Sikker, men usikker

[usikkerogsikker]

Jeg er gift på 19nde måned, og har vært sammen med mannen i snart 6 år. De siste 2-3 årene har jeg lagt merke til ting som alltid har vært, men som har blitt verre og mer intenst over tiden. Dette gjelder da et kraftig sjalusiproblem og kontrollbehov ovenfor meg og hvor jeg er, hvem jeg er med, hva det snakkes om og aller helst at jeg ikke får nye venner eller tilbringer for mye tid med venner jeg allerede har eller for mye tid på jobb. Sjalusimessig mistenker han alt og alle for alle negative ting, og meg for å bestandig ha en skjult agenda og pågående utroskap. 

La meg presisere at jeg aldri i våre snart 6 år sammen har krysset en grense, verken fysisk eller psykisk, med en annen mann. Imidlertid fersket jeg ham flere ganger i starten på forholdet med å krysse nevnte strek, både fysisk og psykisk. 

På nyåret sa jeg at nok var nok. Jeg ville ha separasjon. Han ble fly forbannet og nektet. Løsningen ble parterapi ukentlig som et siste krampetrekning. 

Underveis i disse siste mnd merker jeg stadig sterkere at jeg vil ut - hovedsakelig fordi hans beskyldninger har blitt sterkere og hyppigere, hans kontrollbehov har økt og hans raserianfall kommer oftere. Jeg får heller aldri komme med min side av saken, før det passer ham: da spiller han en forståelsesfull ektemann full av omsorg for sin kone. Responderer jeg ikke som han vil når han vil at jeg skal det, bryter krigen ut igjen og han svartmaler meg som en egoistisk person, og at HAN i det minste prøvde på en samtale. 

 

De siste to årene har jeg prøvd hver uke å få han til å oppsøke hjelp med problemene sine, og dratt det så langt at jeg nesten har bestilt timene for ham. Han har nektet og sagt det ikke finnes problemer annet enn i hodet mitt. 

Han har ved en anledning beskyldt meg og en av hans kamerater for å ha hatt sex på en fest han hadde dratt tidlig fra, og beskyldningene og hans væremåte eskalerte til det punktet at kompisen måtte gå mellom oss av frykt for min sikkerhet. 

For 7 dager siden prøvde han å kaste meg ut av vår felleseide bolig, men trakk det senere tilbake. Om 5 dager skal vi etter planen dra på en 16 dager lang utenlandstur, som har vært planlagt i et år. Jeg føler meg redd og utrygg og har ikke lyst å dra, men blir guilttrippet og pushet likevel, til å dra. 

 

Jeg er sikker i min sak når jeg ikke er rundt ham, men blir manipulert til å tenke annerledes med en gang jeg kommer hjem og han åpner munnen. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

[Gjest Gargamel]

1 time siden, usikkerogsikker skrev:

(...)

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Egentlig tror jeg du vet nøyaktig hva du må gjøre, men det krever mot og styrke å gjennomføre det

Jeg synes du har gjort mange ærlige forsøk på å redde forholdet, og det er bra. Et sted på man uansett sette strek.

[Lillemus]

3 timer siden, usikkerogsikker skrev:

For 7 dager siden prøvde han å kaste meg ut av vår felleseide bolig, men trakk det senere tilbake. Om 5 dager skal vi etter planen dra på en 16 dager lang utenlandstur, som har vært planlagt i et år. Jeg føler meg redd og utrygg og har ikke lyst å dra, men blir guilttrippet og pushet likevel, til å dra. 

 

Jeg er sikker i min sak når jeg ikke er rundt ham, men blir manipulert til å tenke annerledes med en gang jeg kommer hjem og han åpner munnen. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.

Joda, det vet du. Finn deg et annet bosted uten at han vet det og pakk det viktigste når han ikke er hjemme. Om han er hjemme så få med deg en kar eller to som kan passe på at han ikke blir voldelig. Heldigvis virker det ikke som dere har barn? La ham dra på denne turen alene om den er viktig for ham.

[cilie]

Her er det vel bare å gå fra han så fort som mulig. Du bestemmer selvsagt selv hvorvidt du blir med på turen. Ikke la deg presse til det - drar du er det fordi du har lyst selv. Håper det ordner seg raskt for deg:)

[morsan]

Den 24. februar 2016 at 13.58, Gargamel skrev:

Egentlig tror jeg du vet nøyaktig hva du må gjøre, men det krever mot og styrke å gjennomføre det

Jeg synes du har gjort mange ærlige forsøk på å redde forholdet, og det er bra. Et sted på man uansett sette strek.

Vel talt!

[usikkerogsikker]

Jeg vet egentlig også hva jeg må gjøre ☹ men hvorfor skal det være så forbanna vanskelig? 

I parterapien på onsdag sa jeg at nå er det nok - på direkte spørsmål fra terapeuten. Jeg sa også at jeg ikke vil på den turen, og synes det er en dårlig ide å reise sånn som ting er nå. 

Vel hjemme på kvelden hadde vi en prat hvor jeg nok en gang sa at jeg ikke vil dra, at jeg trengte noen dager å tenke på det, og til å tenke på om jeg vil fortsette å prøve å redde forholdet. Han gråt og tryglet, ba om at vi fortsetter, sa at han er villig til å gjøre hva som helst og ikke vet hva han skal gjøre uten meg. At han ikke innså hvor ille ting var blitt, og at han forsto at majoriteten av våre problemer stammer fra hans oppførsel de siste årene. Jeg sto på mitt og sa jeg vil ha noen dager å tenke. 

Når vi sto opp dagen etterpå, ga han meg først en sjekkliste og spurte om jeg kom på flere ting vi måtte huske å pakke før vi skal dra. 5min etterpå ba han meg om å huske en annen ting jeg måtte gjøre før vi reiser. Som om han er i fornektelse om at samtalene på onsdag har funnet sted.

På kvelden, hjemme etter jobb, snakket han nok en gang om turen. Jeg sa at jeg trenger fortsatt mer tid å tenke, ut dagen imorgen (altså idag, fredag) på om jeg i det hele tatt vil gjennomføre turen. Jeg skal til min egen terapeut, som jeg har gått til i et år i håp om at hvis jeg var problemet så ville det ordne seg, og rådføre meg med henne, og dit vil jeg ha vært før jeg tar et endelig valg. 

Det var da isfronten kom. En halvtime i komplett stillhet, med demonstrative harde tromminger og sterke slurker fra colaboksen i hendene hans. Så sa han at han håper jeg bestemmer meg for å bli med. Resten av kvelden passerte i stillhet. 

Idag morges har vi nesten ikke ytret noen form for ord til hverandre, han tramper rundt og virker både sint og såra på samme tid. Før han gikk ut dørene sa han "jeg håper du bestemmer deg for å bli med slik at vi kan fortsette å prøve å fikse dette her". 

Det virker jo som om han er innstilt på å reise uansett - og som om jeg ikke hadde dårlig nok samvittighet i utgangspunktet, gjør det skremmende vondt å tenke på at han skal da reise på en sånn ferie helt alene, etter denne tunge perioden nå. Jeg vet ikke om det er en del av et større bilde - og at han bevisst bruker det for å få meg til å endre mening og bli med på turen. Jeg er sånn i tvil og slites mellom realiteten og mine egne følelser og samvittighet. Dette er jo et mønster jeg vet at han har brukt tidligere - ved flere anledninger. Jeg sier at nå er det nok og jeg er klar til å forsvinne ut dørene. Han trygler og ber og gråter og lover endring, og han holder løftet i kanskje et maksimum av 7 dager, før et eller annet, som regel utløst av noe jeg gjør eller sier som går mot hva han vil, tenker eller føler, gjør at det smeller og vi havner tilbake i samme gamle rutine. 

Jeg vet ikke om han mener det denne gangen, men tvilen står veldig dypt i meg og det eneste som egentlig holder meg her jeg er nå, er min forbanna dårlige samvittighet over at situasjonen har blitt til det den har, og følelsen av å knuse et hjerte jeg egentlig er så glad i, og sende ham avgårde på en slik tur alene, til et sted turister blir raskt utnyttet og det var meningen vi skulle ha en kjempeflott tur over disse 16 dagene. 

Hvorfor må følelser være så vanskelige å forholde seg til?😩 Jeg er helt ærlig helt tom, føler jeg mister meg selv oppi det hele, ofrer meg selv for å slippe samvittigheten og bare "la det fare", og samtidig føler jeg at det er jeg som er den ondskapsfulle konen som lager i stand en slik håpløs situasjon. Jeg er bare så sikker på at problemene vi har ligger så dypt at endring ikke er mulig - om han faktisk endrer seg på problemområdene, sitter vi fortsatt med mine erfaringer i det hele, og den tapte tilliten til ham og det han sier og gjør. Åh dette er så vanskelig 😢

[Gjest Gargamel]

Jeg synes ikke du skal la samvittigheten styre. Det er ikke noen fremtid for ham å være sammen med noen som mistrives sterkt og egentlig vil ut av forholdet.

Er det sånn å forstå at han vil søke behandling for problemene sine? Han innrømmer jo at mesteparten av problemene kommer fra hans oppførsel. Det er jo en innrømmelse som bør ha noen konsekvenser hvis det er oppriktig ment.

"og sende ham avgårde på en slik tur alene, til et sted turister blir raskt utnyttet "

..... eh...er det sønnen din på 9 år vi snakker om? Mulig jeg har misforstått tråden litt

[usikkerogsikker]

Hehe nei, men hans behov har alltid pleid å komme først. Så samvittigheten styrer hodet mitt ☹ 

Han sa vel i fjor at han skulle søke behandling, men når gratisbehandling ble avslått virker det som han ga opp. Han har samtale med fastlege 1 gang i måneden, men har ikke gjort noe mer enn det for å ordne opp i sine egne problemer. 

Han kom innom på jobb idag for å hente bilen min til vasking, og da bedyret han nok en gang at han håper jeg bestemmer meg for å bli med på turen, og at han håper jeg kan gi det et siste forsøk og prøve å redde forholdet igjen både på og etter denne turen. Virker som han reiser uansett om jeg er med eller ikke - noe jeg selvfølgelig unner ham, når han har gledet seg sånn til akkurat dette feriemålet. Men åh, samvittigheten min..😩 

Skal inn til terapeuten min nå om kort tid, som jeg begynte å gå til da jeg trodde at jeg alene var grunnen til problemene, og diskutere dette her, og håpet er at jeg kommer ut med en beslutning og at jeg klarer å stå imot alle hans ønsker, tårer og trygling når jeg sier at jeg ikke vil dra, hvis det er slik det blir. 

Kanskje jeg blir mer selvsikker i hva jeg egentlig skal gjøre når jeg snakker med noen som faktisk kjenner mitt hode ut og inn nå! 

[Mysticgirl]

På seg selv kjenner man andre, er det ikke så? Min erfaring er at de som er mest sjalu og kontrollerende, er faktisk de som selv er tilbøyelig med å være utro. Tror nok du bør forlate denne mannen for din egen lykke og frihet