Velge familien eller kjæresten?

[AnonymBruker]

Min utenlandske kjæreste/samboer har hjemlengsel som går utover helsa, hva nå? Han savner familien, venner og landet sitt. Jeg trenger hjelp både til han og meg, før han kanskje tar et valg som jeg vil anse som å begå en stor feil.

Årsak 1: Etter å ha vært i hjemlandet sitt (4/5 timer unna) i begravelse til sin onkel som døde av kreft på kort tid (3 mnd) sier kjæresten at han har fått et annet/nytt perspektiv på hva som egentlig er viktig og for han og ikke. Han sa at oppvåkningen kom som lyn fra klar himmel. Han behøver å være der for familien både (spesielt nå) nå og senere. Han vil ikke kunne leve med seg selv hvis han bor her i Norge og ser sine foreldre eldes uten å være der for dem. De er begge 60 år og friske. I går kveld da han kom hjem fra hjemlandet hadde vi en lang samtale hele natten om at han har det vondt og at han ikke hadde lyst til å dra tilbake til Norge. Eneste grunnen var for å være med meg. Han sier han ønsker en hverdag hvor han kan dra til foreldrene på ettermiddagen og dra hjem til seg selv på kvelden. Jeg forstår det, og klarer nesten ikke se for meg å være i et annet land, fra foreldrene mine. Han har ikke vært så mye hjemme i hjemlandet de siste årene fordi han har reist og studert borte.

Årsak 2: Han hater jobben sin og har lenge forsøkt å finne en ny jobb her. Det er ikke lett når man ikke snakker eller skriver norsk. Det er mange om benet, og han har stått på og søkt siden januar i år, dvs 11 måneder uten napp. Han sier han er sliten av å nærmest ha 2 jobber, fordi han bruker så mye tid på søking og han mener det går utover tiden vi har sammen og helsa/humøret hans. I utgangspunktet kom han hit til Norge fordi det var vanskelig få jobb der han er fra, så det spørs jo om han kan finne noen jobb der hvis det er minst like vanskelig som her.

Årsak 3: Han har ingen nære venner her. Han har 2 andre kompiser som er fra samme land som han, hvorav han ene er opptatt i nybakt farsrolle og han andre bor et stykke unna. Han ser ikke de så ofte. Men de klarer det jo, de har jo barn og vært sammen med kjæresten lenge. Jeg kjenner flere som har flyttet sammen, hvor den ene er fra utlandet.

Han sier det eneste som holder han her er meg fordi han elsker meg. Jeg forstår han gir avkall på veldig mye for å være med meg, men det knuser hjertet mitt å høre dette nå, spesielt ettersom jeg nå har slitt med depresjon et helt år og endelig begynt å komme meg litt, og mye av lyset i tunnelen for meg har vært drømmene jeg har sammen med han. Alt vi skal gjøre sammen. Vi har sett på leiligheter. Ja, til og med hund sammen. Vi har vært gjennom et utrolig tøft år sammen, og vi har klart det kun fordi vi elsker hverandre. Jeg har brukt mye krefter jeg egentlig ikke har hatt fordi jeg har visst at han er den rette. Det er i utgangspunktet vanskelig å ha kjæreste når man er så langt nede, men vi klarte det. Skal liksom alt det vi har bygd opp nå ødelegges pga en oppvåkning han fikk fordi onkelen hans døde? Jeg lever i en drøm om at kjærligheten beseirer alt og siden han nå har bodd her snart 3 år og dette først kommer nå, så er det liksom noe som skurrer føler jeg.

Jeg tror egentlig han har gått på veggen, for han har lenge slitt med søvn og hater jobben. Han har ikke vært seg selv. Han trives ikke. Han trenger forandring. Han/vi sitter fast i hengemyra. Det er vondt å se han sånn. Vil jo ikke tvinge han til å være her hvis det er så fælt. Han skal si opp jobben og sykemelde seg så fort som mulig. Jeg tror han trenger litt tid vekk fra jobb og begynne sorgen over å ha mistet noen, som er hans første gang. Det er mye for han nå med alt dette som skjer i livet hans. Jeg håper han har de samme holdningene som meg, at det å stifte egen familie med kjærligheten i sitt liv er minst like viktig (noen mener kanskje også viktigere enn) som familie (mor og far), for de skal dø en gang uansett og da er det sin egen familie som man har stiftet selv, man har. Jeg har vanskeligheter med å sette meg inn i det å velge familie ovenfor kjæreste, men igjen, nå står jeg ikke i den posisjonen. Hvis han velger de fremfor meg, hva skal han gjøre så? Sitter der alene med skjegget i postkassa når de er døde, fordi han gikk fra kjærligheten i sitt liv? Han kan finne noen andre enn meg, så klart. Det eneste jeg vet er at vi har ekte kjærlighet og det burde vel beseire alt, eller er jeg naiv? De færreste opplever sik kjærlighet, og hvis det skjer så er det max 1 gang.

Det henger bare ikke på greip for meg fordi det virker mer som et sammenbrudd. Han kan få seg en god jobb med gode kolleger her også, vi kan kjøpe leilighet og hund og da vet jeg at ting vil bli bedre, men han virker så utålmodig og JA, han har forsøkt lenge, jeg forstår han har nådd et bristepunkt, så han føler sikkert han må gjøre noe drastisk, men da synes jeg ikke at det skal være å gå fra den man elsker. 

Jeg prøver å sette meg selv i hans scenario, og snu på hele caset. Han sier han ikke vil sette meg i posisjon hvor jeg må velge å bli med til hjemlandet hans fordi han drar dit, og da vil jeg være den som har foreldre og venner langt unna.Han sier jeg god kan bli med, men han vil at det skal tenkes nøye gjennom fordi han selv har stått i den posisjonen jeg da eventuelt vil komme i.Da vil han slite med dårlig samvittighet. Slik jeg er nå, er jeg ikke frisk nok til å flytte selv om jeg kunne tenkt meg det. Jeg ønsker å prøve det, men jeg merker at jeg er veldig avhengig av foreldrene ettersom jeg er syk, så det må bli når jeg er frisk i såfall, gudene vet når det blir. Om et år kanskje. Er det for sent da? Avstandforhold har jeg hatt før og det er for meg tortur.

HVA SKAL VI GJØRE? Begge vil så gjerne være sammen. Lurer også på hvorfor han ikke har tenkt på dette før, etter 3 år. Det er vondt å si det, men jeg bare føler og håper det er et sammenbrudd der det er for mye for han å takle nå, men jeg vet jeg kan være en god støtte fordi jeg har opplevd å miste noen og gått på veggen selv. 

Er det noen med tips og erfaringer med slike scenarioer som dette? Forslag til en løsning for at vi skal kunne holde sammen?

Anonymkode: f72fe...18c

[AnonymBruker]

Kan dette bare være noe han sier og gjemmer seg bak fordi han har gått lei både deg og Norge?

Forøvrig svært kjedelig når det blir slik. Hva med en slags pause, om man kan kalle dette for det, og ta det hele derfra. Litt tid fra hverandre vil sette ting i perspektiv og man ser klarere hva man bør gjøre og hvem som flytter til hvilket land. Det er vel ikke så mye annet å gjøre.

På den andre siden så vil kanskje en ny jobb være det som gjør at han blir værende her?

Finnes det økonomi til det så er det jo muligheter for at han kan reise hyppig til hjemlandet på korte weekendturer og lengre turer ved sykdom hos foreldrene. De blir muligens minst 20 år eldre og kan fortsette å være friske i lange tider.

Anonymkode: cd7fc...e4a

[Gjest Gargamel]

Du må ta det valget selv til syvende og sist, men spørre deg om du vil klare deg bedre der enn hva han gjør i Norge. Du kan også tenke over hvor det er best for barn å vokse opp, hvis dette er den mannen du vil satse på.

Jeg må si jeg er veldig skeptisk i og med at du sliter med depresjon.

Jeg er også skeptisk til at han vil si opp jobben og "sykemelde seg". Hva er det for noe??

 

 

[AnonymBruker]

Om jobben er av en slik karakter at man ikke trives, man mobbes eller utnyttes så kan man fint så så store plager at man kan sykemeldes. Savn etter hjemland og situasjonen han er i kan også gjøre han syk. Så sykemelding er fullt forsvarlig.

Ps. man sier ikke opp jobben ved sykemelding, men går sykemeldt.

Anonymkode: cd7fc...e4a

[Gjest Gargamel]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min utenlandske kjæreste/samboer har hjemlengsel som går utover helsa, hva nå? Han savner familien, venner og landet sitt. Jeg trenger hjelp både til han og meg, før han kanskje tar et valg som jeg vil anse som å begå en stor feil.

Årsak 1: Etter å ha vært i hjemlandet sitt (4/5 timer unna) i begravelse til sin onkel som døde av kreft på kort tid (3 mnd) sier kjæresten at han har fått et annet/nytt perspektiv på hva som egentlig er viktig og for han og ikke. Han sa at oppvåkningen kom som lyn fra klar himmel. Han behøver å være der for familien både (spesielt nå) nå og senere. Han vil ikke kunne leve med seg selv hvis han bor her i Norge og ser sine foreldre eldes uten å være der for dem. De er begge 60 år og friske. I går kveld da han kom hjem fra hjemlandet hadde vi en lang samtale hele natten om at han har det vondt og at han ikke hadde lyst til å dra tilbake til Norge. Eneste grunnen var for å være med meg. Han sier han ønsker en hverdag hvor han kan dra til foreldrene på ettermiddagen og dra hjem til seg selv på kvelden. Jeg forstår det, og klarer nesten ikke se for meg å være i et annet land, fra foreldrene mine. Han har ikke vært så mye hjemme i hjemlandet de siste årene fordi han har reist og studert borte.

Årsak 2: Han hater jobben sin og har lenge forsøkt å finne en ny jobb her. Det er ikke lett når man ikke snakker eller skriver norsk. Det er mange om benet, og han har stått på og søkt siden januar i år, dvs 11 måneder uten napp. Han sier han er sliten av å nærmest ha 2 jobber, fordi han bruker så mye tid på søking og han mener det går utover tiden vi har sammen og helsa/humøret hans. I utgangspunktet kom han hit til Norge fordi det var vanskelig få jobb der han er fra, så det spørs jo om han kan finne noen jobb der hvis det er minst like vanskelig som her.

Årsak 3: Han har ingen nære venner her. Han har 2 andre kompiser som er fra samme land som han, hvorav han ene er opptatt i nybakt farsrolle og han andre bor et stykke unna. Han ser ikke de så ofte. Men de klarer det jo, de har jo barn og vært sammen med kjæresten lenge. Jeg kjenner flere som har flyttet sammen, hvor den ene er fra utlandet.

Han sier det eneste som holder han her er meg fordi han elsker meg. Jeg forstår han gir avkall på veldig mye for å være med meg, men det knuser hjertet mitt å høre dette nå, spesielt ettersom jeg nå har slitt med depresjon et helt år og endelig begynt å komme meg litt, og mye av lyset i tunnelen for meg har vært drømmene jeg har sammen med han. Alt vi skal gjøre sammen. Vi har sett på leiligheter. Ja, til og med hund sammen. Vi har vært gjennom et utrolig tøft år sammen, og vi har klart det kun fordi vi elsker hverandre. Jeg har brukt mye krefter jeg egentlig ikke har hatt fordi jeg har visst at han er den rette. Det er i utgangspunktet vanskelig å ha kjæreste når man er så langt nede, men vi klarte det. Skal liksom alt det vi har bygd opp nå ødelegges pga en oppvåkning han fikk fordi onkelen hans døde? Jeg lever i en drøm om at kjærligheten beseirer alt og siden han nå har bodd her snart 3 år og dette først kommer nå, så er det liksom noe som skurrer føler jeg.

Jeg tror egentlig han har gått på veggen, for han har lenge slitt med søvn og hater jobben. Han har ikke vært seg selv. Han trives ikke. Han trenger forandring. Han/vi sitter fast i hengemyra. Det er vondt å se han sånn. Vil jo ikke tvinge han til å være her hvis det er så fælt. Han skal si opp jobben og sykemelde seg så fort som mulig. Jeg tror han trenger litt tid vekk fra jobb og begynne sorgen over å ha mistet noen, som er hans første gang. Det er mye for han nå med alt dette som skjer i livet hans. Jeg håper han har de samme holdningene som meg, at det å stifte egen familie med kjærligheten i sitt liv er minst like viktig (noen mener kanskje også viktigere enn) som familie (mor og far), for de skal dø en gang uansett og da er det sin egen familie som man har stiftet selv, man har. Jeg har vanskeligheter med å sette meg inn i det å velge familie ovenfor kjæreste, men igjen, nå står jeg ikke i den posisjonen. Hvis han velger de fremfor meg, hva skal han gjøre så? Sitter der alene med skjegget i postkassa når de er døde, fordi han gikk fra kjærligheten i sitt liv? Han kan finne noen andre enn meg, så klart. Det eneste jeg vet er at vi har ekte kjærlighet og det burde vel beseire alt, eller er jeg naiv? De færreste opplever sik kjærlighet, og hvis det skjer så er det max 1 gang.

Det henger bare ikke på greip for meg fordi det virker mer som et sammenbrudd. Han kan få seg en god jobb med gode kolleger her også, vi kan kjøpe leilighet og hund og da vet jeg at ting vil bli bedre, men han virker så utålmodig og JA, han har forsøkt lenge, jeg forstår han har nådd et bristepunkt, så han føler sikkert han må gjøre noe drastisk, men da synes jeg ikke at det skal være å gå fra den man elsker. 

Jeg prøver å sette meg selv i hans scenario, og snu på hele caset. Han sier han ikke vil sette meg i posisjon hvor jeg må velge å bli med til hjemlandet hans fordi han drar dit, og da vil jeg være den som har foreldre og venner langt unna.Han sier jeg god kan bli med, men han vil at det skal tenkes nøye gjennom fordi han selv har stått i den posisjonen jeg da eventuelt vil komme i.Da vil han slite med dårlig samvittighet. Slik jeg er nå, er jeg ikke frisk nok til å flytte selv om jeg kunne tenkt meg det. Jeg ønsker å prøve det, men jeg merker at jeg er veldig avhengig av foreldrene ettersom jeg er syk, så det må bli når jeg er frisk i såfall, gudene vet når det blir. Om et år kanskje. Er det for sent da? Avstandforhold har jeg hatt før og det er for meg tortur.

HVA SKAL VI GJØRE? Begge vil så gjerne være sammen. Lurer også på hvorfor han ikke har tenkt på dette før, etter 3 år. Det er vondt å si det, men jeg bare føler og håper det er et sammenbrudd der det er for mye for han å takle nå, men jeg vet jeg kan være en god støtte fordi jeg har opplevd å miste noen og gått på veggen selv. 

Er det noen med tips og erfaringer med slike scenarioer som dette? Forslag til en løsning for at vi skal kunne holde sammen?

Anonymkode: f72fe...18c

Det er legen som avgjør om han er syk. Man kan ikke "sykemelde seg" utover egenmelding. 

Det er veldig dumt å ikke holde ut oppsigelsestiden. Han har sliter nok med å få jobb fra før siden han mangler norskkunnskaper. Jeg synes handlingen nærmest innebærer å brenne alle broer i Norge.

Han mistrives intenst på jobben, er ensom, lengter hjem og har dårlig samvittighet for foreldrene. Legitimt og enkelt å forstå alt sammen. Når han trekker inn "sykdom" trumfer han alle andre argumenter mhp hvor de skal bo. TS kan vel ikke kreve at han skal bo i norge når han blir syk, eller hva?

Jeg setter "sykdom" i hermetegn fordi jeg er usikker på om han har en diagnose p.t. Jeg benekter ikke at man kan bli syk av en jobb.

[Gjest]

På 8. november 2016 den 10.56, Gargamel skrev:

Det er legen som avgjør om han er syk. Man kan ikke "sykemelde seg" utover egenmelding. 

Det er veldig dumt å ikke holde ut oppsigelsestiden. Han har sliter nok med å få jobb fra før siden han mangler norskkunnskaper. Jeg synes handlingen nærmest innebærer å brenne alle broer i Norge.

Han mistrives intenst på jobben, er ensom, lengter hjem og har dårlig samvittighet for foreldrene. Legitimt og enkelt å forstå alt sammen. Når han trekker inn "sykdom" trumfer han alle andre argumenter mhp hvor de skal bo. TS kan vel ikke kreve at han skal bo i norge når han blir syk, eller hva?

Jeg setter "sykdom" i hermetegn fordi jeg er usikker på om han har en diagnose p.t. Jeg benekter ikke at man kan bli syk av en jobb.

Jeg ble syk av jobben jeg hadde. Møtte veggen 3 ganger på bare 6 år. Jwg utviklet angst( haddekun klautrofobi og fobi mot blod fra før av) og strevde med migrener osv bare fordi jeg mistriveds så utrolig sterkt i jobben. Jeg så meg nødt til å si opp jobben elkers kunne jeg ikke være glad. Jeg var uføretrygdet i jobben også så jeg sa opp jobben. dette var for 10 år siden. Jwg er kvitt migrenene,men sliter med noe angst i dag. Jeg  kan ikke jobbe i dag. Det er faktisk mulig å bli syk av jobben.

[AnonymBruker]

Hei igjen. Takk for alle svarene.

Han har nå flyttet og føler selv at han har det mye bedre. Han tviler på at han vil flytte tilbake hit sånn det er nå ettersom det er mer sykdom i familien, enn kun én som er død. Ny jobb som han trives med virker som har bidratt mye til forbedringen. Han virker så bestemt på at han må bo der, med eller uten meg. Kan jo hende det forandrer seg hvis han blir lei det lokalsamfunnet. Hvem vet.

Han sier han vet hvor hardt det er å bo i et annet land og vet hvordan det er å savne familie. Jeg er så redd, og vet ikke om det å flytte er det beste for meg. Jeg har alltid slitt med å vite hva som er best for meg. Føler ikke jeg har så mye valg ettersom han ikke vil komme hit. Jeg vil at det skal fungere, og han vil gjerne ha meg med til sitt hjemland. Han sier at han ikke vil jeg skal sette meg selv i en offerrolle og synes synd på meg selv hvis jeg flytter over ettersom dette er et valg jeg tar selv. Synes det er veldig hardt å si, men det er jo sant. Jeg er jo enig forsåvidt, men det er veldig hardt å høre. Jeg har sagt at jeg vil ha barna her i Norge (tror det er fordi jeg er redd for å bli bundet dersom jeg flytter over dit), og derfor er han redd for at hvis jeg etterhvert skulle slutte å trives, ta med meg ungene til NO. Han vil ikke sitte i hjemlandet med barn i et annet land. Det vil ikke jeg heller. Hvem vet, kanskje jeg trives. Jeg aner jo ikke hva som kommer til å skje i fremtiden. Det jeg vet er at Norge er det jeg kjenner til og som er trygt. Har jeg barn i utlandet er jeg virkelig bundet på en annen måte.

Jeg føler bare det her aldri tar en ende. Tenker å prøve å flytte over og skaffe meg en deltidsjobb en periode og se om det fungerer. Men hva hvis ikke? Vet at det ikke går an å tenke så langt frem i tid, og at man bør ta det skritt for skritt, men jeg tenker på det uansett. Er bare livredd for at jeg ikke vil takle å savne familien, selv om de da vil være 5 t unna. Jeg vet ikke, men synes dere det er naivt å flytte for kjærligheten? Jeg har gjort veldig mye for kjærligheten før, og brent meg og er ganske redd for at det skal skje igjen. At jeg flytter over, det funker ikke, og så har jeg bare laget så mye ekstra styr. 

Dette er så stort valg å ta at jeg blir nervøs og får angst av å tenke på det. Nå sitter jeg bare å gråter fordi jeg ikke føler jeg er sterk nok til å ta stilling til det.

Er det noen her i liknende situasjon eller noen som har opplevd/opplever det samme, som kan gi meg noen råd eller si noe om erfaringer?

Anonymkode: f72fe...18c

[AnonymBruker]

Min samboer er fra Norge, men familien bor 10 timer med bil unna. Kan ikke direkte sammenlignes, da Norge er Norge uansett by om man kan si det slik men han også kjenner på et savn, spesielt ved dødsfall og sykdom. Hvem vil vel ikke ha foreldrene sine da?

 

Den eneste som kan avgjøre denne eventuelle flyttingen er deg selv. 

Anonymkode: fb04b...6e4

[Stikkelsbær]

Er det 5 timer med fly du snakker om her? Hvis så, så er det vel i praksis mye lengre tid som trengs for å besøke hverandre + at det koster en god slump med penger i tillegg. Da blir det ikke så lett å besøke hverandre eller familie ofte.

Jeg syns ikke det høres noe lurt ut for deg å flytte til hans hjemland, og heller ikke planlegge barn med det første. Det er kanskje bedre å besøke hverandre litt, og ellers ha kontakt på telefon og skype.

Jeg kjenner ganske mange som er i lignende situasjon som din, og jeg må bare være ærlig med deg og si at dette forholdet tror jeg ikke kommer til å vare. Kjærligheten kan være så sterk som bare det, men det er mye annet som også må klaffe for at begge skal trives.

[Cilien]

Dette tenker jeg bare du selv kan avgjøre. En løsning kan være å rett og slett si du vil prøve det noen måneder eller et år. Det synes jeg må være "fair" når han har bodd i ditt land 3 år. Elsker du ham, ville jeg i alle fall ha prøvd. Men det må være hvis han virkelig ønsker at du kommer til ham.

[Gjest Gargamel]

En løsning er å bare drøye noen måneder før du gjør noe. Hvis det fortsatt ser ut som en rasjonell avgjørelse å flytte ned så kan du gjøre det.

Han har ikke gjort det slutt med deg, og det var sikkert riktig for ham å flytte hjem. Han presser deg ikke, og har ikke gjort noe galt. Det er allikevel ikke til å komme bort fra at han satt forholdet på spill da han valgte å flytte. Du har også lov til å ta mest hensyn til deg selv og eventuelle barn. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker at dette løses enkelt. Du beholder nåværende bosituasjon og flytter inn hos han som en midlertidig ordning slik at du får testet situasjonen. Da kan du enkelt returnere om du skulle ønske dette. Det kan hende at en mer stabil situasjon gjør sykdom mer utholdelig.

Når det gjelder økonomi så er du jo uføretrygdet, alternativt får han forsørge deg så lenge du velger å være der nede/til du får bestemt deg.

Jeg synes ikke dine argumenter om å være her fordi foreldrene dine er her holder mål. Dette blir en "reise" ut i livet, og man får en erfaring til med i bagasjen. Sykdommen du sliter med kan kanskje bli bedre med noe nytt å engasjere seg i. Forøvrig finnes det leger osv. i andre land også. Du kan fint være utenlands i 12 mnd. før du går ut av folketrygden, så pass på dette. Jeg ville sett på dette som en stor mulighet fremfor å gå hjemme og dyrke sin selvmedlidenhet.

Nå vet vi jo ikke hvilket land det er snakk om, men.....

Anonymkode: cd7fc...e4a

[laban]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når det gjelder økonomi så er du jo uføretrygdet

Hvor står det?  Det er "Gjest" som ble uføretrygdet for 10 år siden.  Trådstarter lider av depresjon, men skriver ingenting om hva hun lever av. 

Det kan godt hende hun er trygdet altså, men så vidt jeg kan se, står det ingenting om det.  Eller er "Gjest" og ab f72fe...18c den samme?