen og angsten grep meg. Uroen, forvirringen, tanker på kollisjonskurs, stress, bekymring, alt på en gang. Mangel på nattesøvn, nedsatt appetitt, ustabilitet, grubling og overanalysering. Igjen var det all-in, eller all-out. Vennskap var en fåfengt ide. 

 

Har dere elsket noen med mengder av baggasje? Med traumer, ødelagt barndom, diagnoser, usikkerhet, lav selvtillit, og store bekreftelsesbehov. Som går til terapi, ute av jobb. En som er varm, snill, lyttende og omsorgsfull.. ett uskyldig offer for sine omgivelser. Det er tungt. Det er vondt. 

 

Jeg kan ikke love deg en håndfast plan med barn og giftermål på to år. Vi er ikke klare. Vi er på forskjellige steder i livet, du kvinne 35, jeg mann 28. Jeg er fanget mellom fornuft og følelser. Hjertet mitt sier - go for it. Hodet mitt sier jeg ikke er klar, ikke i nærheten av å forstå hva jeg begir meg ut på. Vi er så ulike vi, samtidig så like. Drevet av frykt og usikkerhet. 

 

Jeg skulle aldri tatt kontakt, unnskyld. Jeg elsker deg. 

 

Takk for at du ville lese.