Usikker på hva jeg skal gjøre. Når må man gå fra noen? Hva er vold?

[AnonymBruker]

Jeg har en kjæreste som kan være veldig varm, forståelsesfull og jeg har aldri vært sammen med noen jeg føler er mer lik meg. 

 

Det er imidlertid sånn at han har noen sider jeg tviler på. Det involverer at han kan være hardhendt, sjalusi og manipulasjon. Grunnen til at jeg spør dere, er at jeg er usikker på om eksemplene er "over grensen". Historien blir noe lang, det er fordi jeg gjerne vil en del eksempler for å beskrive helheten. 

 

Jeg er takknemlig hvis dere skriver hva dere tenker, enten om enkeltsituasjonen eller totalinntrykket av forholdet. 

 

La oss kalle ham Martin. Et eksempel er fra vi først datet. Jeg inviterte ham på fest, men sendte melding samme dag. Da han fant ut at jeg hadde kamerater der, laget han en del drama over telefon. Det endte opp med at jeg måtte gå fra festen for å være med ham. Han sa at han ikke trodde vi kunne være sammen hvis jeg var en "sånn jente" 

 

Dette mønsteret har gjentatt seg i alle årene vi har vært sammen. Da vi først ble sammen bodde jeg med to gutter, og trivdes veldig godt. Han var veldig misfornøyd med det, og forsøkte å få meg til å sove i hans leilighet så mye som mulig, ofte ved å starte en krangel rett før jeg skulle gå, så få oss til å bli venner igjen, slik at det endte opp med at jeg sov hos ham. Hvis jeg ikke godtok hans forsøk på å bli venner, holdt han meg fysisk igjen og begynte f.eks å kile meg, slik at det ble god stemning. 

 

Da leiekontrakten på leiligheten jeg og kameratene leide gikk ut, ønsket jeg i utgangspunktet å finne ny leilighet med dem óg ham. Vi hadde bare vært sammen er halvt år, og 2 uker før jeg møtte "Martin" hadde jeg gjort det slutt med en jeg hadde vært sammen med i seks år. Jeg syntes derfor det var litt for tidlig å flytte sammen med kjæresten min. Da sa han at hvis vi ikke flyttet sammen, kom det til å bli slutt. Jeg endte opp med å flytte inn hos ham, men med uggen følelse inne i meg. Jeg ville egentlig heller bo med kamerater, men jeg ville ikke miste ham. 

 

Jeg har helt siden tenårene hatt få venner, aldri vært en del av en "gjeng". På studiet var jeg enormt ensom, hadde aldri noen å spise lunsj med eller lese med. Tidligere, før vi bodde sammen, ville han at jeg skulle være med ham hver kveld. Etter vi flyttet sammen, var han med kamerater hver tirsdag, hver torsdag og dro ut med kamerater hver fredag. Det gjorde at jeg følte meg litt ensom, for jeg hadde ingen å være med. Han kritiserte meg ofte for å ikke ha hobbyer. 

 

Jeg bestemte meg for å ta tak i det, og ble med i en Facebook-gruppe, hvor vi møttes og fant på masse ting sammen. Jeg trivdes utrolig godt, og var veldig glad for at jeg endelig hadde noen å tilbringe kvelder med. Da jeg stolt fortalte ham at jeg skulle i parken med noen venner, ble han veldig mistenksom og gravde i hvem det var. Da jeg tilslutt fortalte ham at jeg hadde møtt dem på Facebook,  ble han kjempesint. Ville med en gang vite hvor mange menn som var en del av gruppen. Beskyldte meg for horeri og utroskap, og nektet meg å treffe dem. Jeg tenkte han kanskje ikke forstod. Jeg hadde jo snakket med ham tidligere om situasjonen på studiet, men jeg satt meg ned, fortalte hvor enormt ensom jeg var, og at mine hensikter overhodet ikke var å finne ny kjæreste, fordi han var mannen i mitt liv. Dette hjalp ikke, han var fortsatt like sur og nektet meg å treffe dem. Han sa det var unaturlig og at jeg horet meg frem. 

 

Han har tidvis vært hardhendt med meg. På nyttårsaften dro han med ned en to etasjers trapp etter hetten på jakken fordi jeg snakket med en gutt. Dagen etter oppførte han seg forbannet, og sa han skulle dra fra hytten. Han sa jeg var for full til å huske, og at jeg klinte med en gutt. Jeg husket alt fra kvelden, og vet at jeg ikke klinte med noen. Det endte opp med at jeg måtte "be" ham om å bli på hytta. 

 

Perioden før jeg skulle ha eksamen som tok for seg alt jeg hadde lært på et seks års studium, var jeg vanskelig å ha med å gjøre, det innrømmer jeg. Jeg ville ikke at han skulle se på TV når jeg leste. Dagen før eksamen var jeg krass i kommentarene, jeg var veldig stresset. Det endte opp med at han skrek stygge ord til meg og kastet meg inn i en stolpe. Jeg skulle ønske han ikke hadde gjort det kvelden før eksamen. 

 

En natt vi skulle sove, fikk jeg hikke. Jeg la meg ved siden av ham i sengen, men hikken bare fortsatte. Plutselig kastet han seg over meg og la en pute over hodet mitt. Han la all kroppsvekten over. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men jeg husker den desperate følelsen av å ikke få puste. Jeg kjempet for å komme meg løs, og da jeg klarte det, hadde jeg en kjempefrykt. Han bare la seg til å sove uten å si noe. Da jeg våknet dagen etterpå, skjønte han ikke hvorfor jeg var kald mot ham. Jeg konfronterte ham med situasjonen, men han skjønte overhodet ikke at det var en kjiip ting å gjøre. 

 

Vi var på hytten en gang med de to kameratene jeg bodde med. Vi fikk låne stampen til nabohytta, og de andre hadde gått i forveien. Jeg kom fra soverommet i bikini. Da holdt han meg tilbake, sa ting for å lage krangel, og at jeg ikke fikk lov til å vise meg i bikini for dem. 

 

Samme hyttetur, da jeg la meg for å sove litt på ettermiddagen, våknet jeg av at han penetrerte meg. Jeg forsøkte å dytte ham vekk, men han fortsatte. Soverommet ligger rett ved stuen, og det er lett å høre alt som foregår der inne. Jeg ville ikke at de to kameratene skulle høre eller tro vi hadde sex. Jeg vet at han vet hvor lytt det er og hvor tydelig det var. Etter dette var jeg kjempeflau 

 

Jeg har nå helgependlet i et halvt år pga turnustjeneste. Han har aldri skrevet melding til meg eller ringt meg på hverdagene. Hvis han imidlertid ser meg skrive melding mens vi er sammen, spør han umiddelbart hvem jeg skriver til. Så selv om han ikke skriver meldinger, får jeg ikke lov å skrive med andre, og jeg har ofte skrevet i skjul. 

 

Han blir veldig sint i krangler, han slår i bordet, skriker, lar meg ikke snakke og knuser ting. 

 

Nå har han og broren bestemt seg for å ta jegerprøven, og han vil deretter kjøpe seg en hagle. Han liker hvor mandig det er. Da sa jeg med en gang at nei, det vil jeg ikke at du gjør. Jeg konfronterte ham med at han blir veldig sint når han er sint, og at jeg ikke stoler på hva han kan gjøre med et våpen når han blir "tatt" av aggresjonen. Jeg gjentok i tillegg flere av episodene hvor han har vært hardhendt mot meg, og spurte "hvordan tror du de situasjonene ville gått hvis det var våpen med i bildet". Da husket han ikke flere av situasjonene(bla når han dro meg ned trappen etter hetten), og i de andre situasjonene sa han at han var hardhendt fordi jeg var så irriterende og "næg"et. 

 

Forrige helg, da vi hadde en krangel om noe jeg ikke engang husker hva var, sa han at hvis jeg fortsatte, kom han til "å knuse hodet mitt inn i vinduet hundre ganger". Slike utsagn er ikke uvanlige når han er sint. 

 

Jeg har alltid tenkt at han egentlig er snill, men at det er fordi han kun ser på mannsdominerte serier, spiller mye videospill  og blir påvirket av broren at han er slik. Men han viser ingen innsikt i at han kan ha mye aggresjon; det er alltid noe jeg har gjort for at han var hardhendt. 

 

Mange ganger i hverdagen er han veldig varm. Han er en stor støtte for meg når jeg har angst for ting, som jeg synes er uvurderlig. Også når jeg er lei meg har han vært støttende, og noen ganger avlyst planer hvis jeg har vært veldig lei meg. 

 

Jeg sitter her nå etter kranglen om jegerprøve og hagle, og lurer på om jeg skal gå fra ham. Det passer veldig dårlig, for jeg begynner i ny jobb, og vet jeg kommer til å trenge å snakke om bekymringer og få gode råd. Jeg føler ikke jeg kan snakke om dette like mye med noen andre. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal vektlegge, den varme siden eller aggresjonen og hardhendte situasjoner. Jeg vet ikke om jeg kan få barn med ham. Jeg vet at han kommer til å bruke samvittighet for barnet til å holde meg hjemme fra venner, slik hans bror gjør med sin kjæreste og deres barn. Jeg vet at han ofte ikke kommer til å gidde å hjelpe meg med praktiske ting, og at han kommer til å bli vrang hvis jeg f.eks ber ham om å hente i barnehagen en dag det egentlig var "min tur". Han kommer til å kritisere klesstilen min og si det er for horete for en mor.

 

Når jeg skriver dette ned, ser jeg jo at det er mange aspekter som ikke er sunne. Men jeg vet at jeg kommer til å glemme det raskt, og male forholdet rosa. Det er derfor jeg har skrevet så mye her i dag; har dere noen råd? Noen teknikker? Noen tanker? 

Anonymkode: dcf3d...211

[Lillemus]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg skriver dette ned, ser jeg jo at det er mange aspekter som ikke er sunne. Men jeg vet at jeg kommer til å glemme det raskt, og male forholdet rosa. Det er derfor jeg har skrevet så mye her i dag; har dere noen råd? Noen teknikker? Noen tanker? 

Anonymkode: dcf3d...211

Det eneste rådet jeg har, nei, det blir to. er:

- bruk prevensjon!

- kom deg vekk!

Denne karen høres totalt uberegnelig ut og jeg hadde ikke tort å oppholde meg i enerom med ham omtrent, ut fra det du skriver. Det taket han har på deg har ingenting med et kjærlighetsforhold mellom to likeverdige voksne personer å gjøre. Hva tror du vil skje når du begynner i ny jobb nå? Han vil med stor sannsynlighet kommentere at du kler deg for horete på jobben, at du legger deg etter mannfolk på jobben osv osv osv...

Jeg råder deg til å finne deg et nytt bosted bak hans rygg, allier deg med noen du kjenner (de gamle kameratene dine eller familie?) og legg gjerne inn nummeret til både politiet og nærmeste krisesenter på telefonen din, gjerne under andre navn om han snoker der. Flytt ut og fortell ham det etterpå. Han der hadde jeg ikke tatt noen sjanser med. Ut fra det du skriver her.

[frosken]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en kjæreste som kan være veldig varm, forståelsesfull og jeg har aldri vært sammen med noen jeg føler er mer lik meg. 

 

Det er imidlertid sånn at han har noen sider jeg tviler på. Det involverer at han kan være hardhendt, sjalusi og manipulasjon. Grunnen til at jeg spør dere, er at jeg er usikker på om eksemplene er "over grensen". Historien blir noe lang, det er fordi jeg gjerne vil en del eksempler for å beskrive helheten. 

 

Jeg er takknemlig hvis dere skriver hva dere tenker, enten om enkeltsituasjonen eller totalinntrykket av forholdet. 

 

La oss kalle ham Martin. Et eksempel er fra vi først datet. Jeg inviterte ham på fest, men sendte melding samme dag. Da han fant ut at jeg hadde kamerater der, laget han en del drama over telefon. Det endte opp med at jeg måtte gå fra festen for å være med ham. Han sa at han ikke trodde vi kunne være sammen hvis jeg var en "sånn jente" 

 

Dette mønsteret har gjentatt seg i alle årene vi har vært sammen. Da vi først ble sammen bodde jeg med to gutter, og trivdes veldig godt. Han var veldig misfornøyd med det, og forsøkte å få meg til å sove i hans leilighet så mye som mulig, ofte ved å starte en krangel rett før jeg skulle gå, så få oss til å bli venner igjen, slik at det endte opp med at jeg sov hos ham. Hvis jeg ikke godtok hans forsøk på å bli venner, holdt han meg fysisk igjen og begynte f.eks å kile meg, slik at det ble god stemning. 

 

Da leiekontrakten på leiligheten jeg og kameratene leide gikk ut, ønsket jeg i utgangspunktet å finne ny leilighet med dem óg ham. Vi hadde bare vært sammen er halvt år, og 2 uker før jeg møtte "Martin" hadde jeg gjort det slutt med en jeg hadde vært sammen med i seks år. Jeg syntes derfor det var litt for tidlig å flytte sammen med kjæresten min. Da sa han at hvis vi ikke flyttet sammen, kom det til å bli slutt. Jeg endte opp med å flytte inn hos ham, men med uggen følelse inne i meg. Jeg ville egentlig heller bo med kamerater, men jeg ville ikke miste ham. 

 

Jeg har helt siden tenårene hatt få venner, aldri vært en del av en "gjeng". På studiet var jeg enormt ensom, hadde aldri noen å spise lunsj med eller lese med. Tidligere, før vi bodde sammen, ville han at jeg skulle være med ham hver kveld. Etter vi flyttet sammen, var han med kamerater hver tirsdag, hver torsdag og dro ut med kamerater hver fredag. Det gjorde at jeg følte meg litt ensom, for jeg hadde ingen å være med. Han kritiserte meg ofte for å ikke ha hobbyer. 

 

Jeg bestemte meg for å ta tak i det, og ble med i en Facebook-gruppe, hvor vi møttes og fant på masse ting sammen. Jeg trivdes utrolig godt, og var veldig glad for at jeg endelig hadde noen å tilbringe kvelder med. Da jeg stolt fortalte ham at jeg skulle i parken med noen venner, ble han veldig mistenksom og gravde i hvem det var. Da jeg tilslutt fortalte ham at jeg hadde møtt dem på Facebook,  ble han kjempesint. Ville med en gang vite hvor mange menn som var en del av gruppen. Beskyldte meg for horeri og utroskap, og nektet meg å treffe dem. Jeg tenkte han kanskje ikke forstod. Jeg hadde jo snakket med ham tidligere om situasjonen på studiet, men jeg satt meg ned, fortalte hvor enormt ensom jeg var, og at mine hensikter overhodet ikke var å finne ny kjæreste, fordi han var mannen i mitt liv. Dette hjalp ikke, han var fortsatt like sur og nektet meg å treffe dem. Han sa det var unaturlig og at jeg horet meg frem. 

 

Han har tidvis vært hardhendt med meg. På nyttårsaften dro han med ned en to etasjers trapp etter hetten på jakken fordi jeg snakket med en gutt. Dagen etter oppførte han seg forbannet, og sa han skulle dra fra hytten. Han sa jeg var for full til å huske, og at jeg klinte med en gutt. Jeg husket alt fra kvelden, og vet at jeg ikke klinte med noen. Det endte opp med at jeg måtte "be" ham om å bli på hytta. 

 

Perioden før jeg skulle ha eksamen som tok for seg alt jeg hadde lært på et seks års studium, var jeg vanskelig å ha med å gjøre, det innrømmer jeg. Jeg ville ikke at han skulle se på TV når jeg leste. Dagen før eksamen var jeg krass i kommentarene, jeg var veldig stresset. Det endte opp med at han skrek stygge ord til meg og kastet meg inn i en stolpe. Jeg skulle ønske han ikke hadde gjort det kvelden før eksamen. 

 

En natt vi skulle sove, fikk jeg hikke. Jeg la meg ved siden av ham i sengen, men hikken bare fortsatte. Plutselig kastet han seg over meg og la en pute over hodet mitt. Han la all kroppsvekten over. Jeg vet ikke hvor lenge det varte, men jeg husker den desperate følelsen av å ikke få puste. Jeg kjempet for å komme meg løs, og da jeg klarte det, hadde jeg en kjempefrykt. Han bare la seg til å sove uten å si noe. Da jeg våknet dagen etterpå, skjønte han ikke hvorfor jeg var kald mot ham. Jeg konfronterte ham med situasjonen, men han skjønte overhodet ikke at det var en kjiip ting å gjøre. 

 

Vi var på hytten en gang med de to kameratene jeg bodde med. Vi fikk låne stampen til nabohytta, og de andre hadde gått i forveien. Jeg kom fra soverommet i bikini. Da holdt han meg tilbake, sa ting for å lage krangel, og at jeg ikke fikk lov til å vise meg i bikini for dem. 

 

Samme hyttetur, da jeg la meg for å sove litt på ettermiddagen, våknet jeg av at han penetrerte meg. Jeg forsøkte å dytte ham vekk, men han fortsatte. Soverommet ligger rett ved stuen, og det er lett å høre alt som foregår der inne. Jeg ville ikke at de to kameratene skulle høre eller tro vi hadde sex. Jeg vet at han vet hvor lytt det er og hvor tydelig det var. Etter dette var jeg kjempeflau 

 

Jeg har nå helgependlet i et halvt år pga turnustjeneste. Han har aldri skrevet melding til meg eller ringt meg på hverdagene. Hvis han imidlertid ser meg skrive melding mens vi er sammen, spør han umiddelbart hvem jeg skriver til. Så selv om han ikke skriver meldinger, får jeg ikke lov å skrive med andre, og jeg har ofte skrevet i skjul. 

 

Han blir veldig sint i krangler, han slår i bordet, skriker, lar meg ikke snakke og knuser ting. 

 

Nå har han og broren bestemt seg for å ta jegerprøven, og han vil deretter kjøpe seg en hagle. Han liker hvor mandig det er. Da sa jeg med en gang at nei, det vil jeg ikke at du gjør. Jeg konfronterte ham med at han blir veldig sint når han er sint, og at jeg ikke stoler på hva han kan gjøre med et våpen når han blir "tatt" av aggresjonen. Jeg gjentok i tillegg flere av episodene hvor han har vært hardhendt mot meg, og spurte "hvordan tror du de situasjonene ville gått hvis det var våpen med i bildet". Da husket han ikke flere av situasjonene(bla når han dro meg ned trappen etter hetten), og i de andre situasjonene sa han at han var hardhendt fordi jeg var så irriterende og "næg"et. 

 

Forrige helg, da vi hadde en krangel om noe jeg ikke engang husker hva var, sa han at hvis jeg fortsatte, kom han til "å knuse hodet mitt inn i vinduet hundre ganger". Slike utsagn er ikke uvanlige når han er sint. 

 

Jeg har alltid tenkt at han egentlig er snill, men at det er fordi han kun ser på mannsdominerte serier, spiller mye videospill  og blir påvirket av broren at han er slik. Men han viser ingen innsikt i at han kan ha mye aggresjon; det er alltid noe jeg har gjort for at han var hardhendt. 

 

Mange ganger i hverdagen er han veldig varm. Han er en stor støtte for meg når jeg har angst for ting, som jeg synes er uvurderlig. Også når jeg er lei meg har han vært støttende, og noen ganger avlyst planer hvis jeg har vært veldig lei meg. 

 

Jeg sitter her nå etter kranglen om jegerprøve og hagle, og lurer på om jeg skal gå fra ham. Det passer veldig dårlig, for jeg begynner i ny jobb, og vet jeg kommer til å trenge å snakke om bekymringer og få gode råd. Jeg føler ikke jeg kan snakke om dette like mye med noen andre. 

 

Jeg vet ikke hva jeg skal vektlegge, den varme siden eller aggresjonen og hardhendte situasjoner. Jeg vet ikke om jeg kan få barn med ham. Jeg vet at han kommer til å bruke samvittighet for barnet til å holde meg hjemme fra venner, slik hans bror gjør med sin kjæreste og deres barn. Jeg vet at han ofte ikke kommer til å gidde å hjelpe meg med praktiske ting, og at han kommer til å bli vrang hvis jeg f.eks ber ham om å hente i barnehagen en dag det egentlig var "min tur". Han kommer til å kritisere klesstilen min og si det er for horete for en mor.

 

Når jeg skriver dette ned, ser jeg jo at det er mange aspekter som ikke er sunne. Men jeg vet at jeg kommer til å glemme det raskt, og male forholdet rosa. Det er derfor jeg har skrevet så mye her i dag; har dere noen råd? Noen teknikker? Noen tanker? 

Anonymkode: dcf3d...211

Dette synes jeg var trist å lese. Sett utenifra er det for meg helt opplagt at du bør bryte med ham; hans handlinger mot deg er langt over grensen for det akseptable. Bruk magefølelsen din i forhold til dette med at han ønsker å ha våpen i huset til å komme deg unna. Du skal ikke bo sammen med noen du  frykter kan drepe deg.

Du trenger sannsynligvis noen å snakke med dette om, noen som kan støtte deg i prosessen rundt et brudd. Har du noen som kan støtte deg?

 

[Gjest Gargamel]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har alltid tenkt at han egentlig er snill, men at det er fordi han kun ser på mannsdominerte serier, spiller mye videospill  og blir påvirket av broren at han er slik. Men han viser ingen innsikt i at han kan ha mye aggresjon; det er alltid noe jeg har gjort for at han var hardhendt. 

 

 

Anonymkode: dcf3d...211

Jeg tror de negative sidene er like virkelige og stikker minst like dypt som de positive. Det er ikke bare idéer han har fått fra broren eller påvirkning fra videospill. Du kan ikke oppdra ham til å bli bedre, men må være forberedt på at han alltid vil være like ille eller verre.

Det er helt opplagt at du må gjøre det slutt. Det ville vært uansvarlig å få barn med ham.

[Trine]

Han høres ekstremt manipulerende ut. Den "smiskinga" han driver med er for å holde deg der. Du burde vel egentlig luktet lunta helt i starten etter den festen. Du kommer aldri til å få et godt liv sammen med han. Du burde pakket tingene dine og dratt, for lenge siden.

[mariaflyfly]

Kom deg unna. Dette er ikke bra for deg. Virkelig ikke.

[ISW]

Voldtekt, drapsforsøk, alvorlig sjalusi, vold, psykisk mishandling, ute av stand til å kontrollere eget sinne.

Beklager å si dette, men det er galskap å bli i et sånt forhold. Merker at jeg blir sint av å lese det du skriver. "Martin" hadde fortjent å brekke noen bein. Sånn behandler man ikke kvinner. 

Du synes kanskje jeg smører tjukt på. Kanskje det (foruten at å ha sex med noen som sover faktisk er et overgrep, samme hva nhd mener om det), og å legge en pute over ansiktet på noen og legge seg over, er livsfarlig. Jeg tror du har vent deg til galskapen. Han blir aldri bedre. En gang drittsekk, alltid drittsekk, når det kommer til sånt.

Endret 30. januar 2016 av issomethingwrong

[ISW]

Anbefalt litteratur: http://www.hvorlite.no fra Politiet.

[laban]

Ny jobb - nytt bosted.  Ingenting å lure på.  Ta forholdsregler - snakk med noen du stoler på , om at det kan oppstå en konflikt der du vil trenge hjelp og støtte.

Vær glad du ikke har blitt gravid, å være foreldre fungerer best i et forhold der man er likeverdige og kan samarbeide.      

[Maglor]

Den typen stakkarslig kontrollerende drittsekk bør du holde deg langt unna. Kutt all kontakt I DAG, ting vill ikke bli bedre over tid. 

[morsan]

Ja, jeg må bare si meg enig med alle over her: Du må komme deg ut!