Vil samlivsrådgiver greie å "gjennomskue"

[Bård]

Vil ut hvis ikke det ikke blir noen slutt for "opplegget" hans ja. Siste håp var rådgivning.

Enn hvis jeg snakker med rådgiveren først, og forteller hva som er problemet?

Å snakke med rådgiveren selv, høres fornuftig ut.

Har heldigvis ikke personlig erfaring med dette, så det jeg skriver er basert på det som man stort sett alltid leser om dette - både her på Dr. Online og ellers.

[Bård]

VIL du virkelig dele resten av ditt liv - din FREMTID med en som påstår - i fullt alvor - at du er ond, syk og iskald??? Er dette mannen du drømte om da du var "young, free and single"?

Føler DU at han har rett - at dette stemmer - at du er slik han påstår? ER du ond? Jeg vil ikke tro det. Hva jeg tror om han er en annen sak... Kanskje ikke bevisst ond, men psyk, og uten selvinnsikt. Han altså!

Og som Atene sier - Tror du virkelig at du eller noen andre mirakuløst skal klare å (varig) forandre denne mannens personlighet?

Tenk deg godt om! Hva vil du med livet ditt?

Vil bare slutte meg til Atene her.

Jeg har ALDRI i mitt liv hørt om parforhold der den ene har karakterisert den andre som syk eller ond eller iskald. Slike karakteristikker skal man ALDRI finne seg i å bli utsatt for. Ikke EN ENESTE gang heller. Man bør etter mitt skjønn gi vedkommende et valg der og da: Enten komme seg ut på timen, eller selv flytte. Neste stopp er å dele leilighet, innbo og løsøre, og etablere seg hver for seg.

Det finnes etter mitt skjønn INGEN situasjoner i et samliv som har livets rett som skulle tilsi at en person skal kunne bruke slike karakteristikker om den andre. Heller ikke i ubetenksomhet.

Enten er HAN en psykopat, hvilket tilsier at du bør komme deg unna, eller så er DU en psykopat (hvis karakteristikken hans er riktig), hvilket tilsier at DU bør komme deg unna ham (for å skåne HAM). Uansett: Skill lag.

[Gjest (Anonymous)]

Sitat fra ditt første innlegg:

"Og konfrontert med de negative

utsagnene, nekter på å ha sagt noe sånnt noen

gang"

Nekter han, eller nekter han ikke ?

Uansett, hva er det egentlig du vil med dette ? Du tror vel ikke for alvor at du(eller noen andre) klarer å forandre ham ?

Du trenger å styrke deg selv, ikke å forlenge pinen. Men for all del, hvis du trenger å ha forsøkt rådgivning for å ha bedre samvittighet, sett igang. Jeg vet at familievernkontorer ikke vil akseptere å snakke med deg alene først - det vil si, hvis du går alene og snakker med en rådgiver, vil dere få en ny rådgiver hvis dere kommer sammen senere. Hvordan det er andre steder, vet jeg ikke.

Har fulgt litt med dine svar og vil opplyse deg om En ting, nemlig at man KAN gå ALENE til familievernkontorer! Der sitter det utdannede folk som er til for å LYTTE og gi RÅD. Og det er ingen regel som tilsier at man MÅ komme begge to samtidig. Da jeg tok kontakt md familievernkontoret her fikk vi beskjed om å komme til enkelttimer hver av oss, i lang tid, før vi var der sammen. Og jeg fikk beskjed om at de ofte helst hadde samtaler alene, ellers ville sjeldent begge partene åpne seg like mye. Så jeg tror nok ikke alle familievernkontorer kan være like med andre ord.

Mvh en i dag

[Atene]

Har fulgt litt med dine svar og vil opplyse deg om En ting, nemlig at man KAN gå ALENE til familievernkontorer! Der sitter det utdannede folk som er til for å LYTTE og gi RÅD. Og det er ingen regel som tilsier at man MÅ komme begge to samtidig. Da jeg tok kontakt md familievernkontoret her fikk vi beskjed om å komme til enkelttimer hver av oss, i lang tid, før vi var der sammen. Og jeg fikk beskjed om at de ofte helst hadde samtaler alene, ellers ville sjeldent begge partene åpne seg like mye. Så jeg tror nok ikke alle familievernkontorer kan være like med andre ord.

Mvh en i dag

Selvfølgelig vet jeg at man kan komme alene ! Hvis du leser det jeg har skrevet, har jeg faktisk også foreslått det.

Det imidlertid både jeg og andre jeg kjenner har opplevd, er at når man først har kommet alene og pratet, vil man som regel få en annen rådgiver hvis man kommer sammen senere. Det synes jeg er redelig - jeg hadde _ikke_ likt å gå til en som først hadde snakket masse med den andre parten, slik at vedkommende hadde fått rikelig sjanse til å svartmale meg og skjønnmale seg selv (husk, her snakker vi ikke om normale personligheter). En annen sak er det selvfølgelig hvis man går i felles terapi, og får noen enkelttimer hver, da er det jo likt for begge.

Jeg har aldri utgitt meg for å være fagperson. Det jeg beskriver er mine erfaringer, og de er ihvertfall sånn.

[Gjest (Anonymous)]

Vil bare slutte meg til Atene her.

Jeg har ALDRI i mitt liv hørt om parforhold der den ene har karakterisert den andre som syk eller ond eller iskald. Slike karakteristikker skal man ALDRI finne seg i å bli utsatt for. Ikke EN ENESTE gang heller. Man bør etter mitt skjønn gi vedkommende et valg der og da: Enten komme seg ut på timen, eller selv flytte. Neste stopp er å dele leilighet, innbo og løsøre, og etablere seg hver for seg.

Det finnes etter mitt skjønn INGEN situasjoner i et samliv som har livets rett som skulle tilsi at en person skal kunne bruke slike karakteristikker om den andre. Heller ikke i ubetenksomhet.

Enten er HAN en psykopat, hvilket tilsier at du bør komme deg unna, eller så er DU en psykopat (hvis karakteristikken hans er riktig), hvilket tilsier at DU bør komme deg unna ham (for å skåne HAM). Uansett: Skill lag.

Ekskjærstene mine oppfattet meg ikke akkurat som psykopat da... (Selvfølgelig gjør ikke mine venner eller familie heller det, men det er vel ofte en gang sånn at det kun er kjærestene som får se den virkelige siden). Jeg er ihvertfall ikke samvittighetløs og iskald, tvert i mot meget følsom og får dårlig samvittighet av den minste lille ting (Selv at jeg sa til Han at jeg ville ha en pause.). Glad i dyr, alt for bekymret... osv.

Men ei jente som han var sammen med, ble helt utslitt av ham - han kontrollerte, "slo opp" (plutselig), sa mye stygge ting til henne om hvor billig hun var etc, var sjalu til de grader ---

[Gjest (Anonymous)]

Selvfølgelig vet jeg at man kan komme alene ! Hvis du leser det jeg har skrevet, har jeg faktisk også foreslått det.

Det imidlertid både jeg og andre jeg kjenner har opplevd, er at når man først har kommet alene og pratet, vil man som regel få en annen rådgiver hvis man kommer sammen senere. Det synes jeg er redelig - jeg hadde _ikke_ likt å gå til en som først hadde snakket masse med den andre parten, slik at vedkommende hadde fått rikelig sjanse til å svartmale meg og skjønnmale seg selv (husk, her snakker vi ikke om normale personligheter). En annen sak er det selvfølgelig hvis man går i felles terapi, og får noen enkelttimer hver, da er det jo likt for begge.

Jeg har aldri utgitt meg for å være fagperson. Det jeg beskriver er mine erfaringer, og de er ihvertfall sånn.

Okej.. Det var altså en annen Anonymous enn meg, som skrev hovedinnlegget....

[Atene]

Okej.. Det var altså en annen Anonymous enn meg, som skrev hovedinnlegget....

Det skjønte jeg :-)

Og for liksom å sette to streker under det: Jeg mener absolutt at det kan være en god idé for deg å oppsøke familievernkontoret alene. Men da for å få hjelp til å styrke deg selv, ikke for å få megleren over på din side, for så å ta med deg samboeren din og lekse opp for ham.