Hvorfor bryter de ikke?

[Kayia]

17 timer siden, issomethingwrong skrev:

Selvhenføring eller ikke, så har jeg hatt en følelse av at denne tråden er et spørsmål til meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke svare på den, fordi det irriterte meg litt at ikke TS kunne "grow a pair" og ikke spørre anonymt. Men kan likevel dele litt av mine tanker om min egen situasjon og mine egne årsaker. 

Jeg er vel i situasjonen som beskrives. 

Først av alt, jeg er ganske grundig utredet psykisk, og det er ikke funnet noen personlighetsforstyrrelse eller -defekt. Så det tror jeg ikke at jeg har. 

Opplever at spørsmålet er todelt. Det ene er hvorfor man med samboer gjør noe slikt, og det andre er hvorfor man ikke bryter. 

Til det første, jeg kunne og ville aldri ønsket meg noen "på siden". Kunne heller aldri ønsket meg noen for sexens skyld eller lignende. I mitt tilfelle er det rett og slett så enkelt at jeg har møtt noen jeg har blitt fryktelig glad i og føler at jeg har en helt annen relasjon med enn det jeg opplever hjemme, hvor ting ikke er bra. Det er på en måte vondt å være i dagens situasjon, men på andre måter veldig fint. Vondt fordi man kjenner på usikkerhet, tvil og det å være så glad i noen men ikke kunne møtes når man ønsker. Veldig fint nettopp fordi jeg har de følelsene som jeg har. Jeg synes dette blir noe litt annet enn om man "ligger rundt" i et forhold. Noe jeg aldri kunne gjort.

Til det andre, og her blir det komplisert. Hvorfor bryter jeg ikke? Egentlig tenker jeg at jeg burde brutt uansett. Når man ikke har det bra, så har det ingen hensikt å fortsette, og dette burde egentlig bare vært et spark bak til å ta det endelige grepet om situasjonen min. Men det til side, så handler det nok til dels om sannsynlighet. Når alt kommer til alt, så er sjansen for at en slik handling er gjensidig, lav. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde visst at det gjaldt begge to. 

Så er det jo noe med det at man gjerne opplever utfyllende roller. I mitt tilfelle opplever jeg at "daten min" er absolutt alt som samboer ikke er, og har en rekke fantastiske sider. Men at det fortsatt er mye man ikke vet om hverandre, så klart. Nå er jo ikke det beste utgangspunktet for å finne ut av hverandre å bo med noen andre, hvilket jeg mistenker er en årsak til at så mange slike tilfeller som dette til slutt koker bort i kålen. 

Så for å oppsummere og gi deg et slags svar, TS, så vet man at man gjør noe galt, men det man opplever er nok av en annen verden og man rettferdiggjør det på en måte for seg selv. Det er jo et uttrykk som heter "I'd rather hurt than feel nothing at all" og jeg tror det ligger en del i det. Kanskje er også drømmen om at det nettopp kan bli noe mer det som får en gjennom dagene hjemme også. Selv om den objektivt sett kan være lav. Kanskje. 

Håper dette var et forståelig svar. Kommer ikke til å kommentere denne tråden noe mer.

Fint og nyansert svar isw. Jeg har sett dette på nært flere ganger, og historiene som fortelles likner veldig på din. Verden er skjelden sort/hvit, og gråtonene har ingen ting med forstyrrelse, defekt eller svak psyke å gjøre. Det er vel så enkelt som at vi alle ønsker å bli sett og elsket, og blir man det ikke hjemme kan slike historier være utfallet. Burde man ikke gått først og ryddet opp? Selvfølgelig, men ingen av historiene jeg kjenner fortelles fra mennesker som er på sitt gladeste/sterkeste/mest handlekraftige når slike ting blir utfallet. Halvparten av dem jeg har stått nært har brutt med familien etterhvert, mens halvparten har avsluttet forholdet og gått tilbake. Begge valg har hatt store omkostninger, og jeg kan ikke si at det ene valget ser ut til å være bedre enn det andre på lengre sikt ut fra det jeg har sett. Livet - ikke for amatører, som en venninne av meg pleier å si innimellom  Lørdagsklem til deg isw!

[påskelilje]

Er det noe voksenlivet har lært meg, så er det at livet sjelden er svart eller hvitt. Prinsipper og moralregler er greie å ha som ledetråder, men veldig ofte er livet og hverdagen såpass komplisert at en ender med å bryte både prinsipper og egen moral fordi en samlet vurdering av situasjonen gjør at svaret ikke var så enkelt som en skulle tro før en havnet oppi der selv.

Selvsagt bør en først finne ut at eget forhold ikke er liv laga, så avslutte det, så gjerne ha en karenstid uten kjæreste for å finne seg selv og kjenne på egen frihet og selvstendighet, og så eventuelt/gjerne finne en ny kjæreste og innlede et forhold til denne. Noen ganger kan ytre omstendigheter, som jobbytte, flytting, sykdom, nye venner etc gjøre at en tenker på nytt rundt eget forhold og kommer frem til at en savner noe viktig i eget liv, og dermed er mer åpen for personer som er annerledes enn partneren. Eller en kan komme til et punkt i livet der en tenker dypt gjennom seg selv og eget liv (uten ytre påvirkning), og må gjøre noe aktivt for endre det en har - enten ved å jobbe med eget forhold, eller åpne seg for nye personer. Og gjør en det siste, og ikke nødvendigvis har det fryktelig vondt i eget forhold, så tror jeg at mange vegrer seg mot å bryte med det faste og det det sikre og trygge, selv om de vet det er galt. Det kan være økonomi som hindrer en i å bryte, det kan være omdømme (på jobb, blant naboer eller i egen familie), det kan være usikkerhet, eller det kan være at en faktisk er glad i den partneren en har og at denne dekker en stor del av det behovet sen selv har for trygghet og kjærlighet, men ikke alt - og at en ender opp med å si "Ja takk, begge deler".

Før eller seinere må en vel ta et valg, og det blir vel vanskeligere og vanskeligere å bryte fordi en innser at det en holder på med ikke er noe ålreit gjort mot partneren. De fleste ønsker ikke at en en har vært glad i, skal bli såret, og derfor utsettes valget om å bryte, på ubestemt tid. Og bruddet blir trolig enda vanskeligere.

[AnonymBruker]

1 time siden, påskelilje skrev:

Er det noe voksenlivet har lært meg, så er det at livet sjelden er svart eller hvitt. Prinsipper og moralregler er greie å ha som ledetråder, men veldig ofte er livet og hverdagen såpass komplisert at en ender med å bryte både prinsipper og egen moral fordi en samlet vurdering av situasjonen gjør at svaret ikke var så enkelt som en skulle tro før en havnet oppi der selv.

Selvsagt bør en først finne ut at eget forhold ikke er liv laga, så avslutte det, så gjerne ha en karenstid uten kjæreste for å finne seg selv og kjenne på egen frihet og selvstendighet, og så eventuelt/gjerne finne en ny kjæreste og innlede et forhold til denne. Noen ganger kan ytre omstendigheter, som jobbytte, flytting, sykdom, nye venner etc gjøre at en tenker på nytt rundt eget forhold og kommer frem til at en savner noe viktig i eget liv, og dermed er mer åpen for personer som er annerledes enn partneren. Eller en kan komme til et punkt i livet der en tenker dypt gjennom seg selv og eget liv (uten ytre påvirkning), og må gjøre noe aktivt for endre det en har - enten ved å jobbe med eget forhold, eller åpne seg for nye personer. Og gjør en det siste, og ikke nødvendigvis har det fryktelig vondt i eget forhold, så tror jeg at mange vegrer seg mot å bryte med det faste og det det sikre og trygge, selv om de vet det er galt. Det kan være økonomi som hindrer en i å bryte, det kan være omdømme (på jobb, blant naboer eller i egen familie), det kan være usikkerhet, eller det kan være at en faktisk er glad i den partneren en har og at denne dekker en stor del av det behovet sen selv har for trygghet og kjærlighet, men ikke alt - og at en ender opp med å si "Ja takk, begge deler".

Før eller seinere må en vel ta et valg, og det blir vel vanskeligere og vanskeligere å bryte fordi en innser at det en holder på med ikke er noe ålreit gjort mot partneren. De fleste ønsker ikke at en en har vært glad i, skal bli såret, og derfor utsettes valget om å bryte, på ubestemt tid. Og bruddet blir trolig enda vanskeligere.

Er litt overraska over hvor mange som ser ut til å mene at de kunne ha levd slik. Jeg vet at jeg ikke kunne ha gjort det. Tror heller ikke at jeg kune ha stolt på en med en slik bakgrunn. En ting er utroskap i en kort periode, en annen ting er vedvarende utroskap.

Anonymkode: 47428...bee

[påskelilje]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er litt overraska over hvor mange som ser ut til å mene at de kunne ha levd slik. Jeg vet at jeg ikke kunne ha gjort det. Tror heller ikke at jeg kune ha stolt på en med en slik bakgrunn. En ting er utroskap i en kort periode, en annen ting er vedvarende utroskap.

Anonymkode: 47428...bee

Jeg sier ikke at jeg helt sikkert kunne ha levd slik. Men jeg sier at jeg kan forstå at noen, som jeg ellers ville tro hadde en ganske høy moral, ville kunne gjøre det for en periode. Kanskje er det lengden på perioden det står på? Å leve et dobbeltliv i flere år, virker veldig merkelig, også etter de forklaringene jeg hadde i forrige innlegg, men å gjøre det i en fase i en vanskelig epoke i livet, er mer forståelig. Jeg mener ikke at det er moralsk rett, men at det kan være forståelig.

Jeg vet ikke om jeg selv kunne ha levd slik. Det er så gjennomsiktlig her jeg bor, og jeg er veldig dårlig til å lyve, så jeg tviler på at et dobbeltliv hadde funket for min del  

[Stormwind]

På 24.9.2016 den 12.52, AnonymBruker skrev:

Ville du ha stolt på folk du visste gjennom lang tid bedro samboeren sin?

Anonymkode: 47428...bee

Jeg har ikke brydd meg om å engasjere meg så mye innpå Doktoronline på en stund fordi at det har vært noen usaklige kommentarer på et annet forum her som jeg følte var litt treffende , men jeg prøver igjen:

Om jeg visste at en kamerat i lengre tid bedro sin samboer, så hadde jeg vel begynt å stille spørsmål om hvordan han var i andre sammenhenger. Jeg hadde vel i bunn og grunn  ikke stolt helt på han nei.

[påskelilje]

6 minutter siden, Stormwind skrev:

Om jeg visste at en kamerat i lengre tid bedro sin samboer, så hadde jeg vel begynt å stille spørsmål om hvordan han var i andre sammenhenger. Jeg hadde vel i bunn og grunn  ikke stolt helt på han nei.

Nå kan jeg ikke komme på et eneste tilfelle der noen jeg kjenner godt (nær venn) har vært i den situasjonen. Men hadde jeg hatt en nær venn som hadde vært utro over lengre tid, tror jeg at jeg ville prøvd å oppfordre ham/henne til å ordne opp og ikke fortsette dobbeltlivet. Dersom han/hun forsvarte dobbeltlivet med de argumentene jeg skrev over, og ville fortsette slik, tror jeg også at jeg hadde blitt litt usikker på vårt vennskap. Alle kan få tunge perioder i et samliv, og alle kan forandre seg såpass at det er vanskleig å fortsette samlivet, men jeg tror nok at de fleste mener at det som er mest fair, er å rydde opp slik at partneren blir satt fri og ikke fortsetter å bli lurt.

Det er ikke noe plausibel livsførsel det å føre partneren bak lyset, absolutt ikke. Men jeg tror vel at folk kan skjøtte arbeidet sitt like godt selv om de er utro - eller være like god fotballtrener for ungene eller være en like god venn. Det hadde imidlertid komplisert det voldsomt dersom jeg også kjente partneren (den som ble bedratt) godt.

[Nicklusheletida]

På 30.09.2016 den 19.16, issomethingwrong skrev:

Selvhenføring eller ikke, så har jeg hatt en følelse av at denne tråden er et spørsmål til meg. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke svare på den, fordi det irriterte meg litt at ikke TS kunne "grow a pair" og ikke spørre anonymt. Men kan likevel dele litt av mine tanker om min egen situasjon og mine egne årsaker. 

Jeg er vel i situasjonen som beskrives. 

Først av alt, jeg er ganske grundig utredet psykisk, og det er ikke funnet noen personlighetsforstyrrelse eller -defekt. Så det tror jeg ikke at jeg har. 

Opplever at spørsmålet er todelt. Det ene er hvorfor man med samboer gjør noe slikt, og det andre er hvorfor man ikke bryter. 

Til det første, jeg kunne og ville aldri ønsket meg noen "på siden". Kunne heller aldri ønsket meg noen for sexens skyld eller lignende. I mitt tilfelle er det rett og slett så enkelt at jeg har møtt noen jeg har blitt fryktelig glad i og føler at jeg har en helt annen relasjon med enn det jeg opplever hjemme, hvor ting ikke er bra. Det er på en måte vondt å være i dagens situasjon, men på andre måter veldig fint. Vondt fordi man kjenner på usikkerhet, tvil og det å være så glad i noen men ikke kunne møtes når man ønsker. Veldig fint nettopp fordi jeg har de følelsene som jeg har. Jeg synes dette blir noe litt annet enn om man "ligger rundt" i et forhold. Noe jeg aldri kunne gjort.

Til det andre, og her blir det komplisert. Hvorfor bryter jeg ikke? Egentlig tenker jeg at jeg burde brutt uansett. Når man ikke har det bra, så har det ingen hensikt å fortsette, og dette burde egentlig bare vært et spark bak til å ta det endelige grepet om situasjonen min. Men det til side, så handler det nok til dels om sannsynlighet. Når alt kommer til alt, så er sjansen for at en slik handling er gjensidig, lav. Det hadde vært lettere hvis jeg hadde visst at det gjaldt begge to. 

Så er det jo noe med det at man gjerne opplever utfyllende roller. I mitt tilfelle opplever jeg at "daten min" er absolutt alt som samboer ikke er, og har en rekke fantastiske sider. Men at det fortsatt er mye man ikke vet om hverandre, så klart. Nå er jo ikke det beste utgangspunktet for å finne ut av hverandre å bo med noen andre, hvilket jeg mistenker er en årsak til at så mange slike tilfeller som dette til slutt koker bort i kålen. 

Så for å oppsummere og gi deg et slags svar, TS, så vet man at man gjør noe galt, men det man opplever er nok av en annen verden og man rettferdiggjør det på en måte for seg selv. Det er jo et uttrykk som heter "I'd rather hurt than feel nothing at all" og jeg tror det ligger en del i det. Kanskje er også drømmen om at det nettopp kan bli noe mer det som får en gjennom dagene hjemme også. Selv om den objektivt sett kan være lav. Kanskje. 

Håper dette var et forståelig svar. Kommer ikke til å kommentere denne tråden noe mer.

Hva fikk deg til å tro at dette spørsmålet fra Juli, var et spørsmål til deg ?

Jeg har ingen kommentar til ditt privatliv, men det er litt underlig at du mener det var rettet til deg.

[Gjest Gargamel]

Jeg tror en utro person kan være pålitelig i andre sammenhenger. Jeg synes det er formildende omstendigheter hvis partneren ikke vil være kjæreste, men man er stuck f.eks pga barn og økonomi. Det "riktige" er å gjøre det slutt, men det et ikke nødvendigvis best for noen.

(Det er ikke meg selv jeg beskriver her, i tilfelle noen lurer)

"Formildende omstendigheter" er ikke det samme som at det er ok.