Ekspertsvar NHD: Akutt-sucidal, kronisk suicidal, vanskelig fortid

[Jessicaxdx]

Heisann!

Jeg er en 15 år gammel jente. Jeg er i en vanskelig situasjon, og jeg trenger hjelp. Jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere, men de aller fleste kommentarene har vært mer ''personangrep'' enn å gi direkte, velmente råd. Jeg sliter mye med selvmordstanker, og jeg vil forklare hvorfor siden det er lettere å hjelpe dersom man får helhetsbildet.

Det har vært litt turbulent i livet mitt, og det har skjedd mye vondt de siste årene og månedene. Jeg har opplevd familievold i 11 år, ble syndebukken i familien i 8-9 årsalderen, og jeg begynte etterhvert å slå, skrike, banne, rasere inventar, knuse vinduer, og skjelle ut familie og ansatte i barnevernet. Jeg ble også mobbet fra 1 - 6 klasse. Jeg ble fryst ut hver dag, hadde ingen venner, og ble skjelt ut på det groveste av medelever. Pga omsorgssvikt og vold så flyttet jeg i fosterhjem i en alder av 11 år. Det var turbulent i starten, men fosterforeldrene mine holdt ut med meg, og endringene kom med tiden. Jeg begynte etterhvert å normalisere meg, vise normal høflighet, gå på skole, gjøre lekser, og det gikk betydelig bedre med meg på mange områder i livet. Jeg fikk en trygg omsorgsbase, og et godt nettverk rundt meg med mange venner, fritidsaktiviteter, og jobb.

I høst ifjor så rømte jeg fra fosterhjemmet pga endel episoder hvor fosterforeldrene mine hadde brukt fysisk makt under konfrontasjoner. Jeg oppsøkte barnevernsvakta, og de sendte en alvorlig bekymringsmelding til barneverntjenesten. Jeg fokuserte på det negative registeret, og forklarte kun ulemper ved hjemmet. I etterkant så tenkte jeg at jeg hadde vært utfordrende selv, og at jeg selv hadde spilt en aktiv rolle når ting ble tilspisset. Jeg angret for at jeg hadde satt i gang dette, men jeg fikk ikke lov til å flytte tilbake til fosterhjemmet. Jeg byttet beredskapshjem flere ganger, og etterhvert begynte jeg å rømme fra alle tiltak jeg var i fordi jeg følte at jeg ikke hadde tilhørighet noe sted. Jeg motsatte meg omsorg og ivaretakelse, og jeg fikk en normløs oppførsel. De nærmeste ble bekymret for meg, og tilslutt kom jeg på tvangsparagraf i barnevernsloven. Jeg var på en barnevernsinstitusjon i 11 uker for observasjon, overvåkning, strenge rammer, og begrensning pga mye vagabondering og suicidalitet. Dette var en vanskelig periode hvor jeg var alvorlig selvdestruktiv, selvskadet meg på medikamenter, og var i farlige miljøer hvor jeg ble eksponert for vold og overgrep.

Jeg innså tidlig i løpet at slik atferd var veldig skadelig for meg, og mine nærmeste pårørende. Jeg fikk tidlig hjelp hos psykolog, og jeg nyttiggjorde meg av psykoterapi. Jeg fikk en veldig flink psykolog, og han klarte å få meg til å forstå hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg ble etterhvert mer stabil etter jevnlige samtaler, og jeg fikk et individualtilbud hos helsevesenet. Når atferden min ble mer i tråd med normale normer og regler, så innså barnevernet at jeg hadde gode ambisjoner for å være i et familiehjem igjen.

Jeg flyttet tilbake til fosterhjemmet som jeg hadde en god relasjon til etter å ha vært der i et par år. Jeg hadde umenneskelige krav og forventninger til meg selv, og jeg skulle prestere, imponere, og overbevise på alle områder i livet på grunn av den destruktive adferden jeg hadde. Jeg gikk inn i et slags skuespill. Jeg skulle ha fulle skoledager, få 5 på alle prøver, være flink pike hele tiden osv osv. Det skulle være som en slags hevn mot barneverntjenesten. Det ble vanskelig etterhvert. Skammen, skyldfølelsen, og møte det som fungerte før var utrolig tøft. Hjemmesituasjonen ble etterhvert mer ustabil med mye konflikter, drama, og misforståelser. Pga mindre barn og et slikt destruktiv forhold, så valgte jeg å bryte relasjonen. Det var ikke hensiktsmessig for noen at jeg bodde der. De betyr fortsatt utrolig mye for meg, og jeg er så glad for at jeg har hatt muligheten til å bli kjent med så fantastiske mennesker.

Jeg flyttet i beredskapshjem for ca 4 uker siden. Et par dager senere var jeg i et fellesmøte med alle instanser. Jeg forklarte klart og tydelig at jeg ville ha et nytt familiehjem, og at jeg kan nyttiggjøre meg av en fosterhjemsplassering. Jeg sa til barnevernet at de kan gi meg den mest optimale omsorgssituasjonen de bare får til, men hvis jeg som en 15 - åring ikke vil følge de rammene og de reglene som de voksne mener at jeg trenger, så har det ikke noe å si om jeg bor på institusjon eller fosterhjem. Jeg ble verken forstått, hørt, eller møtt, og barneverntjenesten kom med mange motargumenter på mine synspunkter. En uke senere fikk jeg vite at institusjonsplassering skulle være et langsiktig botilbud for meg, men at jeg kunne i et familiehjem på sikt. Jeg flyttet dagen etter at jeg fikk vite dette. Det var en hastig beslutning, og det var lite gjennomtenkt fra barnevernets side. Jeg ble umiddelbart revet vekk fra vennekretsen, alle relasjoner, og videre til en helt ny plass. I starten gikk jeg med en positiv innstilling, og jeg ville samarbeide. Jeg ville gjøre det beste ut av situasjonen jeg var i, og tilpasse meg tiltaket. Det var lettere sagt enn gjort. Det er ikke som et hjem, og det er mange ting som minner meg om en institusjonsplassering. Jeg er igjen i en periode med mye vagabondering og suicidalitet. Jeg skjønner at dette er helt feil måte å kommunisere på, og jeg vet at jeg bør samarbeide og være en slags nikkedukke for barnevernet. Men når det ikke hjelper å prate, så er det jo en naturlig tanke å tenke at man må ty til handlinger. Jeg er i en situasjon hvor jeg ikke har påvirkningskraft i mitt eget liv, og jeg står i en slags klemme. Jeg bor på et sted jeg ikke vil, og jeg har ingen tette, gode, eller nære relasjoner. Når ting blir bestemt mot min vilje, så blir jeg nødt til å gjøre alvorlige, selvdestruktive handlinger. Mine utageringer er som oftest et virkemiddel for motstand, og de kan til tider være svært dramatiske. Gjennom kroppsspråk og holdning så kan jeg være utrolig lite sjarmerende når det står på som verst, og jeg kan ha nonverbal atferd og skape store scener. Dette er ikke personligheten min, men en skjevinnlæring jeg trenger å bli kvitt. Jeg er jo omgitt av omsorgsspersoner hele tiden, men samtidig er det så kaldt, mørkt, og trist. Det er jo slik at til syvende og sist så vet jeg selv hvordan de rundt meg kan tilrettelegge for meg på best mulig måte, det er jeg som må gjøre gode valg på vegne av meg selv, og de voksne rundt meg kan være en heiagjeng på sidelinjen. Jeg er et svært utfordrende og komplisert barn med tanke på fortiden, og de nærmeste omsorgsspersoner må hele tiden balansere deres tilnærming til meg. Det er nok veldig vanskelig å finne et hjem til meg og det blir en lang prosess, men da håper jeg at de som tør å ta meg imot ser jenta bak atferden. Det er ei jente som var en ''normal'' tenåringsjente før, var pliktoppfyllende og fulgte avtaler og rutiner, og som fungerte nogenlunde greit.

Jeg får god hjelp fra helsevesenet, og jeg har en veldig dyktig psykolog som jeg har ekstremt god tillit til. Dette er en person som jeg er trygg på, og jeg hadde nok ikke holdt ut så lenge uten denne behandleren jeg har nå. Men jeg har aldri vært så trygg på noen at jeg har turt å snakke åpent og ærlig om selvmordstankene mine, og åpne meg på mitt innerste. Jeg har alltid på en maske. Derfor synes jeg det å skrive om tankene mine er en god form for selvhjelp. Jeg har vel blitt mer og mer trist med tiden, og det har ballet på seg med problemer. Jeg sliter mye med selvmordstanker, og selve kjernen til dette problemet er vel fortiden. Jeg har lenge drømt om å ta selvmord, det begynte vel i 10 - årsalderen, og jeg visualiserer ofte meg selv ofte hoppe fra en bro eller en høy bygning. Dette lidelsesmønsteret ligger som en forbannelse over meg, og jeg tenker selvdestruktive tanker hele tiden. Jeg har levd farlig siden jeg har klatret over gelenderet på broer og tatt store doser på medikamenter, men det meste har vært ulv - ulv. Jeg er veldig impulsiv, kan ofte gjøre ting uten å tenke meg om, og blir ofte trigget av bare de minste ting. Jeg er dårlig på selvregulering og har manglende impulskontroll. Jeg klarer dessverre ikke å komme på forskudd av de dårlige følelsene, og da blir det en rød varsellampe som handler utrolig impulsivt og ukritisk. Jeg er i konstant alarmberedskap, og forbereder meg på fare uten at det er fare. Jeg er vel mer eller mindre redd for alt nå, og jeg er veldig skeptisk til mennesker generelt. Jeg er mislykket, ensom, og alle hater meg på grunn av det barnet jeg har blitt. Jeg er et ustabilt problembarn ingen orker å vise kjærlighet for, og jeg er ødelagt, skadet, og knust på alle mulige måter. Jeg kjenner mye på skam og skyld, og skyldfølelsen har forverret seg kraftig i denne perioden. Jeg er vel egentlig ganske tom og fortapt nå.

For et par dager siden så hadde jeg et selvmordsforsøk ved å hoppe fra en høy bro. Jeg fikk dessverre ikke dødelig utfall, men ble skadet. Jeg ble vurdert som akutt-suicidal, og legen konkluderte med høy selvmordsfare. Jeg var i krise, og sjansen var stor for suicid. Jeg har tidligere fått diagnosen kronisk suicidal. Jeg ble innlagt, og jeg er fortsatt ivaretatt av helse. Jeg vil mest sannsynlig bli skrevet ut de nærmeste dagene, fordi jeg er ''sving-dør'' pasient. Jeg har hatt mange akutte, korte innleggelser, og det har vært fint med øyeblikkelig hjelp og rammer. Jeg ønsker ikke å være innlagt, og de aller fleste mener at langtidsbehandling i psykiatrien ikke vil hjelpe meg. Dette er nok ganske riktig. Hvis jeg ikke tar helt feil, så er den beste hjelpa jevnlige polikliniske samtaler for kronisk suicidalitet? Det er ufattelig slitsomt at tankene konstant er tilstede, og jeg står fast i en mørk gjørme med mye vonde tanker. Jeg har ropt ulv - ulv mange ganger, og jeg har lekt katt og mus med døden. Selvmordsforsøkene mine har vært ganske uskyldige, men den siste gangen så hadde jeg intensjon om å dø. Hodet vil dø, kroppen vil dø, jeg vil bare slippe alt. Jeg har nådd det punktet hvor jeg ikke orker mer, og jeg har det tunnelsynet hvor jeg ser kun en vei ut av dette. Jeg er vel fortsatt oppegående til at jeg vet at det alltid er en vei ut av depresjon, suicidalitet osv osv, men jeg har ikke motivasjon, ork, eller energi til å jobbe meg ut av dette. Dett er så utrolig krevende, og dette er en lang prosess hvor jeg må hente opp gammelt dritt som jeg egentlig har fortrengt i alle år. De nærmeste dagene så vil jeg mest sannsynlig bli vurdert på nytt. Jeg skal ikke skryte på meg noe, men jeg er som regel flink til å manipulere leger, psykologer, psykiatere osv osv. Jeg kan LETT gjøre meg frisk ved å smile, le, og virke ekstremt oppegående. Jeg er ikke psykisk syk, jeg har ikke alvorlige sinnslidelser som psykose eller schizofreni, og det er veldig vanskelig å se at jeg er syk. I hver vurderingssamtale så går jeg inn i et slags skuespill hvor jeg leker '' frisk '' og prater meg ut ifra situasjonen jeg befinner meg i. Det er vanesak for meg, og det er en rolle jeg er trygg og kjent med. Det er uvant for meg å være ærlig, og si ting som det er. Jeg ønsker ikke å være innlagt, og mest sannsynlig så vil jeg heller ikke bli tilbudt langtidsbehandling i psykiatrien heller. Sannsynligheten for at jeg gjør noe destruktivt er stor dersom jeg blir skrevet ut de nærmeste dagene, men innleggelse hjelper meg jo ikke. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Noen som kan gi meg råd i denne situasjonen jeg befinner meg i?

[FjellOgDalar]

Jeg synes du igjennom det du har satt deg ned og skrevet nå gir en veldig dyp og ærlig beskrivelse av hvordan du EGENTLIG har det. Ofte kan det være vanskelig å være 100% ærlig med hjelpeapparatet. Frykt for å bli dømt, eller møtt med autoritært "ladde" pekefingre kan sitte dypt hos mange. Og særlig flinke piker. Jeg har slitt med dette selv, og gjør det til dels fortsatt. Jeg kan virke langt mer harmonisk enn realiteten, men da er det veldig viktig å ha en god dialog med hjelpeapparatet om at det kan være sånn - så de kanskje vet å spørre litt mer i dybden. Oftest kommer ikke den fryktede "Du skal, du MÅ, MÅ IKKE, FY DEG, du er ikke verdig å gå i noe terapi, vi kan ikke hjelpe deg...) Det er vondt å lese om alt du går å bærer på inni deg som du ikke får snakket ut om. Jeg synes du skal ta en utskrift av det du har skrevet her, og levere det til psykologen. Enten før timen så han får forberedt seg, eller til timen så dere kan gå igjennom det sammen. Det kan være krevende der og da, men å fortie det man virkelig sliter med får man heller ikke hjelp med.

[AnonymBruker]

Kanskje du skal ta til deg rådene du har fått tidligere i trådene dine? Du må bare fortsette i behandlingen, det er ingen annen utvei for å bli frisk. Er du ikke fornøyd med behandlingen din, må du si i fra klart og tydelig. Jeg tror nok innerst inne at du vet selv at det er du som må gjøre jobben selv hvor krevende den er. Du må søke råd i fra lege og behandler for å finne motivasjon til å starte behandling og gjennomføre den. DOL er ikke stedet, fordi vi kan ikke hjelpe deg, bare gi råd om at du må snakke med behandlerne dine for å få det bedre.

Anonymkode: 42243...dfb

[Jessicaxdx]

6 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Jeg synes du igjennom det du har satt deg ned og skrevet nå gir en veldig dyp og ærlig beskrivelse av hvordan du EGENTLIG har det. Ofte kan det være vanskelig å være 100% ærlig med hjelpeapparatet. Frykt for å bli dømt, eller møtt med autoritært "ladde" pekefingre kan sitte dypt hos mange. Og særlig flinke piker. Jeg har slitt med dette selv, og gjør det til dels fortsatt. Jeg kan virke langt mer harmonisk enn realiteten, men da er det veldig viktig å ha en god dialog med hjelpeapparatet om at det kan være sånn - så de kanskje vet å spørre litt mer i dybden. Oftest kommer ikke den fryktede "Du skal, du MÅ, MÅ IKKE, FY DEG, du er ikke verdig å gå i noe terapi, vi kan ikke hjelpe deg...) Det er vondt å lese om alt du går å bærer på inni deg som du ikke får snakket ut om. Jeg synes du skal ta en utskrift av det du har skrevet her, og levere det til psykologen. Enten før timen så han får forberedt seg, eller til timen så dere kan gå igjennom det sammen. Det kan være krevende der og da, men å fortie det man virkelig sliter med får man heller ikke hjelp med.

Takk for svar. Ja, det kan jeg prøve på. Jeg har ikke så mye å tape på det, tankene blir kun verre og verre.

[Jessicaxdx]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du skal ta til deg rådene du har fått tidligere i trådene dine? Du må bare fortsette i behandlingen, det er ingen annen utvei for å bli frisk. Er du ikke fornøyd med behandlingen din, må du si i fra klart og tydelig. Jeg tror nok innerst inne at du vet selv at det er du som må gjøre jobben selv hvor krevende den er. Du må søke råd i fra lege og behandler for å finne motivasjon til å starte behandling og gjennomføre den. DOL er ikke stedet, fordi vi kan ikke hjelpe deg, bare gi råd om at du må snakke med behandlerne dine for å få det bedre.

Anonymkode: 42243...dfb

Jeg er fornøyd med behandlingen, men jeg sliter med å være ærlig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg har ikke mye nye råd å gi deg i tillegg til det jeg har skrevet før. Dette tar tid. Hvor ofte har du time hos psykologen?

Du selv må trene på å være ærlig i terapien. Uten det er det vanskelig å hjelpe deg.

[AnonymBruker]

Det første som slår meg er: Er du 15 år? Måten du ordlegger deg på og strukturen i teksten din gjør at jeg i såfall måper av undring! 

Anonymkode: 88c76...c81

[Jessicaxdx]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det første som slår meg er: Er du 15 år? Måten du ordlegger deg på og strukturen i teksten din gjør at jeg i såfall måper av undring! 

Anonymkode: 88c76...c81

Hei. Ja, det er jeg. Det er vel ikke uvanlig at 15-åringer kan skrive helt greit dersom man følger med godt i norsktimene, hehe?

Endret 20. februar 2017 av Jessicaxdx
.

[Jessicaxdx]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har ikke mye nye råd å gi deg i tillegg til det jeg har skrevet før. Dette tar tid. Hvor ofte har du time hos psykologen?

Du selv må trene på å være ærlig i terapien. Uten det er det vanskelig å hjelpe deg.

Jeg har ikke pratet med psykologen på en god stund på grunn av mye turbulens, men vi prater ca 2 ganger i uka. Det er jo innlysende at jeg sliter med selvmordstanker, men jeg klarer aldri å ta initiativ selv til å prate om de tankene.

[Jessicaxdx]

1 time siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg har ikke mye nye råd å gi deg i tillegg til det jeg har skrevet før. Dette tar tid. Hvor ofte har du time hos psykologen?

Du selv må trene på å være ærlig i terapien. Uten det er det vanskelig å hjelpe deg.

Men vil du anbefale innleggelse, eller vil ikke det hjelpe mot slik problematikk?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg tenker mer i retning av en ekstra poliklinisk time i uka. Har mer tro på det.

[Jessicaxdx]

Akkurat nå, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Jeg tenker mer i retning av en ekstra poliklinisk time i uka. Har mer tro på det.

Jeg vil ikke be han om sette av 3 avtaler i uka, jeg synes det blir for mye å be om siden han er en svært opptatt mann.