Finne tilbake...

[AnonymBruker]

..er det mulig? Når brudd er fakta, og jeg må flytte? 

Siste året (etter minstemann ble født) har vært tøft. Trodde det kun var jeg som "sleit" (fødselsdepresjon), og jobbet meg gjennom det. Humørsvingninger, og lite (tid) kjærlighet. Krangling om bagateller. Nå dårlig råd. 

Samboer slapp bomba for en måned siden. (Da jeg endelig så en ende på alt, følte livet var helt supert og fikk meg jobb). Han var FERDIG. Klarte ikke mer. Han sa hadde holdt ut og holdt ut, prøvd alt han kunne for at det skulle gå over. Ingen hinting fra hans side (ikke bare noe jeg "ikke har merket" han har innrømmet dette selv). Det er ingenting å hente, alt føles dødt. Han føler vi har vokst fra hverandre. (Han har jobbet mye, jeg har stått uten jobb). 

De første ukene etter han fortalte dette, var han mye irritert og unngikk å være hjemme. Vi har ikke bodd sammen siden da. Bodd annen hver gang i huset "vårt" med barna. 

Begynte med flytting nå i helga. Og vi pratet litt for noen dager siden. Han forteller at hvis noe skal redde dette, er det å gjennomføre flyttinga og starte på nytt etterhvert. Han sier han kun ser meg som venn, og er glad i meg som venn. Men han fortalte også at han følte veldig på dette, og han er usikker om det kanskje er noe i han som faktisk er glad i meg på en annen måte. Men dette kan vel bare være tanken på å bo alene (bodd sammen i 4 år, flytta rett ut fra foreldre og sammen)?? Eller kan det være noe å bygge på?

Han ønsker virkelig at dette skal være løsningen, at vi skal finne tilbake til hverandre. Og han har masse håp. 

Er det noe håp tror dere? Tror dere avstand kan hjelpe? Jeg har også sagt at jeg ikke kommer til å ta kontakt (annet om barna), også får heller han ta kontakt om han ønsker møtes utenom barna. Er dette er grei løsning? 

Noen solskinnshistorier? Andre som har erfaring? Noen gode råd?

Jeg føler så han er min sjelevenn, og "the one". Jeg er ikke redd for å bli alene, jeg klarer meg selv. Men jeg ønsker ikke ett liv uten HAN. Alle planer, drømmer. 

Hvordan kan 2 personer føle så forskjellig??

Anonymkode: fd272...597

[kvinne-1986]

... skulle ønske jeg hadde et svar til deg men det har jeg dessverre ikke. Håper det ordner seg for dere begge <3

[Lillemus]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noe håp tror dere? Tror dere avstand kan hjelpe? Jeg har også sagt at jeg ikke kommer til å ta kontakt (annet om barna), også får heller han ta kontakt om han ønsker møtes utenom barna. Er dette er grei løsning? 

Noen solskinnshistorier? Andre som har erfaring? Noen gode råd?

Jeg føler så han er min sjelevenn, og "the one". Jeg er ikke redd for å bli alene, jeg klarer meg selv. Men jeg ønsker ikke ett liv uten HAN. Alle planer, drømmer. 

Hvordan kan 2 personer føle så forskjellig??

Anonymkode: fd272...597

Det kommer vel an på om han sier det han sier fordi han tror det er det som vil såre deg minst. Eller om han faktisk mener det. Min eks sa til og med at vi kunne godt gå til familieterapi om jeg ville det selv om han alt da var hodestups forelsket i en annen (han innrømte ikke det for meg da, men senere) så det hadde bare vært som å holde meg for narr og gi meg falske forhåpninger.

Jeg tror du gjør klokt i la ham få fred og kun kontakte ham dersom det er noe ang. barna til å begynne med i alle fall, så får han anledning til å savne deg om han kommer til å gjøre det.

Ta vare på deg selv og bruk venner og familie for det de er verdt - snakk med dem, vær sammen med dem og bruk dem som barnevakt om du trenger det. *klem*

[Gjest Gargamel]

Ja, jeg tror to personer kan føle ting helt forskjellig. Det er lett å innbille seg at følelser er gjensidige.

Vanskelig å skjønne at dere har vokst fra hverandre på så kort tid. Det er vel heller situasjonen med barn og trang økonomi som er ny, men hva vet jeg.

Jeg tror ikke det hjelper å bo fra hverandre, men jeg vet om par som har funnet sammen igen. Jeg mener du bør være forberedt på at det faktisk er slutt. Du bør si tydelig at du har følelser fortsatt og vil at dere skal være sammen, men det hjelper nok ikke å mase mye om det. 

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Gargamel skrev:

Ja, jeg tror to personer kan føle ting helt forskjellig. Det er lett å innbille seg at følelser er gjensidige.

Vanskelig å skjønne at dere har vokst fra hverandre på så kort tid. Det er vel heller situasjonen med barn og trang økonomi som er ny, men hva vet jeg.

Jeg tror ikke det hjelper å bo fra hverandre, men jeg vet om par som har funnet sammen igen. Jeg mener du bør være forberedt på at det faktisk er slutt. Du bør si tydelig at du har følelser fortsatt og vil at dere skal være sammen, men det hjelper nok ikke å mase mye om det. 

Det jeg tror og. Barn og økonomi. 

Jeg ville heller ikke flytte, men han klarte ikke bo under samme tak og måtte få avstand. Jeg prøvde foreslå FVK og at vi virkelig skulle prøve alt før brudd. Men han klarte bare ikke, sa han.. så da sitter vi her

Han sier det er helt slutt nå. Men åpen for å prøve om en stund. Han vet tydelig hva jeg mener og ønsker, og har nok mast for mye på han. Men nå er jeg ferdig med å tenke teorier og løsninger..

Anonymkode: fd272...597

[AnonymBruker]

45 minutter siden, Lillemus skrev:

Det kommer vel an på om han sier det han sier fordi han tror det er det som vil såre deg minst. Eller om han faktisk mener det. Min eks sa til og med at vi kunne godt gå til familieterapi om jeg ville det selv om han alt da var hodestups forelsket i en annen (han innrømte ikke det for meg da, men senere) så det hadde bare vært som å holde meg for narr og gi meg falske forhåpninger.

Jeg tror du gjør klokt i la ham få fred og kun kontakte ham dersom det er noe ang. barna til å begynne med i alle fall, så får han anledning til å savne deg om han kommer til å gjøre det.

Ta vare på deg selv og bruk venner og familie for det de er verdt - snakk med dem, vær sammen med dem og bruk dem som barnevakt om du trenger det. *klem*

Han har sagt at han mener det. Etter han sa han var ferdig med å juge om følelsene sine til meg. Så tror han mener det! Han er heller ikke ute etter noen andre, og det tror jeg også på. Tror virkelig han vil det skal fungere, også blir han sur på seg selv for at han ikke klarer det nå.

Anonymkode: fd272...597

[morsan]

Det er vondt å bryte opp og verre når du ikke ønsker dette. 

Jeg tror ikke at avstand hjelper, dessverre. Parterapi kan hjelpe, men bare om viljen er der fra begge to. Selvsagt kan folk finne sammen igjen - det finnes det jo eksempler på. Men jeg tror som Gargamel også skrev at du må forberede deg på at det er slutt. 

Du kan og bør være tydelig på at du ikke ønsker brudd og at du gjerne imøteser at han ombestemmer seg. Men prøv å ikke "gå på gress" om du skjønner. 

Om du ikke får med deg han i terapi kan du også vurdere om du føler behov for hjelp alene - en profesjonell kan være veldig god på å hjelpe deg til å sortere tankene dine og også leve med/godta det du helst ikke vil godta. 

Uansett ønsker jeg deg all mulig lykke til, uansett utfall.