Ekspertsvar NHD: noen spørsmål ang utredningstester

[AnonymBruker]

Er det pasientens ansvar å vite på forhånd hva de ulike diagnosene innebærer.? 
Jeg hadde aldri googlet en diagnose eller sett på diverse tester. 
Da jeg ble testet på DPSen var jeg et følelsesmessig kaos. Jeg syntes det var veldig vanskelig å svare på alle spørsmål. Jeg kunne egentlig ikke ta NOEN avgjørelser liksom .... Så jeg var usikker og forvirret på hver eneste svar. 
Jeg ble også til stadighet spurt om jeg var deprimert uten at noen forklarte meg hva symptomene på dette var. Jeg svarte nei fordi det som dominerte var intens angst , flash back og syke tvangstanker. Har jo seinere (etter å ha googlet litt) forstått hva symptomene på depresjon er. Og at det er noe jeg har strevd med hele livet.
Psykologen skrev lange rapporter og forklarte hva hun hadde funnet til fastlegen men sa minimalt til meg.

    1.    Er det ikke vanlig å forklare pasienten lit mer rundt hva man finner ut eller gi pasienten litt kunnskap om diagnosene man kommer frem til? 
    2.    Er det hensiktsmessig å utrede når pasienten er et følelsesmessig kaos?
    3.    Jeg ble utredet en time pr mnd over mange mnd. Jeg forandret meg psykisk fra gang til gang. 

Hvorfor stoler man slik på utfallet av tidligere tester ?. Psykiateren jeg går til nå er lite intressert i å snakke om nye vurderinger ? 

 

Anonymkode: d2de6...70f

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det pasientens ansvar å vite på forhånd hva de ulike diagnosene innebærer.? 
Jeg hadde aldri googlet en diagnose eller sett på diverse tester. 
Da jeg ble testet på DPSen var jeg et følelsesmessig kaos. Jeg syntes det var veldig vanskelig å svare på alle spørsmål. Jeg kunne egentlig ikke ta NOEN avgjørelser liksom .... Så jeg var usikker og forvirret på hver eneste svar. 
Jeg ble også til stadighet spurt om jeg var deprimert uten at noen forklarte meg hva symptomene på dette var. Jeg svarte nei fordi det som dominerte var intens angst , flash back og syke tvangstanker. Har jo seinere (etter å ha googlet litt) forstått hva symptomene på depresjon er. Og at det er noe jeg har strevd med hele livet.
Psykologen skrev lange rapporter og forklarte hva hun hadde funnet til fastlegen men sa minimalt til meg.

    1.    Er det ikke vanlig å forklare pasienten lit mer rundt hva man finner ut eller gi pasienten litt kunnskap om diagnosene man kommer frem til? 
    2.    Er det hensiktsmessig å utrede når pasienten er et følelsesmessig kaos?
    3.    Jeg ble utredet en time pr mnd over mange mnd. Jeg forandret meg psykisk fra gang til gang. 

Hvorfor stoler man slik på utfallet av tidligere tester ?. Psykiateren jeg går til nå er lite intressert i å snakke om nye vurderinger ? 

 

Anonymkode: d2de6...70f

Jeg ble sittende og tenke på noe annet enn det du spør om: Jeg lurer om du har nytte av å fortsette å kverne på det som har skjedd i forbindelse med behandling tidligere? På hvilken måte har dette betydning for deg i dag? Mener du at psykiateren baserer seg på testene som ble gjort og at du derfor mener du får feil behandling nå?

[AnonymBruker]

Jeg opplever ordet " kverne" som negativt ladet. Har gjerne blitt konfrontert med dette fra venner. " Glem nå dette som har vært". Og egentlig tenker jeg ikke så mye på det. 

Føler bare at psykiateren ikke prøver å bli kjent med meg . Han behandler meg og svarer meg ut fra det som tidligere er skrevet. Jeg ble henvist videre til langtidsbehandling for å ta tak i andre ting enn det mer akutte. 

jeg har en veldig lang ubehandlet psykehistorie. Har først nå kunne innrømme at jeg alltid har hatt angst og stadig tilbakevendende depresjoner  gjennom hele livet. Opplevd traumer , incest og anorexia. Det er sikkert ikke vits i å gå igjennom dette nå men kanskje det kan være grunnen til at jeg ikke blir bedre??

Anonymkode: d2de6...70f

[Blomsterfluen]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever ordet " kverne" som negativt ladet. Har gjerne blitt konfrontert med dette fra venner. " Glem nå dette som har vært". Og egentlig tenker jeg ikke så mye på det. 

Føler bare at psykiateren ikke prøver å bli kjent med meg . Han behandler meg og svarer meg ut fra det som tidligere er skrevet. Jeg ble henvist videre til langtidsbehandling for å ta tak i andre ting enn det mer akutte. 

jeg har en veldig lang ubehandlet psykehistorie. Har først nå kunne innrømme at jeg alltid har hatt angst og stadig tilbakevendende depresjoner  gjennom hele livet. Opplevd traumer , incest og anorexia. Det er sikkert ikke vits i å gå igjennom dette nå men kanskje det kan være grunnen til at jeg ikke blir bedre??

Anonymkode: d2de6...70f

jeg har hatt mye av og på depresjonslignende episoder, og hatt heftig panikkangst og episoder som kan minne ekstremt på hypomani, men etter tester hos psyk i 2015, så fikk jeg verken depresjon eller angst lidelse. jeg var helt frisk, jeg hadde bare autisme. men når jeg kontaktet psykologen for å spørre om ny psykologisk vurdering tester pga økende angst og masse humørsvingninger og forandrende personlighet stress og psyke i 2016, så henviste han bare til at jeg tok psykologitwster i fjor, og at jeg ikke kan utvikle psykiske lidelser på så kort tid og at jeg derfor er avvist psykiatrien.

Endret 12. februar 2017 av Blomsterfluen

[AnonymBruker]

Jeg strever litt kognitivt i dag . Klarer ikke helt å holde tråen i det jeg selv skriver eller det dere svarer . Sorry.

 Kanskje det jeg bekymrer meg for er at jeg har snart brukt opp " kvoten " min for hjelp og at det står litt stille. Jeg var psyk lenge før det begynnte å " rabble" skikkelig for meg. Siden det akutte nå etter noen år er bedre tenkte jeg man kunne ta tak i de mer " kroniske " plagene . 

Er også litt urolig for at det at jeg nå er uføretrygdet ligger mindre press på behandlingen. Må ikke stå til rette for NAV eller andre. Kanskje behandlingen nå plutselig blir avsluttet og man er fornøyd med slik jeg var før den akutte episoden .???

 

Anonymkode: d2de6...70f

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Det er vanlig å gi en tilbakemelding/oppsummering etter utredning. I dette ligger også å forklare hva som ligger i diagnosene og hva som er anbefalt behandling.

2. Ja. Men samtidig må en huske at det er nettopp det som er gjort med de begrensninger som ligger i dette. Rediagnostikk bør vurderes når det hele har roet seg.

3. Diagnostikk er jo først og fremst viktig for å velge korrekt behandling. Korrekt behandling viser seg først og fremst ved at pasienten får det bedre. Ofte også ved at pasienten opplever at det er drøfter er sentralt for en. Dersom dette ikke skjer, må rediagnostikk vurderes og fokus i behandlingen revurderes. Det er fritt frem for pasienten å ta dette opp som et tema i timene.