Når noen slår (Solveig el. andre)

[Gjest Tom innvendig]

Jeg burde kommet over sjokket nå, men det er like fullt i hodet mitt, hele tiden. Absolutt hele tiden. Samboeren min slo meg. For første gang gjennom flere år. Når en først har slått, hvor stor sannsynlighet er det for at det skjer igjen? Han er veldig dominerende og sjalu, slaget kom fordi jeg satt og snakket, og lo, med en tideligere eks av meg. Jeg mener jeg ikke gjorde noe galt, vi snakket bare. Dette er iallefall grunnen til at jeg aldri pleier gå ut sammen med samboeren min. Men denne gang gikk vi ut sammen, burde skjønne det ville ende slik. Han ber ikke om unnskyldning, mener slaget var min egen feil. Jeg burde glemme det hele, fordi jeg valgte å bli i forholdet. Men jeg får det ikke ut av tankene! Er jeg dum dersom jeg ved et evt neste slag går med en gang? Og hvor stor sjanse er det for at det skjer igjen?

[Chloe]

Hei.

Jeg tror du vet svaret selv.

Se på hva han sa til forsvar og tenk deg grundig om. Vil du ha en partner som i sitt hode finner gode grunner for å slå? I hans hode har han ikke gjort noe galt.

Hans svar forteller meg at han mener det finnes grunner til å slå. Det gjør det ikke!

Jeg hadde _aldri_ tatt i mot den holdningen i tillegg til slaget. Aldri!

Det bør ikke du heller. Ikke vent til neste gang. Pakk sakene dine og dra.

Dersom han kommer angrende til deg, kan du nok vurdere ting på ny. Men, jeg ber deg instendig om å pakke kofferten nå, så han ser at det er totalt uakseptabelt.

Du kan omså pakke kofferten og si at den blir tatt i bruk øyeblikkelig dersom han ikke er villig til å søke hjelp. Det finnes hjelp å få, men du kan ikke hjelpe han.

Dersom du hadde danset naken på bordet med exen i armene, ville han ikke hatt lov til å slå. Det er sannheten.

Ja, det finnes alltid grunner for våre handlinger, men det finnes også angrende syndere. Han ser ikke ut til å være en av dem.

Jeg tror dette er en del av ham som har kommet mer og mer til overflaten ettersom tiden har gått i forholdet deres. Han "eier" deg og har rett til å vise hva han mener om deg i enhver sammenheng. Og på hvilken måte som passer humøret hans best. Det kan ikke "håpes" bort.

En annen ting som du bør tenke nøye over, er hvilke signaler du gir ham ved å "godta" slaget. For det er slik det ser ut når du blir værende.

Tror du ikke at det er en slags terskel som er tråkket over? Han slo og du ble. Neste gang han kjenner impulsen er det slett ikke sikkert noe holder ham igjen. "Det gikk jo greit sist gang" vil være ubevisste tanker i hodet hans.

Tror _du_ han forandrer seg?

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du er ikke dum enten du går eller blir i forholdet. Men jeg tror du skal konfrontere din samboer med alvoret i saken.

Det er alvorlig å bli slått. At han fant grunn til å slå deg (han mener at det var din skyld) er hans ansvar, ikke ditt. Er du uenig i hans begrunnelse, så fortell han det. Ikke vær redd for å gå i mot han. En slik tydelig samtale vil hjelpe deg med å avsløre om du har en samboer du fortsatt vil ha.

Dypest sett høres dette ut til å handle om sjalusi og kontrollbehov. Det er det din samboers ansvar og jobb å gjøre noe med. Ikke ditt.

Om din samboer vil slå igjen, tror jeg er avhengig av om han for alvor har fått makten over deg, eller om du nå klarer å si i fra og sette deg i respekt for hva du tillater.

[Gjest Tom innvendig]

Hei.

Jeg tror du vet svaret selv.

Se på hva han sa til forsvar og tenk deg grundig om. Vil du ha en partner som i sitt hode finner gode grunner for å slå? I hans hode har han ikke gjort noe galt.

Hans svar forteller meg at han mener det finnes grunner til å slå. Det gjør det ikke!

Jeg hadde _aldri_ tatt i mot den holdningen i tillegg til slaget. Aldri!

Det bør ikke du heller. Ikke vent til neste gang. Pakk sakene dine og dra.

Dersom han kommer angrende til deg, kan du nok vurdere ting på ny. Men, jeg ber deg instendig om å pakke kofferten nå, så han ser at det er totalt uakseptabelt.

Du kan omså pakke kofferten og si at den blir tatt i bruk øyeblikkelig dersom han ikke er villig til å søke hjelp. Det finnes hjelp å få, men du kan ikke hjelpe han.

Dersom du hadde danset naken på bordet med exen i armene, ville han ikke hatt lov til å slå. Det er sannheten.

Ja, det finnes alltid grunner for våre handlinger, men det finnes også angrende syndere. Han ser ikke ut til å være en av dem.

Jeg tror dette er en del av ham som har kommet mer og mer til overflaten ettersom tiden har gått i forholdet deres. Han "eier" deg og har rett til å vise hva han mener om deg i enhver sammenheng. Og på hvilken måte som passer humøret hans best. Det kan ikke "håpes" bort.

En annen ting som du bør tenke nøye over, er hvilke signaler du gir ham ved å "godta" slaget. For det er slik det ser ut når du blir værende.

Tror du ikke at det er en slags terskel som er tråkket over? Han slo og du ble. Neste gang han kjenner impulsen er det slett ikke sikkert noe holder ham igjen. "Det gikk jo greit sist gang" vil være ubevisste tanker i hodet hans.

Tror _du_ han forandrer seg?

Tror -jeg- han vil forandre seg... egentlig ikke. Vi har levd sammen i flere år, og selv og slaget var en ny topp og fase ved ham, har han -alltid- vært sjalu og kontrollerende, og har aldri vist anger eller skyldfølelse. Han kan få en ku til å bli en kylling, og omvendt, ved bare å snakke, for snakking er han god til. Jeg ønsker vel mest å gå, synes disse årene har gitt meg nok trusler, synes jeg har blitt kalt stygge ting nok mange ganger, blitt bestemt over nok, han pleier dytte til meg, kalle meg fæle ting, slå i veggene, trusle med selvmord... MEN ... det er alltid men. Jeg dytter grensene foran meg. Tror ikke han vil forandre seg, men synes det er fryktelig vanskelig å klare å ta noe valg uten hjelp. Har få nære venner, og en familie som jeg aldri har hatt noe personlig forhold til. Føles ganske tomt og vanskelig å skulle gå, har delt hele mitt voksne liv med ham, er blitt vandt med det meste, og vi deler mye felles. Ditt svar var veldig fint. Jeg satte stor pris på det. Du svarte meg fint, og det gjorde godt. Følelsene mine for ham er der egentlig ikke mer, men jeg leter etter godenok grunner til å gå, for går jeg bare bråttom vil han gråte og gråte, og jeg takler det ikke. Jeg vil ha en grunn til å kunne gå i sinne, for å vise ham hva jeg mener, en grunn han ikke kan beskylde meg for. For nå legger han jo all skyld på meg...

[leila]

Det nicket du valgte burde egentlig være nok for å få deg til å skjønne at du bør gå.

Holdningen hans og sjalusien er nok i seg selv.

Slaget er nok i seg selv.

Det faktum at han ikke ber om unnskyldning er nok i seg selv.

Alle disse faktorene sammen med store muligheter for mer vold tilsier vel egentlig det du selv har tenkt, at det eneste rette vil være å forlate ham. Et forhold skal ikke være på denne måten, det skjønner du vel.

[Gjest (Anonymous)]

Tror -jeg- han vil forandre seg... egentlig ikke. Vi har levd sammen i flere år, og selv og slaget var en ny topp og fase ved ham, har han -alltid- vært sjalu og kontrollerende, og har aldri vist anger eller skyldfølelse. Han kan få en ku til å bli en kylling, og omvendt, ved bare å snakke, for snakking er han god til. Jeg ønsker vel mest å gå, synes disse årene har gitt meg nok trusler, synes jeg har blitt kalt stygge ting nok mange ganger, blitt bestemt over nok, han pleier dytte til meg, kalle meg fæle ting, slå i veggene, trusle med selvmord... MEN ... det er alltid men. Jeg dytter grensene foran meg. Tror ikke han vil forandre seg, men synes det er fryktelig vanskelig å klare å ta noe valg uten hjelp. Har få nære venner, og en familie som jeg aldri har hatt noe personlig forhold til. Føles ganske tomt og vanskelig å skulle gå, har delt hele mitt voksne liv med ham, er blitt vandt med det meste, og vi deler mye felles. Ditt svar var veldig fint. Jeg satte stor pris på det. Du svarte meg fint, og det gjorde godt. Følelsene mine for ham er der egentlig ikke mer, men jeg leter etter godenok grunner til å gå, for går jeg bare bråttom vil han gråte og gråte, og jeg takler det ikke. Jeg vil ha en grunn til å kunne gå i sinne, for å vise ham hva jeg mener, en grunn han ikke kan beskylde meg for. For nå legger han jo all skyld på meg...

Ok.. her er ei som vet akkurat hva du snakker om.

Jeg havnet på legevakten, og anmeldte det. Han forklarte seg med løgner til politiet. Jeg sa jeg ville trekke anm. mot at han fikk hjelp og sluttet og lyge om det som hadde skjedd. Han sa han hadde ordnet med hjelp, og at han hadde innrømt sannheten for politiet. Da jeg kom for å trekke anmeldelsen, og forklarte politiet hvorfor, så de bare på meg. Han hadde slett ikke forandret noe forklaring til dem.

Hjelpen ble det heller aldri noe av.

Nå har jeg endelig greid å si at jeg i det minste vil ha en lang "pause". Og til og med da greide han å få meg til å få dårlig samvittighet.

Det er de nemlig eksperter på, denne typen mannfolk. Gråter og gråter. En gang stod han utafor huset mitt hele natta, jeg mottok meldinger av slaget: "Jeg ligger på trappa di, slipp meg inn!" "Jeg spyr blod!" osv. Det er da man må huske at dette er kun triks for å røre v samvheten til oss normale.

[favn]

Det er umulig å si hvordan han vil oppføre seg i framtiden, hvor stor sjanse for at han vil slå igjen... osv.

Men merk deg dette: Det er _ikke_ din 'feil' at han slo. Aldri, aldri. Det er den som slår som må ta ansvaret for sine voldelige handlinger.

[dewey]

Syns ikke det viktigste her er om han slår igjen eller ikke.

Hele holdningen hans er feil.

Stikk!:-)