Krevende forhold mellom far og datter

[AnonymBruker]

Jeg reiste på en helgetur med min datter, min kjæreste og hennes to barn og syntes selv vi hadde hatt en fin tur da vi kom hjem. Bare dager etter får jeg høre at min datter har skrevet på nettet at dette var den verste turen hun noen gang hadde hatt. Min datter er voksen, dvs over 20 år mens barna til min kjæreste går på barneskolen. Datteren min visste om alt på forhånd og jeg forsøkte å gjøre det greit for alle. Jeg ble derfor svært skuffet da jeg leste det hun hadde skrevet på nettet. Spesielt da hun reiste på tur med sin mor bare dager etter og skryter hvor fantastisk det er på tur med sin mor. I flere år har det vært slik. Alt moren gjør er fantastisk, hun har alltid rett og hun vil helst bli som moren. Jeg fikset jobb til min datter igjennom bekjentskaper, sa hun var flink, aldri sjuk osv.. Dessverre var hun mere sjuk enn på jobb og til slutt sa hun opp og ville levere en oppsigelse som var helt fryktelig. Dvs at hun beskyldt sjefen å være drittsekk og at jobben ikke tok hensyn til henne. Dette fikk jeg heldigvis stoppet… Jeg sliter nå virkelig med å holde et greit forhold til henne siden hun skuffer meg gang på gang. I alle år har jeg prøvd å være en grei far, men har kjempet mot en mor som har gjort ting svært vanskelig med manipulasjon, løgner og splitt og hersk taktikk. Jeg har ønsket å ha en dialog med henne for at ungene våre skal ha det greit, men hun har ikke ønsket å ha noen form for dialog. Til og med konfirmasjoner har vi måtte arrangere hver for oss siden moren ikke vil at vi skal ha dem sammen. Jeg er svært sliten av alt dette og vet ikke hvor langt jeg skal strekke meg for å ha kontakt med min datter. Hun ringer aldri, og når jeg først ber henne komme på besøk forsvinner hun etter bare noen timer og da som oftest fordi moren vil at hun skal komme hjem…

Den eneste gangen jeg er god nok er når hun trenger penger. Hun har også to gamle besteforeldre som hun svært sjeldent besøker. Kun når jeg ber henne om det. Hva skal jeg gjøre?

Anonymkode: dfe85...612

[frosken]

Dette høres vanskelig ut. Siden datteren din nå er over 20 år, så får jeg tanker om at du kanskje skal passe deg så du ikke overstrekker deg i forhold til henne, dvs. slik at hun får en form for makt over deg med sitt dårlige humør og avvisende holdning.

Tror jeg ville sagt til henne at du synes det er trist at hun selv ikke var fornøyd med ferien dere hadde sammen, og at du synes det er skuffende at hun velger å formidle det gjennom å publisere det på nett. Hold fast ved at du selv synes dere hadde det ok sammen. Prøv å ikke la deg påvirke av at hun påstår at hun hadde det forferdelig på turen med deg og fantastisk med sin mor.

Hadde nok også vært avventende en periode i forhold til det å bruke bekjentskaper til å skaffe henne jobb osv. Hvis hun spør om hvorfor du ikke vil det, så hadde jeg vel sagt at hun først må vise at hun klarer å følge opp en jobb rimelig stabilt, og at du tenker at hun kanskje vil være mere motivert for å gjøre dette dersom hun selv skaffer seg jobb.

Jeg synes det er en selvfølge at du kan oppfordre henne til å besøke sine besteforeldre. Hun avgjør jo selv om hun velger å gjøre det eller ikke, men å minne om at de ønsker besøk av henne, synes jeg er helt greit. Akkurat her tror jeg kanskje ikke hun skiller seg så mye fra andre 20-åringer, mange av dem synes de har det fryktelig travelt ;-)

Jeg hadde nok ikke helt sluttet å gi henne penger, for jeg ville ikke ønsket å straffe henne for å være den hun er. Hun er jo ikke selv skyld i at hun er vokst opp midt i en slags krig og sannsynligvis har utviklet noen dårlige egenskaper som følge av det. Jeg hadde forsøkt å heller "belønne" positive ting hun gjør, snarere enn å sanksjonere det motsatte - men jeg hadde nok prøvd å unngå å bli manipulert til å gi mer penger enn du synes er rimelig. Hvis hun er student, så synes jeg f.eks. at det ikke er så rart om hun kanskje ber om litt penger mot slutten av semesteret eller om hun trenger støtte til noe helt konkret- men jeg hadde ikke sagt ja til penger uansett hvilken grunn hun oppgir for å be om det.

 Synes du kan si tydelig og rolig fra når du blir skuffet, men holde fast ved at hun er velkommen hos dere når hun ønsker det. Prøv å fortsette å være stabil i forhold til henne, og så må du bare håpe at hun gradvis modnes og vet å verdsette det du bidrar med mer.

Jeg synes det er forståelig om du er sliten og skuffet etter å ha prøvd å få ting til å fungere i mange år, men jeg synes også synd på henne som lever med en så manipulerende mor.

[Machiavelli]

Jeg ser innlegget ditt er over 1 år gammelt men prøver likevel. Jeg har selv et dårlig forhold til min datter. Dette har vært problematisk siden jeg ble skilt for 18 år siden, da hun var 13. Hun er altså nå 31, og en diskusjon om økonomisk hjelp til kjøp av leilighet endte med at hun har bl.a. send teksmelding til meg at hun ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Mye av handlingsmønsteret kjenner jeg meg ellers igjen i. Det ligger tydeligvis mye grums igjen etter skilsmissen for 18 år siden. Hun har hele tiden tatt morens parti, og hennes reaksjonsmønster er vel egentlig ganske likt moren. Her ligger vel noe av utfordringen.

Jeg skulle gjerne visst om du har klart å finne en løsning på situasjonen. Mine tanker går i retning av å få ekstern hjelp vha familieterapeut eller psykolog.  Ideer og erfaringer ville vært kjærkomne!

[Gjest Xtra]

14 minutter siden, Machiavelli skrev:

Jeg ser innlegget ditt er over 1 år gammelt men prøver likevel. Jeg har selv et dårlig forhold til min datter. Dette har vært problematisk siden jeg ble skilt for 18 år siden, da hun var 13. Hun er altså nå 31, og en diskusjon om økonomisk hjelp til kjøp av leilighet endte med at hun har bl.a. send teksmelding til meg at hun ikke ønsker å ha noe med meg å gjøre. Mye av handlingsmønsteret kjenner jeg meg ellers igjen i. Det ligger tydeligvis mye grums igjen etter skilsmissen for 18 år siden. Hun har hele tiden tatt morens parti, og hennes reaksjonsmønster er vel egentlig ganske likt moren. Her ligger vel noe av utfordringen.

Jeg skulle gjerne visst om du har klart å finne en løsning på situasjonen. Mine tanker går i retning av å få ekstern hjelp vha familieterapeut eller psykolog.  Ideer og erfaringer ville vært kjærkomne!

Hvis du ønsker at trådstarter skal få beskjed om ditt innlegg må du enten sitere eller tagge. Ellers er det vel liten sjanse fir at han får med seg spørsmålet ditt.