utfordringer for NT mennesker gift med AS mennesker

[Madelenemie]

20 timer siden, Trine skrev:

Var mye du rakk å sjekke på mobilen før de ble ferdig. Jeg titter i taket jeg. Sitter der stiv som en stokk, men jeg kan godt prate. Bare jeg får se i taket. Noen ganger finner man noe midlertidig interessant i taket. Best er de stedene som har himling med små hull, da kan man telle hullene.

[Madelenemie]

Den 1/30/2016 at 18.58, gråstein skrev:

En ting er jeg har ikke aner hva jeg skal spørre om (har hatt en såkalt "spørsmålstime" engang, men den ble kort, for å si det sånn), men jeg forstår ikke hva det skal hjelpe å "snakke om" ting. Jeg har forstått at du har problemer med å ta blodprøve. Hadde det vært noe lettere for deg hvis du hadde fått forklart hvordan du skulle oppføre deg under prøvetakningen (puse dypt, se en annen vei, tenke på noe annet, etc,.)? Nei, jeg tror ikke det er så enkelt som å snakke og bare bli forklart ting, særlig ikke hvis en har flere problemer enn "bare" AS...

Nei, man får bare forsøke å gjøre det beste ut av det.

Hei!

Det er riktig at det ikke er så enkelt alltid å få forklart ting, men korrekt er det vel da mer enn asperger som du jo skriver.

Jeg kan jo kun om hvordan det er for meg å ha asperger, og jeg har såå stor grad av asperger at enhver kliniker absolutt ikke trenger 30 min :-( , da jeg har så avvikende kontaktmåte/evne, henvendelsesstrategi til andre mennesker. (det er jo ikke så kult, men jeg er bare lettet nå, bedre vite fakta og realitet, enn at jeg skal måtte gå rundt å tro jeg kanskje  egner meg til en diplomatjobb fordi man tror man har knukket alle sosiale koder, og min egen glede over å gjøre bare eksakt sånn som det står, min pensjonerte psykiater sa, eller jeg ser forklart på yoytube, leder meg til i min fornøydhet tro at jeg kunne vært førstedame, om min mann var president) (håper du skjønner)

Så enkelte ting har man jo, men forbedringer er mulig, og jeg har endret meg så mye at jeg har gått fra å være en katastrofe av en datter, et irritasjonsmoment for min mor, en sorg for min mor, et oppgitt sukk og stønn for min mor, til å bli en datter hun endelig forstår seg på, dette bare fordi jeg har justert meg, forstått hennes bakgrunn, begrunnelser for dårlige handlinger, tankemønster, reaksjonsmønsyter, atferd, samt at mange mennesker vil aldri beklage om de har gjort gale ting mot en, dette skyldes svak identitet, lett krenkbarhet, særlig som følge av svak identitetsutvikling og få/ eller ingen voksne å speile seg i, man kan da gjøre egne valg, sett i perspektiv, og tatt i betraktning andre hensyn, som feks jeg hadde, barn, om å se fordi, la ligge, gå videre. (tilgivelse er et slikt tåpelig ord som misbrukes, man legger ting bak seg, ser frem, men tilgi, sånt er ofte bare tull og fjas og prat) 

Mye urett kan og skal ikke tilgis, den kan kun begrunnes og man kan selv velge å gå videre, ved å la fortiden ligge.

Mange med asperger har også depresjon og angst, det gjør sikkert problemene dine større.

Derfor har jeg jo ikke eksakte råd, jeg skulle ønske du tok sjansen ikke på prat, men bare på å få en "venn", de beste vennene jeg har er betalte i hjelpeapparatet, de bryr seg skikkelig, alle. På fredag får jeg besøk av flere bekjente, jeg inviterte dem for å være hyggelig, jeg tror ikke de er venner, men jeg tror det er jeg som har et problem og ikke forstår hva venn er. Men jeg orker ikke tenke mer på det. Jeg tror du hadde vært en ok og passe venn for meg( på sett og vis er du drømmemannen, inni hodet mitt) , men det er jo ingen som vil være venn med meg av de jeg spør. Jeg har spurt noen, men de svarer ikke, kanskje er det ikke riktig å spørre om det? Men jeg skjønner ikke hvorfor, men i vertfall sier min mann at bare spik spenna gærne folk kan finne på å spørre andre om å være venn, man gjør ikke sånn når man er voksen sier min mann, men for meg er det da enda vanskeligere å vite om jeg har venner.

Men min pensjonerte psykiater er min venn, det har hun sagt, og psykologen, hun vil være min venn, derfor liker jeg treffe henne, En sexolog ville også være min venn sa han. Jeg syns det er fint å ha ekte venner, en jeg kan snakke med om ting som gjør meg glad, og en som plutselig, kommer på noe hun vil spørre meg om. Jeg skal bake en kjempestor pakke med pikekyss til henne, det er fordi jeg føler det er hyggelig å ha en sånn venn og snilt av henne å ville treffe meg så ofte jeg vil.

Men min datter sier to av naboene, ikke er naboer, hun sier de er venner, og at jeg må slutte kalle de naboer. Jeg kaller de naboene jeg hjelper med å kjøre avfall, noe som er riktig, men har min datter rett, er disse naboene venner, og jeg har venner, og kanskje er de som kommer på fredag venner Det er ikke så lett å forstå for meg.

Hadde det ikke vært hyggelig bare ha et menneske å snakke med interessene dine om? Eller liker du ikke det heller?