Folk i 20-årene er lykkeligst

[tonie]

9 minutes ago, Trine said:

Stemmer nok det. Man kan jo få ungdomslån til man er 41. Da må jo 40 være de nye 20 

Sånn går det når 40-åringenes foreldre er 30 og fast bestemte på å feste og leve opp all arven etter egne foreldre som arvet foreldrene sine som arvet foreldrene sine. Jeg tror roten til all elendighet kan spores tilbake til 40-åringenes foreldres foreldre. Det var der det skar seg, for alt var som kjent mye bedre under krigen. For ikke å snakke om før krigen, men etterpå ble det bare surr.

Finnes det egentlig voksne lenger? Er det noen som har sett en voksen i det siste...? 

[Trine]

7 minutter siden, tonie skrev:

Sånn går det når 40-åringenes foreldre er 30 og fast bestemte på å feste og leve opp all arven etter egne foreldre som arvet foreldrene sine som arvet foreldrene sine. Jeg tror roten til all elendighet kan spores tilbake til 40-åringenes foreldres foreldre. Det var der det skar seg, for alt var som kjent mye bedre under krigen. For ikke å snakke om før krigen, men etterpå ble det bare surr.

Finnes det egentlig voksne lenger? Er det noen som har sett en voksen i det siste...? 

Naboen min vil jeg tørre påstå er voksen, men han er jo også fra før krigen, da alt var mye bedre 

[Nicklusheletida]

Den 26.05.2016 at 15.49, Madelenemie skrev:

Hei!

Det massive presset fra sosiale medier er nok viktig å ta med.

Da jeg så Trygdekontoret, da Seltzer hadde invitert 4 russ, ble jeg sittende å tenke at det både var vanskelig å forstå verdisynet deres, men like mye, at stresset og presset med de sosiale medier, og evig bildetaging av seg selv,  er så enormt at for den jevne ungdom, må det tidvis være slitsomt og mye frustrasjon.

Det fortsetter jo i en god del år, for ser jo en del fortsetter inn i voksenlivet med blogger, der en del presenterer perfekte liv, liv der ofte lite skrives om alles hverdagsstress,  alles gnisningene/strev en eller annen gang i forholdet, eller sorg man tidvis kan kjenne på, for inni mellom alt det bra, lever vi jo menneskeliv alle sammen, og det rommer hele paletten av følelser.

Jeg kjenner mange barnløse som har valgt vekk ektefelle og barn, de blir ikke lykkeligere av det, kanskje har de noen mindre bekymringer eller fighter tidvis, i vertfall av en annen sort, men så har de også mindre av de store gleder, sånne som barna jo stadig gir oss i hverdagen.

Som Tonie skriver om, så gjorde også det å få barn, meg mer moden, krevde mer ansvar av meg. Og evnen til å sette egne behov tilside ble nødvendig, er ganske ok for oss mennesker å erfare, vokse, modnes og bli skikkelig voksne, og det får barn oss til:-)

Også er Trine inne på noe viktig, for selv om man kan være lykkelig uten barn, så er det nok adskillig lettere å være lykkelig med barn, sett livet i livsperspektiv, mye fordi vi mennesker er skrudd sammen sånn, vi har som regel et behov for å få barn, et behov for å lage barn når vi treffer den vi elsker og vil dele livet med, det er mye biologi.

Men så fortsetter det med våkenetter, glede over det første ord, eller de første skritt, så bekymring kanskje for kommer ikke hjem som avtalt, så glede over begivenheter som dåp/navnedag, konfirmasjon m.m. 

Livet er jo et strev tidvis for en hver, men strev og stress, er jo også nødvendig og ok, midt i det er det ikke så lett å se, men i ettertid når man ser resultatet, eller perspektivet, så ser man det som nødvendig.

Eks: Da påskelilje var stresset og strevde med kakebord og taler og bilder m.m. til en stor dag:-) så kjente hun stress, nødvendig stress, men følelsen, gleden hun sitter igjen med etterpå, den er god:-) Man står på, kjemper, blir sliten, også sitter man igjen med at dagen ble flott, barnet så glad, en selv enda gladere på barnets vegne:-) det er da lett å forstå, i ettertid at stress er også ok

Hverdag er best, fordi hverdag er ærlig, hverdag er livets følelser, og hverdagene viser at vi alle også er mer like hverandre enn vi inni mellom lures litt til å tro.

Hurra for hverdagen med strev og gleder, det er et sammensurium:-)

 

 

Du er så klok du og skriver så bra

[Nicklusheletida]

10 timer siden, tonie skrev:

Jeg er enig i alt du sier her. Forskjellen fra da vi var unge er vel at de nå møter disse kravene overalt og ikke har noen fristeder, men de må jo en eller annen gang selv ta ansvar og bestemme at nok er nok. 

Jeg tror også det kommer til å snu. Nå kan vel ikke folk bli stort mer perfekte, så det spørs om ikke metningspunktet allerede er passert. Nå ser det nesten ut som det å møte veggen er selve kroningen av vellykketheten. Du er ikke fullendt før du har drevet deg selv til kollaps, og så får du masse støtte og hyllest og da fortjener du endelig å slappe av og senke tempoet. Hvis flere er i nærheten av like mettet på det perfekte som meg og begynner å føle en viss uvilje mot den møte veggen-greia også, er det snart ikke vits å styre på sånn lenger. Jeg håper folk blir normale igjen, helst nå med det samme. Normalt er best. 

Tanken har slått meg også. I det miljøet jeg var i i mitt tidligere liv fikk jeg følelsen av moderne å være utbrent. De hadde jobbet så hardt. Var helt utbrent. 

[Wretch]

1 hour ago, Trine said:

Jamen, det forklarer jo alt, bortsett fra ei jeg kjenner som er veldig religiøs, men ikke lykkelig.

Det er på gruppenivå.

[morsan]

Den 25. mai 2016 at 1.35, AnonymBruker skrev:

Selv om vi sier at unger er den største gave, viser det seg at småbarnsforeldre faktisk er mindre lykkelig en barnløse – spesielt når barna er små.

....

Årsaker kan være stress, mange oppgaver, søvnmangel, ungenes trassalder, bekymringer og det at de må omprioritere livet sitt.

**

Lønner seg altså ikke å få barn. Selv om jeg trenger med at dol-fruene mener noe annet.

Anonymkode: 9ada2...e69

Eller kanskje nedgangen i lykke ikke skyldes selve barnet (barna), men endringene dette ofte fører med seg i parforholdet? Mindre tid til hverandre, flere oppgaver som må gjøres og mindre overskudd, kanskje mindre forståelse for den andres situasjon og innsats for familie og hjem (eller mangel på sådan?) osv osv. 

Jeg kan iallfall relatere meg til hvor enkelt det var å være lykkelig i tiden som ung barnløs voksen i parforhold. Samtidig så har jeg ikke opplevd noe annet i dette livet som kommer i nærheten av hvor fantastisk det var å bli og være mor. 

[Wretch]

Just now, morsan said:

Eller kanskje nedgangen i lykke ikke skyldes selve barnet (barna), men endringene dette ofte fører med seg i parforholdet? Mindre tid til hverandre, flere oppgaver som må gjøres og mindre overskudd, kanskje mindre forståelse for den andres situasjon og innsats for familie og hjem (eller mangel på sådan?) osv osv. 

Det er nok sånn i noen eller mange tilfeller.

[morsan]

Den 26. mai 2016 at 10.48, laban skrev:

Jeg tror / håper pendelen kommer til å svinge litt andre veien igjen hvis / når disse delingsgreiene før eller senere når et slags metningspunkt.  Det har jo alltid eksistert mer eller mindre uoppnåelige idealer for det meste, men tidligere var det ikke like nødvendig å eksponere seg for disse "kravene" konstant.  Det "se på meg"-livet som mange unge lever i dag, med nesa ned i statuser og skrytebilder hvert minutt, kan sikkert ta motet fra noen hver. 

Eksempelvis har jeg selv sukket litt over julebrev som kommer på en tid på året da jeg ikke følte meg spesielt vellykket - jeg har aldri vært veldig god i det julemesterskapet mange mødre deltar i, og jeg syntes ikke alltid det var like oppmuntrende å lese om andres idyll og vellykkethet akkurat i adventstiden.  Jeg utsatte derfor finlesingen av de "verste" til stresset hadde avtatt og juleferien var i gang.  Nå peser jo folk hverandre med slike "julebrev" uttallige ganger om dagen hele året, og da er det jo opplagt at de færreste kan henge med.   

Ja, altså.. Bare tanken på å skulle logge meg på Facebook og lese om folks delinger av familieidyll og kos og baking og turer og hvadetnåeraltsammen var i lang tid for meg grunn god nok til ikke å lage FB-konto. Jeg visste jeg ikke ville orke påminnelsen om andres lykkelige liv i en tid hvor jeg hadde det fælt. Og det selv om jeg skrelte av litt for skrytet. 

Jeg kom meg ikke på FB før jeg ble separert, og det har vært mye hygge knyttet til det altså. Vet ikke om det er at jeg overdrev mine tanker om FB, om folk på FB hadde endret adferd ut fra ting jeg snappet opp i tidligere tider, eller om det skyldes endringene i mitt liv. Sannsynligvis litt av alt. 

Uansett hjelper det jo å ha noen år på baken.  Det er nok en helt annen verden for de unge. 

[Madelenemie]

12 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du er så klok du og skriver så bra

Hei!

Takk hyggelig at du syns

[laban]

12 timer siden, morsan skrev:

Uansett hjelper det jo å ha noen år på baken.  Det er nok en helt annen verden for de unge. 

Nettopp 

[ninasovik]

Det er nok ikke verre for de unge idag en det var før. Er så lei av å lese om alle de problemene de stakkars unge har idag. Vi hadde de akkurat samme problemene som de har idag. Vi var like opptatt av å bli likt, være tynnest og penest og være populær. Vi ble også mobbet og ingen forsto oss. Aller minst våre foreldre. Jeg har alltid vært litt lubben som man sier. Da jeg da var veldig pen synes jeg likevel at jeg ikke var noe særlig pga vekten. Altså alt dreier seg om vekt

[Wretch]

First world problems.