samlivsproblemer.

[rika]

Vi er et par i beg.av 50 åra som strever og strever for å ha det bra sammen. Vi flyttet sammen for ca.5 år siden(jeg flyttet til han)

Han har en voksen sønn som er flyttet ut, jeg har 3 voksne barn som bor langt unna(+5 barnebarn)

Jeg har hele tiden behandlet sønnen hans som min egen, men han ser på mine som nesten fremmede, de føler seg ikke velkommen her og er sjelden og aldri og besøker oss.

Jeg har vurdert og flytte fra han, men det skal mot til - og det har jeg ikke hatt hittil.

Han har hatt et alkoholproblem, men har vært tørr i snart 5 år, det virker som det går bra, men enkelte ganger føler jeg meg i veien for han.

Han er fryktelig hissig og misforstår når jeg prøver å prate med han, har ikke tall på hvor mange ganger han har bedt meg om unnskyldning, og han sier flere ganger daglig at han elsker meg, men jeg er begynt å tvile på om det er sant for det føles som at han enkelte ganger ikke tåler trynet på meg og ønsker meg dit peppern gror.

Jeg er glad i han, men føler nå at følelsene mine for han blir tråkket på.

Det er helt håpløst for oss å prate sammen da han blir sint, det virker ikke som han skjønner at vi har et problem.

Er det noen som har gode råd å komme med, som kanskje har hatt samme problem selv?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er fint å lese et innlegg fra folk i 50 åra.

Vi trenger deres stemmer her på Doktoronline.

Det høres ut som om du er et snilt menneske, og kanskje for snill for din samboer. Du føler deg utnyttet, sier du. Det samme får jeg et inntrykk av.

Klarer du å sette grenser mot din samboer?

Kanskje du skulle kvinne deg opp til å sette foten ned, og fortelle samboeren din at du ikke vil finne deg i å bli utnyttet lenger. Hvis ikke han tar seg sammen og viser deg mer hensyn og støtte, vurderer du å flytte ut. Er du enig?

Det må ikke glemme å passe på deg selv.

[rika]

Hei!

Det er fint å lese et innlegg fra folk i 50 åra.

Vi trenger deres stemmer her på Doktoronline.

Det høres ut som om du er et snilt menneske, og kanskje for snill for din samboer. Du føler deg utnyttet, sier du. Det samme får jeg et inntrykk av.

Klarer du å sette grenser mot din samboer?

Kanskje du skulle kvinne deg opp til å sette foten ned, og fortelle samboeren din at du ikke vil finne deg i å bli utnyttet lenger. Hvis ikke han tar seg sammen og viser deg mer hensyn og støtte, vurderer du å flytte ut. Er du enig?

Det må ikke glemme å passe på deg selv.

Takk for svaret, det er godt å føle at en får støtte utenfra.

I dag hadde min samboer en god dag da det nyttet å snakke med han,men i morgen igjen kan det være det samme igjen.

Jeg sa klart fra at nå var det alvor at jeg kommer til å flytte hvis han ikke snur på flisa og tar hensyn til meg også ,og ikke bare til han og sønnen sin .

Jeg er heldigvis ganske psykisk sterk, jeg tillater INGEN å knekke meg!

Jeg ble enke i ganske så ung alder og vet hva det betyr å være langt nede. Når jeg klarte å komme meg opp igjen bestemte jeg meg at jeg ikke ville la NOEN knekke meg.

Jeg syns selv at jeg har blitt urettferdig behandlet når jeg har prøvd å gjøre det beste for alle parter, det eneste jeg ber om er- å ha det trygt og godt.

Urettferdighet er noe av det verste jeg vet!

Snill tja. Jeg prøver bare å gjøre mitt beste for alle.

Om ikke dette forholdet kommer til å fungere kommer jeg til å flytte!!!!

Vil bare få med at sønnen hans bor like i nærheten(han er på22 året), men han er mer her enn hjemme hos seg selv, han er her både sent og tidlig. Det er greit nok, men har ikke vi som par rett til å få være litt for oss selv en gang iblandt ?