hvorfor har du psykolog/psykiater?

[Kalevaala]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hjelper det å sitte og pjatte på et kontor?

Anonymkode: ba0e0...2e4

Nei, pjatting hjelper vel neppe.  Og det driver de fleste seriøse psykologer og psykiatere lite med.

Å lære teknikker for å håndtere problemer derimot, det er veldig nyttig. 

[Nicklusheletida]

5 minutter siden, Kalevaala skrev:

Nei, pjatting hjelper vel neppe.  Og det driver de fleste seriøse psykologer og psykiatere lite med.

Å lære teknikker for å håndtere problemer derimot, det er veldig nyttig. 

Hva slags teknikker lærer de bort?  Jeg var vel hos psykologen kanskje 4 ganger og husker ikke han lærte bort noen teknikker.

[morsan]

37 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Hva slags teknikker lærer de bort?  Jeg var vel hos psykologen kanskje 4 ganger og husker ikke han lærte bort noen teknikker.

Du var nok ikke heldig med psykologen din! Jeg derimot har etter min erfaring fått en helt annen tiltro til hva psykologer kan gjøre for deg. Venninnesamtaler er også bra, og jeg trengte begge deler, men der venninner lett "bare" gir "uforbeholden støtte" til situasjoner/tanker jeg var opprørt over, lei meg for eller lignende, kunne psykologene hjelpe meg til å tenke annerledes, fokusere annerledes for å prøve å unngå å havne i en følelse av fortvilelse eller hva nå saken gjaldt. Selvsagt er ikke det de kommer med uforståelig rocket science, men mer "sunn fornuft", som gode venner i prinsippet også kunne ha kommet med. Men min erfaring er at selv så utrolig gode og støttende venner jeg har hatt og fortsatt har, og at det var veldig viktig for å komme videre, så var psykologene også viktige i denne prosessen.

Det er vanskelig å være konkret, da jeg ikke har lyst til å legge ut om hva de ulike tingene gjaldt, men kanskje dette kan være et eksempel: Jeg grublet blant annet veldig over stygge ting som eksen hadde sagt om meg, og lot mitt sinn formørkes av tankene om dette. Venninner typisk føyset det bort som usant og at det ikke kunne tillegges verdi fordi han hadde sagt det for å være slem, for å ramme meg. Jeg klarte likevel ikke slippe taket helt. Hva OM det var sant likevel? SELV OM det var sagt i ond hensikt? Han hadde jo tross alt kjent meg i mange år... det at jeg fikk stadige forsikringer fra venninner om at "du er jo ikke sånn" hjalp ikke, da jeg tenkte: De kjenner meg ikke godt nok! Psykologen klarte å få meg til å tenke at det ikke spiller noen rolle om det er litt sannhet i det, at jeg kunne godt leve med å ha dårlige egenskaper også, men poenget var at han overdrev og tok det ut av sammenheng, og at jeg burde heller fokusere på mange gode egenskaper ved meg selv osv. Hun kom med ulike tips til hvordan man kan prøve å endre tankesett, fra ting man sier til seg selv, til å avslutte tenkningen i perioder osv. Selvsagt kunne gode venner også sagt tilsvarende ting, men det at psykologen er en fagperson som ikke er der først og fremst for å være din gode venninne som sier pene ting og er glad i deg uansett bidro også til en nødvendig distanse, eller tyngde om du vil.

[Nicklusheletida]

6 minutter siden, morsan skrev:

Du var nok ikke heldig med psykologen din! Jeg derimot har etter min erfaring fått en helt annen tiltro til hva psykologer kan gjøre for deg. Venninnesamtaler er også bra, og jeg trengte begge deler, men der venninner lett "bare" gir "uforbeholden støtte" til situasjoner/tanker jeg var opprørt over, lei meg for eller lignende, kunne psykologene hjelpe meg til å tenke annerledes, fokusere annerledes for å prøve å unngå å havne i en følelse av fortvilelse eller hva nå saken gjaldt. Selvsagt er ikke det de kommer med uforståelig rocket science, men mer "sunn fornuft", som gode venner i prinsippet også kunne ha kommet med. Men min erfaring er at selv så utrolig gode og støttende venner jeg har hatt og fortsatt har, og at det var veldig viktig for å komme videre, så var psykologene også viktige i denne prosessen.

Det er vanskelig å være konkret, da jeg ikke har lyst til å legge ut om hva de ulike tingene gjaldt, men kanskje dette kan være et eksempel: Jeg grublet blant annet veldig over stygge ting som eksen hadde sagt om meg, og lot mitt sinn formørkes av tankene om dette. Venninner typisk føyset det bort som usant og at det ikke kunne tillegges verdi fordi han hadde sagt det for å være slem, for å ramme meg. Jeg klarte likevel ikke slippe taket helt. Hva OM det var sant likevel? SELV OM det var sagt i ond hensikt? Han hadde jo tross alt kjent meg i mange år... det at jeg fikk stadige forsikringer fra venninner om at "du er jo ikke sånn" hjalp ikke, da jeg tenkte: De kjenner meg ikke godt nok! Psykologen klarte å få meg til å tenke at det ikke spiller noen rolle om det er litt sannhet i det, at jeg kunne godt leve med å ha dårlige egenskaper også, men poenget var at han overdrev og tok det ut av sammenheng, og at jeg burde heller fokusere på mange gode egenskaper ved meg selv osv. Hun kom med ulike tips til hvordan man kan prøve å endre tankesett, fra ting man sier til seg selv, til å avslutte tenkningen i perioder osv. Selvsagt kunne gode venner også sagt tilsvarende ting, men det at psykologen er en fagperson som ikke er der først og fremst for å være din gode venninne som sier pene ting og er glad i deg uansett bidro også til en nødvendig distanse, eller tyngde om du vil.

Akkurat sånne ting tror jeg at jeg fortsatt kunne trengt psykolog til. Kanskje jeg ikke gikk der lenge nok.  Jeg kan fortsatt gruble over slikt du nevner her. Jeg prøver fortsatt å forstå hvordan han tenker og hvorfor han synes livet var så kjedelig, når vi etter min mening hadde alt man kunne ønske seg og mer til. Vi reiste verden rundt i alle år og mer enn noen vi kjenner. Jeg satte aldri grenser for han, han fikk gjøre hva han ville og gjorde det. Likevel mente han at vi levde kjedelig som et gammelt ektepar. Han var hele tiden på søken etter det perfekte liv og så ikke at vi allerede hadde det. Det verste var sinnet og det raske humørskiftet. Jeg er bitter for at han ikke så min viktige rolle og hva jeg gjorde både for han og familien. ( i ettertid har han nok sett det. Det har kommet frem litt, men han er en stolt mann og det sitter langt inne og komme med innrømmelser)Jeg tror han er et følsomt menneske, men han klarte ikke å se at han skjøv meg lenger og lenger vekk i fra seg med alle anklager og sinne. Når man opplever slik gjennom flere år, så skjer jo det motsatte av hva han sikkert ønsket. Da forsøker man å beskytte seg i steden for å nærme seg hverandre. Jeg orket sex, men jeg orket ikke å gi han en klem. Husker jeg tenkte på det da vi fortsatt bodde sammen, at dette var helt feil, men jeg hadde en stor sperre i meg når det gjaldt dette å gi han en klem. Det bød meg i mot og slik er jeg jo ikke egentlig for nå har jeg  lyst til å kysse og klemme hele tiden fordi jeg føler en slik godhet for kjæresten.

Jeg har et godt forhold til kollegaer, venner og familie, men greide det ikke til han som jeg aller helst ønsket å ha et godt forhold til. Alt var ikke bare elendighet hele tiden selvfølgelig, men jeg brukte mye tid på å prøve å forstå han og det gjør jeg vel egentlig litt fortsatt. Nå har jeg blokkert telefonnummeret hans i et forsøk på å få han helt vekk. Er det noe veldig viktig må vi ta det på mail.

Nå var det ikke min ide å gå til psykolog. Jeg brukte fastlege og fikk medisiner mot depresjonen jeg fikk. Ble innkalt etter hvert til bedriftslegen og fikk psykolog. Jeg skjønner at formålet med psykologen i mitt tilfelle var å få meg raskt tilbake til jobb og det skjedde også. Ikke pga av psykologen, men fordi tablettene jeg tok en stund, virket godt på meg. Psykologen fikk meg bare til å gråte. Kom ikke så mye ut av det.

 

 

 

[AnonymBruker]

2 hours ago, Kalevaala said:

Det er deg selv du snakker om her, ikke sant?   De fleste har nok ikke den erfaringen. 

Da skjønner de nok ikke hva som skjer...

Anonymkode: 08b9b...18c

[AnonymBruker]

2 hours ago, Kalevaala said:

Å lære teknikker for å håndtere problemer derimot, det er veldig nyttig. 

Hva er naturen til en slik "teknikk"? Kan dere utbrodere litt? Kan dere eksemplifisere? Det virker helt absurd, med alle disse terapi-ordene som ikke har noe innhold.

Anonymkode: 08b9b...18c

[Kalevaala]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Hva slags teknikker lærer de bort?  Jeg var vel hos psykologen kanskje 4 ganger og husker ikke han lærte bort noen teknikker.

 

Depresjonen jeg hadde sendte meg så langt ned at jeg fysisk nesten ikke klarte å bevege meg.  Det gjorde meg så redd for at det skulle skje igjen, at mitt fokus da jeg kom til samtalene var å få hjelp til å unngå å bli deprimert på nytt.

Psykologen sa at hun kunne hjelpe meg med bl.a slike ting som Morsan beskriver så godt lengre opp, men at hun allikevel ikke kunne love at jeg ikke vil få flere depresjonsepisoder.  Det er faktisk ganske sannsynlig at det vil skje igjen sa hun. Derfor snudde hun fokuset til å hjelpe meg med strategier for å håndtere eventuelle nye episoder.  Oppdage tidlig når det kommer, og kunne gjøre de rette tingene slik at jeg får hjelp raskt og dermed ikke faller så langt ned som sist. 

Dette bidro jo til at jeg følte meg tryggere på at jeg ikke kommer til å dø når det skjer igjen, men kan komme meg igjennom det. Det førte til at jeg ikke er så redd lenger. 

Ellers synes jeg Morsan beskriver det veldig godt. 

 

 

[Nicklusheletida]

1 time siden, morsan skrev:

Du var nok ikke heldig med psykologen din! Jeg derimot har etter min erfaring fått en helt annen tiltro til hva psykologer kan gjøre for deg. Venninnesamtaler er også bra, og jeg trengte begge deler, men der venninner lett "bare" gir "uforbeholden støtte" til situasjoner/tanker jeg var opprørt over, lei meg for eller lignende, kunne psykologene hjelpe meg til å tenke annerledes, fokusere annerledes for å prøve å unngå å havne i en følelse av fortvilelse eller hva nå saken gjaldt. Selvsagt er ikke det de kommer med uforståelig rocket science, men mer "sunn fornuft", som gode venner i prinsippet også kunne ha kommet med. Men min erfaring er at selv så utrolig gode og støttende venner jeg har hatt og fortsatt har, og at det var veldig viktig for å komme videre, så var psykologene også viktige i denne prosessen.

Det er vanskelig å være konkret, da jeg ikke har lyst til å legge ut om hva de ulike tingene gjaldt, men kanskje dette kan være et eksempel: Jeg grublet blant annet veldig over stygge ting som eksen hadde sagt om meg, og lot mitt sinn formørkes av tankene om dette. Venninner typisk føyset det bort som usant og at det ikke kunne tillegges verdi fordi han hadde sagt det for å være slem, for å ramme meg. Jeg klarte likevel ikke slippe taket helt. Hva OM det var sant likevel? SELV OM det var sagt i ond hensikt? Han hadde jo tross alt kjent meg i mange år... det at jeg fikk stadige forsikringer fra venninner om at "du er jo ikke sånn" hjalp ikke, da jeg tenkte: De kjenner meg ikke godt nok! Psykologen klarte å få meg til å tenke at det ikke spiller noen rolle om det er litt sannhet i det, at jeg kunne godt leve med å ha dårlige egenskaper også, men poenget var at han overdrev og tok det ut av sammenheng, og at jeg burde heller fokusere på mange gode egenskaper ved meg selv osv. Hun kom med ulike tips til hvordan man kan prøve å endre tankesett, fra ting man sier til seg selv, til å avslutte tenkningen i perioder osv. Selvsagt kunne gode venner også sagt tilsvarende ting, men det at psykologen er en fagperson som ikke er der først og fremst for å være din gode venninne som sier pene ting og er glad i deg uansett bidro også til en nødvendig distanse, eller tyngde om du vil.

Bare et lite spørsmål og du trenger ikke svare hvis dette blir for privat. Føler du at psykologen hjalp deg til å kunne legge alt sammen bak deg uten mer grubling ?

Jeg har det stort sett veldig bra nå og jeg tror ofte jeg er helt ferdig, men plutselig kan det komme over meg enkelte dager. De gode minnene gjør det noen ganger vanskelig de dagene jeg er helt alene. Hjelper veldig å ha kjæresten rundt meg.

[AnonymBruker]

4 minutes ago, Kalevaala said:

Depresjonen jeg hadde sendte meg så langt ned at jeg fysisk nesten ikke klarte å bevege meg.  Det gjorde meg så redd for at det skulle skje igjen, at mitt fokus da jeg kom til samtalene var å få hjelp til å unngå å bli deprimert på nytt.

Psykologen sa at hun kunne hjelpe meg med bl.a slike ting som Morsan beskriver så godt lengre opp, men at hun allikevel ikke kunne love at jeg ikke vil få flere depresjonsepisoder.  Det er faktisk ganske sannsynlig at det vil skje igjen sa hun. Derfor snudde hun fokuset til å hjelpe meg med strategier for å håndtere eventuelle nye episoder.  Oppdage tidlig når det kommer, og kunne gjøre de rette tingene slik at jeg får hjelp raskt og dermed ikke faller så langt ned som sist. 

Dette bidro jo til at jeg følte meg tryggere på at jeg ikke kommer til å dø når det skjer igjen, men kan komme meg igjennom det. Det førte til at jeg ikke er så redd lenger. 

Ellers synes jeg Morsan beskriver det veldig godt. 

Da er jeg snylter da, men fortsatt skjønner jeg ikke hva "teknikken" gikk ut på.

Anonymkode: 08b9b...18c

[morsan]

51 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Akkurat sånne ting tror jeg at jeg fortsatt kunne trengt psykolog til. Kanskje jeg ikke gikk der lenge nok.  Jeg kan fortsatt gruble over slikt du nevner her. Jeg prøver fortsatt å forstå hvordan han tenker og hvorfor han synes livet var så kjedelig, når vi etter min mening hadde alt man kunne ønske seg og mer til. Vi reiste verden rundt i alle år og mer enn noen vi kjenner. Jeg satte aldri grenser for han, han fikk gjøre hva han ville og gjorde det. Likevel mente han at vi levde kjedelig som et gammelt ektepar. Han var hele tiden på søken etter det perfekte liv og så ikke at vi allerede hadde det. Det verste var sinnet og det raske humørskiftet. Jeg er bitter for at han ikke så min viktige rolle og hva jeg gjorde både for han og familien. ( i ettertid har han nok sett det. Det har kommet frem litt, men han er en stolt mann og det sitter langt inne og komme med innrømmelser)Jeg tror han er et følsomt menneske, men han klarte ikke å se at han skjøv meg lenger og lenger vekk i fra seg med alle anklager og sinne. Når man opplever slik gjennom flere år, så skjer jo det motsatte av hva han sikkert ønsket. Da forsøker man å beskytte seg i steden for å nærme seg hverandre. Jeg orket sex, men jeg orket ikke å gi han en klem. Husker jeg tenkte på det da vi fortsatt bodde sammen, at dette var helt feil, men jeg hadde en stor sperre i meg når det gjaldt dette å gi han en klem. Det bød meg i mot og slik er jeg jo ikke egentlig for nå har jeg  lyst til å kysse og klemme hele tiden fordi jeg føler en slik godhet for kjæresten.

Jeg har et godt forhold til kollegaer, venner og familie, men greide det ikke til han som jeg aller helst ønsket å ha et godt forhold til. Alt var ikke bare elendighet hele tiden selvfølgelig, men jeg brukte mye tid på å prøve å forstå han og det gjør jeg vel egentlig litt fortsatt. Nå har jeg blokkert telefonnummeret hans i et forsøk på å få han helt vekk. Er det noe veldig viktig må vi ta det på mail.

Nå var det ikke min ide å gå til psykolog. Jeg brukte fastlege og fikk medisiner mot depresjonen jeg fikk. Ble innkalt etter hvert til bedriftslegen og fikk psykolog. Jeg skjønner at formålet med psykologen i mitt tilfelle var å få meg raskt tilbake til jobb og det skjedde også. Ikke pga av psykologen, men fordi tablettene jeg tok en stund, virket godt på meg. Psykologen fikk meg bare til å gråte. Kom ikke så mye ut av det.

 

 

 

 

1 minutt siden, Nicklusheletida skrev:

Bare et lite spørsmål og du trenger ikke svare hvis dette blir for privat. Føler du at psykologen hjalp deg til å kunne legge alt sammen bak deg uten mer grubling ?

Jeg har det stort sett veldig bra nå og jeg tror ofte jeg er helt ferdig, men plutselig kan det komme over meg enkelte dager. De gode minnene gjør det noen ganger vanskelig de dagene jeg er helt alene. Hjelper veldig å ha kjæresten rundt meg.

Noe av problemet med  skilsmisser er vel at man ikke får "closure" skikkelig. Slik var det iallfall for meg! det var så mye jeg skulle ha snakket om og funnet ut av, men situasjonen var så tilspisset og fæl at jeg fikk ikke det. Psykolog hjalp veldig, men det gjorde også tiden! Kommer man noensinne "helt over" det? Det man har opplevd, på godt og vondt, og både i eksteskapet og andre hendelser, preger en jo i livet og hva man synes er viktig osv. Jeg får ikke lenger gråteanfall 'uten videre', men dersom visse tema rundt eksteskapet/skilsmissen etc kommer opp i samtaler så kan jeg fortsatt ta til tårene. Men det er kanskje slik jeg bare er? Jeg tar lett til tårene for ALT, dessverre, så ikke så rart at det kan skje når man snakker om ting som jo har vært esktremt opprivende i livet mitt.

Om du burde prøve psykolog på nytt eller ikke tør jeg ikke uttale meg om. Jeg følte behov først i forbindelse med separasjonen - i en svært kaotisk tid. Men så gjenopptok jeg psykologtimer et års tid etterpå, fordi jeg følte at jeg gnuret på ting og ikke kom "ut av det". Jeg tenker at dersom det "bare" er noe som skjer nå og da, og man jevnt over er fornøyd og ikke grubler, så kan man prøve å bare ta enda mer tid til hjelp. Og samtidig prøve å akseptere at det er visse ting du ikke får svar på, og at du ikke trenger "hans sannhet" om det som skjedde for å avseptere "din sannhet".

[Nicklusheletida]

11 minutter siden, Kalevaala skrev:

 

Depresjonen jeg hadde sendte meg så langt ned at jeg fysisk nesten ikke klarte å bevege meg.  Det gjorde meg så redd for at det skulle skje igjen, at mitt fokus da jeg kom til samtalene var å få hjelp til å unngå å bli deprimert på nytt.

Psykologen sa at hun kunne hjelpe meg med bl.a slike ting som Morsan beskriver så godt lengre opp, men at hun allikevel ikke kunne love at jeg ikke vil få flere depresjonsepisoder.  Det er faktisk ganske sannsynlig at det vil skje igjen sa hun. Derfor snudde hun fokuset til å hjelpe meg med strategier for å håndtere eventuelle nye episoder.  Oppdage tidlig når det kommer, og kunne gjøre de rette tingene slik at jeg får hjelp raskt og dermed ikke faller så langt ned som sist. 

Dette bidro jo til at jeg følte meg tryggere på at jeg ikke kommer til å dø når det skjer igjen, men kan komme meg igjennom det. Det førte til at jeg ikke er så redd lenger. 

Ellers synes jeg Morsan beskriver det veldig godt. 

 

 

Ja, det følte vel jeg at jeg var også. Greide ikke å spise og hadde BMI på 16 og noe. Satt og stirret apatisk ut i lufta. Men det er ikke sikkert min depresjon var så alvorlig likevel slik jeg trodde da jeg var midt oppe i det, siden en ganske liten dose Cipralex hjalp så godt på meg. Medisinene løftet meg opp slik at jeg greide å ta tak i det jeg visste ville gjøre meg bra, men som jeg ikke greide uten medisinene. Jeg var veldig langt nede, men det varte ikke så veldig lenge hos meg, selv om det har vært en langvarig prosess hvor jeg føler at tiden har hjulpet på og gjort livet bedre og bedre :-)

[morsan]

2 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Ja, det følte vel jeg at jeg var også. Greide ikke å spise og hadde BMI på 16 og noe. Satt og stirret apatisk ut i lufta. Men det er ikke sikkert min depresjon var så alvorlig likevel slik jeg trodde da jeg var midt oppe i det, siden en ganske liten dose Cipralex hjalp så godt på meg. Medisinene løftet meg opp slik at jeg greide å ta tak i det jeg visste ville gjøre meg bra, men som jeg ikke greide uten medisinene. Jeg var veldig langt nede, men det varte ikke så veldig lenge hos meg, selv om det har vært en langvarig prosess hvor jeg føler at tiden har hjulpet på og gjort livet bedre og bedre :-)

Supert!  Ja, jeg tenker om meg selv - og antar du også hører 'hjemme' der - at det ikke var snakk om psykisk sykdom, men mer en depressiv reaksjon, for å si det på bondeviksk. Det er jo ikke så rart at man kan gå nedenom rent midlertidig etter en slik opplevelse. Men utrolig deilig å se hvordan livet kan snu og hvor mye godt som ventet på meg der ute

[Nicklusheletida]

5 minutter siden, morsan skrev:

 

Noe av problemet med  skilsmisser er vel at man ikke får "closure" skikkelig. Slik var det iallfall for meg! det var så mye jeg skulle ha snakket om og funnet ut av, men situasjonen var så tilspisset og fæl at jeg fikk ikke det. Psykolog hjalp veldig, men det gjorde også tiden! Kommer man noensinne "helt over" det? Det man har opplevd, på godt og vondt, og både i eksteskapet og andre hendelser, preger en jo i livet og hva man synes er viktig osv. Jeg får ikke lenger gråteanfall 'uten videre', men dersom visse tema rundt eksteskapet/skilsmissen etc kommer opp i samtaler så kan jeg fortsatt ta til tårene. Men det er kanskje slik jeg bare er? Jeg tar lett til tårene for ALT, dessverre, så ikke så rart at det kan skje når man snakker om ting som jo har vært esktremt opprivende i livet mitt.

Om du burde prøve psykolog på nytt eller ikke tør jeg ikke uttale meg om. Jeg følte behov først i forbindelse med separasjonen - i en svært kaotisk tid. Men så gjenopptok jeg psykologtimer et års tid etterpå, fordi jeg følte at jeg gnuret på ting og ikke kom "ut av det". Jeg tenker at dersom det "bare" er noe som skjer nå og da, og man jevnt over er fornøyd og ikke grubler, så kan man prøve å bare ta enda mer tid til hjelp. Og samtidig prøve å akseptere at det er visse ting du ikke får svar på, og at du ikke trenger "hans sannhet" om det som skjedde for å avseptere "din sannhet".

Det har blitt mindre grubling. Jeg har dager, men ikke hele dager. Jeg depper og gråter litt, gjør meg ferdig og går videre :-) Håper at jeg en dag kommer dit hvor jeg ikke har slike stunder. Pms- dagene er verst og de må jo ta slutt om et par år nå vel :-)

[Nicklusheletida]

7 minutter siden, morsan skrev:

Supert!  Ja, jeg tenker om meg selv - og antar du også hører 'hjemme' der - at det ikke var snakk om psykisk sykdom, men mer en depressiv reaksjon, for å si det på bondeviksk. Det er jo ikke så rart at man kan gå nedenom rent midlertidig etter en slik opplevelse. Men utrolig deilig å se hvordan livet kan snu og hvor mye godt som ventet på meg der ute

Sorg og depresjon er vel en ganske lik følelse , men ja vi har vært veldig heldige i ettertid og klart det hjelper mye

[Kalevaala]

Flere i denne tråden har etterlyst konkrete eksempler på teknikker.

Her er en oversikt over dokumenter som går veldig konkret inn på dette. Du kan filtrere på hvilken lidelse du ønsker hjelp til:

http://www.kognitiv.no/tilbud-til-deg/selvhjelp/

 

Eksempel på dokument om depresjon:

http://www.kognitiv.no/wp-content/uploads/2014/11/Aktiviteter-som-motvirker-depresjon.pdf

[AnonymBruker]

Traumepsykolog pga. K-PTSD og DID. Psykiater som styrer medisiner.

Anonymkode: 30883...ac4

[AnonymBruker]

On 4/6/2016 at 9:19 AM, Kalevaala said:

Nei, pjatting hjelper vel neppe.  Og det driver de fleste seriøse psykologer og psykiatere lite med.

Å lære teknikker for å håndtere problemer derimot, det er veldig nyttig. 

Lære å jobbe med seg selv, altså.

Anonymkode: e913d...c60