Den psykiske helsen til helsepersonel, politi ol

[AnonymBruker]

En ting jeg har tenkt på. Jobbet i mange år med veldig alvorlige situasjoner. Mye lidelse , dødsfall og samtaler med pårørende . Noen mennesker sier at de aldri kunne ha jobbet med slike ting , at de mener noen er sterkere enn andre. Jeg reagerte voldsomt de første gangene men forstod jo fort at det ikke var rom for dette når man skal være profesjonell.   Ble kalt inn " på teppet " fordi jeg var så følsom og involverte meg for mye . Jeg ble etter hvert forundret over hvordan jeg distanserte meg følelsesmessig fra det jeg opplevde. Ble profesjonel...Kan du forklare hva en slik arbeidsplass gjør med folk? . Er det greit  i lengden å distansere seg så mye? Følte etter hvert at jeg distanserte meg på mange områder i livet. Blir man " hard"?. Er de som ikke reagere så mye nødvendigvis sterkere ?. Kan kombinasjonen av nattevakter , psykisk sårbarhet , kapasitetmangel og langt over gjennomsnittet utfordrende arbeidsplass være grunnen til at jeg er psykisk syk i dag ??? 

Anonymkode: 106d8...1a2

[XbellaX]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

En ting jeg har tenkt på. Jobbet i mange år med veldig alvorlige situasjoner. Mye lidelse , dødsfall og samtaler med pårørende . Noen mennesker sier at de aldri kunne ha jobbet med slike ting , at de mener noen er sterkere enn andre.

Det synes jeg ikke er så rart, de har gjerne ikke den grunnleggende kompetansen og den yrkesfaglige erfaringen som skal til for å håndtere situasjoner du refererer til. Det handler ikke om styrke men om kunnskap. Teoretisk og praktisk kunnskap gir tyngde, slik er det i alle yrker - det er ikke noe spesielt for helserelaterte yrker.

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg reagerte voldsomt de første gangene men forstod jo fort at det ikke var rom for dette når man skal være profesjonell.   Ble kalt inn " på teppet " fordi jeg var så følsom og involverte meg for mye . Jeg ble etter hvert forundret over hvordan jeg distanserte meg følelsesmessig fra det jeg opplevde. Ble profesjonel...

Dersom du var nyutdannet og "overreagerte" synes jeg ikke det er så spesielt, det må være rom for å oppleve noe for første gang og få veiledning til hvordan man kan håndtere seg selv og situasjonen på en annen måte. I de fleste helserelaterte studier de 20 siste årene har veiledning og refleksjon stått ganske sterkt. Å være profesjonell handler ikke om å være distansert og "fjern", å være proff handler om å være ekte, om å ta den andres perspektiv uten å miste ditt eget. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan du forklare hva en slik arbeidsplass gjør med folk? . Er det greit  i lengden å distansere seg så mye? Følte etter hvert at jeg distanserte meg på mange områder i livet. Blir man " hard"?. Er de som ikke reagere så mye nødvendigvis sterkere ?. Kan kombinasjonen av nattevakter , psykisk sårbarhet , kapasitetmangel og langt over gjennomsnittet utfordrende arbeidsplass være grunnen til at jeg er psykisk syk i dag ??? 

Anonymkode: 106d8...1a2

Jeg tror mennesker som lever i den villfarelsen at det er sunt å være distansert lettere kan møte "utbrent"-veggen enn mennesker som arbeider i et miljø som legger vekt på å være tilstede, -som har gode kolleger og arbeider aktivt med kritisk refleksjon, (og som dyrker privatlivet sitt).

 

[FjellOgDalar]

Det handler mye om å sette grenser for hva man tar inn over seg, dvs. tar med seg hjem fra jobb. For en del år siden jobbet jeg på sykehjem som pleiemedhjelper, på en tung avdeling - typen siste stasjon der beboerne hadde langt fremskreden demens/andre sykdommer. Jeg så det som viktig å være til stede i rollen min, vise at jeg var der for beboerne (man kan aldri helt vite hva de opplever når språket forsvinner). Jeg så det som viktig å ta meg av pårørende; det var den størtste utfordringen syntes jeg siden det var der jeg møtte de sterkeste følelsene. Men jeg likte det og. Det ga meg en følelse av å ha en betydning i andres liv, det å få gi av meg selv. Slik det er fatt med meg NÅ, vet jeg ikke hvor godt jeg ville gjort en tilsvarende jobb, men jeg er veldig glad for at jeg fikk den erfaringen. For meg var det litt sånn at jeg brukte det med å skifte fra vanlige klær til arbeidsklær og tilbake igjen symboliserte av og på. Til slutt må jeg og nevne arbeidsmiljøet. Det var eksepsjonelt bra, vi tok vare på hverandre.

[AnonymBruker]

3 timer siden, XbellaX skrev:

Det synes jeg ikke er så rart, de har gjerne ikke den grunnleggende kompetansen og den yrkesfaglige erfaringen som skal til for å håndtere situasjoner du refererer til. Det handler ikke om styrke men om kunnskap. Teoretisk og praktisk kunnskap gir tyngde, slik er det i alle yrker - det er ikke noe spesielt for helserelaterte yrker.

 

Dersom du var nyutdannet og "overreagerte" synes jeg ikke det er så spesielt, det må være rom for å oppleve noe for første gang og få veiledning til hvordan man kan håndtere seg selv og situasjonen på en annen måte. I de fleste helserelaterte studier de 20 siste årene har veiledning og refleksjon stått ganske sterkt. Å være profesjonell handler ikke om å være distansert og "fjern", å være proff handler om å være ekte, om å ta den andres perspektiv uten å miste ditt eget. 

 

Jeg tror mennesker som lever i den villfarelsen at det er sunt å være distansert lettere kan møte "utbrent"-veggen enn mennesker som arbeider i et miljø som legger vekt på å være tilstede, -som har gode kolleger og arbeider aktivt med kritisk refleksjon, (og som dyrker privatlivet sitt).

 

Hei. Mange fine og kloke ord 😊. Kanskje du selv jobber med akutt syke og døende i en travel hverdag siden du er så god på dette ??.  Jeg vet godt hva det vil si å være profesjonell. Var nær og til stede og ble godt likt .... Lurer likevel på når man har vært med på hundrevis av dødsfall, er like vant med å stelle døde som levende kropper, alltid er i alarmberedskap pga akutte situasjoner osv hva det gjør med de som jobber der... år etter år... Kanskje du har jobbet en plass der veiledning og refleksjon fungerer ?. Tror nok det er viktig ... Ble lite av det på min arbeidsplass . Har sittet mye med unge nyutdannede mennesker som er traumatisert pga det de blir kastet inn i. Helsevesenet er utrolig dårlig på å ta seg av sine egne. Samtidig så opplever vi et samfunn som forventer veldig mye og er ganske nådeløse i sine krav... 

Anonymkode: 106d8...1a2