Gult kort til NHD!

[NewRobbie]

NHD gjør etter min mening en flott jobb på forumet. Er aktiv, direkte, velformulert og kunnskapsrik. Men alt kan ikke være like vellykket. 10/7 skriver han i et PS følgende:

"Forsøket med pedagoger i psykiatrien finnes allerede i fullt monn i barne- og ungdomspsykiatrien. Jeg synes ikke det er særlig vellykket - tvert imot."

NHD må selvfølgelig å ha full rett til å mene at pedagoger ikke bør jobbe innen nevnte felt. Men vi snakker jo tross alt ikke om et "forsøk" - dette dreier seg jo om selve fundamentet for spesialisert hjelp til barn og unge med psykiske vansker.

Et hjertesukk: Når skal legene lære seg forskjellen på:

1. Psykiatri

2. Psykisk helsevern

For å ta eksempelet med barn: Barnepsykiatri er en medisinsk spesialitet, et fordypningsfelt for leger, et avgrenset fagområde innen legevitenskapen. Psykisk helsevern for barn, dvs det spesialiserte hjelpeapparatet innen helsevesenet, er et tverrfaglig arbeidsområde - rett og slett fordi barns psykiske vansker alltid må forstås i et utvidet perspektiv hvor organiske, psykologiske, pedagogiske, sosiale og systemiske faktorer medvirker.

Kartlegging, forståelse, mål og tiltak må alltid basere seg på samarbeid mellom utøvere fra ulike fag. Barnepsykiatere kan ikke gjøre dette arbeidet alene hvis kvaliteten skal være god. Barnepsykiatere er viktige - like viktige som barnepsykologer, pedagoger, sosionomer og fysioterapeuter. Tverrfaglig teamarbeid er basis. Pedagoger har forøvrig et faglig solid klinisk videreutdanningsprogram som de fleste i feltet enten har fullført eller er underveis med.

PS NewRobbie er ikke selv pedagog, men følger litt med (i tiden)

Sorry, det gule kortet var mest for å fange oppmerksomhet - jeg kunne ikke tenke meg å være dommer verken på forumet eller i andre livssammenhenger!

[Gjest Nils Havard Dahl]

Som fotballdommer gjennom mange år vet jeg at det er de mest innsatsfylte (og beste) spillerne som oftest pådrar seg gult kort.

Jeg aksepterer kortet da jeg var upresis i formuleringen.

Jeg skulle satt forsøk i hermeteikn da jeg selvsagt vet at det ikke dreier seg om et forsøk, men en lenge innarbeidet praksis.

:-)

[NewRobbie]

Som fotballdommer gjennom mange år vet jeg at det er de mest innsatsfylte (og beste) spillerne som oftest pådrar seg gult kort.

Jeg aksepterer kortet da jeg var upresis i formuleringen.

Jeg skulle satt forsøk i hermeteikn da jeg selvsagt vet at det ikke dreier seg om et forsøk, men en lenge innarbeidet praksis.

:-)

Kunne vært ok om du ga oss din refleksjon på hvorfor du mener pedagoger ikke har sin plass i barnepsykiatrien!

[frosken]

Kunne vært ok om du ga oss din refleksjon på hvorfor du mener pedagoger ikke har sin plass i barnepsykiatrien!

Jeg er også nysgjerrig på hvorfor du med jevne mellomrom lar det dryppe noen nedsettende bemerkninger om pedagoger NHD...

Lurer også på hvilke yrkesgrupper du plasserer under pedagogbegrepet. I dagligtalen brukes det jo om alt fra førskolelærere til folk med en 6-årig profesjonsutdannelse i pedagogikk.

Jeg er fortsatt naiv nok til å tro at jeg ved endt utdannelse vil ha noe å bidra med i psykiatri - hvis det er det jeg ønsker å jobbe med. Mener vel at det er ting som jeg lærer gjennom mitt 6-årige studium, som jeg ikke tror andre yrkesgrupper har fordypet seg i i samme grad. Men jeg er også bevisst på at det er mange temaer jeg kan lite eller ingenting om... Nettopp derfor må vel tverrfaglige tilnærminger være en fordel?

[Gjest Nils Havard Dahl]

Jeg er også nysgjerrig på hvorfor du med jevne mellomrom lar det dryppe noen nedsettende bemerkninger om pedagoger NHD...

Lurer også på hvilke yrkesgrupper du plasserer under pedagogbegrepet. I dagligtalen brukes det jo om alt fra førskolelærere til folk med en 6-årig profesjonsutdannelse i pedagogikk.

Jeg er fortsatt naiv nok til å tro at jeg ved endt utdannelse vil ha noe å bidra med i psykiatri - hvis det er det jeg ønsker å jobbe med. Mener vel at det er ting som jeg lærer gjennom mitt 6-årige studium, som jeg ikke tror andre yrkesgrupper har fordypet seg i i samme grad. Men jeg er også bevisst på at det er mange temaer jeg kan lite eller ingenting om... Nettopp derfor må vel tverrfaglige tilnærminger være en fordel?

I de siste par år tror jeg (vet ikke) at jeg har vært den psykiater som i Norge har undervist mest for allmennpraktikere om angst og depresjon.

Ved hvert eneste foredrag får jeg spørsmålet: Hva med større barn og ungdom?

Det fremkommer deretter nesten enstemmig at primærhelsetjenesten opplever at de overhode ikke får hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien. Mange allmennpraktikere sier rett ut at de ikke ville ha merket forskjell om den ble nedlagt eller ikke.

Det skal sies at det finnes et par unntak i landet.

Om en så spør hva som mangler, får en først og fremst høre om ineffektiviteten. Det er nesten umulig å få inn noen. Utredningene er mangelfulle og dårlige, og behandlingene ofte uten effekt.

Studier har vist at hver behandler ser mindre enn en pasient per dag.

Fra leger som har arbeidet i BUP får en høre om en ineffektiv tvang til "tverrfaglighet". Alle skal uttale seg og være med å bestemme over hver eneste lille detalj. Beslutninger kan kun fattes ved enstemmighet, og ikkemedisinsk personale trenerer effektiv behandling.

Det mangeler også kunnskap (eller vilje til forståelse) av at også barn kan få _sykdommer_ og ikke bare symptomer som følge av vanskelige sosiale/familiære forhold.

En er opphengt i teorier som voksenpsykiatrien forlengst har forlatt både inne psykodynamikk og systemisk teori.

Erkjennelsen av at barn kan bli syke på rent biologisk grunnlag på tross av normele og kjærlige foreldre og oppofrende og dyktige lærere mangler.

Derigjennom settes også iverk ressurskrevende familiebehandling ofte med mange samtidige behandlere uten at særlig effekt oppnås.

Det er min bestemte mening at skal engstelige og deprimerte store barn og ungdommer i Norge noen gang få et godt helsetilbud, må dette skje ved at norske allmennpraktikere skoleres og i langt større grad overtar behandlingen.

Syke barn trenger i langt større grad helsepersonell. Det pedagogiske tilbud bør reserveres de som har skoleproblemer primært. Dette kan skje innen PPT.

Jeg ser selvsagt at pedagoger trengs til å drive skole for innlagte, og som konsulenter i spesielle saker på linje med sosinomer. Men hovedansvaret for utredning og behandling i sykehusavdelinger og poliklinikker bør ligge hos psykiatere og psykologer.

OK. Nå har dere fått mitt syn som dere ba om. Velbekomme :-)

[Gjest Magna]

I de siste par år tror jeg (vet ikke) at jeg har vært den psykiater som i Norge har undervist mest for allmennpraktikere om angst og depresjon.

Ved hvert eneste foredrag får jeg spørsmålet: Hva med større barn og ungdom?

Det fremkommer deretter nesten enstemmig at primærhelsetjenesten opplever at de overhode ikke får hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien. Mange allmennpraktikere sier rett ut at de ikke ville ha merket forskjell om den ble nedlagt eller ikke.

Det skal sies at det finnes et par unntak i landet.

Om en så spør hva som mangler, får en først og fremst høre om ineffektiviteten. Det er nesten umulig å få inn noen. Utredningene er mangelfulle og dårlige, og behandlingene ofte uten effekt.

Studier har vist at hver behandler ser mindre enn en pasient per dag.

Fra leger som har arbeidet i BUP får en høre om en ineffektiv tvang til "tverrfaglighet". Alle skal uttale seg og være med å bestemme over hver eneste lille detalj. Beslutninger kan kun fattes ved enstemmighet, og ikkemedisinsk personale trenerer effektiv behandling.

Det mangeler også kunnskap (eller vilje til forståelse) av at også barn kan få _sykdommer_ og ikke bare symptomer som følge av vanskelige sosiale/familiære forhold.

En er opphengt i teorier som voksenpsykiatrien forlengst har forlatt både inne psykodynamikk og systemisk teori.

Erkjennelsen av at barn kan bli syke på rent biologisk grunnlag på tross av normele og kjærlige foreldre og oppofrende og dyktige lærere mangler.

Derigjennom settes også iverk ressurskrevende familiebehandling ofte med mange samtidige behandlere uten at særlig effekt oppnås.

Det er min bestemte mening at skal engstelige og deprimerte store barn og ungdommer i Norge noen gang få et godt helsetilbud, må dette skje ved at norske allmennpraktikere skoleres og i langt større grad overtar behandlingen.

Syke barn trenger i langt større grad helsepersonell. Det pedagogiske tilbud bør reserveres de som har skoleproblemer primært. Dette kan skje innen PPT.

Jeg ser selvsagt at pedagoger trengs til å drive skole for innlagte, og som konsulenter i spesielle saker på linje med sosinomer. Men hovedansvaret for utredning og behandling i sykehusavdelinger og poliklinikker bør ligge hos psykiatere og psykologer.

OK. Nå har dere fått mitt syn som dere ba om. Velbekomme :-)

Jeg har også undret meg over hvorfor barn og ungdom ikke får den behandling de har krav på. Jeg arbeider nå med barnevern og vi stanger hodet i veggen i forhold til BUPene. Vi jobber temmelig hardt, og jeg har vært med på å få tilbake altfor mange henvisninger på barn og ungdom som absolutt trenger behandling. - Men det fikk vi også da jeg jobbet med voksne på sosialkontor, med voksne som trengte plass innen voksenpsykiatrien. Der er det psykiaterne som råder.- Da skulle forholdene ha vært mye bedre der?? Jeg har ikke i min naivitet tenkt at det skyltes enkelte yrkesgrupper. Som behandlere, klinikere, trengs spesialutdanning og lang læretid. Jeg tenker at det er likegyldig om du er klinisk pedagog, klinisk sosionom, psykiater eller psykolog systemet får du ikke forandret. Hele psykiatrifeltet er tungrodd, og vanskelig å komme inn i. Jeg har også vært med på sosailkontoret å lete etter plasser til rusmissbrukere med dobbeldiagnose. Det er heller ikke lett...De vil ingen ha.

[frosken]

I de siste par år tror jeg (vet ikke) at jeg har vært den psykiater som i Norge har undervist mest for allmennpraktikere om angst og depresjon.

Ved hvert eneste foredrag får jeg spørsmålet: Hva med større barn og ungdom?

Det fremkommer deretter nesten enstemmig at primærhelsetjenesten opplever at de overhode ikke får hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien. Mange allmennpraktikere sier rett ut at de ikke ville ha merket forskjell om den ble nedlagt eller ikke.

Det skal sies at det finnes et par unntak i landet.

Om en så spør hva som mangler, får en først og fremst høre om ineffektiviteten. Det er nesten umulig å få inn noen. Utredningene er mangelfulle og dårlige, og behandlingene ofte uten effekt.

Studier har vist at hver behandler ser mindre enn en pasient per dag.

Fra leger som har arbeidet i BUP får en høre om en ineffektiv tvang til "tverrfaglighet". Alle skal uttale seg og være med å bestemme over hver eneste lille detalj. Beslutninger kan kun fattes ved enstemmighet, og ikkemedisinsk personale trenerer effektiv behandling.

Det mangeler også kunnskap (eller vilje til forståelse) av at også barn kan få _sykdommer_ og ikke bare symptomer som følge av vanskelige sosiale/familiære forhold.

En er opphengt i teorier som voksenpsykiatrien forlengst har forlatt både inne psykodynamikk og systemisk teori.

Erkjennelsen av at barn kan bli syke på rent biologisk grunnlag på tross av normele og kjærlige foreldre og oppofrende og dyktige lærere mangler.

Derigjennom settes også iverk ressurskrevende familiebehandling ofte med mange samtidige behandlere uten at særlig effekt oppnås.

Det er min bestemte mening at skal engstelige og deprimerte store barn og ungdommer i Norge noen gang få et godt helsetilbud, må dette skje ved at norske allmennpraktikere skoleres og i langt større grad overtar behandlingen.

Syke barn trenger i langt større grad helsepersonell. Det pedagogiske tilbud bør reserveres de som har skoleproblemer primært. Dette kan skje innen PPT.

Jeg ser selvsagt at pedagoger trengs til å drive skole for innlagte, og som konsulenter i spesielle saker på linje med sosinomer. Men hovedansvaret for utredning og behandling i sykehusavdelinger og poliklinikker bør ligge hos psykiatere og psykologer.

OK. Nå har dere fått mitt syn som dere ba om. Velbekomme :-)

Mesteparten av det du skriver i din begrunnelse virker rimelig. Men jeg har fortsatt vanskelig for å se hvorfor det er akkurat pedagogene du ser som kilden til mye av det du beskriver. Er det noe vi i liten grad fokuserer på i vår utdannelse så er det psykodynamisk tenkning og familieterapi. Så hvordan da pedagogene kan være årsaken til at systemet ikke fungerer, er vanskelig å se fra mitt ståsted (men kanskje jeg endrer mening etter å ha vært i praksis i BUP til høsten...).

En annen ting er at etter min erfaring får altfor få av de som i tidlig alder får en psykisk lidelse, hjelp til å mestre skolegang og inntreden i arbeidslivet. Jeg kjenner til flere unge med alvorlige sinnslidelser (bla. schizofreni) som har fått anbefalt universitetsstudier - deres psykologer har ment at siden de har så gode evner må universitetsstudier være det mest passende. Og når da universitetsstudiene har gått rett vest, så gjør man et forsøk på de vanskeligste høyskoleutdannelsene... Kanskje ikke så rart at det ender med 100% uføretrygd?

Jeg tror at pedagoger kanskje kan gjøre en viktig jobb i forhold til unge med psykiske lidelser nettopp på dette området. Mange fler vil kunne komme ut i hel eller delvis jobb, hvis oppfølgningen (og attføringssystemet) fungerte annerledes. Jeg tror det trengs mer kunnskap om hvordan psykiske lidelser påvirker konsentrasjonsevne og evne til å fungere i arbeidslivet.

Jeg mener ikke at pedagoger skal drive med diagnostisering og primær behandling av pasienter med psykiske lidelser. Men jeg tror at psykiatere og psykologer ikke i stor nok grad har tid eller forutsetninger til å legge til rette for at en psykisk lidelse ikke skal bli første skritt i retning av uføretrygd. For ikke alle blir "friske" etter noen måneder med AD...

Det blir jo spennende å se om jeg fortsatt har noen tro på min fremtidige yrkesgruppe om et par år....*S*

[frosken]

I de siste par år tror jeg (vet ikke) at jeg har vært den psykiater som i Norge har undervist mest for allmennpraktikere om angst og depresjon.

Ved hvert eneste foredrag får jeg spørsmålet: Hva med større barn og ungdom?

Det fremkommer deretter nesten enstemmig at primærhelsetjenesten opplever at de overhode ikke får hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien. Mange allmennpraktikere sier rett ut at de ikke ville ha merket forskjell om den ble nedlagt eller ikke.

Det skal sies at det finnes et par unntak i landet.

Om en så spør hva som mangler, får en først og fremst høre om ineffektiviteten. Det er nesten umulig å få inn noen. Utredningene er mangelfulle og dårlige, og behandlingene ofte uten effekt.

Studier har vist at hver behandler ser mindre enn en pasient per dag.

Fra leger som har arbeidet i BUP får en høre om en ineffektiv tvang til "tverrfaglighet". Alle skal uttale seg og være med å bestemme over hver eneste lille detalj. Beslutninger kan kun fattes ved enstemmighet, og ikkemedisinsk personale trenerer effektiv behandling.

Det mangeler også kunnskap (eller vilje til forståelse) av at også barn kan få _sykdommer_ og ikke bare symptomer som følge av vanskelige sosiale/familiære forhold.

En er opphengt i teorier som voksenpsykiatrien forlengst har forlatt både inne psykodynamikk og systemisk teori.

Erkjennelsen av at barn kan bli syke på rent biologisk grunnlag på tross av normele og kjærlige foreldre og oppofrende og dyktige lærere mangler.

Derigjennom settes også iverk ressurskrevende familiebehandling ofte med mange samtidige behandlere uten at særlig effekt oppnås.

Det er min bestemte mening at skal engstelige og deprimerte store barn og ungdommer i Norge noen gang få et godt helsetilbud, må dette skje ved at norske allmennpraktikere skoleres og i langt større grad overtar behandlingen.

Syke barn trenger i langt større grad helsepersonell. Det pedagogiske tilbud bør reserveres de som har skoleproblemer primært. Dette kan skje innen PPT.

Jeg ser selvsagt at pedagoger trengs til å drive skole for innlagte, og som konsulenter i spesielle saker på linje med sosinomer. Men hovedansvaret for utredning og behandling i sykehusavdelinger og poliklinikker bør ligge hos psykiatere og psykologer.

OK. Nå har dere fått mitt syn som dere ba om. Velbekomme :-)

Mesteparten av det du skriver i din begrunnelse virker rimelig. Men jeg har fortsatt vanskelig for å se hvorfor det er akkurat pedagogene du ser som kilden til mye av det du beskriver. Er det noe vi i liten grad fokuserer på i vår utdannelse så er det psykodynamisk tenkning og familieterapi. Så hvordan da pedagogene kan være årsaken til at systemet ikke fungerer, er vanskelig å se fra mitt ståsted (men kanskje jeg endrer mening etter å ha vært i praksis i BUP til høsten...).

En annen ting er at etter min erfaring får altfor få av de som i tidlig alder får en psykisk lidelse, hjelp til å mestre skolegang og inntreden i arbeidslivet. Jeg kjenner til flere unge med alvorlige sinnslidelser (bla. schizofreni) som har fått anbefalt universitetsstudier - deres psykologer har ment at siden de har så gode evner må universitetsstudier være det mest passende. Og når da universitetsstudiene har gått rett vest, så gjør man et forsøk på de vanskeligste høyskoleutdannelsene... Kanskje ikke så rart at det ender med 100% uføretrygd?

Jeg tror at pedagoger kanskje kan gjøre en viktig jobb i forhold til unge med psykiske lidelser nettopp på dette området. Mange fler vil kunne komme ut i hel eller delvis jobb, hvis oppfølgningen (og attføringssystemet) fungerte annerledes. Jeg tror det trengs mer kunnskap om hvordan psykiske lidelser påvirker konsentrasjonsevne og evne til å fungere i arbeidslivet.

Jeg mener ikke at pedagoger skal drive med diagnostisering og primær behandling av pasienter med psykiske lidelser. Men jeg tror at psykiatere og psykologer ikke i stor nok grad har tid eller forutsetninger til å legge til rette for at en psykisk lidelse ikke skal bli første skritt i retning av uføretrygd. For ikke alle blir "friske" etter noen måneder med AD...

Det blir jo spennende å se om jeg fortsatt har noen tro på min fremtidige yrkesgruppe om et par år....*S*

[frosken]

I de siste par år tror jeg (vet ikke) at jeg har vært den psykiater som i Norge har undervist mest for allmennpraktikere om angst og depresjon.

Ved hvert eneste foredrag får jeg spørsmålet: Hva med større barn og ungdom?

Det fremkommer deretter nesten enstemmig at primærhelsetjenesten opplever at de overhode ikke får hjelp av barne- og ungdomspsykiatrien. Mange allmennpraktikere sier rett ut at de ikke ville ha merket forskjell om den ble nedlagt eller ikke.

Det skal sies at det finnes et par unntak i landet.

Om en så spør hva som mangler, får en først og fremst høre om ineffektiviteten. Det er nesten umulig å få inn noen. Utredningene er mangelfulle og dårlige, og behandlingene ofte uten effekt.

Studier har vist at hver behandler ser mindre enn en pasient per dag.

Fra leger som har arbeidet i BUP får en høre om en ineffektiv tvang til "tverrfaglighet". Alle skal uttale seg og være med å bestemme over hver eneste lille detalj. Beslutninger kan kun fattes ved enstemmighet, og ikkemedisinsk personale trenerer effektiv behandling.

Det mangeler også kunnskap (eller vilje til forståelse) av at også barn kan få _sykdommer_ og ikke bare symptomer som følge av vanskelige sosiale/familiære forhold.

En er opphengt i teorier som voksenpsykiatrien forlengst har forlatt både inne psykodynamikk og systemisk teori.

Erkjennelsen av at barn kan bli syke på rent biologisk grunnlag på tross av normele og kjærlige foreldre og oppofrende og dyktige lærere mangler.

Derigjennom settes også iverk ressurskrevende familiebehandling ofte med mange samtidige behandlere uten at særlig effekt oppnås.

Det er min bestemte mening at skal engstelige og deprimerte store barn og ungdommer i Norge noen gang få et godt helsetilbud, må dette skje ved at norske allmennpraktikere skoleres og i langt større grad overtar behandlingen.

Syke barn trenger i langt større grad helsepersonell. Det pedagogiske tilbud bør reserveres de som har skoleproblemer primært. Dette kan skje innen PPT.

Jeg ser selvsagt at pedagoger trengs til å drive skole for innlagte, og som konsulenter i spesielle saker på linje med sosinomer. Men hovedansvaret for utredning og behandling i sykehusavdelinger og poliklinikker bør ligge hos psykiatere og psykologer.

OK. Nå har dere fått mitt syn som dere ba om. Velbekomme :-)

Mesteparten av det du skriver i din begrunnelse virker rimelig. Men jeg har fortsatt vanskelig for å se hvorfor det er akkurat pedagogene du ser som kilden til mye av det du beskriver. Er det noe vi i liten grad fokuserer på i vår utdannelse så er det psykodynamisk tenkning og familieterapi. Så hvordan da pedagogene kan være årsaken til at systemet ikke fungerer, er vanskelig å se fra mitt ståsted (men kanskje jeg endrer mening etter å ha vært i praksis i BUP til høsten...).

En annen ting er at etter min erfaring får altfor få av de som i tidlig alder får en psykisk lidelse, hjelp til å mestre skolegang og inntreden i arbeidslivet. Jeg kjenner til flere unge med alvorlige sinnslidelser (bla. schizofreni) som har fått anbefalt universitetsstudier - deres psykologer har ment at siden de har så gode evner må universitetsstudier være det mest passende. Og når da universitetsstudiene har gått rett vest, så gjør man et forsøk på de vanskeligste høyskoleutdannelsene... Kanskje ikke så rart at det ender med 100% uføretrygd?

Jeg tror at pedagoger kanskje kan gjøre en viktig jobb i forhold til unge med psykiske lidelser nettopp på dette området. Mange fler vil kunne komme ut i hel eller delvis jobb, hvis oppfølgningen (og attføringssystemet) fungerte annerledes. Jeg tror det trengs mer kunnskap om hvordan psykiske lidelser påvirker konsentrasjonsevne og evne til å fungere i arbeidslivet.

Jeg mener ikke at pedagoger skal drive med diagnostisering og primær behandling av pasienter med psykiske lidelser. Men jeg tror at psykiatere og psykologer ikke i stor nok grad har tid eller forutsetninger til å legge til rette for at en psykisk lidelse ikke skal bli første skritt i retning av uføretrygd. For ikke alle blir "friske" etter noen måneder med AD...

Det blir jo spennende å se om jeg fortsatt har noen tro på min fremtidige yrkesgruppe om et par år....*S*

[frosken]

Mesteparten av det du skriver i din begrunnelse virker rimelig. Men jeg har fortsatt vanskelig for å se hvorfor det er akkurat pedagogene du ser som kilden til mye av det du beskriver. Er det noe vi i liten grad fokuserer på i vår utdannelse så er det psykodynamisk tenkning og familieterapi. Så hvordan da pedagogene kan være årsaken til at systemet ikke fungerer, er vanskelig å se fra mitt ståsted (men kanskje jeg endrer mening etter å ha vært i praksis i BUP til høsten...).

En annen ting er at etter min erfaring får altfor få av de som i tidlig alder får en psykisk lidelse, hjelp til å mestre skolegang og inntreden i arbeidslivet. Jeg kjenner til flere unge med alvorlige sinnslidelser (bla. schizofreni) som har fått anbefalt universitetsstudier - deres psykologer har ment at siden de har så gode evner må universitetsstudier være det mest passende. Og når da universitetsstudiene har gått rett vest, så gjør man et forsøk på de vanskeligste høyskoleutdannelsene... Kanskje ikke så rart at det ender med 100% uføretrygd?

Jeg tror at pedagoger kanskje kan gjøre en viktig jobb i forhold til unge med psykiske lidelser nettopp på dette området. Mange fler vil kunne komme ut i hel eller delvis jobb, hvis oppfølgningen (og attføringssystemet) fungerte annerledes. Jeg tror det trengs mer kunnskap om hvordan psykiske lidelser påvirker konsentrasjonsevne og evne til å fungere i arbeidslivet.

Jeg mener ikke at pedagoger skal drive med diagnostisering og primær behandling av pasienter med psykiske lidelser. Men jeg tror at psykiatere og psykologer ikke i stor nok grad har tid eller forutsetninger til å legge til rette for at en psykisk lidelse ikke skal bli første skritt i retning av uføretrygd. For ikke alle blir "friske" etter noen måneder med AD...

Det blir jo spennende å se om jeg fortsatt har noen tro på min fremtidige yrkesgruppe om et par år....*S*

Det er ikke fordi jeg mener mine synspunkter er så utrolig viktige at innlegget mitt ble postet 3 ganger....*S* Det var pc'en sin feil!