Tankene rundt eksen

[AnonymBruker]

Det er 10 mnd siden hun gjorde det slutt etter et 8 års langt forhold. Jeg så det ikke komme. Føler at jeg skulle vært kommen meg over henne til nå, men det har jeg ikke. Derfor tenkte jeg at det kanskje kunne være lurt å skrive et innlegg her for å høre hvordan andre har taklet en slik situasjon. 

De første månende var helt grusom. Fungerte egentlig ikke så bra i hverdagen, men det ble heldigvis bedre med tiden. Føler at jeg kaster bort tiden med å ha det jævlig. Synes tiden etter bruddet har gått utrolig fort og kan egentlig ikke forstå at det er 10 mnd siden. Det går som sagt opp og ned, men hun er i tankene min hver dag. Noen dager er bedre enn andre. Har fått kontakt med gamle venner og fått nye i tiden etter bruddet noe som har vært til stor hjelp. Vi har ikke hatt mye kontakt etter det ble slutt. Det er kun i det siste at vi har sendt noen snaps til hverandre. 

Jeg er venn/følger henne på sosiale medier (ikke facebook) noe jeg vet kanskje ikke er så lurt, men føler at det blir teit å slette henne fra alt nå. I det siste har jeg sett at hun har vært på helgeturer til spennende land og musikkfestivaler osv. Dette er noe vi aldri gjorde når vi var sammen, men det er abolutt noe jeg hadde hatt veldig lyst til. Når jeg tenker tilbake så skjønner jeg ikke hvorfor vi aldri gjorde slike ting når vi begge var interessert i det. Når jeg ser at hun deler slike ting så blir jeg automatisk fortvilet, lei meg, får panikkfølelse og savnet blir så mye større.

Vet at det ikke finnes noen quick ficks for kjærlighetssorg, men lurer egentlig på om det er normalt å slite såpass mye etter så lang tid? 
Kan nevne at vi begger er i 20 årene.

Anonymkode: 4b2b9...4dd

[morsan]

Jeg tror det er best å kutte ut det som gjør at du kan følge med på hva hun gjør, dvs slett fra sosiale medier og ikke la deg friste til stalking. 

 

[Gjest Xtra]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er 10 mnd siden hun gjorde det slutt etter et 8 års langt forhold. Jeg så det ikke komme. Føler at jeg skulle vært kommen meg over henne til nå, men det har jeg ikke. Derfor tenkte jeg at det kanskje kunne være lurt å skrive et innlegg her for å høre hvordan andre har taklet en slik situasjon. 

De første månende var helt grusom. Fungerte egentlig ikke så bra i hverdagen, men det ble heldigvis bedre med tiden. Føler at jeg kaster bort tiden med å ha det jævlig. Synes tiden etter bruddet har gått utrolig fort og kan egentlig ikke forstå at det er 10 mnd siden. Det går som sagt opp og ned, men hun er i tankene min hver dag. Noen dager er bedre enn andre. Har fått kontakt med gamle venner og fått nye i tiden etter bruddet noe som har vært til stor hjelp. Vi har ikke hatt mye kontakt etter det ble slutt. Det er kun i det siste at vi har sendt noen snaps til hverandre. 

Jeg er venn/følger henne på sosiale medier (ikke facebook) noe jeg vet kanskje ikke er så lurt, men føler at det blir teit å slette henne fra alt nå. I det siste har jeg sett at hun har vært på helgeturer til spennende land og musikkfestivaler osv. Dette er noe vi aldri gjorde når vi var sammen, men det er abolutt noe jeg hadde hatt veldig lyst til. Når jeg tenker tilbake så skjønner jeg ikke hvorfor vi aldri gjorde slike ting når vi begge var interessert i det. Når jeg ser at hun deler slike ting så blir jeg automatisk fortvilet, lei meg, får panikkfølelse og savnet blir så mye større.

Vet at det ikke finnes noen quick ficks for kjærlighetssorg, men lurer egentlig på om det er normalt å slite såpass mye etter så lang tid? 
Kan nevne at vi begger er i 20 årene.

Anonymkode: 4b2b9...4dd

Så lenge du ikke har en ny viktig person i livet ditt tenker jeg at det er helt normalt at det tar et par år å komme over et brudd etter et langt forhold.

[morsan]

27 minutter siden, Xtra skrev:

Så lenge du ikke har en ny viktig person i livet ditt tenker jeg at det er helt normalt at det tar et par år å komme over et brudd etter et langt forhold.

Enig i det. Samtidig tror jeg TS vil kunne ha det bedre hvis han unngår å følge med så mye på det hun gjør og samtidig holder seg noenlunde aktiv med venner, trening, ymse aktiviteter. 

[cilie]

Føler med deg. Kjærlighetssorg er grusomt. Det er normalt at det tar tid å komme over det. Det er nok lurt å slutte å følge henne i sosiale medier. Håper det blir bedre snart! 

[AnonymBruker]

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på innlegget. Skal gjøre alt jeg kan for å ikke sjekke henne opp på sosiale medier. Tror dere har rett i at det bare gjør ting mye verre for meg. Det verste er utentvil de dagene jeg sitter hjemme alene i leiligheten. Savnet etter å ha henne sittende ved siden av meg. Prøver å være så aktiv som mulig, men jeg kan ikke forvente at venner og familie er tilgjengelig hele tiden, så man blir automatisk en del alene.

Føler at det går framover, men det er tøft siden vi var sammen så lenge.

Anonymkode: 4b2b9...4dd

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på innlegget. Skal gjøre alt jeg kan for å ikke sjekke henne opp på sosiale medier. Tror dere har rett i at det bare gjør ting mye verre for meg. Det verste er utentvil de dagene jeg sitter hjemme alene i leiligheten. Savnet etter å ha henne sittende ved siden av meg. Prøver å være så aktiv som mulig, men jeg kan ikke forvente at venner og familie er tilgjengelig hele tiden, så man blir automatisk en del alene.

Føler at det går framover, men det er tøft siden vi var sammen så lenge.

Anonymkode: 4b2b9...4dd

Må nesten svare på innlegget ditt, siden vi har så mange likhetstrekk. Jeg oppdaget etter 18 års samliv at min mann hadde et forhold til en annen kvinne. Jeg så det ikke komme, og på det tidspunktet elsket jeg fremdeles min mann. Han sa selv at det hadde vart et halvt år, men personlig tror jeg det var lengre. Jeg flyttet ut i en leilighet, og en kort stund etter flyttet hun inn i huset mitt gravid. Jeg hadde heldigvis barn og ta meg av, men det var ikke enkelt da barnet i ganske stor grad ble "glemt" av min eks som var mer opptatt av det nye forholdet sitt. 

Vennene vi hadde var for det meste hans, så jeg følte veldig at det var som et stort vakum, som bestod av ingenting, og hvor jeg måtte begynne helt på nytt igjen i livet. Familien min hadde jeg, men de bodde langt borte.

Det var mange vonde, angstfylte og ensomme stunder den første tiden. Jeg var heller ikke i jobb, hadde inne en søknad om uføretrygd, og hadde mange bekymringer rundt økonomi.

Så det jeg gjorde var å lage meg en plan for hvordan jeg steg for steg kunne få livet mitt tilbake. Jeg bestemte meg fort for at et av de første utfordringene var å slutte å elske min mann. Det var liten vits å dvele ved kjærlighetsfylte tanker rundt min eks, når han så brutalt hadde valgt meg bort. Jeg skjønte at det ville ta tid, siden jeg da kun hadde elsket en mann i mitt liv, og det så lenge. I virkeligheten tok det bare noen få måneder. Men smerten over sviket varte betraktelig lengre. For å døyve denne smerten ble det viktig å holde meg selv i aktivitet. Jeg meldte meg på et kurs for folk som hadde gått gjennom et samlivsbrudd, og senere ble noen av de gode venner. Jeg trente mye, og benyttet enhver anledning til å skaffe meg nye venner. En av vennene mine fant jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjøle, vi kom i prat, bestemte oss for en tur på byen, og ble venner. Høre litt rart ut, men i denne fasen hvor du er nå, så er man ofte litt grenseløs. Det kan være negativt, men også positivt, for det kan åpne for muligheter en ikke trodde var mulig. Jeg som ikke så lett fikk venner, opplevde at denne grenseløsheten medførte mye bra. Jeg tok flere sjanser enn før. Jeg opplevde også at mange av de som jeg trodde var mest hans venner, tok litt parti med meg, og jeg knyttet nærmere bånd med mange av dem. Jeg tok også sjansen på å ringe gamle venner jeg ikke hadde hatt kontakt med på år, og knyttet nye bånd med dem. Noen venner fant jeg også via nettet.

Det jeg også skjønte var best for meg var å ha så lite kontakt med min eks som mulig. Sms fremfor telefon, bytting via skole eller barnehage. Om deling av hus blir et problem, slik det ble for meg, skaff deg en advokat. Det gjorde jeg, og hun hjalp meg veldig mye. Jeg prøvde også å unngå steder hvor jeg visste jeg kunne treffe på han. Noen klarer å opprettholde et bedre forhold til en eks, og det er vel og bra, men min eks hadde ikke vært bra for meg på årevis, og for meg ble det riktig med minst mulig kontakt. 

Jeg tok også kontakt med familievernkontoret, og hadde kontakt med en fantastisk behandler der et halvt års tid. Mye falt på plass da. 

Nå er årene gått og jeg priser meg lykkelig hver dag for at det ble brudd. Jeg skulle bare ønske at det ble gjort på en annen måte, for sviket må en på en måte leve med, lære å bære og siden akseptere og finne en måte å leve på hvor det ikke får prege en. Noe jeg syntes var vanskelig i starten var tanken på at det mennesket som kjente meg ut og inn, kunne slutte å elske meg. Hvem kan da elske meg? Selvfølelsen min var på bunn. Så sa behandleren min noe klokt, på familievernkontoret, og det var følgende; Mannen din har  ikke sett hele deg på svært lang tid. Kanskje har han bare sett en liten del av deg. Etter alle disse årene visste han slett ikke hvem jeg var og hva jeg rommet i meg. Man kan slutte å se hverandre etter mange års ekteskap. En kan gå seg helt blind, og bare se de tingene som irriterer en, de tingene som gjorde at han valgte meg bort. Men du og jeg er mye mer enn det. Etter en stund alene, gav min eks uttrykk for at han syntes jeg hadde forandret meg så mye, han forstod ikke hvem jeg var. Men det var mye mer i meg enn det han så seg blind på. Sånn tror jeg det er for deg også. Når tiden går finner du deg en annen, som igjen ser mer hele deg og kan elske deg fordi du er verdt å elske selv om din eks nå har valgt deg bort.

Livet blir bra igjen, men sørg for å holde deg i aktivitet, og når det er kveld og du har barna dine, så sørg for å avlede som best du kan tankene dine ved serier, tv, musikk osv. Bearbeide gjør en likevel hele tide uansett.

Det var litt av min historie og hvordan jeg fant veien videre. Jeg ønsker deg masse lykke til. Det blir bedre snart.

Anonymkode: a498c...ecf

[morsan]

Den 24. juli 2016 at 21.15, AnonymBruker skrev:

Må nesten svare på innlegget ditt, siden vi har så mange likhetstrekk. Jeg oppdaget etter 18 års samliv at min mann hadde et forhold til en annen kvinne. Jeg så det ikke komme, og på det tidspunktet elsket jeg fremdeles min mann. Han sa selv at det hadde vart et halvt år, men personlig tror jeg det var lengre. Jeg flyttet ut i en leilighet, og en kort stund etter flyttet hun inn i huset mitt gravid. Jeg hadde heldigvis barn og ta meg av, men det var ikke enkelt da barnet i ganske stor grad ble "glemt" av min eks som var mer opptatt av det nye forholdet sitt. 

Vennene vi hadde var for det meste hans, så jeg følte veldig at det var som et stort vakum, som bestod av ingenting, og hvor jeg måtte begynne helt på nytt igjen i livet. Familien min hadde jeg, men de bodde langt borte.

Det var mange vonde, angstfylte og ensomme stunder den første tiden. Jeg var heller ikke i jobb, hadde inne en søknad om uføretrygd, og hadde mange bekymringer rundt økonomi.

Så det jeg gjorde var å lage meg en plan for hvordan jeg steg for steg kunne få livet mitt tilbake. Jeg bestemte meg fort for at et av de første utfordringene var å slutte å elske min mann. Det var liten vits å dvele ved kjærlighetsfylte tanker rundt min eks, når han så brutalt hadde valgt meg bort. Jeg skjønte at det ville ta tid, siden jeg da kun hadde elsket en mann i mitt liv, og det så lenge. I virkeligheten tok det bare noen få måneder. Men smerten over sviket varte betraktelig lengre. For å døyve denne smerten ble det viktig å holde meg selv i aktivitet. Jeg meldte meg på et kurs for folk som hadde gått gjennom et samlivsbrudd, og senere ble noen av de gode venner. Jeg trente mye, og benyttet enhver anledning til å skaffe meg nye venner. En av vennene mine fant jeg på en butikk. Hun solgte meg en kjøle, vi kom i prat, bestemte oss for en tur på byen, og ble venner. Høre litt rart ut, men i denne fasen hvor du er nå, så er man ofte litt grenseløs. Det kan være negativt, men også positivt, for det kan åpne for muligheter en ikke trodde var mulig. Jeg som ikke så lett fikk venner, opplevde at denne grenseløsheten medførte mye bra. Jeg tok flere sjanser enn før. Jeg opplevde også at mange av de som jeg trodde var mest hans venner, tok litt parti med meg, og jeg knyttet nærmere bånd med mange av dem. Jeg tok også sjansen på å ringe gamle venner jeg ikke hadde hatt kontakt med på år, og knyttet nye bånd med dem. Noen venner fant jeg også via nettet.

Det jeg også skjønte var best for meg var å ha så lite kontakt med min eks som mulig. Sms fremfor telefon, bytting via skole eller barnehage. Om deling av hus blir et problem, slik det ble for meg, skaff deg en advokat. Det gjorde jeg, og hun hjalp meg veldig mye. Jeg prøvde også å unngå steder hvor jeg visste jeg kunne treffe på han. Noen klarer å opprettholde et bedre forhold til en eks, og det er vel og bra, men min eks hadde ikke vært bra for meg på årevis, og for meg ble det riktig med minst mulig kontakt. 

Jeg tok også kontakt med familievernkontoret, og hadde kontakt med en fantastisk behandler der et halvt års tid. Mye falt på plass da. 

Nå er årene gått og jeg priser meg lykkelig hver dag for at det ble brudd. Jeg skulle bare ønske at det ble gjort på en annen måte, for sviket må en på en måte leve med, lære å bære og siden akseptere og finne en måte å leve på hvor det ikke får prege en. Noe jeg syntes var vanskelig i starten var tanken på at det mennesket som kjente meg ut og inn, kunne slutte å elske meg. Hvem kan da elske meg? Selvfølelsen min var på bunn. Så sa behandleren min noe klokt, på familievernkontoret, og det var følgende; Mannen din har  ikke sett hele deg på svært lang tid. Kanskje har han bare sett en liten del av deg. Etter alle disse årene visste han slett ikke hvem jeg var og hva jeg rommet i meg. Man kan slutte å se hverandre etter mange års ekteskap. En kan gå seg helt blind, og bare se de tingene som irriterer en, de tingene som gjorde at han valgte meg bort. Men du og jeg er mye mer enn det. Etter en stund alene, gav min eks uttrykk for at han syntes jeg hadde forandret meg så mye, han forstod ikke hvem jeg var. Men det var mye mer i meg enn det han så seg blind på. Sånn tror jeg det er for deg også. Når tiden går finner du deg en annen, som igjen ser mer hele deg og kan elske deg fordi du er verdt å elske selv om din eks nå har valgt deg bort.

Livet blir bra igjen, men sørg for å holde deg i aktivitet, og når det er kveld og du har barna dine, så sørg for å avlede som best du kan tankene dine ved serier, tv, musikk osv. Bearbeide gjør en likevel hele tide uansett.

Det var litt av min historie og hvordan jeg fant veien videre. Jeg ønsker deg masse lykke til. Det blir bedre snart.

Anonymkode: a498c...ecf

Du skriver så godt, om både det vonde og det vakre! Jeg er så glad du føler du har kommet deg så godt ut "på den andre siden". Selv om våre historier ikke er sammenfallende kjenner jeg meg igjen i en del av det du skriver. Jeg hadde blant annet ikke kjærlighetssorg, men det er utrolig tøft med samlivsbrudd etter så mange år.