Spermdonor

[AnonymBruker]

Hva syns andre menn om å bruke spermdonor. Dama mener vi bør vurdere det, da jeg ikke kan få barn naturlig. Jeg føler det blir skikkelig kleint, som å se dama gravid med en annen mann. Selvtilliten er ikke den beste etter jeg fikk beskjed om at jeg 'skyter blankt' Og hva når ungen kommer, klarer jeg da å bli glad i barnet, eller blir jeg bare minnet på at barnet ikke er mitt?

Prøvd å finne ut hva andre menn tenker om dette, men det virker som det er tabu for heteroseksuelle menn og bare lesbiske som bruker donor.

Jeg skulle gjerne hatt barn, men tenker at når naturen ikke vil er det kanskje meningen. Dama er ikke enig da.

Anonymkode: 72e0d...efb

[Gjest Xtra]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva syns andre menn om å bruke spermdonor. Dama mener vi bør vurdere det, da jeg ikke kan få barn naturlig. Jeg føler det blir skikkelig kleint, som å se dama gravid med en annen mann. Selvtilliten er ikke den beste etter jeg fikk beskjed om at jeg 'skyter blankt' Og hva når ungen kommer, klarer jeg da å bli glad i barnet, eller blir jeg bare minnet på at barnet ikke er mitt?

Prøvd å finne ut hva andre menn tenker om dette, men det virker som det er tabu for heteroseksuelle menn og bare lesbiske som bruker donor.

Jeg skulle gjerne hatt barn, men tenker at når naturen ikke vil er det kanskje meningen. Dama er ikke enig da.

Anonymkode: 72e0d...efb

Du blander inn mye mindre relevante følelser her. Spørsmålene du må få klarhet i er vel:

1) Ønsker du å få barn?

2) Ønsker du at din kjære skal oppleve å føde barn, om hun ønsker det?

3) Hvis ja over, ønsker du at din kjære, om det er mulig, skal få muligheten til å få barn via egen kropp, dvs med egne egg?

Hvis ja på spørsmålene gir svaret seg selv. Adopsjon er jo også et alternativ, forutsatt ja på spørsmål 1 over.

[Happybear91]

Jeg ønsker barn. Men er usikker på om jeg vil ha barn som ikke er mitt eget.  Biologisk. 

Jeg vil ikke si at jeg blander inn mindre relevante følelser her. Det er jo de følelsene jeg sliter med.

Muligens upolitisk, men jeg vil ikke gå på akkord med mine egne følelser for at samboer skal få oppleve å få barn. Det vil jo ikke være rettferdig for et barn, om ikke jeg klarer å  se på det som mitt eget.

Jeg bare lurer på andre menn tanker rundt tema, positivt/negativt for å få forskjellige synsvinkler. 

[Lillemus]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva syns andre menn om å bruke spermdonor. Dama mener vi bør vurdere det, da jeg ikke kan få barn naturlig. Jeg føler det blir skikkelig kleint, som å se dama gravid med en annen mann. Selvtilliten er ikke den beste etter jeg fikk beskjed om at jeg 'skyter blankt' Og hva når ungen kommer, klarer jeg da å bli glad i barnet, eller blir jeg bare minnet på at barnet ikke er mitt?

Prøvd å finne ut hva andre menn tenker om dette, men det virker som det er tabu for heteroseksuelle menn og bare lesbiske som bruker donor.

Jeg skulle gjerne hatt barn, men tenker at når naturen ikke vil er det kanskje meningen. Dama er ikke enig da.

Anonymkode: 72e0d...efb

Jeg er riktignok ikke mann, men jeg synes slett ikke følelsene dine er mindre relevante! Skjønner godt at du er skeptisk jeg og det du sier er grunnen til at jeg hadde vært svært skeptisk til sæddonasjon om det hadde vært aktuelt. Da er det vel opp til dama di om hun elsker deg så høyt at hun er villig til å gi avkall på det å få barn. Ikke la det gå år etter år med "å tenke på det" i alle fall, tiden går jo for henne og muligheten hennes til å bli gravid også.

[Happybear91]

Ingen andre menn som har noen positive/negative erfaringer/tanker om dette?

[Gjest Gargamel]

Jeg tror du vil komme over følelsene etter en stund. Etter måneder eller år med et barn tenker jeg dere blir sterkt knyttet til hverandre uansett. Det vil bli mindre og mindre relevant om det er et biologisk barn. 

Du vil påvirke og prege barnet gjennom oppdragelsen, så sånn sett vil du bringe en del av deg selv videre. 

[ISW]

Tenkte å svare med tre betraktninger:

1. Er alt forsøkt når det gjelder din evne til å få barn, altså med tanke på å hente ut sædceller fra testiklene? Jeg vet om flere som "skyter blankt" (for å bruke dine ord) som har lykkes med dette.

2. Jeg er ganske sikker på at du, selv om du pr definisjon ikke er biologisk far, vil kunne bli glad i barnet, som du tross alt er sammen med helt fra fødselen, og kan dele gleder og opplevelser med. Jeg mener det er i oppveksten vi kan påvirke barnet, og hvem som skapte cellen som barnet stammer fra, sånn sett er mindre viktig. Du ser jo de som adopterer barn, og fortsatt er foreldre for barnet og tar det til seg.

3. Om dette ikke er ønskelig, kan man ha det veldig fint også uten barn. Det er hvordan man har det sammen som er det viktigste. Man kan ha hverandre gjennom viktige år av livet og ha et godt forhold med mange opplevelser.

Lykke til i valget ditt  

[AnonymBruker]

Jeg har vell kommet frem til at når naturen ikke vil det sånn, så er det meningen. Dama er selvfølgelig knust, men jeg vil ikke ofre meg for henne. Vil ikke leve et liv jeg ikke ønsker, og et barn som ikke er mitt ønsker jeg ikke. Skjønner jo at dette gjør henne trist, men vi har jo hatt det bra uten barn, så hvorfor kan vi ikke fortsette med det. Jeg håper hun ser det etterhvert hun og. 

Anonymkode: 72e0d...efb

[AnonymBruker]

Jeg har fosterbarn, tok litt tid før jeg kjente kjærligheten, men har nå hatt han i ett år og kjenner en kjærlighet jeg ikke har opplevd maken til tidligere. Dette er nok den typiske foreldrekjærligheten det snakkes om. Vi kunne ikke få egne barn, valgte derfor fosterbarn, da vi begge ønsket å hjelpe et barn som trenger det. Han kalles oss for mamma og pappa og det er en varig plassering, skal altså bo her til han selv ønsker å flytte. Resten av familien ser også på dette bar et som et fullverdig familiemedlem.

Følelsene dine er ekte, bekymringen din er ekte. Men bekymringen din kan du prøve å se bort ifra, du vil elske dette barnet som ditt eget. Det er ikke nødvendigvis biologi som sier at du er barnets far. Du vil være der gjennom graviditeten, fødselen, barnets oppvekst. For meg betyr det at du vil bli barnets far, uansett donor.

 

Anonymkode: 7ef50...fcf

[Happybear91]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fosterbarn, tok litt tid før jeg kjente kjærligheten, men har nå hatt han i ett år og kjenner en kjærlighet jeg ikke har opplevd maken til tidligere. Dette er nok den typiske foreldrekjærligheten det snakkes om. Vi kunne ikke få egne barn, valgte derfor fosterbarn, da vi begge ønsket å hjelpe et barn som trenger det. Han kalles oss for mamma og pappa og det er en varig plassering, skal altså bo her til han selv ønsker å flytte. Resten av familien ser også på dette bar et som et fullverdig familiemedlem.

Følelsene dine er ekte, bekymringen din er ekte. Men bekymringen din kan du prøve å se bort ifra, du vil elske dette barnet som ditt eget. Det er ikke nødvendigvis biologi som sier at du er barnets far. Du vil være der gjennom graviditeten, fødselen, barnets oppvekst. For meg betyr det at du vil bli barnets far, uansett donor.

 

Anonymkode: 7ef50...fcf

Det å høre fra noen som er i en sånn situasjon er veldig givende. Takk for svar.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Happybear91 skrev:

Det å høre fra noen som er i en sånn situasjon er veldig givende. Takk for svar.

Bare hyggelig  

Anonymkode: 7ef50...fcf

[Happybear91]

Jeg klarer bare ikke akseptere det, så vi har gått hver vår vei. Dama ville ikke ofre muligheten til å få barn. Hun elsket meg tydeligvis ikke så høyt likevel....føler meg rett og slett sveket. Egoistisk å ikke se mine følelser, tenker bare på å få oppfylt sine ønsker.

[AnonymBruker]

Sikkert for det beste...

Jeg var i samme situasjon som deg flere år tilbake. I dag savner jeg familie,og angrer på at jeg sa nei og ikke benyttet de mulighetene som fantes. Konen min er ulykkelig, og forholdet ble aldri det samme igjen.

Hadde vi gått fra hverandre da kunne hun fått egne barn, og jeg kunne brukt tiden jeg trengte på å fordøye situasjonen, og kanskje tatt et annet valg med en annen kvinne.

Anonymkode: b85be...045

[AnonymBruker]

49 minutter siden, Happybear91 skrev:

Jeg klarer bare ikke akseptere det, så vi har gått hver vår vei. Dama ville ikke ofre muligheten til å få barn. Hun elsket meg tydeligvis ikke så høyt likevel....føler meg rett og slett sveket. Egoistisk å ikke se mine følelser, tenker bare på å få oppfylt sine ønsker.

Jeg synes hun forsøkte ved å nevne spermdonor som alternativ. Det er trolig lite enkelt å akseptere at den du elsker/din partner ikke kan få barn og å med det gå med på å bli befruktet av en fremmeds sperm. Du ønsket ikke dette, så jeg føler du valgte for dere. Å gi avkall på barn om du selv ønsker det vil jeg tro svært få gjør, da dette med å få barn for mange er et sterkt ønske I livet.  

At hun valgte å gå er det eneste riktige mot dere. Hun ville bebreidet deg hele livet og du ville følt at du hadde sviktet henne. Nå er dere gitt muligheten til å finne den rette for dere med det dere begge nå vet.

Anonymkode: 1209a...158

[Lillemus]

3 timer siden, Happybear91 skrev:

Jeg klarer bare ikke akseptere det, så vi har gått hver vår vei. Dama ville ikke ofre muligheten til å få barn. Hun elsket meg tydeligvis ikke så høyt likevel....føler meg rett og slett sveket. Egoistisk å ikke se mine følelser, tenker bare på å få oppfylt sine ønsker.

Hun elsket deg nok, men hennes ønske om å få barn var høyere. Man kan jo si det samme om deg da - at du ikke elsket henne høyt nok til at du gikk med på å bruke en sæddonor for å oppfylle hennes ønske. Dere har like stor (eller liten) grunn til å føle dere sveket begge to etter min mening. Men jeg synes det ble den beste løsningen, om dere brukte sæddonor ville ikke du følt at barnet var ditt og om dere fortsatte som før ville hun vært ulykkelig uten barn.