Er du "mamma"/"pappa" til kjæledyret ditt?

[Gjest Xtra]

12 timer siden, morsan skrev:

Enkelte omtaler seg selv som "mamma" i relasjon til kjæledyr. Jeg synes det er litt pussig. Synspunkter? 

Enig det er pussig. Er vel kanskje avledet av "matmor"?

 

Mon om det er mer utbredt å omtale seg selv som "mammaen" når man ikke har egne barn? Har i vært fall lagt merke til at kolleger uten barn men med kjæledyr er ekstremt opptatt av relasjonen til dyret/katten.

[AnonymBruker]

Jeg pleier å kalle meg "mamma" fordi jeg er mammaen i huset, også overfor barna mine, og ja dermed også dyrene. Men min datter korrigerte meg. HUN er mamma til dyret, mener hun, og jeg må værsågod være bestemor. Jeg gikk til slutt med på å kalles "store-mamma" i forhold til dyrene

Anonymkode: 3d447...315

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Nei. Jeg gleder med bare til udyret dør.

Anonymkode: 668b6...13d

Hyggelig å høre...

Anonymkode: 8f896...8d5

[laban]

1 time siden, Xtra skrev:

Virker litt dumt når pappa snakker babyspråk til fjerdeklassingen sin....

Enig - og ikke minst, at de omtaler seg selv i tredje person, typen "Skal pappa ta sekken din?"  Ikke at mødrene nødvendigvis er noe bedre, men det er dustete uansett.  Barn med normal språkutvikling forstår bruken av "jeg" ganske raskt.

[påskelilje]

1 time siden, laban skrev:

Enig - og ikke minst, at de omtaler seg selv i tredje person, typen "Skal pappa ta sekken din?"  Ikke at mødrene nødvendigvis er noe bedre, men det er dustete uansett.  Barn med normal språkutvikling forstår bruken av "jeg" ganske raskt.

Uff, det der gjør faktisk mannen min fremdeles til ungene! Ikke hele tiden, men innimellom. Det høres så teit og barnslig ut, men jeg får meg ikke til å korrigere ham :-P Svigermor gjør det samme, og hun bruker nesten bare "bestemor" som subjekt når hun snakker til ungene.

[laban]

11 minutter siden, påskelilje skrev:

Svigermor gjør det samme, og hun bruker nesten bare "bestemor" som subjekt når hun snakker til ungene.

Søsteren min og jeg hadde tre fettere på morssiden som vi traff i høytider.  Etter å ha irritert meg i årevis over at vår felles bestemor insisterte på å omtale seg selv som "farmor, nei - mormor" eller omvendt, en evighet etter at alle hadde vokst fra dette tullet, var jeg veldig bevisst på å bruke "jeg" og "du" til barna fra et tidlig tidspunkt.  Man oppdager det jo lett hvis ungen er forvirret, slik at man kan gjenta budskapet med "mamma" og / eller barnets navn, hvis jeg / du blir for vanskelig enkelte ganger.

Jeg synes det er greit mens de strever med å lære å snakke, altså.  Det bør bare ta slutt når det ikke lenger er behov

Endret 14. juni 2016 av laban

[morsan]

5 timer siden, Xtra skrev:

Enig det er pussig. Er vel kanskje avledet av "matmor"?

 

Mon om det er mer utbredt å omtale seg selv som "mammaen" når man ikke har egne barn? Har i vært fall lagt merke til at kolleger uten barn men med kjæledyr er ekstremt opptatt av relasjonen til dyret/katten.

Det er jo naturlig at relasjonen til dyret forsterkes når det er den eneste man bor sammen med. Men jeg vet om flere som har egne barn osv som likevel sier mamma om seg selv overfor dyret. 

[morsan]

Og vedr babyspråk: Jeg antar dere med dette mener bruk av veldig nusselig stemme og/eller bruk av tulleord som tut-tut og vov-vov. Jeg har aldri brukt noen av delene, men har ofte typisk hatt mildere stemme til lite barn og dyr. 

[Gjest Xtra]

1 minutt siden, morsan skrev:

Og vedr babyspråk: Jeg antar dere med dette mener bruk av veldig nusselig stemme og/eller bruk av tulleord som tut-tut og vov-vov. Jeg har aldri brukt noen av delene, men har ofte typisk hatt mildere stemme til lite barn og dyr. 

Ja, det er dette jeg mener med babyspråk, og det gjelder også det litt stakatto småbarns-tonefallet.

[morsan]

2 timer siden, laban skrev:

Søsteren min og jeg hadde tre fettere på morssiden som vi traff i høytider.  Etter å ha irritert meg i årevis over at vår felles bestemor insisterte på å omtale seg selv som "farmor, nei - mormor" eller omvendt, en evighet etter at alle hadde vokst fra dette tullet, var jeg veldig bevisst på å bruke "jeg" og "du" til barna fra et tidlig tidspunkt.  Man oppdager det jo lett hvis ungen er forvirret, slik at man kan gjenta budskapet med "mamma" og / eller barnets navn, hvis jeg / du blir for vanskelig enkelte ganger.

Jeg synes det er greit mens de strever med å lære å snakke, altså.  Det bør bare ta slutt når det ikke lenger er behov

Min mormor var bare mormor, så ingen begrepsforvirring der.  Men bestemødre har generelt sett litt mer "slækk" synes jeg, enn yngre folk. 

Ellers var vel noe av det jeg irriterte meg mest over mht tittelbruk min mors venninne, med betraktelig yngre barn, som kunne spørre på telefonen selv om jeg var langt oppe i tenårene: "er mamma hjemme?" Grøss! 

[morsan]

Et øyeblikk siden, Xtra skrev:

Ja, det er dette jeg mener med babyspråk, og det gjelder også det litt stakatto småbarns-tonefallet.

Best å unngå det  

Dvs - akkurat vov-vov skjønte jeg et visst behov for, selv om jeg unngikk det, for det var merkbart vanskeligere å lære overbegrepet "hund" enn "katt". Alle katter ligner hverandre, men når jeg en dag sier at schäfer er "hund" og en annen dag at en chihuahua er det, er det jo lett å bli forvirret.  

[Trine]

2 minutter siden, morsan skrev:

Ellers var vel noe av det jeg irriterte meg mest over mht tittelbruk min mors venninne, med betraktelig yngre barn, som kunne spørre på telefonen selv om jeg var langt oppe i tenårene: "er mamma hjemme?" Grøss!

Det der har jeg lurt på. Skal man bruke foreldrenes navn og når skal man i såfall begynne med det?

[Gjest Xtra]

2 minutter siden, Trine skrev:

Det der har jeg lurt på. Skal man bruke foreldrenes navn og når skal man i såfall begynne med det?

Finnes vel ikke noe fasitsvar her, men jeg tenker det er naturlig når barna er over småbarnsfase, dvs. en gang mellom tre og syv år. Har nok antakelig "syndet" selv her, når det gjelder barn jeg kjenner og som jeg vet omtaler sin mor som "mamma".

[påskelilje]

19 minutter siden, morsan skrev:

Ellers var vel noe av det jeg irriterte meg mest over mht tittelbruk min mors venninne, med betraktelig yngre barn, som kunne spørre på telefonen selv om jeg var langt oppe i tenårene: "er mamma hjemme?" Grøss! 

Her er det nok kulturforskjeller ute og går. Her hos oss er det helt vanlig å si "Kan jeg få snakke med mamma" også til tenåringer. Dersom jeg ikke kjenner dem så godt, sier jeg muligens "Kan jeg få snakke med di(n) mor".

Dette har riktignok endret seg siden jeg var barn og ungdom, da brukte vi bare "di mor" eller "mora di".

Her på Sørlandet er det ytterst få som sier mor/far, vi sier mamma/pappa hele livet om foreldrene våre.

 

[morsan]

34 minutter siden, Trine skrev:

Det der har jeg lurt på. Skal man bruke foreldrenes navn og når skal man i såfall begynne med det?

Greit med "mamma" til veldig unge barn. Til de litt større bør man si "moren din" eller navnet. Umulig å sette noen fast grense, kommer vel an på nærheten du har til barnet også. Skader jo ikke å prøve en mer voksen variant først og så ty til mamma om ungen ikke vet hvem "Randi" er  

 

 

[morsan]

18 minutter siden, påskelilje skrev:

Her er det nok kulturforskjeller ute og går. Her hos oss er det helt vanlig å si "Kan jeg få snakke med mamma" også til tenåringer. Dersom jeg ikke kjenner dem så godt, sier jeg muligens "Kan jeg få snakke med di(n) mor".

Dette har riktignok endret seg siden jeg var barn og ungdom, da brukte vi bare "di mor" eller "mora di".

Her på Sørlandet er det ytterst få som sier mor/far, vi sier mamma/pappa hele livet om foreldrene våre.

 

Hva man selv sier til/om foreldrene er en sak. Men synes det er veldig pussig at en dame jeg ikke sto nær kalte moren min for mamma. 

[Trine]

26 minutter siden, morsan skrev:

Greit med "mamma" til veldig unge barn. Til de litt større bør man si "moren din" eller navnet. Umulig å sette noen fast grense, kommer vel an på nærheten du har til barnet også. Skader jo ikke å prøve en mer voksen variant først og så ty til mamma om ungen ikke vet hvem "Randi" er  

 

 

Dette er jo ikke en problemstilling jeg ofte kommer oppi, men de det gjelder sier jeg noen ganger navnet på forelderen eller "mammaen din". Jeg har alltid omtalt mine foreldre som mamma og pappa. Det er vanlig å gjøre det her. Men når man spør etter eller snakker om andres foreldre så blir det jo anderledes.

[morsan]

56 minutter siden, Trine skrev:

Dette er jo ikke en problemstilling jeg ofte kommer oppi, men de det gjelder sier jeg noen ganger navnet på forelderen eller "mammaen din". Jeg har alltid omtalt mine foreldre som mamma og pappa. Det er vanlig å gjøre det her. Men når man spør etter eller snakker om andres foreldre så blir det jo anderledes.

Det er vel mest vanlig med "mamma" overalt. Men er jo som du er inne på litt annerledes mht andres foreldre. 

"Mammaen DIN" synes jeg dog er flere hakk bedre enn bare "mamma". Om faren din ringer hjem (eksemplet forutsetter vel fasttelefon! Haha!) og spør "er mamma hjemme?" så er det en helt annen sak om en ikke-nærstående person sier det. 

[Trine]

1 time siden, morsan skrev:

Det er vel mest vanlig med "mamma" overalt. Men er jo som du er inne på litt annerledes mht andres foreldre. 

"Mammaen DIN" synes jeg dog er flere hakk bedre enn bare "mamma". Om faren din ringer hjem (eksemplet forutsetter vel fasttelefon! Haha!) og spør "er mamma hjemme?" så er det en helt annen sak om en ikke-nærstående person sier det. 

For meg virker det unaturlig å si "Er mamma hjemme?" Det er jo det jeg sier om pappa tar telefonen og jeg skal prate med mamma. Jeg omtaler ikke andres mødre som mamma. Jeg sier enten navnet på personen eller mammaen din, moren din, pappaen din, faren din. Grunnen til at jeg sier mammaen/pappaen er at jeg ikke er helt overbevist om at unger helt forstår moren/faren. Det er jo ingen som sier mor/far lenger. Om jeg snakker med f.eks ei venninne så sier jeg ikke mammaen din, da sier jeg moren din. Hadde kanskje brukt navnet dersom jeg hadde visst hva alle disse foreldrene heter  

[Gjest Xtra]

1 time siden, morsan skrev:

Det er vel mest vanlig med "mamma" overalt. Men er jo som du er inne på litt annerledes mht andres foreldre. 

"Mammaen DIN" synes jeg dog er flere hakk bedre enn bare "mamma". Om faren din ringer hjem (eksemplet forutsetter vel fasttelefon! Haha!) og spør "er mamma hjemme?" så er det en helt annen sak om en ikke-nærstående person sier det. 

Minner meg om foreldrene til en venninne av meg som bestandig kalte hverandre "mor" og "far". Husker jeg lurte på om de også gjorde det på tomannshånd, det virket litt stusselig,  jeg oppfattet at de bare så hverandre som foreldre.