Ekspertsvar Forskjellsbehandling i psykiatri

[Psykojenta]

Da jeg hadde en Bipolar diagnose(9 år), ble jeg møtt på en bestemt måte, folk(behandlingsapparatet spes.) tok ikke så lett på alt jeg fortalte jeg opplevde og sånn. Depresjoner, Hallusinasjoner ol.

Nå som jeg bare har pers.forst. som jeg ikke engang scorer nok på, får jeg beskjed om at jeg ikke er psyk nok, at jeg pga disse pers.forst. må gies mer ansvar og derfor ingen innleggelse. Jeg har sagt fra til denne psyk.sykepleieren som gjorde utredninga på meg at hun skal skrive i papirene mine at jeg faktisk IKKE har scora nok på NOEN personlighetsforstyrrelser og at de derfor ikke skal stå som diagnose på meg. Det er kjipt å bli møtt på den måten som man blir som personlighetsforstyrret her. Synes nesten synd på dem, blir ikke tatt på alvor.

Jeg håper andre blir møtt på en annen måte enn jeg har blitt oppi dette. Det er som å møte helt forskjellige personer i disse periodene. Føler faktisk at jeg ikke blir tatt seriøst lenger pga diagnoseendringene.

Er det virkelig sånn det skal være?? Akkurat som om jeg skulle endra sykdom over natta.

Etter diagnoseendring ble avtalene med behandler halvert også, fra hver uke til annenhver. For med pers.forst. trenger en jobbe mer med seg selv og ikke med behandler.

 

Skjønner ikke at denne psykepleieren har myndighet til å diagnostisere noen. Nå er jeg bare lei. Lei av å være så opphengt i diagnoser, medisiner ol. Er litt lei av å føle jeg ikke blir behandla eller møtt på en ordentlig måte. Ble jo møtt ordentlig da jeg hadde en ordentlig diagnose. Skjønner ikke at man kan endre seg så mye...

Prøvd å ta det opp med behandler, men det går inn det ene øret og ut det andre.

Nå er det en lege som sier denne behandleren og enheten på dps ikke er rett for meg, at jeg skulle hatt en helt annen behandling...etter åtte(!) år. Jeg vet ikke lenger hvem jeg skal tro, vet ikke hva jeg skal håpe på. Ting går i alle fall ikke på skinner. Hallusinasjoner grunnet traumer, hallusinasjoner utenom det, depresjon, diverse personlige problemer. Nå venter jeg på svar fra DPS om en mulig innleggelse, men tviler på at jeg blir prioritert. Har ikke problemer nok til en innleggelse ifølge flere. Jaja...jeg krysser fingre for at ting blir rett for meg etterhvert

[stjernestøv]

Oi,det var rart de behandlet deg ulikt pga ulike diagnoser, du er jo fremdeles deg. Dårlig gjort. 

[frosken]

Når jeg leser det du skriver, så får jeg tanker om at noen ganger ville det ha vært en fordel å ha kunne startet på nytt et annet behandlingssted - med blanke ark. Det virker ikke som om kommunikasjonen mellom deg og din behandler er konstruktiv, det virker som om den er preget av en slags maktkamp.

Du sier at du i ni år ble tatt mer på alvor. Allikevel sliter du fortsatt så mye som du gjør, så kanskje ikke du ble møtt på den beste måten da heller? Hvorfor tenker du at innleggelse er løsningen? Ville det ikke vært bedre med stabiliserende poliklinisk behandling slik at du kan tåle traumeterapi? Se http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=266478&a=3

 

[Psykojenta]

Takk for svar!

ja, vet dog ikke hvem som er verst på det. Hun trumfer gjennom det hu føler er riktig uten å egentlig høre spesielt på meg.

Nei, ble vel ikke det, men jeg hadde en pause i traumeting ei god stund, det var da jeg fant ut at jeg har hallusinasjoner og sånt utenom også. For fikk EMDR av behandler på poliklinikken på DPS. Husker ingenting fra den tida, så husker ikke hvordan det foregikk engang.

 

Innleggelse er for å se ordentlig på medisinene jeg nå står på, og litt tett oppfølging på noen problemer jeg har bygget i det siste.

Jo, mest sannsynlig blir det poliklinikken for traumebehandling etterhvert, får se hva som skjer. Skal psykepleieren på onsdag så får ta ting opp da.

Interessant link du la ved forresten..litt vanskelig å holde fokus gjennom alt, men...

[stjernestøv]

1 minutt siden, Psykojenta skrev:

Takk for svar!

ja, vet dog ikke hvem som er verst på det. Hun trumfer gjennom det hu føler er riktig uten å egentlig høre spesielt på meg.

Nei, ble vel ikke det, men jeg hadde en pause i traumeting ei god stund, det var da jeg fant ut at jeg har hallusinasjoner og sånt utenom også. For fikk EMDR av behandler på poliklinikken på DPS. Husker ingenting fra den tida, så husker ikke hvordan det foregikk engang.

 

Innleggelse er for å se ordentlig på medisinene jeg nå står på, og litt tett oppfølging på noen problemer jeg har bygget i det siste.

Jo, mest sannsynlig blir det poliklinikken for traumebehandling etterhvert, får se hva som skjer. Skal psykepleieren på onsdag så får ta ting opp da.

Interessant link du la ved forresten..litt vanskelig å holde fokus gjennom alt, men...

Jeg forstår ihvertfall at du vil innlegges, det er ikke så lett å takle ting alene alltid og det må man jo i hverdagen. Håper du får skikkelig hjelp, det fortjener du. 

[Psykojenta]

Det er faktisk fastlegen min som har søkt om plass. Jeg har perioder jeg sliter mer enn andre perioder, nå er jeg i en sånn dal. Det er slettes ikke sikkert innleggelse er det rette, jeg vet ikke hva som er det rette nå. Men jeg trenger mer hjelp enn det jeg får idag. Det var ikke en selvfølge at psykepleieren gikk god for den søknaden. Hun var tvilende til det hele.

Men hun sa ok, så da blir jeg vurdert i alle fall.

Hvis jeg ikke får innleggelse, må jeg se etter noe annet å gjøre, kan ikke ha det sånn som dette...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hva skulle behandler(e) gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si for at du skulle følt deg "tatt på alvor"?

[Psykojenta]

17 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Hva skulle behandler(e) gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si for at du skulle følt deg "tatt på alvor"?

Det er ikke sikkert det er pedagogisk riktig eller hva jeg skal kalle det, men om jeg har masse stemmer og syner -  synes jeg det er ok å prate litt om dem og om hva jeg føler når de er tilstede ol. Ikke bare få beskjed om at sånt prater vi ikke om og skifter deretter tema. For meg er alt dette veldig usikkert, om det er ekte eller ikke og sånn. da trenger jeg noen som sier til meg at det mest sannsynlig ikke er ekte, ikke bare få beskjed om at det prater vi ikke om uten noen begrunnelse.

 

Men det er også tilfeller der jeg bare får inntrykket av at det bare er å skjerpe seg så går depresjonene over, men uansett hvor mange tiltak/endringer jeg gjør i livet for å få det bedre så hjelper det ikke. Når jeg da etter en måned eller tre gir uttrykk for at ting slettes ikke går så bra, så blir det litt sånn - ,men du gjør jo det og det, og du kan le innimellom, og du ser helt ok ut. Du gjør jo de tingene vi har anbefalt, så da skjønner jeg ikke hvordan du kan føle deg dårlig. Jeg presser meg veldig for å kunne klare de tingene jeg gjør, det er verdt det, etterhvert er det kanskje ikke en så stor kamp som det er idag, men alt dette går i perioder.

 

Noen ganger blir jeg møtt ok og ikke føler jeg blir sett ned på, men de gangene jeg føler meg veldig liten i møte med enkelte er de som sitter hardest i meg - de som er lettest å huske. For jeg har mange gode møter og, skal ikke dysse ned det.

 

Fullt mulig jeg er for storkrevende altså.

Endret 28. mars 2016 av Psykojenta

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Meget fint forklart :-) Jeg synes du kan skrive det ut og ta med til behandleren din. Lykke til :-)

[frosken]

1 time siden, Psykojenta skrev:

Det er ikke sikkert det er pedagogisk riktig eller hva jeg skal kalle det, men om jeg har masse stemmer og syner -  synes jeg det er ok å prate litt om dem og om hva jeg føler når de er tilstede ol. Ikke bare få beskjed om at sånt prater vi ikke om og skifter deretter tema. For meg er alt dette veldig usikkert, om det er ekte eller ikke og sånn. da trenger jeg noen som sier til meg at det mest sannsynlig ikke er ekte, ikke bare få beskjed om at det prater vi ikke om uten noen begrunnelse.

 

Men det er også tilfeller der jeg bare får inntrykket av at det bare er å skjerpe seg så går depresjonene over, men uansett hvor mange tiltak/endringer jeg gjør i livet for å få det bedre så hjelper det ikke. Når jeg da etter en måned eller tre gir uttrykk for at ting slettes ikke går så bra, så blir det litt sånn - ,men du gjør jo det og det, og du kan le innimellom, og du ser helt ok ut. Du gjør jo de tingene vi har anbefalt, så da skjønner jeg ikke hvordan du kan føle deg dårlig. Jeg presser meg veldig for å kunne klare de tingene jeg gjør, det er verdt det, etterhvert er det kanskje ikke en så stor kamp som det er idag, men alt dette går i perioder.

 

Noen ganger blir jeg møtt ok og ikke føler jeg blir sett ned på, men de gangene jeg føler meg veldig liten i møte med enkelte er de som sitter hardest i meg - de som er lettest å huske. For jeg har mange gode møter og, skal ikke dysse ned det.

 

Fullt mulig jeg er for storkrevende altså.

Jeg synes din kritikk av måten du blir møtt på er forståelig. Det er synd at behandleren din ser ut til å ha rotet seg inn i "oppdragelse" mer enn å møte deg på en god måte. Ikke noe rart om du blir provosert av å bli møtt sånn. Synes du skal vise både henne - og evt. andre i behandlingsteamet - det du har skrevet. Skulle også ønske for din del at du kom i gang med et nytt behandlingsopplegg.

[AnonymBruker]

En sykepleier kan ikke diagnostisere, heller ikke en psykiatrisk sykepleier. Personlighetspsykiatri er komplisert og krever spesialkompetanse. Det finnes spesialiserte avdelinger for dette. Derfor er det ikke sikkert du har fått rette diagnoser engang. Man kan også ha bipolar lidelse i tillegg til personlighetsforstyrrelse, men dette krever litt å utrede og bør gjøres av psykologspesialist eller psykiater. 

Jeg skjønner godt at du reagerer på måten du blir møtt på. Kanskje bytte av behandler og eventuelt behandlingssted kan være en løsning, om det er mulig. 

Anonymkode: cc0c7...abb

[AnonymBruker]

Det er sånn man blir møtt her på dol også. Har man en pf, blir man bedt om å ta seg sammen og ta ansvar. 

Anonymkode: 7104c...5bc

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Alle bør ta så mye ansvar som de er i stand til. 

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Alle bør ta så mye ansvar som de er i stand til. 

Er en med personlighetsforstyrrelse nødvendigvis i stand til å ta mer ansvar enn en med for eksempel bipolar lidelse? Og hva vil det si å ta ansvar? Det behøver vel ikke nødvendigvis si færre terapitimer? Å ta ansvar kan også være å møte opp til regelmessig behandling og gå inn for å jobbe med seg selv gjennom dem. Ikke bli overlatt til seg selv.

Anonymkode: cc0c7...abb

[AnonymBruker]

Klart det. Men jeg står for meningen min. Har sett det i lang tid på dol, og det er en av grunnene til at jeg ikke gidder å bruke fast nick - da blir jeg ikke dømt og kritisert  så lett, er mer beskyttet og kan stille konstruktive spørsmål og få kontruktive svar basert på det jeg spør om og ikke på bakgrunn av diagnose. Svarene er faktisk litt annerledes noen ganger når man ikke oppgir at man har en pf diagnose. Så fort folk får vite eller skjønner at man har en  pf (og særlig eupf) blir man gjerne dømt og svarene litt annerledes med mindre man er utagerende eller stiller spørsmål som åpenbart er relatert til pf. Man blir bedt om å ta seg sammen. Har hørt flere si det. Det er iallefall min erfaring. Forstår også veldig godt folk som ikke oppgir en pf diagnose i rl, da får man plutselig en annen type respons. 

Anonymkode: 7104c...5bc

[frosken]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klart det. Men jeg står for meningen min. Har sett det i lang tid på dol, og det er en av grunnene til at jeg ikke gidder å bruke fast nick - da blir jeg ikke dømt og kritisert  så lett, er mer beskyttet og kan stille konstruktive spørsmål og få kontruktive svar basert på det jeg spør om og ikke på bakgrunn av diagnose. Svarene er faktisk litt annerledes noen ganger når man ikke oppgir at man har en pf diagnose. Så fort folk får vite eller skjønner at man har en  pf (og særlig eupf) blir man gjerne dømt og svarene litt annerledes med mindre man er utagerende eller stiller spørsmål som åpenbart er relatert til pf. Man blir bedt om å ta seg sammen. Har hørt flere si det. Det er iallefall min erfaring. Forstår også veldig godt folk som ikke oppgir en pf diagnose i rl, da får man plutselig en annen type respons. 

Anonymkode: 7104c...5bc

Min oppfatning er at de fleste svar er basert på innhold - og kanskje også noen små nyanser i "tonen" - i trådstarters innlegg. Ved å stille spørsmålene med fast nick unngår man å få svar som i for stor grad er preget av trøst og plaster på såret.

[AnonymBruker]

Jeg var diagnostisert med EUPF i flere år, men gjennom tester viste det seg at jeg hadde PTSD og dissosiativ lidelse. Da ble det bytte av behandler og en helt annen terapi.

Anonymkode: 3d103...914

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var diagnostisert med EUPF i flere år, men gjennom tester viste det seg at jeg hadde PTSD og dissosiativ lidelse. Da ble det bytte av behandler og en helt annen terapi.

Anonymkode: 3d103...914

EUPF er noe som man kan bli kvitt.

Så er fullt mulig du hadde det, og er nå blitt kvitt det..

Anonymkode: 04c1c...a92

[Psykojenta]

Takk for svar alle sammen!

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre for å ta ansvar for meg selv. Jeg har godtatt en søknad om innleggelse for å få hjelp, men ikke sikkert jeg får det. Jeg jobber en dag I uka, flere om jeg blir spurt. (Møter opp om jeg skulle bli spurt om å jobbe en dag ekstra) jeg møter til alle avtaler jeg har, har alltid gjort det...det være seg helseapparatet eller andre...avviser aldri noen...trur jeg kan telle på max en hånd om hvor mange avtaler jeg har avlyst det siste året (2015-2016).

Jeg er med på aktiviteter, skal være med å arrangere seminar I neste uke...planlagt dette I litt over ett halvår med ressursgruppa. 

Jeg føler jeg jobber hardt for å mestre hverdagen og livet bedre, men stanger I veggen stadig vekk...

[ISW]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Klart det. Men jeg står for meningen min. Har sett det i lang tid på dol, og det er en av grunnene til at jeg ikke gidder å bruke fast nick - da blir jeg ikke dømt og kritisert  så lett, er mer beskyttet og kan stille konstruktive spørsmål og få kontruktive svar basert på det jeg spør om og ikke på bakgrunn av diagnose. Svarene er faktisk litt annerledes noen ganger når man ikke oppgir at man har en pf diagnose. Så fort folk får vite eller skjønner at man har en  pf (og særlig eupf) blir man gjerne dømt og svarene litt annerledes med mindre man er utagerende eller stiller spørsmål som åpenbart er relatert til pf. Man blir bedt om å ta seg sammen. Har hørt flere si det. Det er iallefall min erfaring. Forstår også veldig godt folk som ikke oppgir en pf diagnose i rl, da får man plutselig en annen type respons. 

Anonymkode: 7104c...5bc

Jeg har oppriktig vondt av de som har EUPF. Har sett det på nært hold og skjønner at man virkelig lider.

Men også der, såvel som de med autisme, har er ansvar for å ikke oppføre seg som en idiot mht utagering, frekkhet, osv. Man kan ikke skylde absolutt alt på diagnosen. Det blir som om en med dyssosial PF skal si at "det er greit at jeg dreper noen for det ligger i diagnosen min" Det er jo som kjent ikke greit.