Akseptere at jeg er syk

[Gondor]

Jeg kuttet ut alle medisiner i 2 uker og startet igjen fordi minstemann syntes det var svært vanskelig å forholde seg til en umedisinert mor. Sannheten er at jeg har hatt store problemer disse ukene med et sinn som vender seg mot meg og gjør livet mitt uutholdelig så det er godt for meg å starte igjen. Samtidig gjør det noe med selvfølelsen min. Hvem er jeg? Hva slags menneske er jeg egentlig?

Jeg ble diagnostisert med en bipolar lidelse for mange, mange år siden men stiller fremdeles spørsmålstegn ved diagnosen. Tenk om psykiateren tar feil? Tenk om jeg er bare ...... ja hva da?

Jeg var hos fastlegen min i dag og hun sa at jeg hadde hatt det bedre hvis jeg hadde akseptert diagnosen istede for å kjempe imot eller gi meg fullstendig over. Jeg tenker de samme tankene selv, men for meg er det altså så forferdelig vanskelig å akseptere at jeg har en sykdom. Jeg tror det har et eller annet med frihetsfølelse å gjøre. Jeg vil være fri! Men samtidig så er livet som umedisinert så lite fritt som det kan få blitt.

Jeg må ta opp dette med psykologen. I mellomtiden er jeg et menneske som søker ut mot andre mennesker og ikke vil være alene.

Føler noen for å svare meg?

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Man kan stille seg selv uendelig mange spørsmål og enkelte av dem vil man aldri finne svar på. Hos de som rammes av sykdom vil som regel hvorfor meg? være en gjenganger.

Hos noen psykisk psyke ser det ut til at det å være medisinfri er et sterkt ønske på tross av psykdom. Jeg tror man sjeldnere finner dette ønsket hos fysisk syke. De innser at et liv uten medisiner betyr konsekvenser som utvikling sv sykdom, uønskede symptomer på sykdommen og i noen tilfeller død og ser sine medisiner som en nødvendighet og til og med som noe de er takknemlig for finnes med det kan holde sykdom i sjakk.

Når din tenkte frihet ikke noensinne vil fortone seg slik du ser den for deg og at du uten medisiner medfører vanskeligheter for ditt barn vil jeg si at det er på tide å slutte stille spørsmål ved og heller bruke energi på å gi psykdom aksept, ta dine medisiner og med det leve best mulig med...for egen del og andres.

Jeg mener ikke med det at det er enkelt, men det er de fokuset burde ligge i stedet for å stille spørsmål ved. Psykdom har rammet deg, det er realiteten. Hvordan du håndterer faktum er av avgjørende betydning for din og andres hverdag.

Anonymkode: cebc0...df3

[Kanonføde]

Hvis "omgivelsene" gir deg tilbakemeldinger om at du er psyk, så øker vel sannsynligheten for det en god del. F.eks. det med hvordan sønnen din reagerte / oppfattet det. Da har du jo det både fra helsevesenet og omgangskrets.

[Gjest franklyscarlet]

Jeg synes også det er vanskelig å akseptere at jeg er syk. Det vanskeligste er kanskje å akseptere at jeg må ta medisiner resten av livet, siden jeg lett får katastrofetanker, og ser for meg alt mulig som kan skje meg i fremtiden på grunn av medisinene. Jobber med saken...

[stjernestøv]

Jeg syns og det er vanskelig å akseptere, så du er ikke alene om det. 

[Underbar]

Oh yes..

I gode perioder er jeg frisk, vil slutte med medisiner, kutte ut terapi osv.. Helt til den dårlige dagen kommer. Da vet jeg at jeg er bipolar

[aIicia]

22 timer siden, Gondor skrev:

Jeg kuttet ut alle medisiner i 2 uker og startet igjen fordi minstemann syntes det var svært vanskelig å forholde seg til en umedisinert mor. Sannheten er at jeg har hatt store problemer disse ukene med et sinn som vender seg mot meg og gjør livet mitt uutholdelig så det er godt for meg å starte igjen. Samtidig gjør det noe med selvfølelsen min. Hvem er jeg? Hva slags menneske er jeg egentlig?

....

for meg er det altså så forferdelig vanskelig å akseptere at jeg har en sykdom. Jeg tror det har et eller annet med frihetsfølelse å gjøre. Jeg vil være fri! Men samtidig så er livet som umedisinert så lite fritt som det kan få blitt.

 

Selv om du bruker medisiner er du fortsatt deg. De endrer ikke kjernen i den du er. Ulempen med bipolar er at når man svinger mye opp og ned kan det være vanskelig å vite hva som er den "sanne" personligheten. Og når man blir stabil på medisiner så vet man kanskje ikke om det er sånn man skal være, fordi man er vant til å være så emosjonell?

Jeg kan relatere meg til mye av det du skriver. For å ta ett eksempel så ble jeg mye mer komfortabel i sosiale situasjoner etter at jeg begynte å ta medisiner, og jeg tenker mye på om det er medisinene som gjør meg "kunstig" sånn, eller om de har tatt bort angst så jeg kan være mitt ekte jeg. Jeg har også bipolar diagnose, og syns det er veldig rart å tenke på at jeg har det. Jeg gikk/går til en psykiater, og når vi snakket så kunne hn si ting som "Ja for du har jo en bipolar 2.." for meg var det merkelig å høre det. Jeg går også til en psykolog som er opptatt av helt andre ting enn diagnosen, der snakker jeg mye om barndom og oppvekst, og hva som skjedde der. Og reaksjonene mine blir sett på som normale.

Jeg jobber forøvrig med mennesker som har kroniske fysiske lidelser, og mange av de sliter faktisk også med å akseptere at de er syke, så det gjelder ikke bare psykiske diagnoser. 

Det er fint at du snakker med psykolog, høres ut som du trenger å jobbe med aksept av at du har en sykdom som trenger behandling og finne litt mer ut av hvem du er uavhengig av hvilken diagnose du har.