Ekspertsvar Er det feil å bry familien når man er psyk ?

[AnonymBruker]

Må ta hensyn til mine aldrende foreldre og ikke gjøre de urolig. Pynte litt på sannheten og si at alt går bra. Må ta hensyn til min slitne mann som jobber så mye og har så mye ansvar for økonomi og greiere.  Må ha omsorg for mine ungdommer som har så mange behov og mye på hjertet hele tiden. Sette meg selv til side . Jeg må sørge for at ikke mine problemer går utover andre. Fortalt min voksne datter om mine følelser noen ganger  og hun gav klar beskjed om at det er feil av en mor å bry sin datter med sine problemer. Jeg sliter virkelig psykisk og kjemper en kamp hver dag. Men jeg vil ikke la det gå utover familien.  Er det feil å be mann og barn å ta hensyn til meg når jeg er psyk???  Kjenner at denne situasjonen forverrer min psykiske helse ??? . Noen ganger trenger også en omsorgsperson omsorg.

Anonymkode: 0d864...570

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig Allikevel får man lett inntrykk i våre dager at mange i tillegg til de nærmeste har mange venner og bekjente i nettverk som stiller opp og er uvurderlige og verdifulle støttespille

Men det er kanskje mest når man selv er helt ung man har jevnaldrende støttespillere

Husker en annen festdeltagerne som reddet livet mitt da jeg på vei mellom fester falt sammen i snøen og ble liggende med ansiktet ned i snøen og orket der og da ikke å bevege meg videre

Heldig er de som er flinke på kommunikasjon tror jeg

Det er sikkert mer alt handler om også men den biten er ofte vanskelig spesielt om også ens nærmeste er på forskjellige planeter

Men det er alltid lurt å ta tak i problemer før for sent i den monn man kan 

Anonymkode: 404a6...d7b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er veldig enig Allikevel får man lett inntrykk i våre dager at mange i tillegg til de nærmeste har mange venner og bekjente i nettverk som stiller opp og er uvurderlige og verdifulle støttespille

Men det er kanskje mest når man selv er helt ung man har jevnaldrende støttespillere

Husker en annen festdeltagerne som reddet livet mitt da jeg på vei mellom fester falt sammen i snøen og ble liggende med ansiktet ned i snøen og orket der og da ikke å bevege meg videre

Heldig er de som er flinke på kommunikasjon tror jeg

Det er sikkert mer alt handler om også men den biten er ofte vanskelig spesielt om også ens nærmeste er på forskjellige planeter

Men det er alltid lurt å ta tak i problemer før for sent i den monn man kan 

Anonymkode: 404a6...d7b

Forstår tankene dine der. Hadde noen veldig gode venninner. I en litt vanskelig fase i min " psykdom" ble jeg litt for ivrig med å dele mitt føleseliv . De trakk seg unna og vennskapet ble aldri det samme igjen. De hadde sikkert nok med sitt. Har siden vært veldig forsiktig i frykt for å miste venner. Har noen enslige og barnløse venninner som selv har mest behov for å snakke om sine ting. De mener at jeg tross alt har mann og barn å snakke med. Jeg må da få masse omsorg.?.  

I utgangspunktet ligger det i min natur å gi omsorg. Som storesøster , helsearbeider og mor. Min kamp mot psykdom har blitt en ensom kamp. Jeg har begynnt å forstå at det å få litt omsorg og bli tatt litt hensyn til kan være en del av helbredelsesprossessen ?? 

Anonymkode: 0d864...570

[Trine]

Jeg er litt enig med din datter om at foreldre ikke skal bry sine barne med sine problemer, selv om barna er voksne. Mannen bør man kunne snakke med, men ikke bare klage og syte over sine problemer hele tiden. Men du skal selvfølgelig forvente at familien tar hensyn når du er syk. At de ikke lesser alle sine problemer over på deg.

Hvorfor går du ikke til en psykolog med problemene dine så slipper du belaste familien med dem like mye.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det blir feil å snakke om feil eller ikke feil :-) Det har vel mye med mengde, situasjon og innhold å gjøre.

Jeg synes at i familie og særlig i parforhold handler det om gjensidighet. En gir og får omsorg. Over tid gjensidig og i balanse, men i perioder mer til A og i andre perioder mer til B, alt etter hva en trenger.

Timing er vesentlig: Når tar en opp det vanskelige en vil snakke om?

Innhold: Menn tåler i hvert fall mye bedre omsorgsoppfordringer der en kan utføre en tjeneste som gjør det lettere for den andre. Det oppfattes som meningsfullt. Derimot å passivt høre på hvor trasig den andre har det, om og om igjen, det oppfattes som sutring som ikke endrer noe til det positive.

Mengde/hyppighet: Er det flere ganger om dagen, storparten av dagene i året. Eller er det av og til, en gang i uka, i måneden eller året?

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Trine skrev:

Jeg er litt enig med din datter om at foreldre ikke skal bry sine barne med sine problemer, selv om barna er voksne. Mannen bør man kunne snakke med, men ikke bare klage og syte over sine problemer hele tiden. Men du skal selvfølgelig forvente at familien tar hensyn når du er syk. At de ikke lesser alle sine problemer over på deg.

Hvorfor går du ikke til en psykolog med problemene dine så slipper du belaste familien med dem like mye.

Kjære Trine. Nå sier du akkurat det som alle mener. Akkurat derfor jeg nesten aldri forteller familien hvordan jeg har det. Alle mennesker har behov for forståelse, omsorg og bli tatt  hensyn til i perioder. Det som gjør at jeg nesten ikke tørr å ta opp dette temaet. Jeg har bare ved noen anledninger prøvd å forklare min voksne datter hvorfor jeg ikke alltid kan stille opp på alt. Jeg må høre på hennes ting " hele" tiden. Her er det snakk om å bli TATT HENSYN til. Du tenker jo også automatisk at jeg belaster familien min.... 

Jeg går i terapi. I mange år til en ung kvinne som absolutt ikke kom med noe trøst eller forståelse. Nå går jeg til en eldre mann som er veldig forståelsesfull. Gjør litt godt. Han blir litt faderlig på en måte. Kanskje det akkurat  det jeg trenger. 

Anonymkode: 0d864...570

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Det blir feil å snakke om feil eller ikke feil :-) Det har vel mye med mengde, situasjon og innhold å gjøre.

Jeg synes at i familie og særlig i parforhold handler det om gjensidighet. En gir og får omsorg. Over tid gjensidig og i balanse, men i perioder mer til A og i andre perioder mer til B, alt etter hva en trenger.

Timing er vesentlig: Når tar en opp det vanskelige en vil snakke om?

Innhold: Menn tåler i hvert fall mye bedre omsorgsoppfordringer der en kan utføre en tjeneste som gjør det lettere for den andre. Det oppfattes som meningsfullt. Derimot å passivt høre på hvor trasig den andre har det, om og om igjen, det oppfattes som sutring som ikke endrer noe til det positive.

Mengde/hyppighet: Er det flere ganger om dagen, storparten av dagene i året. Eller er det av og til, en gang i uka, i måneden eller året?

Forstår hva du mener. Har vært sammen med min mann i 30 år. Snakker aldri om min psykdom med han. Vet akkurat hva han tåler og ikke. Men det skaper jo en mur å ikke kunne være helt ærlig. Man  blir liksom ensom i forholdet. 

Da skolen fikk vite om min psykdom ble de veldig obs på barna . De blir stadig spurt om dette av lærer og skole helsesøster . Dette gjør at jeg overhode ikke vil vise barna mine hvordan jeg har det. Men ville det skade barna ( tenåringer) å kunne ta hensyn av og til ???. 

Som sagt . Går nå til en eldre mannlig psykiater som er forståelsesfull . Litt faderlig, gjør litt godt . 

Anonymkode: 0d864...570

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Men ville det skade barna ( tenåringer) å kunne ta hensyn av og til ???. 

Tvert imot. Det ville være en viktig faktor i deres oppdragelse/dannelse.

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjære Trine. Nå sier du akkurat det som alle mener. Akkurat derfor jeg nesten aldri forteller familien hvordan jeg har det. Alle mennesker har behov for forståelse, omsorg og bli tatt  hensyn til i perioder. Det som gjør at jeg nesten ikke tørr å ta opp dette temaet. Jeg har bare ved noen anledninger prøvd å forklare min voksne datter hvorfor jeg ikke alltid kan stille opp på alt. Jeg må høre på hennes ting " hele" tiden. Her er det snakk om å bli TATT HENSYN til. Du tenker jo også automatisk at jeg belaster familien min.... 

Jeg går i terapi. I mange år til en ung kvinne som absolutt ikke kom med noe trøst eller forståelse. Nå går jeg til en eldre mann som er veldig forståelsesfull. Gjør litt godt. Han blir litt faderlig på en måte. Kanskje det akkurat  det jeg trenger. 

Anonymkode: 0d864...570

Da misforsto jeg. Å forklare til sine barn hvorfor man ikke alltid kan stille opp er jo noe helt annet enn å "bry sin datter med sine problemer" som du skrev i først innlegg. Jeg trodde du hadde lagt ut om dine problemer til henne. Jeg syns ikke man skal bruke barna som en slags psykolog. Men at familien må ta hensyn til en som er syk, det er jo klart. Man får ikke til mer enn man får til.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Trine skrev:

Da misforsto jeg. Å forklare til sine barn hvorfor man ikke alltid kan stille opp er jo noe helt annet enn å "bry sin datter med sine problemer" som du skrev i først innlegg. Jeg trodde du hadde lagt ut om dine problemer til henne. Jeg syns ikke man skal bruke barna som en slags psykolog. Men at familien må ta hensyn til en som er syk, det er jo klart. Man får ikke til mer enn man får til.

Tror egentlig vi er helt enig 

Anonymkode: 0d864...570

[Gjest Kanuttius]

Man skal ikke belaste barna unødig med sin sykdom men, barn merket at noe er galt og fortjener således å bli fortalt om sykdom. 

Tenk to scenarioer:

barna (små eller store) merker at noe er anderledes med mor. Det er døgnrytmeforstyrrelser, stille gråt, samtaler som brytes tvert når barnet kommer inn, rot og skitt hoper seg opp eller det vaskes og ryddes manisk. Legg til det som passer her....

1) barna får ikke vite noe om sykdommen. Alt som skjer hjemme, som barnet merker er litt uvanlig, må puttes i boksen for "helt normal oppførsel, normalt hjem, friske foreldre"

2) barna får vite at det som skjer skyldes sykdom, det gis en kort forklaring på sykdommen tilpasset barnets alder. Alt barnet opplever som uvanlig hjemme kan puttes i boksen for "mamma/pappa er syk og da blir det slik"

Hvilken boks er det best å ta med seg inn i voksenlivet? 1 eller 2?