Ekspertsvar Graviditeten ødelegger livsgleden!

[AnonymBruker]

Mange sier at jeg må glede meg og nye svangerskapet. Skulle ønske det var så lett. Jeg har ingen fysiske plager, absolutt ingenting, men de psykiske er nesten ikke til å holde ut. Jeg sliter med angst og depresjon fra før. Etter en grei periode fant jeg og samboeren min ut at vi vil prøve å få barn. Så ble testen positiv og alt raste sammen for meg. Jeg ville ikke dette, jeg ville ta abort og jeg ville dø. Jeg fikk angsten tilbake for fullt og det var verre enn det noensinne var. På an igjen med Zoloft (antidepressive). Abort tanker var der hel tiden, men samboeren min klarte på et vis å berolige meg med at dette var vi begge ønsket og jeg måtte ta tiden til hjelp. 

Er kommet til uke 30 nå, deprimert og ulykkelig venter jeg på november slik at jeg kan få ungen ut og få tilbake kroppen min! Uten hormoner! Det har vært et helvete så langt. Ingen interesse for babyen, babyting eller lignende. Jeg har sluttet å stelle meg og bare ligger i sengen hele dagen. Orker ikke annet. Jeg er sint konstant og gråter ofte fordi jeg er lei meg og redd. Redd for fremtiden, at det skjer meg eller oss noe og generell angst. 

Jeg går til jordmor og psykolog, men så langt har det bare blitt verre og jeg ligger her og venter på bedre tider. Skulle ønske jeg var like glad og engasjert som venninnene mine da de var gravide, de strålte. Jeg graver meg mer og mer ned. Orker ikke pynte meg (hvorfor skal jeg det, tenk om noen vil voldta meg), orker ikke rydde huset (hvorfor ha det fint rundt seg hvis noe grusomt skulle skje). Det er nesten som jeg går og venter på en smell, på at noe tragisk skal skje, og er i konstant beredskap. Tør ikke leve livet rett og slett. Så har dere en historie fra virkeligheten hvordan det er å være gravid for enkelte! Håper de to månedene går fort!!

Anonymkode: c6676...c42

[ISW]

Tenker at det er viktig å skille litt mellom "snørr og bart" her. (altså hva som er angst/depresjon og hva som er mistrivsel med graviditeten)

Jeg er mann, har ingen erfaring med graviditet og hormoner (og skulle egentlig ikke surret meg inn på dette forumet i det hele tatt), men vet rimelig mye om angst og hvordan det kan påvirke følelse av glede, tro på framtiden, osv.

En ting er altså din angst og depresjon, en annen ting er graviditeten som har funnet sted, litt imot din vilje.

Skjønner at de påvirker hverandre (at du fikk angst, depresjon og selvmordstanker av nyheten om at du var gravid) - som igjen gjør at du ikke ser fram til noen ting foruten at graviditeten blir avsluttet. Jeg tenker at første fokus må være å få denne behandlet, du skriver at du tar Zoloft og får psykoterapi, men det ser jo ikke ut til å fungere optimalt? Hvor stor dose? Har du fått noe hjelp av medisinen i det hele tatt?

Hvis du ikke får hjelp av medisinen, ville jeg tatt en prat med legen din om å vurdere en annen medisin. Får du litt hjelp, så kan du jo diskutere med legen om dosen er riktig? Jeg er ganske sikker på at du vil se lysere både på livet og på det å få barn, når disse sykdommene er i bedring. Om det var et riktig valg å få et barn er jo en annen sak, det kan ikke jeg svare på, men sånn er jo ting blitt, og da må fokus både ligge på å være en god mor for barnet ditt og å ha det bra selv.

 

[Kitina]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Mange sier at jeg må glede meg og nye svangerskapet. Skulle ønske det var så lett. Jeg har ingen fysiske plager, absolutt ingenting, men de psykiske er nesten ikke til å holde ut. Jeg sliter med angst og depresjon fra før. Etter en grei periode fant jeg og samboeren min ut at vi vil prøve å få barn. Så ble testen positiv og alt raste sammen for meg. Jeg ville ikke dette, jeg ville ta abort og jeg ville dø. Jeg fikk angsten tilbake for fullt og det var verre enn det noensinne var. På an igjen med Zoloft (antidepressive). Abort tanker var der hel tiden, men samboeren min klarte på et vis å berolige meg med at dette var vi begge ønsket og jeg måtte ta tiden til hjelp. 

Er kommet til uke 30 nå, deprimert og ulykkelig venter jeg på november slik at jeg kan få ungen ut og få tilbake kroppen min! Uten hormoner! Det har vært et helvete så langt. Ingen interesse for babyen, babyting eller lignende. Jeg har sluttet å stelle meg og bare ligger i sengen hele dagen. Orker ikke annet. Jeg er sint konstant og gråter ofte fordi jeg er lei meg og redd. Redd for fremtiden, at det skjer meg eller oss noe og generell angst. 

Jeg går til jordmor og psykolog, men så langt har det bare blitt verre og jeg ligger her og venter på bedre tider. Skulle ønske jeg var like glad og engasjert som venninnene mine da de var gravide, de strålte. Jeg graver meg mer og mer ned. Orker ikke pynte meg (hvorfor skal jeg det, tenk om noen vil voldta meg), orker ikke rydde huset (hvorfor ha det fint rundt seg hvis noe grusomt skulle skje). Det er nesten som jeg går og venter på en smell, på at noe tragisk skal skje, og er i konstant beredskap. Tør ikke leve livet rett og slett. Så har dere en historie fra virkeligheten hvordan det er å være gravid for enkelte! Håper de to månedene går fort!!

Anonymkode: c6676...c42

Kjenner meg igjen. Men for meg løsnet det litt rundt uke 32 av en eller annen grunn. Før den tid gikk jeg inn og ut hos jordmor og psykolog og spiste piller. Det ble ikke flere svangerskap på meg. Det tok også litt tid for meg før den store morskjærligheten kom. 

[Mette Moen, Gynekolog]

Jeg er ikke psykiater, men gynekolog som har fulgt mange gravide gjennom svangerskapet. Reaksjonene er ulike fra kvinne til kvinne. Noen får ikke ‘moderfølelsen’ før de har barnet i armene. Jeg ser at du har kontakt med både jordmor og psykolog. For deg er det viktig å ha en person omkring deg i den første tid med barnet. Når den første pappapermisjon er overstått, bør du han en person omkring deg som du har tillit til, og som kan avlaste deg hvis du synes at det er tungt.

Jeg håper at tingene ordner seg etter hvert og ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen Mette