Ekspertsvar bipolar lidelse

[AnonymBruker]

Hei.

Min mann på 59 år hadde sommeren ein perioe med mani (hypomani) og påfølgende depresjon. Det heile var over på 1,5 mnd. Det  vart karakterisert som ein episode av manisk og depresiv karakter av lege/psykolog. Det kom som eit sjokk. Vi har levd saman i 20 år og har alltid hatt eit strukturert og godt liv med faste rutinar i kvardagen, noko eg ser no har holdt det heile i sjakk. Eg har til tider sett at han har stressa litt, er handverkar og elskar det han driv med. I slike periodar har eg lagt til rette for kvile, jakt eller fiske Når eg no i ettertid ser tilbake ser eg signala. Nøyaktig eit år seinare går han igjen inn i ny mani, 9. juni, eg tek kontakt med lege, men for seint. Han er framlais manisk, ut og inn, flyktig, agetert, sjølvhevdande, har vrangforestillinger, skal skilles fordi eg har angitt han, fordi eg er advokat, regnskapsfører, og eg veit ikkje kva (eg er pedagog) brukar opp pengane hans, osv osv..... Han starta med behandling med det same, men har kutta ut medisiser då han meinar det er rottegift. 

Han vart skilt frå si første kone for 25 år sidan. Eg har no fått vite at det var av akkurat same årsak. Det betyr at han har tre slike periodar, noko som mest truleg indikerar bipolar lidelse.

Han vadaliserer livet sitt så til de grader, handler harley, båt, forretningsbygg og gård. Eg har tatt de grep eg kan ta i banken og over vårt felles eige. Om han greier å skaffe finansiering , veit eg ikkje. Skal han låne på våre eigedommar  treng han mi underskrift.

Spm. 

Er det vanleg å la det gå ut over sine nærmaste i fasen med mani (det same i fjor) eg fekk ikkje hjelpe, men når depresjonen kom fikk eg hjelpe, gi omsorg, være med til lege og psykolog. Han rydda opp og vi kom styrka ut. Kvifor er det slik?

Skal eg fortsette å overføre pengar til han etterkvart som han tømmer kontoen? Hna ha rbrukt 200000 på to mnd, eller må han erfare at det er tomt? Kva skjer da? 

Kor lenge skal eg tie, og i kor sterk grad skal eg ikkje konfrontere han? Eg har ein tanke om at det beste er å "ri av stormen", så ta ting i "fredstid", men kor lenge? Eg ser at det er eg som trigger mest, og prøver å halde fokus på at det ikkje er min gode mann som snakker til meg, men sjukdommen? Det er forferdelig vanskelig, han er heilt omsnudd, og eg kjenner ikkje denne mannen. Eg har klart meg i roa brukbart til no, men sjølvsagt røyner det på. 

Eg tok barna, ungdommar med med å drog på ferie den første veka, men beslutta etterkvart å dra heim då eg tenkte at det kunne ha ein stabiliserande effekt. Han sakna barna veldig, og regulerer seg ovanfor dei? Eg har skjerma dei, vi har gode venner og støttespelarar, Eg har sjølvsagt forklart dei , på deira nivå kva som skjer, men utan å bruke ordet sjukdom, men ord som at pappa har hatt mykje arbeid, fått for lite søvn, at han er sliten, treng kvile, at det går bra, at han får hjelp, og at pappa mest truleg blir som før. Eg syns eg ser at atferden har endra seg etter at vi kom heim, og lurer på om han kan være på veg inn i depresjonen, som eg tenkjer eg blir tyngre enn i fjor, på grunn av alt han har stelt i stand. 

(Han motset seg NO all behandling og at det er alle andre som er sjuk) 

Kor lenge kan dette gå utan medisinsk hjelp? 

Er det riktig å gi korrekte og oppklarande svar på ein roleg møte, sjølv om eg ser at det setter igang nye konspirasjonar?

Kor lenge kan ein slik mani vare, og kor stor er faren for å bli psykotisk eller suicidal? 

Eg har sett på tvangsparagrafen- må han verkeleg være til skade for seg sjølv, eller andre, eller være psykotisk eller suicidal for å bli tvangsbehandla? Eg tenkjer at det blir ei tung bør å bære i etterkant, i eit lite samfunn med alt han har gjort, og er ikkje det å se på som å vandalisere sitt eige liv utan at nokon kan gripe inn i sit, er ikkje det å være til skade for seg sjølv og andre (familien)? 

Dette er mange spm og tankar, men eg håper at nokon der ute kan gi meg nokre indikasjonar på kva, korleis, tid osv.....

Anonymkode: a94d2...9ca

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Spm. 

Er det vanleg å la det gå ut over sine nærmaste i fasen med mani (det same i fjor) eg fekk ikkje hjelpe, men når depresjonen kom fikk eg hjelpe, gi omsorg, være med til lege og psykolog. Han rydda opp og vi kom styrka ut. Kvifor er det slik?

Skal eg fortsette å overføre pengar til han etterkvart som han tømmer kontoen? Hna ha rbrukt 200000 på to mnd, eller må han erfare at det er tomt? Kva skjer da? 

Kor lenge skal eg tie, og i kor sterk grad skal eg ikkje konfrontere han? 

Kor lenge kan dette gå utan medisinsk hjelp? 

Er det riktig å gi korrekte og oppklarande svar på ein roleg møte, sjølv om eg ser at det setter igang nye konspirasjonar?

Kor lenge kan ein slik mani vare, og kor stor er faren for å bli psykotisk eller suicidal? 

Eg har sett på tvangsparagrafen- må han verkeleg være til skade for seg sjølv, eller andre, eller være psykotisk eller suicidal for å bli tvangsbehandla? Eg tenkjer at det blir ei tung bør å bære i etterkant, i eit lite samfunn med alt han har gjort, og er ikkje det å se på som å vandalisere sitt eige liv utan at nokon kan gripe inn i sit, er ikkje det å være til skade for seg sjølv og andre (familien)? 

Anonymkode: a94d2...9ca

Det er dessverre vanlig at det går ut over de nærmeste. Spesielt de som har motforestillinger og/eller er grensesettende.

Du skal IKKE overføre penger som han kan sløse bort i sin sykdom.

Du skal ikke tie, men konfrontere han med at du ser på han som syk, og at han må søke hjelp. 

Manien kan vare flere halvår. Jeg har hatt en person innlagt med mani i 19 mnd.

Han oppfyller klart kriteriene for tvangsinnleggelse, og det bør iverksettes.

Han oppfyller hovedkriteriet (alvorlig sinnslidelse) ved at han har en mani, og han oppfyller det tilleggskriteriet som kalles behandlingskriteriet.

Du må kontakte fastlegen og få han tvangsinnlagt før han ødelegger familien og sin egen fremtid.

[Janus30]

9 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er dessverre vanlig at det går ut over de nærmeste. Spesielt de som har motforestillinger og/eller er grensesettende.

Du skal IKKE overføre penger som han kan sløse bort i sin sykdom.

Du skal ikke tie, men konfrontere han med at du ser på han som syk, og at han må søke hjelp. 

Manien kan vare flere halvår. Jeg har hatt en person innlagt med mani i 19 mnd.

Han oppfyller klart kriteriene for tvangsinnleggelse, og det bør iverksettes.

Han oppfyller hovedkriteriet (alvorlig sinnslidelse) ved at han har en mani, og han oppfyller det tilleggskriteriet som kalles behandlingskriteriet.

Du må kontakte fastlegen og få han tvangsinnlagt før han ødelegger familien og sin egen fremtid.

Reine ord for penga. Helt enig. Han vil forhåpentligvis være takknemlig i etterkant. 

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om svigerfar, for mange år siden. Veldig trist.

Fastlegen er nøkkelen, og du må forklare ham/henne hva som skjer. Vi strevde alltid lenge med fastlegen (hver gang den maniske perioden var i oppstarten og på full fart oppover) fordi fastlegen trodde mer på svigerfar enn på oss pårørende. Han som var syk kjente seg frisk som en fisk, ung og full av livskraft og livsglede - men vi andre så jo hvordan han brukte opp penger, var sint og oppfarende, laget baluba i bygda og gjorde det svært ugreit for svigermor. Vi gjorde noen grep økonomisk (ved at han i en god periode gikk med på å overføre huset til mannen min og at han og svigermor var leietakere, slik at han ikke kunne ta opp lån på huset) og var aktive i kommunikasjon med både psykiater, fastlege og også somatisk avdeling på sykehuset når han noen ganger var der (fordi de ikke hadde kommunikasjon med psykiateren, og dermed satte ham på altfor lav dose medisiner mot manien).

Det løste seg etter mange år ved at han fikk en fast psykiater på sykehuset som han fikk tillit til, og som klarte å holde sykdommen delvis i sjakk med medisiner.

Ønsker deg og ungene alt godt, og jeg håper inderlig dere får hjelp. Begynn med fastlegen.

Anonymkode: f42d3...821

[TURILURI]

9 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er dessverre vanlig at det går ut over de nærmeste. Spesielt de som har motforestillinger og/eller er grensesettende.

Du skal IKKE overføre penger som han kan sløse bort i sin sykdom.

Du skal ikke tie, men konfrontere han med at du ser på han som syk, og at han må søke hjelp. 

Manien kan vare flere halvår. Jeg har hatt en person innlagt med mani i 19 mnd.

Han oppfyller klart kriteriene for tvangsinnleggelse, og det bør iverksettes.

Han oppfyller hovedkriteriet (alvorlig sinnslidelse) ved at han har en mani, og han oppfyller det tilleggskriteriet som kalles behandlingskriteriet.

Du må kontakte fastlegen og få han tvangsinnlagt før han ødelegger familien og sin egen fremtid.

Tusen takk for gode, tydelige  og konstruktive svar. MVH

[frosken]

7 timer siden, TURILURI skrev:

Tusen takk for gode, tydelige  og konstruktive svar. MVH

Ser at du har fått gode svar allerede, og vil bare legge til at han sannsynligvis vil være glad for at du griper inn i etterkant -  selv om han kan bli svært frustrert der og da. Jeg har et par ganger stått i tilsvarende situasjon med en nær venninne (hvor familien vek unna fordi de var redd hun skulle bli sint) - og jeg syntes det var strevsomt å være den som sørget for at hun ble innlagt,, - men hun har takket meg i etterkant. 

Når det gjelder de økonomiske disposisjonene han gjør når han er så syk, så kan du gjøre et forsøk på å få de opphevet som følge av hans sykdom. Alvorlig sinnssykdom er såkalt sterk ugyldighetsgrunn, noe som gjør inngått avtaler ugyldige. 

[TURILURI]

Tusen takk for gode og svært hjelpsomme svar. Eg har gjort det som står i mi makt for å få han tvangsinnlagt, men hverken fastlege, ambullant team/ DPS eller andre kan hjelpe meg. De opplever han som adekvat i møte, men amb team har sjølvsagt avdekt sit, men seier dei ikkje kan gjere noko når han motset seg behandling, og ha rslutta med all medisinering. Fastlegen griper ikkje inn, da han mest truleg ikkje greier å avsløre sit. 

Eg har no fått mange tilbakemeldingar frå samfunnet rundt oss med spørsmål om kva som skjer, om at min mann gjer og seier ting som er heilt uvanlig for dei som kjenner han. Eg seier til dei som spør at han er syk og at det er sykdommen som snakker. 

Eit spm til som eg håper at psykiateren kan svare på. Tusen takk. .

Er det slik at det ein manisk person seier og gjer er utafor personens kontroll, og borte når det er sagt og gjort før det styres inn mot mye konspirasjonar og prosjekt, og er det borte når manien er over også, eller er det slik at personen ser dette klart i ettertid, og at depresjonenen vert eit resultat av det?

Tusen takk og med venelg helsing 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, TURILURI skrev:

Tusen takk for gode og svært hjelpsomme svar. Eg har gjort det som står i mi makt for å få han tvangsinnlagt, men hverken fastlege, ambullant team/ DPS eller andre kan hjelpe meg. De opplever han som adekvat i møte, men amb team har sjølvsagt avdekt sit, men seier dei ikkje kan gjere noko når han motset seg behandling, og ha rslutta med all medisinering. Fastlegen griper ikkje inn, da han mest truleg ikkje greier å avsløre sit. 

 

Det var slik vi også opplevde gang på gang, dessverre. Min svigerfar var tvangsinnlagt 1 eller 2 ganger (den første gangen var før jeg kom inn i bildet) og den eventuelle andre gangen er jeg usikker på om var med tvang - seinere ble det til slutt frivillig. Jeg fatter ikke at ikke en fastlege vil lytte mer til pårørende når det er tidligere maniske episoder hos pasienten, for min erfaring er jo nettopp dette en del av sykdommen, at pasienten føler seg frisk og ønsker å beholde det positive ved manien, og dermed avslører han ikke de negative sidene ved manien hos fastlegen.

Vi var temmelig fortvilet en periode, og jeg ringte da og snakket lenge med en psykiater ved et sykehus han hadde vært tvangsinnlagt på mange år tidligere, og han sa til meg at jeg MÅTTE overbevise fastlegen om at det måtte gjøres tiltak, for så lenge han ikke var i fare for seg selv eller andre, så kunne ikke andre enn fastlegen legge ham inn (dette er 20 år siden nå, så muligens husker jeg ikke helt korrekt). Og fastlegen var som en vegg å snakke til, og det gikk ytterligere flere måneder før svigerfar ble så dårlig at fastlegen selv så at nå måtte han medisineres. Så var det da innleggelse, utprøving av medisiner i lang tid før de fant noe som gjorde ham stabil... Nei, at ikke det finnes et bedre system for å ivareta personer med mani og deres pårørende, er bare helt ufattelig!

Vi bodde et annet sted i landet, og var ikke så ofte hos svigers, men det var utrolig lett å oppdage tegnene på begynnende mani: Mye mer utadvendt, grove vitser, spontane innkjøp, voldsom aktivitet hele dagen etc. Etter det jeg husker gikk det som regel 4-5-6- mnd fra vi oppdaget disse tingene til han var så dårlig at fastlegen tok det på alvor.

NHD - hvorfor er det ikke noe bedre opplegg rundt disse pasientene? Dersom det er første gang noe slikt skjer, forstår jeg at fastlegen først og fremst skal høre på pasienten, men når det skjer gang nr to , tre, fire eller fem, så burde jo fastlegen lytte til pårørende som ser pasienten daglig og kople til det som skjedde tidligere?

Uff, kjenner at jeg blir opprørt av å tenke på disse vonde årene...

Kjære TS, håper virkelig du får hjelp. Hadde jeg vært deg, og ikke kommet gjennom hos fastlegen, hadde jeg ringt direkte til nærmeste sykehus med psykiatrisk avdeling og bedt om samtale med en psykiater. 

Anonymkode: f42d3...821

[frosken]

Den ‎01‎.‎07‎.‎2016 at 9.26, TURILURI skrev:

Tusen takk for gode og svært hjelpsomme svar. Eg har gjort det som står i mi makt for å få han tvangsinnlagt, men hverken fastlege, ambullant team/ DPS eller andre kan hjelpe meg. De opplever han som adekvat i møte, men amb team har sjølvsagt avdekt sit, men seier dei ikkje kan gjere noko når han motset seg behandling, og ha rslutta med all medisinering. Fastlegen griper ikkje inn, da han mest truleg ikkje greier å avsløre sit. 

 

Det er leit å høre at helsevesenet ikke er mer opptatt av å høre på dine observasjoner, når han også tidligere har hatt mani. Dessverre er du langt fra alene om denne erfaringen. Da min venninne ble manisk (og hun hadde kjent bipolar lidelse) konkluderte legevaktslegen med at hun jo var psykotisk  - men ikke til fare for seg selv - og at hun derfor ikke trengte behandling. Noen uker senere ble hun båret ut av sitt eget hjem av politiet - mye sykere enn hun hadde vært da jeg forsøkte å skaffe henne hjelp. Det er mange som kan være svært overbevisende i sin argumentasjon - inntil all logikk brister. De kan rekke å ødelegge mye for både seg selv og sin familie i mellomtiden. Jeg har ikke noe konkret råd til deg, annet enn å fortsette å formidle dine observasjoner og ikke la deg avvise av verken fastlege eller dps. Kanskje vil det også være hensiktsmessig å sende et brev hvor du svært konkret beskriver situasjonen til avdelingsoverlegen på DPS.

[TURILURI]

Den 30.6.2016 at 15.19, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er dessverre vanlig at det går ut over de nærmeste. Spesielt de som har motforestillinger og/eller er grensesettende.

Du skal IKKE overføre penger som han kan sløse bort i sin sykdom.

Du skal ikke tie, men konfrontere han med at du ser på han som syk, og at han må søke hjelp. 

Manien kan vare flere halvår. Jeg har hatt en person innlagt med mani i 19 mnd.

Han oppfyller klart kriteriene for tvangsinnleggelse, og det bør iverksettes.

Han oppfyller hovedkriteriet (alvorlig sinnslidelse) ved at han har en mani, og han oppfyller det tilleggskriteriet som kalles behandlingskriteriet.

Du må kontakte fastlegen og få han tvangsinnlagt før han ødelegger familien og sin egen fremtid.

Tusen takk. Eg leverte brev til både ambullant team/DPS og til lege vakta på fredag. Veit ikje kva eg skal gjøre no. Så er det sjølvsagt krefter i familien som er i mot tvang, og som seier til han at han må sei minst mogleg når legen spør. Resten av familien lever ikkje med dette, det er det vi som gjør. 

[TURILURI]

Den 30.6.2016 at 15.19, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det er dessverre vanlig at det går ut over de nærmeste. Spesielt de som har motforestillinger og/eller er grensesettende.

Du skal IKKE overføre penger som han kan sløse bort i sin sykdom.

Du skal ikke tie, men konfrontere han med at du ser på han som syk, og at han må søke hjelp. 

Manien kan vare flere halvår. Jeg har hatt en person innlagt med mani i 19 mnd.

Han oppfyller klart kriteriene for tvangsinnleggelse, og det bør iverksettes.

Han oppfyller hovedkriteriet (alvorlig sinnslidelse) ved at han har en mani, og han oppfyller det tilleggskriteriet som kalles behandlingskriteriet.

Du må kontakte fastlegen og få han tvangsinnlagt før han ødelegger familien og sin egen fremtid.

Eit spm til som eg håper at psykiateren kan svare på. Tusen takk. .

Er det slik at det ein manisk person seier og gjer er utafor personens kontroll, og borte når det er sagt og gjort før det styres inn mot mye konspirasjonar og prosjekt, og er det borte når manien er over også, eller er det slik at personen ser dette klart i ettertid, og at depresjonenen vert eit resultat av det?

Tusen takk og med venelg helsing