Ekspertsvar NHD/Andre: På vei ned og ingen hjelp

[Janus30]

Det begynner nå å bli i overkant av et halvannet år siden forrige "kliniske" nedtur. Tiden etter denne depressive episoden har vært vesentlig mer strevsom enn tidligere grunnet et større nærvær av depressive plager og angst fra og til. Dette har ført til at jeg har måttet ta preventive grep kontinuerlig for å styre unna grøfta, men nå begynner det å ta på. Jeg kjenner igjen helheten av symptomene altfor godt og skjønner nå hvilken vei det begynner å gå. 

Jeg har ikke noe stående behandlingstilbud av noe slag å benytte meg av, jeg har ingen behandler jeg kan kontakte og saken min på det lokale DPS er avsluttet. Det er kun fastlegen som er tilgjengelig. Jeg har god grunn til å tro at dette kommer av at jeg har et høyt funksjonsnivå under de stabile periodene, som for meg fortsatt varer lenge. Det har heller aldri vært noen fare for at jeg skal foreta meg noe med en potensielt fatal utgang under en depresjon. Nå opplever jeg det imidlertid som en ulempe, nesten som en straff, å fungere godt over lange perioder. Man kan vel anta at jeg skal klare å kjempe meg ut av også denne episoden på egenhånd uten noen tiltak. Det kan kanskje hende, men jeg ønsker hjelp nå som det enda er håp om å komme ut av dette før det ender med 4-5 måneder med elendighet og motgang.

Jeg er fysisk slapp, giddaløs, blir fortere sliten og treningsøktene sitter lenger og lenger inne. Når jeg først kommer meg ut presterer jeg dårligere enn før. De eksekutive funksjonene svekkes uke for uke, og konsentrasjonen er merkbart nedsatt. At at jeg er inne i en periode med høyt arbeidspress med mye overtid og tidsfrister, legger ytterligere sten til byrden og setter fart i forverringen. Her er det ingen tilpasninger å få. Enten er man sykemeldt, eller så jobber man for fullt. Om jeg skulle blitt sykemeldt ville arbeidsoppgavene bare tårnet seg opp under fraværet, slik at det hadde blitt overveldende for noen og en hver å komme i gang uten å miste motet. Det er ingen som gjør mitt arbeid hvis jeg blir borte noen uker. Denne vissheten fører til at jeg hadde fått lite ut av en timeout under de rådende forhold. Jeg sovner til tankene om alt jeg må gjøre og ikke rekker allerede nå. Dette hadde garantert kvernet rundt i topplokket under en sykemelding. 

Nå har også den umiskjennelige uroen og angsten meldt sin ankomst. "Styggen på ryggen" trives aller best i sengen hvor den ikke konkurrerer mot andre sanseinntrykk, og kan derfor ta fra meg ro og nattesøvn uforstyrret. Uroen og tankekjøret som begynner å sette seg er jeg snart bare en passiv tilhører til. Det forsinker innsovningen med to-tre timer, og det vekker meg om natten. Når vekkeklokken ringer er kroppen mer sliten enn det den var da jeg la meg. Det eneste målet jeg setter meg ved frokostbordet er å komme meg gjennom dagen og uka med noe av gnisten i meg i behold.

Det jeg normalt gleder meg over å gjøre, har ikke den samme virkningen på humøret mitt lenger. Jeg sier stadig oftere nei til invitasjoner fra venner da jeg rett og slett ikke orker å delta i den sosiale interaksjonen. Bare det å delta i felleslunsjen på jobb føles utmattende, og etter 15 minutter orker jeg ikke mer latter, hygge og prat. Jeg blir bare nødt til å trekke meg tilbake til kontoret og lukke/smelle igjen døren. I tillegg blir jeg tiltakende irritabel og det går utover pårørende og kolleger som ikke har gjort noe galt. Hjemme gir jeg mindre og mindre av meg selv, og om jeg ikke trenger å snakke med noen etter jobb gjør jeg det ikke. Her forleden prøvde jeg å glemme alt sammen og bli med noen venner ut på byen. Det ble litt alkohol og veldig sent i seng. Det var noen hyggelige timer, men kombinasjonen av sent oppe og rusmidler var bare å helle bensin på bålet og jeg satt rett opp og ned i min egen selvmedlidenhet i to-tre dager etterpå. 

Av medisiner står jeg nå på 300 mg. Wellbutrin, 50 mg. Seroquel for søvn og jeg trappet selv opp fra 100 til 200 mg. Lamictal for fem dager siden uten å konsultere lege. Jeg har mulighet til å gå opp til 450 mg. Wellbutrin, men velger å forhøre meg med lege først. Jeg har kontaktet Bipolarforeningen, men de hadde ikke noe å tilby av relevans på denne siden av kalenderåret.

Så her kommer jo tusenkronersspørsmålet: Hva kan eller bør jeg gjøre? Jeg må innrømme at jeg føler meg ganske rådvill og fortvilet akkurat nå. Om det er noen som sitter på gode forslag er det bare å kaste de ut. Jeg er mer enn villig til å prøve.

[Trine]

Har dere "Rask psykisk helsehjelp" i kommunen du bor i? Vet ikke om du er for komplisert for det, men det kan jo være verdt å sjekke ihvertfall.

[Janus30]

7 minutter siden, Trine skrev:

Har dere "Rask psykisk helsehjelp" i kommunen du bor i? Vet ikke om du er for komplisert for det, men det kan jo være verdt å sjekke ihvertfall.

Det aner jeg ikke. Jeg kan undersøke hva kommunen kan tilby.

[Trine]

Her er en liste over kommunene som har dette tilbudet

https://helsedirektoratet.no/folkehelse/psykisk-helse-og-rus/rask-psykisk-helsehjelp

[XbellaX]

2 timer siden, Janus30 skrev:

Det begynner nå å bli i overkant av et halvannet år siden forrige "kliniske" nedtur. Tiden etter denne depressive episoden har vært vesentlig mer strevsom enn tidligere grunnet et større nærvær av depressive plager og angst fra og til. Dette har ført til at jeg har måttet ta preventive grep kontinuerlig for å styre unna grøfta, men nå begynner det å ta på. Jeg kjenner igjen helheten av symptomene altfor godt og skjønner nå hvilken vei det begynner å gå. 

Jeg har ikke noe stående behandlingstilbud av noe slag å benytte meg av, jeg har ingen behandler jeg kan kontakte og saken min på det lokale DPS er avsluttet. Det er kun fastlegen som er tilgjengelig. Jeg har god grunn til å tro at dette kommer av at jeg har et høyt funksjonsnivå under de stabile periodene, som for meg fortsatt varer lenge. Det har heller aldri vært noen fare for at jeg skal foreta meg noe med en potensielt fatal utgang under en depresjon. Nå opplever jeg det imidlertid som en ulempe, nesten som en straff, å fungere godt over lange perioder. Man kan vel anta at jeg skal klare å kjempe meg ut av også denne episoden på egenhånd uten noen tiltak. Det kan kanskje hende, men jeg ønsker hjelp nå som det enda er håp om å komme ut av dette før det ender med 4-5 måneder med elendighet og motgang.

Jeg er fysisk slapp, giddaløs, blir fortere sliten og treningsøktene sitter lenger og lenger inne. Når jeg først kommer meg ut presterer jeg dårligere enn før. De eksekutive funksjonene svekkes uke for uke, og konsentrasjonen er merkbart nedsatt. At at jeg er inne i en periode med høyt arbeidspress med mye overtid og tidsfrister, legger ytterligere sten til byrden og setter fart i forverringen. Her er det ingen tilpasninger å få. Enten er man sykemeldt, eller så jobber man for fullt. Om jeg skulle blitt sykemeldt ville arbeidsoppgavene bare tårnet seg opp under fraværet, slik at det hadde blitt overveldende for noen og en hver å komme i gang uten å miste motet. Det er ingen som gjør mitt arbeid hvis jeg blir borte noen uker. Denne vissheten fører til at jeg hadde fått lite ut av en timeout under de rådende forhold. Jeg sovner til tankene om alt jeg må gjøre og ikke rekker allerede nå. Dette hadde garantert kvernet rundt i topplokket under en sykemelding. 

Nå har også den umiskjennelige uroen og angsten meldt sin ankomst. "Styggen på ryggen" trives aller best i sengen hvor den ikke konkurrerer mot andre sanseinntrykk, og kan derfor ta fra meg ro og nattesøvn uforstyrret. Uroen og tankekjøret som begynner å sette seg er jeg snart bare en passiv tilhører til. Det forsinker innsovningen med to-tre timer, og det vekker meg om natten. Når vekkeklokken ringer er kroppen mer sliten enn det den var da jeg la meg. Det eneste målet jeg setter meg ved frokostbordet er å komme meg gjennom dagen og uka med noe av gnisten i meg i behold.

Det jeg normalt gleder meg over å gjøre, har ikke den samme virkningen på humøret mitt lenger. Jeg sier stadig oftere nei til invitasjoner fra venner da jeg rett og slett ikke orker å delta i den sosiale interaksjonen. Bare det å delta i felleslunsjen på jobb føles utmattende, og etter 15 minutter orker jeg ikke mer latter, hygge og prat. Jeg blir bare nødt til å trekke meg tilbake til kontoret og lukke/smelle igjen døren. I tillegg blir jeg tiltakende irritabel og det går utover pårørende og kolleger som ikke har gjort noe galt. Hjemme gir jeg mindre og mindre av meg selv, og om jeg ikke trenger å snakke med noen etter jobb gjør jeg det ikke. Her forleden prøvde jeg å glemme alt sammen og bli med noen venner ut på byen. Det ble litt alkohol og veldig sent i seng. Det var noen hyggelige timer, men kombinasjonen av sent oppe og rusmidler var bare å helle bensin på bålet og jeg satt rett opp og ned i min egen selvmedlidenhet i to-tre dager etterpå. 

Av medisiner står jeg nå på 300 mg. Wellbutrin, 50 mg. Seroquel for søvn og jeg trappet selv opp fra 100 til 200 mg. Lamictal for fem dager siden uten å konsultere lege. Jeg har mulighet til å gå opp til 450 mg. Wellbutrin, men velger å forhøre meg med lege først. Jeg har kontaktet Bipolarforeningen, men de hadde ikke noe å tilby av relevans på denne siden av kalenderåret.

Så her kommer jo tusenkronersspørsmålet: Hva kan eller bør jeg gjøre? Jeg må innrømme at jeg føler meg ganske rådvill og fortvilet akkurat nå. Om det er noen som sitter på gode forslag er det bare å kaste de ut. Jeg er mer enn villig til å prøve.

 

Din fastlege kan opprette en ny søknad for deg på DPS. Har dere vurdert privat psykiater med avtale? (jeg tenker at du da har noe større frihet til å kontakte vedkommende når du selv føler behovet).

[Annkarin]

Tror de fleste må ha 200-300 mg lamictal eller mer for effekt 

[cathlin]

Så vidt jeg vet må du være helt eller delvis/gradert sykemeldt for å få oppfølging fra NAV/raskere tilbake.

[Trine]

19 minutter siden, cathlin skrev:

Så vidt jeg vet må du være helt eller delvis/gradert sykemeldt for å få oppfølging fra NAV/raskere tilbake.

Vet ikke om det var innlegget mitt du tenkte på da du skrev dette, men Rask psykisk helsehjelp og Raskere tilbake har ingenting med hverandre å gjøre

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kontakter fastlege i morgen. Denne kan ordne skikkelig hjelp til deg. Du kan øke W til 450 MG . Har lite tro på kommunale tiltak i denne situasjonen. 

[Janus30]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Du kontakter fastlege i morgen. Denne kan ordne skikkelig hjelp til deg. Du kan øke W til 450 MG . Har lite tro på kommunale tiltak i denne situasjonen. 

Det skal jeg gjøre, men jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å få tilbud om noe konkret på noen uker. 

[Janus30]

3 timer siden, XbellaX skrev:

 

Din fastlege kan opprette en ny søknad for deg på DPS. Har dere vurdert privat psykiater med avtale? (jeg tenker at du da har noe større frihet til å kontakte vedkommende når du selv føler behovet).

Det har aldri vært drøftet privat psykiater med refusjonsordning. 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Janus30 skrev:

Det har aldri vært drøftet privat psykiater med refusjonsordning. 

Jeg hadde kontaktet en "helprivat" psykiater i første omgang. Finnes dyktige folk mange steder, som f.eks. Volvat, som kan se på hva som er mulig å gjøre medikamentelt. Siden du har økt lamictal på egenhånd, så er kanskje serumkonsentrasjon ikke målt og dosering optimalisert? Betal det det koster hos en helprivat inntil du kan få hjelp fra enten DPS eller en avtalespesialist.

Anonymkode: a91b7...149

[Janus30]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde kontaktet en "helprivat" psykiater i første omgang. Finnes dyktige folk mange steder, som f.eks. Volvat, som kan se på hva som er mulig å gjøre medikamentelt. Siden du har økt lamictal på egenhånd, så er kanskje serumkonsentrasjon ikke målt og dosering optimalisert? Betal det det koster hos en helprivat inntil du kan få hjelp fra enten DPS eller en avtalespesialist.

Anonymkode: a91b7...149

Jeg kan undersøke hvilke muligheter som finnes. 

[ISW]

1 time siden, Janus30 skrev:

Det skal jeg gjøre, men jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å få tilbud om noe konkret på noen uker. 

Ved bipolar lidelse i ustabil fase skal man i følge rettighetsveilederen få hjelp innen to uker fra henvisning, tror jeg. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Janus30 skrev:

Det skal jeg gjøre, men jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å få tilbud om noe konkret på noen uker. 

Fra prioriteringsveilederen: "Bipolar lidelse - type II (veiledende frist 12 uker)"

https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/psykisk-helsevern-for-voksne/seksjon?Tittel=bipolar-lidelse-9641#bipolar-lidelse---type-ii-(veiledende-frist-12-uker)

 

 

 

Anonymkode: a91b7...149

[aIicia]

Åh, det du skriver er som å høre om meg i depressive perioder! Jeg jobber også fullt og har ikke samvittighet til å ta sykemelding. Har ikke noen gode forslag men skriver hva som fungerer for meg:

Jeg har aldri vært i DPS-systemet, men har en veldig fin privat psykiater som jeg kan kontakte ved behov. Jeg betaler rundt en tusenlapp pr time, men går bare sporadisk til henne nå for oppfølging av medisiner. Syns det er en god ordning, blir ikke "utskrevet" og må ikke møte opp når jeg ikke trenger det. 

Ellers går jeg til psykolog med driftsavtale, men det er pga andre ting enn bipolar lidelse.

For meg fungerer dette bra, det er en stor trygghet i å vite at jeg har noen som er der over tid.

Håper du får hjelp, enten på DPS eller et annet sted, unner ingen å være der du er nå.

 

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

2 timer siden, Janus30 skrev:

Det skal jeg gjøre, men jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å få tilbud om noe konkret på noen uker. 

I slike hastetilfeller bør fastlegen ringe en kompetent psykiater for rådgivning. Du skal også tas inn i psykiatrien i løpet av 2-3 uker.

[Janus30]

35 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

I slike hastetilfeller bør fastlegen ringe en kompetent psykiater for rådgivning. Du skal også tas inn i psykiatrien i løpet av 2-3 uker.

Det er ingen tilgjengelige timer før i slutten av neste uke, så da må jeg bestille en hastetime. Forrige gang jeg bestilte dette (for noe helt annet), kom jeg ikke til min egen fastlege. Jeg skal gi det et forsøk. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Janus30 skrev:

Det er ingen tilgjengelige timer før i slutten av neste uke, så da må jeg bestille en hastetime. Forrige gang jeg bestilte dette (for noe helt annet), kom jeg ikke til min egen fastlege. Jeg skal gi det et forsøk. 

Anbefaler å sende beskrivelsen i hovedinnlegget av hvordan du har det til fastlegen, enten som brev eller mail. Vil anta at han kan bruke dette som grunnlag for viderehenvisning.

Anonymkode: a91b7...149

[ISW]

10 timer siden, Janus30 skrev:

Det er ingen tilgjengelige timer før i slutten av neste uke, så da må jeg bestille en hastetime. Forrige gang jeg bestilte dette (for noe helt annet), kom jeg ikke til min egen fastlege. Jeg skal gi det et forsøk. 

Ring legekontoret, forklar situasjonen (at du har BP og at du har fått en depresjon, og at du har spurt en psykiater som mener du trenger hjelp raskt hos fastlegen). Da får du time, fastlegen har ofte timer som ikke står i kalenderen på nett.