Min samboer hater familien min

[norlendingen]

Hei hei! Jeg er en mann på 30, og har en kvinnelig samboer på samme alder, av ikke-nordisk opprinnelse. Vi har vært sammen i snart 4 år, ingen barn enda, men tre hunder. Vi møttes under en turistjobb vi hadde for et år, og flyttet deretter til min hjemby for en periode, før vi har sakte beveget oss videre. De to siste årene har vært noe anstrengt, da samboeren min har et meget sterkt hat-forhold til min familie, et syn jeg ikke deler...

Problemene begynte for ca. 2,5 år siden, da vi bodde midlertidig i en leilighet min far eide. Jeg og min familie har alltid hatt et "tradisjonelt" syn på jul, mens min samboer ikke er spesielt glad i den. Min far er veldig glad i familien, og ønsket selvfølgelig å inkludere henne, noe som førte til at han, om mulig litt for pågående, prøvde å overtale henne til å feire sammen med han, hans samboer, hennes barn og meg og min bror. Min samboer tok seg nær av det hun mener var et forsøk på å presse henne til å komme... Min far kan være veldig pågående, og gir seg ikke lett, men personlig synes jeg hun overreagerte noe.. Etter dette begynte hun å bli avvisende til min far, og ønsket lite med han å gjøre. Personlig har jeg alltid hatt et godt forhold til han, og resten av min familie, og vi hjelper hverandre når vi kan. 

Neste sommer hadde vi flyttet midlertidig til min onkels gård hvor jeg arbeidet sammen med han, og min mor med hennes samboer, min tante og min bror var på besøk. En kveld satt vi og grillet, og etter litt inntak av alkohol kom samtalen inn på min og min samboers framtid. Vi hadde på den tiden to hunder, bare jeg var i arbeid, og vi hadde lite sparepenger. Min mor ble noe høyrøstet, og hun har aldri vært redd for å si hva hun mener. Kort fortalt, samboeren min tok seg veldig nær av det hun mener var et direkte personangrep, og vi forlot stedet ganske fort...Siden den gang flyttet vi, og nå har vi leilighet, sparepenger, og flytteplaner.

Her er problemet: Siden den sammenkomsten har samboeren min hatet HELE familien min mer og mer. Hun har ikke pratet med eller møtt noen av dem siden den gang. Det er ikke ofte vi prater om dem, men det følger som regel at hun er i dårlig humør eller har hatt en dårlig dag. Det virker som hun blir mer og mer sint. I tillegg hater hun landet og nordmenn generelt, og takler ikke klimaet. Om jeg har hatt noen åpen kontakt med noe familiemedlem, spesielt min mor, får jeg gjerne "silent-treatment" i flere dager, prøver jeg å starte en samtale får jeg sarkastiske, hatefulle svar tilbake. Hun har sagt mange ganger at om hennes familie gjorde dette mot meg ville hun kuttet all kontakt med dem umiddelbart. Jeg synes ikke noe av min families oppførsel fortjener en slik straff, og jeg prøver så godt jeg kan å holde kontakten, selv om det blir sporadisk. 

Jeg er veldig glad i henne, men det blir veldig mye noen ganger. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er jeg eller henne som er mest ufølsom ovenfor den andre... Jeg prøver så ofte jeg kan å være kjærlig, vise henne omsorg og hjelpe henne å slappe av etter stressende dager, men det er sjeldent eller aldri jeg føler at jeg får noe liknende tilbake. Jeg har ikke hatt muligheten til å dra hjem på over to år, selv om jeg bor 6 timer unna med bil, mens hun har vært hjemme minst 1 gang per år i to-tre uker av gangen, og ymter jeg frampå at jeg vil hjem, er jeg automatisk imot henne og hennes følelser og jeg bryr meg ikke om henne. Jeg mener at jeg kan ta vare på hennes behov, samtidig som jeg har kontakt med familien min, noe jeg føler jeg trenger selv, ikke bare for deres del.. 

Det er veldig mye informasjon å ta av her, og mye, mye mer som har hendt. Jeg lurer på om det er andre der ute som er/har vært i en lignende situasjon, og hvordan det evt. har endt. Jeg setter pris på alle svar

Mvh, en forkommen nordlending

[Solemnity]

Jeg kan ikke se at dette forholdet har en framtid.

Min samboers familie gjorde og sa langt verre til meg. De det gjelder har samboer ikke kontakt med lenger, men det er ikke på grunn av meg - heller tvert i mot. Selv etter disse hendelsene har jeg gjort mitt beste for å ha en god relasjon til hele hans familie, ved å invitere på besøk, feire bursdager, kjøpe morsdagskort osv. Det var først når samboeren min selv ikke ønsket mer at jeg stoppet forsøkene - og jeg spør fremdeles en gang i blant om han ønsker å gjenoppta kontakten, og i så fall hva jeg kan gjøre for å hjelpe med det.

For meg er din samboers oppførsel uakseptabel. Det er et faresignal at hun ønsker å splitte deg fra familien din. På toppen har du humørsyken, som framstår svært umodent og ustabilt. Få for all del ikke barn med henne.

[laban]

1 time siden, norlendingen skrev:

Det virker som hun blir mer og mer sint. I tillegg hater hun landet og nordmenn generelt, og takler ikke klimaet. Om jeg har hatt noen åpen kontakt med noe familiemedlem, spesielt min mor, får jeg gjerne "silent-treatment" i flere dager, prøver jeg å starte en samtale får jeg sarkastiske, hatefulle svar tilbake.

Orker du virkelig å være sammen med en som har det sinnelaget der?  Hvis dere om noen år sitter med boliggjeld og småbarn, med de påkjenninger som hverdagsstress og dårlig nattesøvn som nødvendigvis følger med - og ikke har noen familie eller venner til avlastning fordi alle er lagt for hat - hvor lang tid tar det før hun hater deg også, tror du?    

Endret 7. juni 2016 av laban

[norlendingen]

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har gjort enkelte feil, som f.eks. en gang min mor var innom plassen jeg bor (av andre grunner, ikke kun for å besøke meg), og istedet for å si at jeg kom til å treffe henne, holdt jeg det hele hemmelig. Det virket som det enkleste, og mest "beskyttende" for min samboers følelser. Selvfølgelig fant hun ut av det et par måneder senere, da var helvete løs et par uker... 

På den ene siden synes jeg hun er veldig urimelig, og at hun i det minste burde kunne komme med et slags kompromiss, mens på den andre siden synes jeg veldig synd på henne og ønsker å gi henne et godt liv framover. Det blir vanskelig slik ting er nå, men jeg er og har alltid vært veldig tålmodig og blir ikke lett fornærmet. Men det er sant, som Solemnity sier, det er vanskelig å se framtiden i dette forholdet...

16 minutter siden, laban skrev:

hvor lang tid tar det før hun hater deg også, tror du?    

Jeg har en følelse av at hun hater meg noe allerede, men enten faktisk er glad i meg, eller at hun er mer bekymret for hva som skjer hvis vi bryter opp...

[morsan]

Jeg rr også skeptisk til om det er liv laga å opprettholde et forhold til en person med et slikt sinnelag og en slik innstilling, og med en slik evne tydeligvis til å bære nag.

Enkelte av de jeg kjenner med utenlandsk partner har strevd veldig med partnerens negative innstilling til Norge og alt som er norsk. Dette gjelder selvsagt ikke alle, og den norske må jo også vore imøtekommende overfor partneren - ikke minst fordi partneren tar belastningen det ofte er å bo borte fra familie og hjemland nettopp pga forholdet. Men i de tilfellene jeg vet om der partneren har en gjennomgående negativ innstilling har dette ofte blitt en for stor belastning. Den norske føler seg ofte avvist pga dette. I sum med andre negative ting kan det bli for mye å takle. 

[Solemnity]

42 minutter siden, morsan skrev:

Jeg rr også skeptisk til om det er liv laga å opprettholde et forhold til en person med et slikt sinnelag og en slik innstilling, og med en slik evne tydeligvis til å bære nag.

Enkelte av de jeg kjenner med utenlandsk partner har strevd veldig med partnerens negative innstilling til Norge og alt som er norsk. Dette gjelder selvsagt ikke alle, og den norske må jo også vore imøtekommende overfor partneren - ikke minst fordi partneren tar belastningen det ofte er å bo borte fra familie og hjemland nettopp pga forholdet. Men i de tilfellene jeg vet om der partneren har en gjennomgående negativ innstilling har dette ofte blitt en for stor belastning. Den norske føler seg ofte avvist pga dette. I sum med andre negative ting kan det bli for mye å takle. 

Dette har jeg selv merket som et problem. Nå er jeg den som flyttet land og har vært den med en noe negativ innstilling. Det ble en merkelig stemning noen ganger, hvor samboer mente jeg opphøyet alt norsk og rakket ned på alt britisk. Etterhvert har jeg jobbet med å finne de sidene av mitt nye hjemland jeg setter stor pris på og han godtar lettere at det faktisk ER ting som er bedre i Norge - og at jeg er ikke på vei til å flytte fra han bare fordi jeg nevner det.

Når det er to vestlige kulturer er det ofte slik at man tror kulturforskjeller knapt vil merkes, men det er mye man må lære seg og tilpasse seg som innflytter til en annen kultur.

[tonie]

Jeg tror du går en meget vanskelig framtid i møte med denne damen. 

[Lillemus]

6 timer siden, norlendingen skrev:

Det er veldig mye informasjon å ta av her, og mye, mye mer som har hendt. Jeg lurer på om det er andre der ute som er/har vært i en lignende situasjon, og hvordan det evt. har endt. Jeg setter pris på alle svar

Mvh, en forkommen nordlending

Jeg setter meg selv på bakbeina om noen prøver å presse meg til noe, som din far gjorde ang. julefeiringen, men jeg synes din samber viser så mange andre negative sier i tillegg at jeg ikke hadde orket fortsette det forholdet der... Hun kommer neppe til å forandre seg noe særlig og som en av de andre sa - hvordan tror du det blir om dere en dag sitter med barn og felles boliggjeld? Nah.

[morsan]

5 timer siden, Solemnity skrev:

Dette har jeg selv merket som et problem. Nå er jeg den som flyttet land og har vært den med en noe negativ innstilling. Det ble en merkelig stemning noen ganger, hvor samboer mente jeg opphøyet alt norsk og rakket ned på alt britisk. Etterhvert har jeg jobbet med å finne de sidene av mitt nye hjemland jeg setter stor pris på og han godtar lettere at det faktisk ER ting som er bedre i Norge - og at jeg er ikke på vei til å flytte fra han bare fordi jeg nevner det.

Når det er to vestlige kulturer er det ofte slik at man tror kulturforskjeller knapt vil merkes, men det er mye man må lære seg og tilpasse seg som innflytter til en annen kultur.

Ja, det er par fra vestlige, europeiske kulturer jeg refererte til også, så jeg vet at alt ikke nødvendigvis er rosenrødt og enkelt av den grunn.  

Dette med å glorifisere hjemlandet kjenner jeg også til - fra utsiden - der ei jeg kjenner bodde mange år i utlandet. Hun fikk litt sjokk da hun flyttet tilbake, og jo (selvsagt) erfarte at Norge også har sine feil og mangler og at ting kan være kjipt her også. 

Så bra at du har funnet mye å sette pris på og at du fokuserer på det.  Det kan jo gjelde innen ett lands grenser også.