Jobbe med psykisk helse når man er psyk?

[AnonymBruker]

Hei,

Er det noen som har tips for hvordan man jobber med psykisk helse når man selv er psyk? Jeg er i praksis i psykiatrien og selv om jeg er stabil akkurat nå (Har BP2 og PTSD) så syns jeg det er vanskelig. Særlig da jeg jobber på en avdeling med mennesker som ikke er sånn veldig syke. Det vil si at de er innlagt, så det er jo syke, men ikke i alvorlige aktive psykoser osv.

Jeg syns det er vanskelig av to grunner:

1) Menneskene jeg jobber med har lignende alvorlighetsgrad og symptomtrykk som meg selv i dårlige perioder. Dvs, jeg også har hatt innleggelser og psykoser og alvorlige depresjoner, selv om jeg fungerer ganske bra utenom sykdomsepisoder. Sånne er det mange av på  avdelingen. Sist gang jeg fikk tilbud om innleggelse var like før jul. Jeg kjenner meg som en hykler og at jeg liksom lyver på meg å være helsearbeider. Blir paranoid på at alle egentlig kan se at jeg er psyk, og at jeg ikke burde jobbe der fordi jeg åpenbart "egentlig" er en pasient. 

2) Jeg blir dratt med av deres humør. Når jeg snakker med dypt deprimerte pasienter får jeg angst for å bli så deprimert igjen selv. Jeg skjønner jo akkurat hvordan det føles å være sånn. Og når jeg skal være tilgjengelig og empatisk så lever jeg meg inn i hvordan de føler seg og kan i perioder nesten føle meg deprimert og suicidal igjen. Nesten som "flaschbacks" til mine egne depresjoner, hvor jeg plutselig ser meg selv gå ned togsporet slik jeg gjorde en gang i det en pasient forteller meg at han ønsket å kaste seg foran toget. Jeg har jo også PTSD og det føles egentlig ganske likt ut, får en slags emosjonelle flashbacks også til depresjoner og blir sliten resten av dagen.

Har noen tips til dette? Jeg må komme meg gjennom praksis, men sliter. Alle råd er velkomne.

 

Anonymkode: 2ca45...8f4

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei,

Er det noen som har tips for hvordan man jobber med psykisk helse når man selv er psyk? Jeg er i praksis i psykiatrien og selv om jeg er stabil akkurat nå (Har BP2 og PTSD) så syns jeg det er vanskelig. Særlig da jeg jobber på en avdeling med mennesker som ikke er sånn veldig syke. Det vil si at de er innlagt, så det er jo syke, men ikke i alvorlige aktive psykoser osv.

Jeg syns det er vanskelig av to grunner:

1) Menneskene jeg jobber med har lignende alvorlighetsgrad og symptomtrykk som meg selv i dårlige perioder. Dvs, jeg også har hatt innleggelser og psykoser og alvorlige depresjoner, selv om jeg fungerer ganske bra utenom sykdomsepisoder. Sånne er det mange av på  avdelingen. Sist gang jeg fikk tilbud om innleggelse var like før jul. Jeg kjenner meg som en hykler og at jeg liksom lyver på meg å være helsearbeider. Blir paranoid på at alle egentlig kan se at jeg er psyk, og at jeg ikke burde jobbe der fordi jeg åpenbart "egentlig" er en pasient. 

2) Jeg blir dratt med av deres humør. Når jeg snakker med dypt deprimerte pasienter får jeg angst for å bli så deprimert igjen selv. Jeg skjønner jo akkurat hvordan det føles å være sånn. Og når jeg skal være tilgjengelig og empatisk så lever jeg meg inn i hvordan de føler seg og kan i perioder nesten føle meg deprimert og suicidal igjen. Nesten som "flaschbacks" til mine egne depresjoner, hvor jeg plutselig ser meg selv gå ned togsporet slik jeg gjorde en gang i det en pasient forteller meg at han ønsket å kaste seg foran toget. Jeg har jo også PTSD og det føles egentlig ganske likt ut, får en slags emosjonelle flashbacks også til depresjoner og blir sliten resten av dagen.

Har noen tips til dette? Jeg må komme meg gjennom praksis, men sliter. Alle råd er velkomne.

 

Anonymkode: 2ca45...8f4

Har du mulighet til å bytte til en somatisk avdeling?

Anonymkode: b5ed8...bc8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du mulighet til å bytte til en somatisk avdeling?

Anonymkode: b5ed8...bc8

Nei, jeg går sykepleie og må ha både psykiatrisk og somatisk.

Anonymkode: 2ca45...8f4

[Tandorini]

Hei,

Jeg var i din situasjon for 2-3 år siden, og det knyter seg i meg når jeg leser det du skriver. I tråden over har jeg skrevet svar på side 2 og side 3, som skriver litt om min opplevelse.

Pass på deg selv, ha støtte rundt deg. Søk profesjonelle råd fra noen som kjenner deg. Ikke fullfør for en hver pris. Det gjorde jeg, og den depressive episoden det utløste sliter jeg med ennå, drøyt to år senere.

[AnonymBruker]

Som sykepleierstudent hadde jeg en kort praksis i psykiatrien men jobbet senere på en medisinsk post på et sykehus. De fleste studenter opplever denne praksisen som utfordrende. Så kan forstå at dette blir spesiellt belastende for deg. Har du evt mulighet til å snakke med din " veileder" om dette. Kanskje man kan finne en annen utvei så du kan få godkjent praksisen ?. En poliklinikk, evt en avdeling med helt andre problemer enn  dine, en bolig for mer stabile psykisk syke osv . Jeg har jobbet som sykepkeier i mange år og samtidig vært psyk. Jeg utfordret min psykdom litt for mye og endte opp som ufør. Tror du det er bedre å tidlig tenke ut om det finnes en arbeidsplass der du kan både trives og holde deg mest mulig frisk i lengden... Det finnes en slik plass for deg også som sykepleier. Men husk at noen somatiske avdelinger også er veldig utfordrende . Tror du kan bli en super sykepleier . Viktig å ikke gå på akkord med din  helse, være ærlig. lykke  til . Og unngå nattevakter om du kan 

Anonymkode: 30b0c...e86

[AnonymBruker]

21 timer siden, Tandorini skrev:

Hei,

Jeg var i din situasjon for 2-3 år siden, og det knyter seg i meg når jeg leser det du skriver. I tråden over har jeg skrevet svar på side 2 og side 3, som skriver litt om min opplevelse.

Pass på deg selv, ha støtte rundt deg. Søk profesjonelle råd fra noen som kjenner deg. Ikke fullfør for en hver pris. Det gjorde jeg, og den depressive episoden det utløste sliter jeg med ennå, drøyt to år senere.

Uff, det var leit å høre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, frykter at jeg hadde blitt svært deprimert av å droppe ut av studien også. Det å bli ferdig utdanna er noe av det viktigste for meg akkurat nå. 

Anonymkode: 2ca45...8f4

[Tandorini]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, det var leit å høre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, frykter at jeg hadde blitt svært deprimert av å droppe ut av studien også. Det å bli ferdig utdanna er noe av det viktigste for meg akkurat nå. 

Anonymkode: 2ca45...8f4

Akkurat som å høre meg selv!

Misforstå meg rett - det er ikke slik at jeg skulle ønske at jeg hadde droppet ut og aldri sett meg tilbake. Jeg er fornøyd med at jeg fullførte, men det er med blandede følelser. Jeg ser iallfall at jeg nok kunne gjort mer for å skjerme meg selv i den perioden. Jeg burde informert praksisveileder, jeg burde ha godtatt fastlegens ønske om å henvise meg til spesialisthelsetjenesten. Jeg var ikke klar over hvor skadelig det var for meg. Jeg skulle bare bite tennene sammen og fullføre, og så puste ut etterpå. Jeg tenkte ikke over at det faktisk gjorde skikkelig skade på meg, at det ikke bare var å reise seg igjen etterpå.

Så be om hjelp, ikke stå i det alene. Ha et sikkerhetsnett rundt deg. Du står midt oppi det nå, så ting må skje fort. Kanskje et samarbeidsmøte mellom behandler om du har noen, og praksisplass?

Dette vil uansett være en påkjenning, men målet må være å ikke la det gi deg mer langvarige skader.

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uff, det var leit å høre. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre, frykter at jeg hadde blitt svært deprimert av å droppe ut av studien også. Det å bli ferdig utdanna er noe av det viktigste for meg akkurat nå. 

Anonymkode: 2ca45...8f4

Jeg tror at du absolutt kan klare studiene. Men vær ærlig med din praksisveileder om hvordan du har det. Kunne lege/ psykolog kobles inn?. Du har tross alt en lidelse som er godt dokumentert. Bare du vet om du orker å fortsette i den praksisen du er i nå. Forstår godt at du vil bli ferdig.  Uansett bør du ta tak i dette før du skal ut i arbeidslivet. Jeg gjorde ikke det. Jobbet med veldig syke mennesker på en somatisk avdeling. Mye angst og følelsesmessig smerte der også. Det å eksponere seg for det som skaper angst kan være behandlende men da må det gjøres i tett samarbeid med terapaut. Jeg hadde i en perioder telefonkontakt ( SMS) med terapeuten etter arbeidsdagen osv .

Anonymkode: 30b0c...e86

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at du absolutt kan klare studiene. Men vær ærlig med din praksisveileder om hvordan du har det. Kunne lege/ psykolog kobles inn?. Du har tross alt en lidelse som er godt dokumentert. Bare du vet om du orker å fortsette i den praksisen du er i nå. Forstår godt at du vil bli ferdig.  Uansett bør du ta tak i dette før du skal ut i arbeidslivet. Jeg gjorde ikke det. Jobbet med veldig syke mennesker på en somatisk avdeling. Mye angst og følelsesmessig smerte der også. Det å eksponere seg for det som skaper angst kan være behandlende men da må det gjøres i tett samarbeid med terapaut. Jeg hadde i en perioder telefonkontakt ( SMS) med terapeuten etter arbeidsdagen osv .

Anonymkode: 30b0c...e86

Det kan være svært uklokt å være åpen om psykiske vansker med praksisveiledere i sykepleieutdanningen. Finnes mange eksempler på at det har ført til at studenter mer eller mindre har blitt forsøkt frosset ut av studiet. Start evt. med å snakke med noen på skolen som har ansvar for tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser (og som ikke er direkte tilknyttet den avdelingen du tilhører) og hør hvilke erfaringer de har på ditt lærested med dette.

Anonymkode: d7c8f...bec

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være svært uklokt å være åpen om psykiske vansker med praksisveiledere i sykepleieutdanningen. Finnes mange eksempler på at det har ført til at studenter mer eller mindre har blitt forsøkt frosset ut av studiet. Start evt. med å snakke med noen på skolen som har ansvar for tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelser (og som ikke er direkte tilknyttet den avdelingen du tilhører) og hør hvilke erfaringer de har på ditt lærested med dette.

Anonymkode: d7c8f...bec

Fint du påpeker det. Bør ikke si så mye til den kontaktsykepkeieren man har på selve praksisplassen. Praksisveileder ( da tenker jeg er en lærer fra skolen) kan jo ha litt ulike holdninger til en slik problemstilling. Godt forslag du kom med der å ta inn en nøytral person som vil studentens beste og ikke en som er bare resultatorientert. 

Anonymkode: 30b0c...e86

[Tandorini]

Ha tett kontakt med lege eller annen behandler for å vurdere din helsetilstand gjennom praksisen. Sammen kan dere vurdere hvilke tiltak som må settes inn for at du skal komme gjennom dette uten å bli psykisk sykere. Dette er igjen noe som du må ta med til praksisveileder eller andre relevante personer.

Det er to aspekter her - førsteprioritet er at du har en helsekontakt som sammen med deg hjelper deg å se om du kan gjennomføre det du holder på med nå. Altså et rent helsespørsmål, en som hjelper deg å vurdere egen helse.

Det andre er å koble på de som trengs for eventuelt å gjøre denne praksisen noe lettere.

[XbellaX]

Hvordan har du vært i tidligere praksisperioder?

Jeg må si mine første tanker går til pasientene som treffer deg. Du blir helt sikkert tildelt noen av dem i løpet av praksisperioden -med veileder selvsagt men likevel, du virker til å ha mer enn nok med deg selv akkurat nå. 

Har du vurdert andre helsefaglige utdanninger (om det er den veien du ønsker å gå) som ikke er så nært pasienter som det en sykepleierutdanning er?

 

[AnonymBruker]

25 minutter siden, XbellaX skrev:

Hvordan har du vært i tidligere praksisperioder?

Jeg må si mine første tanker går til pasientene som treffer deg. Du blir helt sikkert tildelt noen av dem i løpet av praksisperioden -med veileder selvsagt men likevel, du virker til å ha mer enn nok med deg selv akkurat nå. 

Har du vurdert andre helsefaglige utdanninger (om det er den veien du ønsker å gå) som ikke er så nært pasienter som det en sykepleierutdanning er?

 

Jeg er flink til det jeg gjør. Har bare fått positive tilbakemeldinger i praksis, også der jeg er nå. Det er jeg som sliter, det går ikke ut over mine pasienter. De andre praksisene gikk veldig bra, og jeg kom igjennom de med over forventet. Jeg sliter ikke med å møte mennesker og pasienter generelt, eller være nær dem. Jeg sliter med å møte pasienter som sliter med nesten nøyaktig det samme som jeg gjør. Jeg ønsker aldri å jobbe i psykatrien, og syns det virker urimelig at jeg skal velge et annet yrke bare fordi jeg sliter med en av 8 praksisplasser jeg skal ha.

Anonymkode: 2ca45...8f4

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er flink til det jeg gjør. Har bare fått positive tilbakemeldinger i praksis, også der jeg er nå. Det er jeg som sliter, det går ikke ut over mine pasienter. De andre praksisene gikk veldig bra, og jeg kom igjennom de med over forventet. Jeg sliter ikke med å møte mennesker og pasienter generelt, eller være nær dem. Jeg sliter med å møte pasienter som sliter med nesten nøyaktig det samme som jeg gjør. Jeg ønsker aldri å jobbe i psykatrien, og syns det virker urimelig at jeg skal velge et annet yrke bare fordi jeg sliter med en av 8 praksisplasser jeg skal ha.

Anonymkode: 2ca45...8f4

Helt enig. Stå på .

Anonymkode: 30b0c...e86

[XbellaX]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er flink til det jeg gjør. Har bare fått positive tilbakemeldinger i praksis, også der jeg er nå. Det er jeg som sliter, det går ikke ut over mine pasienter. De andre praksisene gikk veldig bra, og jeg kom igjennom de med over forventet. Jeg sliter ikke med å møte mennesker og pasienter generelt, eller være nær dem. Jeg sliter med å møte pasienter som sliter med nesten nøyaktig det samme som jeg gjør. Jeg ønsker aldri å jobbe i psykatrien, og syns det virker urimelig at jeg skal velge et annet yrke bare fordi jeg sliter med en av 8 praksisplasser jeg skal ha.

Anonymkode: 2ca45...8f4

 

"Når jeg snakker med dypt deprimerte pasienter får jeg angst for å bli så deprimert igjen selv" -skriver du. Mao er fokuset ditt ikke der det bør være i denne studiesituasjonen.

"Og når jeg skal være tilgjengelig og empatisk så lever jeg meg inn i hvordan de føler seg og kan i perioder nesten føle meg deprimert og suicidal igjen. Nesten som "flaschbacks" til mine egne depresjoner, hvor jeg plutselig ser meg selv gå ned togsporet slik jeg gjorde en gang i det en pasient forteller meg at han ønsket å kaste seg foran toget. " -Dette synes jeg er ganske alvorlig. I stedet for å være tilstedeværende flyter du tilbake til din egen problematikk. Det kan lett bli farlig naivt å tenke at "ingen andre rammes av dette, kun meg selv".

 

Det er ingen av oss som skal presse deg til å avbryte utdanningen eller fortsette for enhver pris. Jeg reagerer bare på at ingen i det hele tatt nevner bekymringen vedr. pasientene du skal følge opp, slikt synes jeg er rart. Du sier at dette kun dreier seg om psykiatri, problemet er at psykiatri sjeldent kun er avgrenset til psykiatrisk avdeling. Psykiatri finner du også på barselavdelingen, på hjerte-kar, i hjemmesykepleien og ellers over alt. 

 

Får du terapi ved siden av studiene?

 

[AnonymBruker]

13 minutter siden, XbellaX skrev:

 

"Når jeg snakker med dypt deprimerte pasienter får jeg angst for å bli så deprimert igjen selv" -skriver du. Mao er fokuset ditt ikke der det bør være i denne studiesituasjonen.

"Og når jeg skal være tilgjengelig og empatisk så lever jeg meg inn i hvordan de føler seg og kan i perioder nesten føle meg deprimert og suicidal igjen. Nesten som "flaschbacks" til mine egne depresjoner, hvor jeg plutselig ser meg selv gå ned togsporet slik jeg gjorde en gang i det en pasient forteller meg at han ønsket å kaste seg foran toget. " -Dette synes jeg er ganske alvorlig. I stedet for å være tilstedeværende flyter du tilbake til din egen problematikk. Det kan lett bli farlig naivt å tenke at "ingen andre rammes av dette, kun meg selv".

 

Det er ingen av oss som skal presse deg til å avbryte utdanningen eller fortsette for enhver pris. Jeg reagerer bare på at ingen i det hele tatt nevner bekymringen vedr. pasientene du skal følge opp, slikt synes jeg er rart. Du sier at dette kun dreier seg om psykiatri, problemet er at psykiatri sjeldent kun er avgrenset til psykiatrisk avdeling. Psykiatri finner du også på barselavdelingen, på hjerte-kar, i hjemmesykepleien og ellers over alt. 

 

Får du terapi ved siden av studiene?

 

Når har jeg uttalt at jeg tenker at ingen andre kan rammes av dette, kun meg selv? Du legger ord og tanker i min munn som jeg aldri har tenkt eller ville sagt. Jeg har jobbet med mennesker i mange år, også mennesker som sliter. Jeg har hatt utallige samtaler, og ledet samtalegrupper regelmessig. Jeg er ikke fremmed for å jobbe med folk. Å jobbe med mennesker med somatiske helseplager, eller som sliter med konkrete livssituasjoner, er noe helt annet enn å være omringet av bare mennesker med psykiske lidelser 8 timer om dagen. Når jeg jobbet med alvorlige rusmisbrukere gikk det bra. Fordi det er ikke det at det er psykiatri tilstede eller at mennesker sliter jeg syns er vanskelig; det er at de sliter på akkurat samme måte som meg selv.

Jeg syns din bekymring dessuten blir ganske malplassert, da hele poenget med en veileder og et studieopphold må være å lære seg å hanskes med nettop slike situasjoner. Det er jo derfor vi har veiledere som følger med og som helt klart ville brutt inn eller satt meg ned til en samtale hvis jeg på noen måte virket som jeg feilbehandlet pasientene. Studenter skal ikke være perfekte.

Og ja, jeg får terapi ved siden av studiene.

Anonymkode: 2ca45...8f4

[XbellaX]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når har jeg uttalt at jeg tenker at ingen andre kan rammes av dette, kun meg selv? Du legger ord og tanker i min munn som jeg aldri har tenkt eller ville sagt.

"Det er jeg som sliter, det går ikke ut over mine pasienter."- Dette skriver du selv i et innlegg over her.

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har jobbet med mennesker i mange år, også mennesker som sliter. Jeg har hatt utallige samtaler, og ledet samtalegrupper regelmessig. Jeg er ikke fremmed for å jobbe med folk. Å jobbe med mennesker med somatiske helseplager, eller som sliter med konkrete livssituasjoner, er noe helt annet enn å være omringet av bare mennesker med psykiske lidelser 8 timer om dagen. Når jeg jobbet med alvorlige rusmisbrukere gikk det bra. Fordi det er ikke det at det er psykiatri tilstede eller at mennesker sliter jeg syns er vanskelig; det er at de sliter på akkurat samme måte som meg selv.

Dette er flott og teller helt klart til din fordel.

 

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns din bekymring dessuten blir ganske malplassert, da hele poenget med en veileder og et studieopphold må være å lære seg å hanskes med nettop slike situasjoner. Det er jo derfor vi har veiledere som følger med og som helt klart ville brutt inn eller satt meg ned til en samtale hvis jeg på noen måte virket som jeg feilbehandlet pasientene. Studenter skal ikke være perfekte.

Anonymkode: 2ca45...8f4

Det er helt riktig, studenter skal ikke være perfekte. På samme tid er ikke "feil og mangler" innen psykiatri det samme som på en somatisk avdeling. Det er vanskeligere å kontrollere enn å følge opp en student vedr. et sårstell. Jeg opplever eksemplene du kommer med som bekymringsfulle, det betyr ikke at jeg synes du skal avbryte men jeg synes du blir nødt til å ta dette videre og få hjelp til å tenke løsninger.  

[AnonymBruker]

man kan opptre profesjonellt selv om man sliter psykisk. Det er utrolig mye mennesker i helsevesenet må legge til side i møte med pasienter. Om man ikke er "helt til stede "er ikke så uvanlig. Hvis jeg feks nettopp hadde stellt en død på et rom og måtte høre klager på sykehusmaten  på neste rom var nok tankene min en annen plass. Man lytter og gjør jobben sin for det. Tenker trådstarter er oppmerksom på dette og vet jo selv hvordan det er å være psykiatrisk pasient. Som student er det jo noen andre som har ansvaret for pasientene og man kan trekke seg litt ut i perioder. Si at man vil lese litt eller noe. Det blir også sett på som et sunnhetstegn å gi beskjed når man er utrygg på noe. 

Jeg jobbet litt for lenge på en akutt avdeling samtidig som jeg strevde psykisk. Jeg gikk ikke i terapi og tok ikke kroppens signaler på alvor . Derfor gikk det ikke så bra for min del . Men ts har allerede terapaut og innsikt i sin situasjon. Tror dette kommer til å gå bra. 

Anonymkode: 30b0c...e86