utfordringer for NT mennesker gift med AS mennesker

[Madelenemie]

En fjern og asosial ektefelle setter samlivet på prøve.

TEKST: FRODE THUEN

 

ILLUSTRASJON: ÅSHILD IRGENS

OPPDATERT: 27.JAN. 2016 13:00

 PUBLISERT: 27.JAN. 2016 12:46

• Leve sammen

Klikk for relaterte artikler

 

 

• Les svaret fra Frode Thuen lenger ned i saken

Jeg skulle ønske at du kunne skrive noe om voksne med Asperger syndrom. Hva gjør man når man finner ut at man er i et forhold med en som ser verden på sin egen måte, gjør alt på sin egen måte, og som krever mer tilrettelegging enn barna i familien? Når man er sammen med en som alltid setter egne behov først, som ikke har behov for en voksen samtale, ikke har behov i det hele tatt for omgang med andre voksne? Som sitter med sine egne «greier» etter jobb, og er fornøyd med at barna sitter på egne rom og spiller? Og som forsvarer seg med at barna aldri har tatt initiativ til å gjøre noe med ham, så det er ikke hans ansvar? En som ikke forstår at han som voksen må bidra til økonomien i fami­lien, men ser på seg selv som kjempeflink til å spare? En som ikke leser sosiale kontekster når det gjelder opp­førsel, klær, humor - ja alt? Og som aldri kan holde en avtale, og som kommer og går som det passer ham? En som må ha full frihet til å gjøre det han vil, når han vil? Ellers blir han «overloaded», og da kommer eksplosjonen. Og tømmingen består av ­sinne som varer over timer - og han er avhengig av denne tømmingen for å fungere sånn noenlunde.

Jeg tror vi er mange som er sammen med disse ­intelligente mennene og kvinnene, som ofte kan fungere på jobb, men som må ha fullstendig ro og tilrette­legging hjemme. Vi som blir ensomme fanger i eget hjem, og som holder skuta flytende, men som lengter­ etter å bli sett og hørt, som lengter etter en partner som det går an å snakke med - en som ikke kollapser i rigid­itet når livet blir ekstra vanskelig. Vi som etter noen år begynner å miste selvtilliten, og som lurer på om det er oss selv det har klikket for.

Jeg skulle bare ønske at det var litt mer fokus på dette­ - det er lite som er skrevet om det på norsk. Det er nok mange som tror de er sammen med en psykopat, mens partneren egentlig er innenfor den lette delen av autisme­spekteret. Har funnet flere sider og artikler på dansk og engelsk, og det hjelper, selv om det er lite håp om forandring. De bare er sånn.

Svar fra Frode Thuen

Du har nok rett i at det ikke finnes så mye informasjon­ på norsk om voksne med Asperger syndrom, og ­kanskje særlig om det å leve med en partner med denne tilstanden. Så la meg først av alt gi en helt kort beskriv­else:­ Det regnes som en utviklingsforstyrrelse - altså en medfødt tilstand - som begrenser evnen til kommunikasjon og sosial interaksjon med andre mennesker,­ og som i tillegg kjennetegnes ved et ­adferdsmøns­ter­­ som er begrenset og repeterende. I mange tilfeller­ kommer det til uttrykk i form av en uvanlig sterk ­interesse for ett bestemt fenomen eller for en spesiell aktiv­itet. ­Mennesker med dette syndromet har for­øvrig i de fleste tilfeller normal intelligens, eller de er mer intelligente­ enn gjennomsnittet.

Det er ellers ikke mulig å trekke noen klare og entydige­ grenser mellom normal fungering og Asperger­ syndrom. Det er også glidende overganger til mer alvorlige utviklingsforstyrrelser. Ofte blir det betraktet som en høyt fungerende form for autisme. Men fordi det i så stor grad grenser opp til både normal­ fungering og mer alvorlige forstyrrelser, kan det være vanskelig å slå fast om man faktisk lider av Asperger syndrom ­eller ikke. Ifølge Norsk Helseinformatikk oppgis antall tilfeller til å være alt fra 1 pr. 250 barn til 1 pr. 10.000 barn. Tilstanden er dessuten oppgitt å være 3-10 ganger hyppigere hos gutter enn hos jenter.­ Disse tallene­ illustrerer bare hvor usikker diagnosen er. Og usikkerheten er minst like stor når det gjelder voksne som den er for barn. ­Familiemedlemmenes ­bekymring - og ­problemer med å leve tett innpå en såkalt ­«asperger» - er heller ikke mindre når personen er voksen. Tvert imot, må man tro. For det finnes tross alt et hjelpe­apparat hvor foreldre kan henvende seg hvis de er bekymret for sitt barn, og hvor barnet kan bli utredet og eventuelt fulgt opp. Noe sånt finnes knapt nok for voksne når det foreligger mistanke om Asperger syndrom. Da må det i så fall opptre sammen med andre helseproblemer. Og selv da blir det sjelden satt i gang en utredning for å påvise eller avkrefte et eventuelt syndrom.

 Som parterapeut møter jeg ikke så sjelden klienter som gir uttrykk for bekymring for om partneren kan ha Asperger syndrom. 

TweetDel

Som parterapeut møter jeg ikke så sjelden klienter som gir uttrykk for bekymring for om partneren kan ha Asperger syndrom. Til nå har dette uten unntak vært kvinner som lever med en mann som de opplever­ fjern og distansert, og som er lite involvert i familie­livet. Som regel ligner beskrivelsene på det bildet du tegner i ditt innlegg. Jeg har også truffet noen av menn­ene, og har følgelig selv kunnet danne meg et bilde av dem. Og ved et par-tre anledninger har jeg sett mye av det samme som deres partnere har beskrevet: menn med klare tegn på en unormal fungering. Men oftere har jeg mest av alt sett et samspill mellom to parter som har gått helt i vranglås. Et samspill hvor naturlige forskjeller i kommunikasjonsstil, sosiale behov, temperament og reaksjonsformer er blitt stadig mer tydelige.­ Som ­regel har det vært en utvikling som har pågått over flere år, hvor partene har distansert seg mer og mer fra hverandre, til det meste av kommunikasjonen­ og sam­spillet nærmest har opphørt. Det er gjerne da ideen­ om Asperger syndrom har dukket opp, som en forklar­ing på alt som er galt. Uten at det løser noe som helst. Tvert imot vil en slik «diagnose» fort kunne gi opphav til håpløshet. For «de bare er sånn» - som du ut­trykker det.

Men er det riktig? Nei, for selv en ekte «asperger» er ikke nødvendigvis slik du beskriver din mann - eller­ noe i nærheten av det, for den saks skyld. For det er ­mulig å leve med Asperger syndrom uten at man trenger­ å være umulig å leve sammen med. Men det forutsetter at den som har denne forstyrrelsen, har innsikt i hvordan tilstanden preger både en selv og menneskene rundt. Og at familiemedlemmene­ har­­ forståelse for at en kan oppleve ting eller reagere annerledes enn hva andre gjerne gjør. Gjensidig forståelse og respekt kan altså redusere mange av utfordringene­ knyttet til Asperger syndrom. På samme måte som ­fravær av gjensidig forståelse og ­respekt vil øke ­belastningene på ethvert parforhold, uansett hvor ­normal man måtte være i utgangspunktet.

 

SISTE ARTIKLER OM EMNET

 

Jeg syns det er flott at det er blitt så god kompetanse på dette temaet. 

 

[Aspergers Inc.]

En fjern og asosial ektefelle setter samlivet på prøve.

TEKST: FRODE THUEN

 

ILLUSTRASJON: ÅSHILD IRGENS

OPPDATERT: 27.JAN. 2016 13:00

 PUBLISERT: 27.JAN. 2016 12:46

• Leve sammen

Klikk for relaterte artikler

 

 

• Les svaret fra Frode Thuen lenger ned i

Det jeg lurer på er: Hvor store AS-problemer har man når man har ektefelle, barn og jobb???? Egentlig høres det hele litt sytete ut.

Endret 27. januar 2016 av Aspergers Inc.

[Madelenemie]

Det jeg lurer på er: Hvor store AS-problemer har man når man har ektefelle, barn og jobb???? Egentlig høres det hele litt sytete ut.

Hei!

Hvor store AS- problemer man har, det vet jeg ikke, greier ikke redegjøre objektivt for det.

Men ang sytete, så er de som syter, de som ikke har asperger, både i denne artikkelen og andre artikler.

Hadde ikke min mann klagd og fått nok, hadde jeg neppe fått noen diagnose, det er jo "takket" være hans frustrasjon/syting, at jeg endte opp forran en lege og to psykiatere som mente jeg hadde asperger syndrom, noe min mann ble glad for, fordi for han var det et svar han trengte. Han sier det slik, " takket være diagnosen asperger syndrom er vi fortsatt gift".

Jeg syns det er litt bombastisk å si, men han har en tendens til å overdrive, dette fordi følelsene i han medfører at han tidvis overdriver, men i følge psykiatere, er dette forståelig. Dvs de forstår han, de forstår meg også, men ofte syns jeg vel, han er mer på "bølgelengde" med feks min pensjonerte psykiater, litt sånn, min pensjonerte psykiater forstår ting fordi hun er psykiater og har kunnskap om autisme, men det er som om hun teknisk sett, om man kan si/skrive det sånn, er mer utstyrt og konstruert for hans tenkemønster.

(håper du forstår)

[Aspergers Inc.]

16 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Hvor store AS- problemer man har, det vet jeg ikke, greier ikke redegjøre objektivt for det.

Men ang sytete, så er de som syter, de som ikke har asperger, både i denne artikkelen og andre artikler.

OK, men de fleste med AS (ihvertfall av hannkjønn) sitter hjemme ensomme i egen stue år etter år og råtner på rot.

Sånn er det bare. 

[Madelenemie]

40 minutter siden, Aspergers Inc. skrev:

OK, men de fleste med AS (ihvertfall av hannkjønn) sitter hjemme ensomme i egen stue år etter år og råtner på rot.

Sånn er det bare. 

Hei!

ja det er mitt inntrykk også at mange asperger menn, flere enn kvinner gjør det. 

Jeg kjente to kvinner med asperger, som hadde like mange barn som meg, historiene var ganske lik min egen, med frustrerte ektefeller, og sen diagnose, sosiale vansker som medførte at man falt ut av arbeidslivet, og særlig etter at de fikk barn. Jeg har skrevet det før og jeg tror det nok oftere er sånn, at de fleste menn er mer frempå og frir, og jeg ble fridd til, og det ble disse andre damene også. Så blir man gift, og har man asperger, er forandringer ikke det man liker best, så vi forblir nok lett gift, selv om man strever i nære rellasjoner og særlig med intimitet.

Nå har jeg det ganske bra, men jeg har fått veldig mye og god hjelp av psykiatere og nav-systemet, som jeg også ønsket, jeg ønsket justere meg, tilpasse meg, få bedre til det sosiale, og jeg får ting bedre til, ang det sosiale, likevel kan jeg dessverre ikke si at noe av det faller så naturlig, det er innlært, men jeg syns det er nyttig.

Men ang at mange asperger menn sitter hjemme og råtner på rot, som du skriver, noen vil jo ikke endre seg heller, i vertfall leser jeg det noen ganger her inne...kanksje der er det en forskjell på kjønn? Hva tror du?

Jeg har vært veldig medgjørlig og formbar og lydhør. Jeg hører veldig godt etter når en psykiater forklarer akkurat hvordan jeg skal gjøre det i en sosial situasjon. Så gjør jeg det akkurat sånn, og opplever at det fungerer, og da opplever jeg mestring. (om du skjønner)

 

 

 

 

[gråstein]

9 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

ja det er mitt inntrykk også at mange asperger menn, flere enn kvinner gjør det. 

Jeg kjente to kvinner med asperger, som hadde like mange barn som meg, historiene var ganske lik min egen, med frustrerte ektefeller, og sen diagnose, sosiale vansker som medførte at man falt ut av arbeidslivet, og særlig etter at de fikk barn. Jeg har skrevet det før og jeg tror det nok oftere er sånn, at de fleste menn er mer frempå og frir, og jeg ble fridd til, og det ble disse andre damene også. Så blir man gift, og har man asperger, er forandringer ikke det man liker best, så vi forblir nok lett gift, selv om man strever i nære rellasjoner og særlig med intimitet.

Nå har jeg det ganske bra, men jeg har fått veldig mye og god hjelp av psykiatere og nav-systemet, som jeg også ønsket, jeg ønsket justere meg, tilpasse meg, få bedre til det sosiale, og jeg får ting bedre til, ang det sosiale, likevel kan jeg dessverre ikke si at noe av det faller så naturlig, det er innlært, men jeg syns det er nyttig.

Men ang at mange asperger menn sitter hjemme og råtner på rot, som du skriver, noen vil jo ikke endre seg heller, i vertfall leser jeg det noen ganger her inne...kanksje der er det en forskjell på kjønn? Hva tror du?

Hvordan skal en klare å endre seg? Hvordan gjør en det? Og det er ikke lett når en ikke fungerer sammen i med andre, og alltid har vært alene. Det er ganske håpløst.

[Madelenemie]

Et øyeblikk siden, gråstein skrev:

Hvordan skal en klare å endre seg? Hvordan gjør en det? Og det er ikke lett når en ikke fungerer sammen i med andre, og alltid har vært alene. Det er ganske håpløst.

Hei!

Man gjør bare nøyaktig slik en psykiater sier.

Vågestykket er vel da bare å møte til samtaler, man egentlig ikke har lyst til, eller ikke forstår kan ha noe for seg, osv...

Jeg var ganske reservert og lite formidlingsglad i begynnelsen, da jeg fikk tilbudet om å gå jevnlig til min pensjonerte psykiater. Og nettopp fordi jeg ikke greide snakke å si noe, så startet jeg skrive, gradvis kom flere og flere spørsmål frem, tanker om ting, , ikke muntlig, men skriftlig, og fra å lure på noe alene, ikke forstå, fikk jeg svar, som forklarte og oppklarte og inni mellom ga helt konkrete råd for hvorfor mennesker gjør sånn, eller hvordan man gjør i en gitt situasjon, eller hva man svarer i en sånn situasjon osv....

Sånn gikk det gradvis, og mer og mer opplevde jeg at det fantes noen svar, og at en av grunnene til at jeg ikke visste om en del sosiale koder, andre bare automatisk får med seg skyldtes min autisme, så jeg ble da mer og mer motivert for hjelp, svar og de nye mulighetene dette åpnet for.

 

 

[gråstein]

43 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Man gjør bare nøyaktig slik en psykiater sier.

Vågestykket er vel da bare å møte til samtaler, man egentlig ikke har lyst til, eller ikke forstår kan ha noe for seg, osv...

Jeg var ganske reservert og lite formidlingsglad i begynnelsen, da jeg fikk tilbudet om å gå jevnlig til min pensjonerte psykiater. Og nettopp fordi jeg ikke greide snakke å si noe, så startet jeg skrive, gradvis kom flere og flere spørsmål frem, tanker om ting, , ikke muntlig, men skriftlig, og fra å lure på noe alene, ikke forstå, fikk jeg svar, som forklarte og oppklarte og inni mellom ga helt konkrete råd for hvorfor mennesker gjør sånn, eller hvordan man gjør i en gitt situasjon, eller hva man svarer i en sånn situasjon osv....

Sånn gikk det gradvis, og mer og mer opplevde jeg at det fantes noen svar, og at en av grunnene til at jeg ikke visste om en del sosiale koder, andre bare automatisk får med seg skyldtes min autisme, så jeg ble da mer og mer motivert for hjelp, svar og de nye mulighetene dette åpnet for.

 

 

Litt usikker på om det er så "enkelt". For eksempel, hvis man ønsker å bli flink til å synge hjelper det ikke å gå til sangpedagog hvis man har stemme som en kråke og er totalt donedøv. Tror jeg er et håpløst tilfelle (det er vel en grunn til at det ikke finnes noe tilbud?). Sånn er det nok.

[Madelenemie]

1 minutt siden, gråstein skrev:

Litt usikker på om det er så "enkelt". For eksempel, hvis man ønsker å bli flink til å synge hjelper det ikke å gå til sangpedagog hvis man har stemme som en kråke og er totalt donedøv. Tror jeg er et håpløst tilfelle (det er vel en grunn til at det ikke finnes noe tilbud?). Sånn er det nok.

Hei!

For de fleste hjelper det likevel å gå til sangpedagog.

Jeg tror ikke du er et håpløst tilfelle, i så fall var jo jeg det også, 

Man kan jo bare gi det er forsøk, men altså å prøve, det må vi gjøre selv.

Så spiller jo vår personlighet inn, for uavhengig av autisme, er man jo like ulike som alle andre, 

Jeg husker første time med min pensjonerte psykiater, hun hadde lest det jeg hadde skrevet, ca 60 sider, også sa hun, "dette er første gangen jeg har kommet inn under huden og følt selv på hvordan det må være å ha autisme", jeg svarte ikke, men jeg husker ordene, at hun mente jeg skrev godt, også fortsatte hun med å forklare at jeg kunne få komme til regelmessige avtaler, men at dette var frivillig og ikke noe jeg ville bli tvunget til.

Jeg hørte på alle forklaringene, og heldigvis, svarte jeg , " ja" til spørsmålet om jeg ville komme til en ny avtale.

Mest sannsynlig svarte jeg ja fordi det fremstod så enkelt, hun leste det jeg skrev, og snakket alle ord, på den måten virket det mulig å komme tilbake. Hun hadde jo alle ord og forklaringer på ting jeg aldri hadde tenkt på å spørre noen om.

Tror du ikke det kunne vært fint å få høre noen forklare alt man lurer på og selv ikke vet at man lurer på, før man hører svaret og innser at det har jeg jo lurt på, men ikke hatt noen å spørre om, mest fordi selve det systemet med å stille spørsmål, bare det var helt fremmed for meg.

[gråstein]

7 timer siden, Madelenemie skrev:

Sånn gikk det gradvis, og mer og mer opplevde jeg at det fantes noen svar, og at en av grunnene til at jeg ikke visste om en del sosiale koder, andre bare automatisk får med seg skyldtes min autisme, så jeg ble da mer og mer motivert for hjelp, svar og de nye mulighetene dette åpnet for.

Jeg lurer egentlig ikke på noen ting og har ingen spørsmål, så jeg vet ikke.

[Madelenemie]

Den 1/28/2016 at 23.18, gråstein skrev:

Jeg lurer egentlig ikke på noen ting og har ingen spørsmål, så jeg vet ikke.

ok,

Det er veldig forskjellig fra meg, så da er det sikkert ikke så lett å få hjelp, for man må jo trenge noen svar på noe man ikke vet, slik jeg tenker. Men når jeg tenker meg om, kom jeg ikke på at jeg lurte på så mye, før jeg begynte å skrive...ja så kanskje noe nesten ved en tilfeldighet utløste en spørremekanisme jeg ikke visste om. Hm rart er det i vertfall.

[gråstein]

2 timer siden, Madelenemie skrev:

ok,

Det er veldig forskjellig fra meg, så da er det sikkert ikke så lett å få hjelp, for man må jo trenge noen svar på noe man ikke vet, slik jeg tenker. Men når jeg tenker meg om, kom jeg ikke på at jeg lurte på så mye, før jeg begynte å skrive...ja så kanskje noe nesten ved en tilfeldighet utløste en spørremekanisme jeg ikke visste om. Hm rart er det i vertfall.

En ting er jeg har ikke aner hva jeg skal spørre om (har hatt en såkalt "spørsmålstime" engang, men den ble kort, for å si det sånn), men jeg forstår ikke hva det skal hjelpe å "snakke om" ting. Jeg har forstått at du har problemer med å ta blodprøve. Hadde det vært noe lettere for deg hvis du hadde fått forklart hvordan du skulle oppføre deg under prøvetakningen (puse dypt, se en annen vei, tenke på noe annet, etc,.)? Nei, jeg tror ikke det er så enkelt som å snakke og bare bli forklart ting, særlig ikke hvis en har flere problemer enn "bare" AS...

Nei, man får bare forsøke å gjøre det beste ut av det.

Endret 30. januar 2016 av gråstein

[Madelenemie]

9 minutter siden, gråstein skrev:

En ting er jeg har ikke aner hva jeg skal spørre om (har hatt en såkalt "spørsmålstime" engang, men den ble kort, for å si det sånn), men jeg forstår ikke hva det skal hjelpe å "snakke om" ting. Jeg har forstått at du har problemer med å ta blodprøve. Hadde det vært noe lettere for deg hvis du hadde fått forklart hvordan du skulle oppføre deg under prøvetakningen (puse dypt, se en annen vei, tenke på noe annet, etc,.)? Nei, jeg tror ikke det er så enkelt som å snakke og bare bli forklart ting, særlig ikke hvis en har flere problemer enn "bare" AS...

Nei, man får bare forsøke å gjøre det beste ut av det.

ok,

jeg kan skjønne at du ikke aner det, jeg ante jo ikke det selv, feks da jeg satt på statens senter for barne og ungdomspsykiatri.

Så på sett og vis var jeg heldig med starten fra de mente jeg bare hadde asperger syndrom, tidspunktet, psykiateren, at jeg fant på noe å skrive, klarte å skrive og skrev så bra at det var noe de tok utgangspunkt i , og slapp å snakke noe særlig på ganske lenge. Det var som om andre som visste hva jeg trengte tok kontrollen, til jeg selv fikk bedre forståelse.

Ja jeg har angst for nåler de skal stikke inn i blodårene og videre...uæh,

men jeg måtte gjøre det hos andrologen, jeg klarte det, men på min måte, jeg lente meg tilbake i stolen, sa jeg hadde angst, sa jeg kom til å hyperventilere, men at dette går greit, det er min måte å takle dette på. Damen som tok blodprøven var da forberedt, men jeg tror hun ble overrasket, og andrologen kom ut av kontoret, satte seg ved siden av, tok hånden min, strøk meg og sa, "men stakkars deg", han sa det mange ganger, dette var mens jeg spant alle muskler sånn at jeg ikke satt i liggestolen, men sto bakoverlent i liggestolen, om du skjønner, hyperventilerte og på den måten prøvde ikke kjenne kvalmen og skrekken og nålen. Det gikk jo fort, etterpå bad jeg om unnskyldning, sa jeg var lettet, betalte og gikk. 

Jeg var virkelig lettet, jeg hadde klart det, ta blodprøve uten alle mulige beroligende medisiner eller narkose:-) og hadde man alltid fått lov å hyperventilere alt man kan, så hadde blodprøver vært lettere, men på fastlegens kontor, går det ikke, fordi de sier man ikke får hyperventilere, noe som for meg er løsningen, fordi jeg slipper late som jeg ikke er skrekk og er angst full. 

Jeg besvimer ikke når jeg hyperventilerer, det hjelper meg bare å gjennomføre noe.

Hos tannlegen, holder jeg pusten, til bedøvelsen er satt, dette er heller ikke vanligvis lov, men jeg får lov av tannlegen for jeg vil greie det uten valium, jeg liker ikke ta medisiner jeg blir sløv av. Etter bedøvelsen er det velvære å være hos tannlegen syns jeg.

[Cilien]

Den 30.1.2016 at 19.37, Madelenemie skrev:

ok,

jeg kan skjønne at du ikke aner det, jeg ante jo ikke det selv, feks da jeg satt på statens senter for barne og ungdomspsykiatri.

Så på sett og vis var jeg heldig med starten fra de mente jeg bare hadde asperger syndrom, tidspunktet, psykiateren, at jeg fant på noe å skrive, klarte å skrive og skrev så bra at det var noe de tok utgangspunkt i , og slapp å snakke noe særlig på ganske lenge. Det var som om andre som visste hva jeg trengte tok kontrollen, til jeg selv fikk bedre forståelse.

Ja jeg har angst for nåler de skal stikke inn i blodårene og videre...uæh,

men jeg måtte gjøre det hos andrologen, jeg klarte det, men på min måte, jeg lente meg tilbake i stolen, sa jeg hadde angst, sa jeg kom til å hyperventilere, men at dette går greit, det er min måte å takle dette på. Damen som tok blodprøven var da forberedt, men jeg tror hun ble overrasket, og andrologen kom ut av kontoret, satte seg ved siden av, tok hånden min, strøk meg og sa, "men stakkars deg", han sa det mange ganger, dette var mens jeg spant alle muskler sånn at jeg ikke satt i liggestolen, men sto bakoverlent i liggestolen, om du skjønner, hyperventilerte og på den måten prøvde ikke kjenne kvalmen og skrekken og nålen. Det gikk jo fort, etterpå bad jeg om unnskyldning, sa jeg var lettet, betalte og gikk. 

Jeg var virkelig lettet, jeg hadde klart det, ta blodprøve uten alle mulige beroligende medisiner eller narkose:-) og hadde man alltid fått lov å hyperventilere alt man kan, så hadde blodprøver vært lettere, men på fastlegens kontor, går det ikke, fordi de sier man ikke får hyperventilere, noe som for meg er løsningen, fordi jeg slipper late som jeg ikke er skrekk og er angst full. 

Jeg besvimer ikke når jeg hyperventilerer, det hjelper meg bare å gjennomføre noe.

Hos tannlegen, holder jeg pusten, til bedøvelsen er satt, dette er heller ikke vanligvis lov, men jeg får lov av tannlegen for jeg vil greie det uten valium, jeg liker ikke ta medisiner jeg blir sløv av. Etter bedøvelsen er det velvære å være hos tannlegen syns jeg.

Jeg har også veldig angst for å ta blodprøver. Det vil si at jeg er egentlig ikke så redd på forhånd, men mens jeg sitter der begynner jeg å kaldsvette, blir kvalm og svimmel.

Før har jeg sagt til de som er der at jeg synes det er ubehagelig og da har de begynt å snakke med meg og beroligge, men det hjalp ikke meg. Denne gange ba jeg dem rett og slett om å være helt stille. Jeg tok av meg genser og jakke og hadde v eldig lite klær på, så jeg ikke skulle bli så varm. Så tok jeg med mobiltelefonen min og så hele tiden ned i denne, var på DOL, på nyheter etc. Det hjalp og jeg klarte det helt fint! De fylte sikkert 3-4 glass :-) 

[Trine]

2 timer siden, Cilien skrev:

Jeg har også veldig angst for å ta blodprøver. Det vil si at jeg er egentlig ikke så redd på forhånd, men mens jeg sitter der begynner jeg å kaldsvette, blir kvalm og svimmel.

Før har jeg sagt til de som er der at jeg synes det er ubehagelig og da har de begynt å snakke med meg og beroligge, men det hjalp ikke meg. Denne gange ba jeg dem rett og slett om å være helt stille. Jeg tok av meg genser og jakke og hadde v eldig lite klær på, så jeg ikke skulle bli så varm. Så tok jeg med mobiltelefonen min og så hele tiden ned i denne, var på DOL, på nyheter etc. Det hjalp og jeg klarte det helt fint! De fylte sikkert 3-4 glass :-) 

Var mye du rakk å sjekke på mobilen før de ble ferdig. Jeg titter i taket jeg. Sitter der stiv som en stokk, men jeg kan godt prate. Bare jeg får se i taket. Noen ganger finner man noe midlertidig interessant i taket. Best er de stedene som har himling med små hull, da kan man telle hullene.

[Madelenemie]

4 timer siden, Cilien skrev:

Jeg har også veldig angst for å ta blodprøver. Det vil si at jeg er egentlig ikke så redd på forhånd, men mens jeg sitter der begynner jeg å kaldsvette, blir kvalm og svimmel.

Før har jeg sagt til de som er der at jeg synes det er ubehagelig og da har de begynt å snakke med meg og beroligge, men det hjalp ikke meg. Denne gange ba jeg dem rett og slett om å være helt stille. Jeg tok av meg genser og jakke og hadde v eldig lite klær på, så jeg ikke skulle bli så varm. Så tok jeg med mobiltelefonen min og så hele tiden ned i denne, var på DOL, på nyheter etc. Det hjalp og jeg klarte det helt fint! De fylte sikkert 3-4 glass :-) 

Hei!

Så bra og flink du var:-)

Ja så lenge man finner en måte, er jo alt i orden. Min med hyperventilering er ikke like akseptert, men heldigvis syns de det gikk helt fint hos andrologen, det går jo fort. Virker bedre med din variant :-) men jeg har det også sånn med prating, syns det er forstyrrende når jeg er redd, må liksom få lov å være redd og takle dette på min måte. 

Også er ikke selve stikket for meg det forferdelige, det verste syns jeg er når de trekker sprøyten ut, det er da jeg blir som mest kvalm, og det sier de man ikke kjenner, men det kjenner jeg. De sier når de har stukket inn sprøyten at nå er det over, men det er jo slutten som virkelig gjør meg kvalm.

[Cilien]

16 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Så bra og flink du var:-)

Ja så lenge man finner en måte, er jo alt i orden. Min med hyperventilering er ikke like akseptert, men heldigvis syns de det gikk helt fint hos andrologen, det går jo fort. Virker bedre med din variant :-) men jeg har det også sånn med prating, syns det er forstyrrende når jeg er redd, må liksom få lov å være redd og takle dette på min måte. 

Også er ikke selve stikket for meg det forferdelige, det verste syns jeg er når de trekker sprøyten ut, det er da jeg blir som mest kvalm, og det sier de man ikke kjenner, men det kjenner jeg. De sier når de har stukket inn sprøyten at nå er det over, men det er jo slutten som virkelig gjør meg kvalm.

Ja, ikke sant. Jeg har heller ikke så mye problemer med selve stikket og det er definitivt ikke over da - det er jo da det begynner :-(

[Cilien]

19 timer siden, Trine skrev:

Var mye du rakk å sjekke på mobilen før de ble ferdig. Jeg titter i taket jeg. Sitter der stiv som en stokk, men jeg kan godt prate. Bare jeg får se i taket. Noen ganger finner man noe midlertidig interessant i taket. Best er de stedene som har himling med små hull, da kan man telle hullene.

Ja, lurt å se et helt annet sted enn der de stikker i alle fall :-) Det har jeg tenkt på - de kunne hatt en del interessant hengt opp i taket som man kunne kikke på! Det samme hos tannlegen. 

[Trine]

10 minutter siden, Cilien skrev:

Ja, lurt å se et helt annet sted enn der de stikker i alle fall :-) Det har jeg tenkt på - de kunne hatt en del interessant hengt opp i taket som man kunne kikke på! Det samme hos tannlegen. 

Ja, det var lurt. De burde definnitivt hatt det.

[Madelenemie]

50 minutter siden, Cilien skrev:

Ja, ikke sant. Jeg har heller ikke så mye problemer med selve stikket og det er definitivt ikke over da - det er jo da det begynner :-(

Takk,

så deilig at det fins andre som har det så likt meg! Har aldri møtt noen, fint kjenne seg igjen i noen, selv om jeg håper du, som jeg får det bedre etter hvert ang dette :-(

Men for meg er det mye mye mer fryktelig enn feks tannlegen, tannlegen gjør bare litt vondt, blodprøver er i tillegg ekkelt, kvalmende sånn at man kjennes som om man er rett ved å falle om . Tannlegen mislikte jeg, men liker jeg nå, syns deilig at han renser mellom alle tennene og hver gang jeg er der, er jeg ekstra nøye med tannpussen etterpå. Syns selve målet med behandlingen er deilig og tilfredstillende, alle tenner blir polert, alle matrester borte, og jeg liker følelsen av å få renset ordentlig opp i kriker og kroker i munnen, samt få tips til bedre tannpuss, tanntrådbruk, tannpirkerbruk m.m. 

Blodprøver er jeg like skjelven, kvalm og som om verden gir etter, det gynger liksom, nærmest bare ved synet av stolen, båndet de skal stramme rundt armen med :-( uæ, også dunker de på blodåren og sier den er fin, da er jeg svimmel og kvalm, og da stønner jeg veldig fortvilt, jeg fordrar ikke at noen rører overflaten av huden ved noen av mine blodårer. 

Jeg trekker hånden til meg, så jeg har sist gang sagt i fra og advart, ja at det holder med strammingen, jeg orker ikke å bli tatt på blodåren, bra det hjelper for deg å lese på dol, for meg hjelper det bare å få lov å være livredd, det takler jeg, bare ikke noen forteller meg at jeg ikke trenger å være redd, jeg må få kjempe meg gjenneom skrekken alene.

Det er mye verre enn å føde barn, føde barn er vondt først, og hyggelig til slutt, blodprøver er vondt og enda vondere på slutten, og når de ber en presse en bomulssdott mot en blodåre som er vond, så er det ikke akkurat noe hyggelig start eller slutt.