– Uføre er ikke late – men for lite lønnsomme å ha i jobb

[AnonymBruker]

Professor langer ut mot «myter» om uføre:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/arbeidsliv/ufoere-er-ikke-late-men-for-lite-loennsomme-aa-ha-i-jobb/a/2340321/

NTNU-professor Steinar Krokstad går hardt ut mot det han kaller for trygdemyter og mener at trygdemottakere feilaktig anklages for å være late. Han mener det er dagens arbeidsliv som er for tøft.

Professor Steinar Krokstad mener hovedutfordringen i arbeidslivet nå er at arbeidsgiverne stiller så store krav til de ansatte at det er vanskelig å få jobb for folk som ikke kan levere 100 prosent til enhver tid.

– Det er så store krav til produktivitet og effektivitet, både i det private og det offentlige, at folk som ikke yter 100 prosent blir for lite lønnsomme å ha i arbeid for bedriftene. Samfunnet har rett og slett ikke råd til å ha dem i arbeid – men vi har faktisk råd til å ha dem på trygd, sier Krokstad til VG.

– Uføre er ikke late – men de er for lite lønnsomme å ha i jobb, sier professoren og mener at man «før i tiden» hadde toleranse i arbeidslivet for at ikke alle var like produktive.

Han mener politikernes tiltak for å forsøke å inkludere flere i arbeidslivet ikke fungerer.

– Det igangsettes masse kostbare politiske grep basert på feil forståelse av problemet. Hvor mange personer som blir trygdemottakere har sammenheng med konjunkturene i samfunnet, sier Krokstad.

Professoren mener at dersom Norge hadde hatt et skrikende behov for arbeidskraft ville flere vært i arbeid.

'

West Pedersen mener blant annet at det kan se ut til å være begrenset hvor mye NAV kan hjelpe folk tilbake til arbeid.

'

Den andre muligheten forskerne ser er at bedriftene ikke etterspør arbeidskraften til folk som ikke kan yte 100 prosent.

–Jeg kjenner ikke til kvalitetssikret arbeid som viser dette. Men det kan godt være, særlig i Norge der vi har høye minstelønninger gjennom tariffavtaler og sterke rettigheter for arbeidstakere. Det gjør det muligens for kostbart for bedrifter å satse på uføre, sier Magne Mogstad til VG.

Anonymkode: a1801...9ca

[Kanonføde]

Ja, det har jeg tenkt lenge. Det er arbeidsmarkedet som bestemmer hvor lett det er å "få folk i arbeid", "komme seg i arbeid", og NAVs suksess med "attføring".

Virker mest som en vrangforestilling det med at det står på vilja/moralen til folk og/eller hvor godt "systemet" fungerer.

Hvis det er etterspørsel etter en arbeidstaker til en gitt stilling, så vil det komme et tilbud om dette hvis det finnes en slik person - noe det helt åpenbart gjør, i og med at det er så stor ledighet som det er.

Unntaket er vel hvis det er spesiell kompetanse som etterspørres, men da står det på utdannelse og erfaring, ikke rehabilitering og attføring.

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det høres fornuftig ut. Det jeg har hører av sykemeldte i" min verden" oss i er at folk føler de ikke klarer alt de burde klare og at de ikke føler seg bra nok. De leverer ikke prosjekt i tide, og klarer ikke å holde egne løfter. Kanskje de sitter i vanskelige prosjekt og har kunder som krever og klager. De føler gjerne at alle andre er stjerner og kjenner på at egen utilstrekkelighet går utover andre. Det trenger altså ikke være bøse sjefer som stiller urimelige krav, men like gjerne at folk ikke lever opp til egen standard. Det er ikke alltid opplagt hvem som har så lave tanker om seg selv, for de kan virke glade og fornøyde på utsiden.

Dette er ikke uføre, men helt eller delvis langtidssykemeldte. Poenget mitt er at det å være syk ikke er det samme som å ikke få til noe som helst. Dette er folk som har fått til veldig mye. Hvis tempoet vært lavere hadde de kanskje vært "friske".

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen til professoren.

En gang hadde jeg fått en oppgave med en frist som sjefen påstod var viktig å holde. Da jeg oppdaget at omfanget var for stort til at jeg kunne klare fristen sa jeg fra. Noe små endringer i planen ble gjort. Ellers ville ikke/kunne han ikke sette flere på oppgaven eller endre noe. Jeg tvilte på om endringen var nok og jobbet sent ut over mange kvelder for å rekke fristen. Jeg fikk kjeft for at jeg jobbet for lenge ut over kveldene selv om den tiden kunne tas ut i fritid etter fleksitidsordningen. Senere sa jeg fra enda en gang at jeg ikke kunne klare fristen. Da ble han sint og sa: "Sier du det en gang til, drar jeg til deg!"

Klarte ikke å svare noe. Ble veldig redd og nedtrykt. Fikk store problem med å konsentrere meg, satt med et mentalt kaos jeg ikke kunne håndtere. Ble sykemeldt. Da jeg kom tilbake, var sjefen kjempesinna. Jeg fikk jeg kjeft for fraværet, og krav at eventuelle framtidige sykemeldinger kun skulle gjøres av bedriftslege. Dessuten forlangte sjefen å få vite årsak til sykefraværet. Jeg nektet å si årsak til fravær. Senere satte han ut løgner om meg til kollegaer.  

Denne sjefen var første i en rad problem i arbeidslivet. Etter hvert fikk jeg en fysisk kronisk sykdom som kan utløses av stress. Jeg kan ikke bli frisk og må regne med å få betydelig kortere levetid. I tillegg fikk jeg enda en alvorlig fysisk sykdom. Etter lang en periode på attføring som det da het, ble jeg ufør. Min yteevne nå er veldig redusert. Jeg skulle gjerne hatt en jobb som de fleste andre. Nå kjenner jeg meg bare som et null, ubrukelig til noe som helst. Jeg tror ikke jeg er alene om slikt, og skulle ønske historier som min fikk mer oppmerksomhet. Professoren har rett.

Anonymkode: cd18a...bd9