3.part i samlivsbrudd-hva bør en gjøre?

[tungsinn]

For en tid tilbake møtte jeg en gammel ungdomsforelskelse igjen etter 15 år. Hun hadde i mellomtiden fått samboer og 2 barn. Først var dette bare hyggelig og uskyldig, men etterhvert utviklet det seg til et kjærlighetsforhold oss i mellom. Dette er kanskje ikke uvanlig, men her begynner det antagelig å bli litt spesielt: Hun har i de siste 6-7 årene levd i et ulykkelig forhold med vold og usikkerhet, kontrollerende og sjalu samboer, og alle følelser fra hennes side er borte for lenge siden. Noe intimitet dem i mellom har ikke eksistert siden problemene begynte. Samboeren (som også er barnefaren) bruker enhver anledning til å rakke ned på henne, og hun får til stadighet vite at hun er null verdt, ikke kan noe, ser ut som en hore osv. Det verste er at han også sier dette til barna. Hun har prøvd å komme seg vekk fra dette, men de gangene hun har overvunnet redselen for å bli banket opp, har han svart med at han skal ødelegge livet hennes, ta fra henne barna osv. De eier en halvpart i boligen hver, og hun har ikke råd til å leie seg en hybel el.l. i tillegg til utgiftene med boligen. Han er ofte borte på jobb i lange perioder, og hun må da besørge alle løpende utgifter selv, alt husarbeid, ta seg av barna osv. Når han da er hjemme, tar han med seg barna på lek og moro uten at hun får være med. Hun må altså ta alle konfliktene med barneoppdragelsen helt alene, og er vel i bunn og grunn en alenemor i fengsel...

Hun har hele tiden vært åpen mot meg, og sagt at jeg ikke burde involvere meg. Men jeg har veldig sterke følslser for henne, og de er ikke bare et uttrykk for sympati. Vi prater mye om hvor vanskelig det er, og hun vil så gjerne prøve å endre på situasjonen. Men det er tydelig at hun er livredd for å miste barna, eller at det til syvende og sist er de som blir skadelidende. Dessuten vet en jo ikke hvordan en gutt på 9 og en jente på 13 vil reagere... De få gangene han har lyttet når hun forklarer hva hun føler, sier han at han skal flytte, og at hun skal få slippe å lide. Men to timer etterpå kan han være i full gang med å planlegge ny oppkjørsel, ny garasje eller slike ting.

Jeg vil selvfølgelig gjerne gjøre alt for at hun og barna skal få det bra, men samtidig føler vi begge at det ikke vil være den "riktige" løsningen at de f.eks. flytter inn hos meg for å komme seg vekk. Hun har vel best av å gjøre ferdig denne kampen først om hun i det hele tatt makter det.

Hun har prøvd å få hjelp i de forskjellige offentlige etater, men får faktisk beskjed om at hun er for ressurssterk, og ikke har krav på hjelp! Hun har anmeldt samboeren for vold og trusler, men saken ble ikke en gang skikkelig etterforsket. Advokathjelp koster penger, og hun har ingen foreldre hun kan gå til og ingen nære slekninger ellers.

Så kommer premiespørsmålet: Hva kan jeg gjøre? Er det lurest å trekke seg unna, skal jeg fortsette å gi henne støtte og den kjærligheten hun ikke får ellers? Bør jeg få henne ut av dette helvetet? Noe MÅ jeg bare gjøre, for dette er sakte men sikkert i ferd med å knekke henne, og jeg holder ikke ut å se på at noen jeg bryr meg så mye om har det så forferdelig... Jeg engster meg for henne de periodene han er hjemme, for da kan vi overhode ikke ha noen som helst form for kontakt. Det ville han nemlig ha klart å finne ut. Barna vet heller ingenting, så alt må skje "i det skjulte", noe som i seg selv er ganske slitsomt i lengden.

Alle svar mottas med stor interesse og takk, for jeg er ganske så rådvill nå...

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du er inne på det rette selv. Din vennine har en jobb å gjøre på egen hånd. Du kan være hennes støtttespiller. Men hun må selv ta opp sin familiesituasjonen, og evt. avvikle samboerskapet. Du kan komme i en rolle du selv ikke ønsker, om du skal være hennes rådgiver.

Ingen er for resurssterke til å trenge hjelp, og få det. Hjelp kan hun få på familiekontoret som er i alle fylker. Hjelpen er gratis. Siden hun ikke er samboer er hun ikke pliktig til foreldremekling om barna. Men slik mekling er frivillig for samboere.

Mitt råd er at din venninne søker profesjonell hjelp, både med tanke på sitt nåværende familieforhold og evt. med tanke på et nytt forhold til deg.

Råd til deg: Hold tunga rett i munn. Støtt henne til å søke hjelp, men ikke push lysten til å være sammen med henne. Trekk deg helle et skritt tilbake. Det svekker ikke dine muligheter på sikt. Dette må gå i riktig rekkefølge.

[Gjest pimpernell]

En diktafon får fint plass i en lomme på en litt stor genser.... Enda enklere er det å ta opp fra en telefonsamtale. Ypperlig til å bevise overtramp av forskjellig art.

Familierågivning kan være til stor hjelp for å bygge opp en underkuet person, og hjelpe denne personen til å ta det valget som er riktig for den personen.

Urimelige personer faller ofte på sin egen urimelighet. Jeg tror de fleste samlivsrådgivere ser slikt ganske fort.