Ekspertsvar Vet ikke hvordan dette skal gå.

[AnonymBruker]

Fra dag en jeg fant ut at jeg var gravid raste verden sammen for meg. Jeg har samboer og vi har planlagt dette barnet, likevel var jeg helt knust da jeg stod med positiv test i hånden. Jeg ville plutselig ikke dette lenger og var helt i fra meg. Samboeren prøvde å trøste meg med at dette var midlertidig reaksjon og at det vil ordne seg. Vi har jo tross alt planlagt dette sammen. 

Svangerskapet var greit nok. Jeg slet psykisk. Veldig. Angst og depresjoner, ville dø osv. Nå går jeg mine siste uker av graviditeten, men må ærlig innrømme at jeg ikke har noe glede i dette. Jeg føler meg fanget, som i et fengsel, jeg vil bli kvitt magen og barnet som ligger inni. Og jeg har overhode ingen følelser for babyen. Det er bare i veien. Det tok mange uker før jeg gadd å gjøre klart klær og annet utstyr. Orket ikke gjøre det, hadde ikke lyst og var ikke engasjert i det. Og nå gruer jeg meg til fødselen. Har slitt så voldsomt psykisk hele 9 måneder og nå skal jeg gå gjennom en fødsel på toppen av det hele. Merker jeg vil bare forsvinne noe plass. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Har snakket med jordmor og psykolog i tillegg til de som jobber på sykehuset hvor jeg skal føde. Men ingenting hjelper. Ser ikke veien ut.

Anonymkode: c7b82...6b6

[Mette Moen, Gynekolog]

Hei

Jeg skal i neste uke møte en dansk psykolog som har skrevet en doktorsgradsavhandling:

Svend Aage Madsen  Ph.D. på afhandlingen: Når det ikke kun er lykken at blive mor., 1995

Jeg har ikke lest avhandlingen, men skal høre med ham om han har noen råd å gi. Det er tilsynelatende ikke bare du som sliter med problemet.

Vennlig hilsen Mette

[cilie]

Hvis du gruer deg veldig til selve fødselen, kan kanskje planlagt keisersnitt være et alternativ?

Så må du støtte deg mye til mannen din. Kanskje han kan være hjemme m babyen, hvis du er for dårlig til å være alene? 

Jeg ville også snakket med fastlegen om dette og ev blitt henvist til en annen terapeut.

[AnonymBruker]

Jeg synes så synd på deg!! Akkurat som om jeg skulle ha skrevet det selv. Husker livet mitt gikk i grus da jeg uheldigvis ble gravid. Gråt og gråt.Ønsket bare å havne i koma.Var så (u)heldig å miste det. Å gråt av sorg samtidlig som jeg gråt av glede. (mest av glede) for å slippe alt som var av svangerskap og fødsel. Den gangen var jeg 22 år. Å sverget på aldri havne i samme situasjon igjen. I dag 44 år å fortsatt livredd for alt som har med svangerskap og fødsler. Har ingen barn, å angrer ikke. Jeg er nok ikke skapt for å føde frem barn. Hadde nok gått helt i min egen verden og ikke "eksistert" verken under svangerskap eller fødsel. Håper virkelig du kommer deg igjennom dette. Det er så vondt å ha det sånn. Å så blir det psykisk over så lang tid.

Trøsteklem!!!

Anonymkode: 8bef8...742

[Mette Moen, Gynekolog]

Jeg har snakket med ovennevnte psykolog. Han kunne fortelle at ca 10 prosent av gravide har samme følelser som du. Det kan vedvare etter fødselen inntil hormonene igjen er normale. Det er viktig at du holder kontakt med din psykolog, og du bør også tenke på om du skal ha støtte fra et familiemedlem eller en venn etter fødselen. Kanskje det skal søkes om forlenget permisjon for din mann hvis du trenger ekstra støtte?

Jeg håper at det ordner seg og at det etter hvert snur seg til morslykke.

Vennlig hilsen Mette