Skal jeg satse på henne?

[toro]

Jeg er en mann på 39 år som har vært sammen med ei dame på 42 i ca. 15 mnd. Alt gikk veldig fort fra starten av. Vi møttes på nettet, pratet litt i tlf., møttes og blei et par etter 3-4 dater. Ingen av oss har barn fra før. Det er ganske lenge siden noen av oss var i noe forhold. Hun sliter med sykdom og er ufør grunnet ME og angst. Jeg er i full jobb og driver gårdsbruk i tillegg. Hun eier et hus kun en halv time fra gården min, og har det siste året bodd delvis hos meg og delvis i huset sitt. Hun sier at hun blir så sliten av å være her hos meg at hun trenger å reise til huset sitt for å slappe av et par dager hver uke. Jeg kjenner at situasjonen gjør meg usikker. Hun var veldig ivrig med å ønske seg barn, og vi sluttet raskt med prevensjon, men hun er ikke gravid enda, nær sagt heldigvis. Hun ønsker seg kanskje 2 barn selv om hun er godt voksen og er syk. Jeg blir mer og mer usikker. Vi hadde det veldig bra det første halvåret men etter at hun sluttet med en antidepressiva på sommeren så synes jeg hun blei mer småhissig, oppfarende og kritisk. Hun vil ikke selge huset sitt men bo delvis der og delvis hos meg fordi hun ønsker tryggheten med å ha sitt eget hus. Hun ønsker veldig at vi skal gifte oss. Jeg holder tilbake. Hun har sagt til meg at hun føler jeg har forandret meg det siste halve året og blitt mer uinteressert i henne. Jeg begynner å lure på om hun er den rette for meg. Og om jeg ønsker å få barn med henne. Siden hun blir så sliten av å være hos meg noen dager i uken, og da trenger ferie etterpå. Hva om vi får barn? Kommer hun til å takle det? Kommer jeg til å takle det? Hun er veldig avhengig av god nattesøvn pga ME og blir veldig nedkjørt viss hun sover lite. Det fører igjen til kommentarer og kort lunte. Hun sier at hun ikke får gjort noe i huset sitt siden hun trenger å bare slappe av når hun er der, og det gjør henne frustrert. En gang hun kom hit sa hun at hun 'ikke syntes det var så greit å reise fra hjemmet sitt', som om at gården min ikke er hjemme for henne da?, hun har mange planer for huset her hos meg, men vil helst bruke penger hjemme hos seg selv, og jeg må betale alt av faste utgifter her. Hun bidrar med litt mat. Er jeg naiv som lar henne få både i pose og sekk, DVs få lov å bo hos seg selv og noe hos meg, og la henne si at hun ønsker barn og ekteskap, men å selge huset sitt vil hun ikke fordi hun vil ha det 'i tilfelle noe skulle skje meg', som hun sier. Spørsmålet er: Kan jeg se for meg en framtid med en syk kvinne som ønsker seg barn og ekteskap men ikke vil bo sammen med meg permanent, som sier at viss vi får barn så kommer hun til og ta barnet med seg til huset sitt alene et par dager i uken og som også har sagt at siden hun tilbringer en del tid hos meg på gården nå, så ser hun for seg at vi skal flytte til huset hennes når vi blir pensjonister.? Noe jeg overhodet ikke vil, jeg elsker hjemstedet mitt og vil ikke flytte noe sted, dette visste hun ifra starten av.  Jeg føler at hun prøver meg litt,  og overkjører meg til tider, hun er veldig flink til å snakke for seg og argumentere mens jeg er av den stillferdige forsiktige typen som kommer på ting jeg burde sagt i etterkant. Vi har hatt noen diskusjoner men ingen krangel enda, men jeg kjenner at situasjonen gjør meg forvirret og ønsker råd. Jeg har tusen ting å gjøre her på gården når jeg har fri, men hun forventer at jeg skal stille opp og hjelpe henne med oppussing av huset hennes. Hun sier at 'vi har jo et hus der også, det må du ikke glemme', men dette er da ikke mitt, og jeg har aldri kjøpt det, det var hennes før hun kom sammen med meg. Er jeg urettferdig som håper på at hun vil selge, evt leie ut huset sitt og bo permanent hos meg viss vi skal være sammen og stifte familie? Jeg kjenner at i det siste så har jeg blitt mer og mer stresset og går rundt med en klump i magen, sliter med nattesøvn pga alle tankene. Jeg er jo glad i henne og vil helst ikke miste henne, men kjenner samtidig at noen brikker må på plass før jeg kan føle meg komfortabel. Vi har slitt med sexen også, og det tror jeg skyldes den usikkerheten som jeg går og bærer på. Hun sier at 'du blir ikke kvitt meg', så hun vil jo være sammen med meg, men det er ikke alltid så lett å forholde seg til en person som ikke er frisk og som gjør meg noe usikker. Hva skal jeg gjøre??

[ISW]

En kvinne som blir så sliten bare av å bo hos deg at hun trenger en timeout flere ganger i uka, er etter mitt syn absolutt ikke i stand til å ha ansvaret for to barn. Med to barn kan hun i praksis si farvel til god nattesøvn i noen år, og du vil altfor lett komme i en situasjon der du får alt ansvaret for barna på toppen av jobb og gårdsdrift. Ikke usannsynlig er det du som pådrar deg utmattelse.

Hennes drømmer synes noe urealistiske. I en alder av 42 år og med ME og depresjoner, virker det uansett noe vanskelig å få to barn. Synes også at veldig mye går på hennes vilkår og om hun egentlig kan gi deg den støtten du trenger i en tøff hverdag er jeg i tvil om.

ME er skummelt. Jeg sier ikke at man ikke skal ha et forhold til noen som har ME, men at du må være veldig bevisst hva du begir deg ut på. Vær klar over at det kan bli enormt med fortvilelse fra dere begge, og ansvar på deg.

[AnonymBruker]

28 minutter siden, toro skrev:

Jeg er en mann på 39 år som har vært sammen med ei dame på 42 i ca. 15 mnd. Alt gikk veldig fort fra starten av. Vi møttes på nettet, pratet litt i tlf., møttes og blei et par etter 3-4 dater. Ingen av oss har barn fra før. Det er ganske lenge siden noen av oss var i noe forhold. Hun sliter med sykdom og er ufør grunnet ME og angst. Jeg er i full jobb og driver gårdsbruk i tillegg. Hun eier et hus kun en halv time fra gården min, og har det siste året bodd delvis hos meg og delvis i huset sitt. Hun sier at hun blir så sliten av å være her hos meg at hun trenger å reise til huset sitt for å slappe av et par dager hver uke. Jeg kjenner at situasjonen gjør meg usikker. Hun var veldig ivrig med å ønske seg barn, og vi sluttet raskt med prevensjon, men hun er ikke gravid enda, nær sagt heldigvis. Hun ønsker seg kanskje 2 barn selv om hun er godt voksen og er syk. Jeg blir mer og mer usikker. Vi hadde det veldig bra det første halvåret men etter at hun sluttet med en antidepressiva på sommeren så synes jeg hun blei mer småhissig, oppfarende og kritisk. Hun vil ikke selge huset sitt men bo delvis der og delvis hos meg fordi hun ønsker tryggheten med å ha sitt eget hus. Hun ønsker veldig at vi skal gifte oss. Jeg holder tilbake. Hun har sagt til meg at hun føler jeg har forandret meg det siste halve året og blitt mer uinteressert i henne. Jeg begynner å lure på om hun er den rette for meg. Og om jeg ønsker å få barn med henne. Siden hun blir så sliten av å være hos meg noen dager i uken, og da trenger ferie etterpå. Hva om vi får barn? Kommer hun til å takle det? Kommer jeg til å takle det? Hun er veldig avhengig av god nattesøvn pga ME og blir veldig nedkjørt viss hun sover lite. Det fører igjen til kommentarer og kort lunte. Hun sier at hun ikke får gjort noe i huset sitt siden hun trenger å bare slappe av når hun er der, og det gjør henne frustrert. En gang hun kom hit sa hun at hun 'ikke syntes det var så greit å reise fra hjemmet sitt', som om at gården min ikke er hjemme for henne da?, hun har mange planer for huset her hos meg, men vil helst bruke penger hjemme hos seg selv, og jeg må betale alt av faste utgifter her. Hun bidrar med litt mat. Er jeg naiv som lar henne få både i pose og sekk, DVs få lov å bo hos seg selv og noe hos meg, og la henne si at hun ønsker barn og ekteskap, men å selge huset sitt vil hun ikke fordi hun vil ha det 'i tilfelle noe skulle skje meg', som hun sier. Spørsmålet er: Kan jeg se for meg en framtid med en syk kvinne som ønsker seg barn og ekteskap men ikke vil bo sammen med meg permanent, som sier at viss vi får barn så kommer hun til og ta barnet med seg til huset sitt alene et par dager i uken og som også har sagt at siden hun tilbringer en del tid hos meg på gården nå, så ser hun for seg at vi skal flytte til huset hennes når vi blir pensjonister.? Noe jeg overhodet ikke vil, jeg elsker hjemstedet mitt og vil ikke flytte noe sted, dette visste hun ifra starten av.  Jeg føler at hun prøver meg litt,  og overkjører meg til tider, hun er veldig flink til å snakke for seg og argumentere mens jeg er av den stillferdige forsiktige typen som kommer på ting jeg burde sagt i etterkant. Vi har hatt noen diskusjoner men ingen krangel enda, men jeg kjenner at situasjonen gjør meg forvirret og ønsker råd. Jeg har tusen ting å gjøre her på gården når jeg har fri, men hun forventer at jeg skal stille opp og hjelpe henne med oppussing av huset hennes. Hun sier at 'vi har jo et hus der også, det må du ikke glemme', men dette er da ikke mitt, og jeg har aldri kjøpt det, det var hennes før hun kom sammen med meg. Er jeg urettferdig som håper på at hun vil selge, evt leie ut huset sitt og bo permanent hos meg viss vi skal være sammen og stifte familie? Jeg kjenner at i det siste så har jeg blitt mer og mer stresset og går rundt med en klump i magen, sliter med nattesøvn pga alle tankene. Jeg er jo glad i henne og vil helst ikke miste henne, men kjenner samtidig at noen brikker må på plass før jeg kan føle meg komfortabel. Vi har slitt med sexen også, og det tror jeg skyldes den usikkerheten som jeg går og bærer på. Hun sier at 'du blir ikke kvitt meg', så hun vil jo være sammen med meg, men det er ikke alltid så lett å forholde seg til en person som ikke er frisk og som gjør meg noe usikker. Hva skal jeg gjøre??

Hvordan skal hun orke ta seg av to barn? Nei, dette går ikke.

Anonymkode: be1b2...331

[toro]

Tusen takk for fint svar.

Ja det er det jeg er redd for, at jeg kommer til å ende opp med utmattelse eller det som verre er, viss vi får barn. Så lenge det er bare oss to så går det kanskje bra, men hun håper jo på å få tvillinger sier hun, så jeg er litt skremt over det. Hennes far og min mor har tvillingsøsken, så det øker visstnok sjansen for vår del..

Hun hjelper meg med noe av gårdsarbeidet når hun er her, og viser interesse og er blitt veldig glad i dyra men hun kan ikke ta hovedansvaret. Hvem skal ta hovedansvaret viss vi får barn? Jeg er redd at det kommer til å bli for mye for meg. Jeg kjenner meg stresset allerede nå. Vi hadde besøk av min søster med mann og liten gutt nå nylig, da blei hun sliten av det, et besøk på en god time.

Jeg er sliten til tider og har ikke så mye overskudd, mens hun går jo bare hjemme om dagene og har all verdens tid. Hun er ikke så veldig hardt angrepet av ME, men det er såpass at hun må helst sove 8 timer per natt, og ha det rolig i huset med lite lyd, så Tv og radio er nesten aldri på her lenger, hun liker ikke bilvegen som passerer rett forbi gården her heller. Hun sier at hun har høysensitiv personlighet.

  

[Lillemus]

33 minutter siden, toro skrev:

Jeg er sliten til tider og har ikke så mye overskudd, mens hun går jo bare hjemme om dagene og har all verdens tid. Hun er ikke så veldig hardt angrepet av ME, men det er såpass at hun må helst sove 8 timer per natt, og ha det rolig i huset med lite lyd, så Tv og radio er nesten aldri på her lenger, hun liker ikke bilvegen som passerer rett forbi gården her heller. Hun sier at hun har høysensitiv personlighet.

Denne dama har ingen forståelse av at det å få barn ikke er mulig å kombinere med hennes lidelser, ønsker og krav. Jeg hadde i alle fall IKKE fått barn med henne eller giftet meg med henne på de premisser hun setter. No way.

Jeg ville nok sagt at enten får dere fortsette å ha et slikt forhold som dere har i dag, som særboere (jeg er selv særboer på 12. året) eller så får det bli slutt. Barn og bryllup hadde ikke vært aktuelt for meg i en slik situasjon. 

[morsan]

Du høres iallfall ikke ut som en som ønsker deg en sånn fremtid som det du nå antar hun vil kunne føre med seg. Det burde vel være et klart nok tegn i seg selv på at dette ikke er noe for deg. Men når du putter tingene på vektskåla, de negative som du har fortalt om her, og de positive - som jeg antar også er der, så er det jo selvsagt bare du som kan avgjøre hvor mye vekt du skal legge på hvert moment. Men klump i magen, dårlig nattesøvn etc som du skriver om er jo ikke gode tegn!

Jeg synes jo ikke hun på bakgrunn av det du skriver fremstår som ei som har eller kommer til å ha krefter til å klare et gårdsliv, og ihvertfall ikke med barn. Jeg skjønner at du er skeptisk. Men ettersom jeg jo ikke kjenner dere, vil jeg heller snakke mer generelt om temaet og om hva jeg selv legger vekt på i et forhold. Forhåpentligvis kan det være til nytte.

For meg ville det vært negativt om kjæresten min ikke hadde noe ønske (eller gjennomføringsvilje) til at vi skal bo sammen på sikt. At man trenger litt tid til å områ seg mtp praktiske forhold rundt dette er selvsagt OK, og i særdeleshet hvis en eller begge har barn, men jeg hadde ikke ønsket en som helst ville være særbo.

Når man skal flytte sammen må man jo bestemme seg for om man skal bo sammen i hennes eller hans bolig, eller selge begge og kjøpe nytt. Problemet med dere er jo at det ikke fremstår som noe reelt alternativ å bo sammen i hennes eller skaffe ny bolig. Jeg kan skjønne det kan være et problem for henne at hun ikke har noe reelt valg mht bosted om hun vil bo sammen med deg. Der må hun ta noen runder med seg selv for å finne ut hva hun ønsker. Men det kan hende at signaler fra deg også er av betydning. En venninne var særbo lenge fordi de begge hadde barn som gikk på skoler langt fra hverandre. Men hun følte også en forventning fra han om at hans bolig var det eneste aktuelle stedet å bo for dem (bl.a. familiær tilknytning). Hun sa at den dagen han omsider var klar og tydelig på at han kunne selge huset for at de skulle finne et nytt sammen var hun klar for å flytte inn hos han - hun trengte dette tegnet på at hun var viktigere enn hans bolig. Jeg skjønner at det er enda vanskeligere å gjøre noe slikt med en gård - det er jo levebrødet ditt også. En som innlater seg på en gårdbruker bør dessuten være klar over at det ofte er et fait accompli at det er der man skal bo (og det ville ærlig talt ha vært noe som hadde avskrekket meg fra å date en gårdbruker!).

Men hvis man først bestemmer seg for å flytte sammen i den enes bolig må man jo avgjøre hva som skal skje med den andre boligen. Jeg kan forstå ønsket hennes om å beholde boligen som en investering, men da bør den leies ut. Og iallfall ikke brukes som "furtebolig" når man trenger pause fra ekteskapet!

Så vil jeg si noe om dette at man blir sliten av å "bo to steder": Jeg synes jo hun virker i overkant sliten, men jeg kan jo til en viss grad iallfall relatere meg til at det er slitsomt med to bosteder. Kjæresten min og jeg har det sånn, men vi har (store) barn som bor hjemme hos hver av oss. Vi sier ofte at vi "bor to steder", men i realiteten gjør vi jo ikke det - man bor mest ett sted, og besøker det andre stedet. For oss begge gjelder det at det ene stedet har vi de fleste tingene våre og klærne våre, og mest ting å gripe fatt i og som man føler mer ansvar for enn den som "besøker". Jeg føler meg veldig hjemme hos han og trives veldig bra der, men ulempen med å være der er jo at jeg ikke er hjemme hos meg selv og får gjort mine "husting". Vi gjør mye av de mer hverdagslige arbeidsoppgavene i hverandres boliger sammen når vi er der, men det er jo ikke slik at vi er eller føler oss på lik linje mht ansvar og interesse for mer "ekstraordinære" oppgaver. Det vil vi nok ikke være før vi bor sammen fullt og helt. Det er også ting man ønsker å gjøre i boligen sin som ikke er "oppgaver", men ting mn gjør bare fordi det er der man har de fleste sakene sine. Jeg synes også at den tid og de krefter som går med på "å bo to steder" til en viss grad går utover kontakt med venner. Det er mye å holde to boliger i orden og jeg innrømmer glatt at jeg i perioder blir sliten av at jeg ikke er nok hjemme hos meg selv, selv om jeg har det supert når jeg er hos han. Samtidig så savner jeg han veldig når han ikke er hos meg, og det føles naturstridig at vi ikke våkner opp sammen. Men dette er bare mdilertidig, og det kunne ikke falle meg inn å tenke at jeg ville beholdt en bolig som bare var min for å kunne hvile ut i. Tvert i mot tenker jeg (skjønner jeg) at det som kan gjøre meg sliten nå ikke vil være der når vi har en felles bolig.

[AnonymBruker]

ME er ikke nødvendigvis en varig diagnose, så om hun blir bedre kan jo muligheten for barn være der. Pr dags dato virker det ikke overkommelig.

Anonymkode: f70c4...4c7

[AnonymBruker]

51 minutter siden, toro skrev:

Tusen takk for fint svar.

Ja det er det jeg er redd for, at jeg kommer til å ende opp med utmattelse eller det som verre er, viss vi får barn. Så lenge det er bare oss to så går det kanskje bra, men hun håper jo på å få tvillinger sier hun, så jeg er litt skremt over det. Hennes far og min mor har tvillingsøsken, så det øker visstnok sjansen for vår del..

Hun hjelper meg med noe av gårdsarbeidet når hun er her, og viser interesse og er blitt veldig glad i dyra men hun kan ikke ta hovedansvaret. Hvem skal ta hovedansvaret viss vi får barn? Jeg er redd at det kommer til å bli for mye for meg. Jeg kjenner meg stresset allerede nå. Vi hadde besøk av min søster med mann og liten gutt nå nylig, da blei hun sliten av det, et besøk på en god time.

Jeg er sliten til tider og har ikke så mye overskudd, mens hun går jo bare hjemme om dagene og har all verdens tid. Hun er ikke så veldig hardt angrepet av ME, men det er såpass at hun må helst sove 8 timer per natt, og ha det rolig i huset med lite lyd, så Tv og radio er nesten aldri på her lenger, hun liker ikke bilvegen som passerer rett forbi gården her heller. Hun sier at hun har høysensitiv personlighet.

  

Bare en kommentar til barneønsket. Først - det er bare toeggede tvillinger som er arvelig. Det andre - den arvelige faktoren går ut på at kvinnen slipper to egg i stedet for ett. Det er altså hun som må ha toeggede tvillinger i familien for at sannsynligheten for tvillinger skal øke, og genmaterialet kommer i så fall fra hennes mor. At du har tvillinger i familien er ikke relevant. Det er heller ikke relevant at hennes far har tvillingsøsken, all den tid menn ikke bærer gener for å "slippe flere egg" under eggløsning.

Det som derimot er relevant, er hennes alder. Det er større sannsynlighet for å slippe flere egg ved høy alder, normalt slipper man bare ett egg per eggløsning.

MEN alderen er jo også relevant på flere måter. Fruktbarheten er på topp når man er 20 år, ved 42 års alder er den bare på 10%. Det vil si at sannsynligheten for å bli gravid og føde et barn per syklus (med sex til riktig tid...) faller fra 35% til bare 5%. Og blir man gravid, så er det også økt sannsynlighet for kromosomfeil pga. dårligere eggkvalitet (som synker med årene). 

Her er mine tanker:
- Det er krevende å ha små barn. Hun kan ikke belage seg på å få sove om nettene, eller å ha mye alenetid. Det forutsetter i så fall at du blir "alenepappa" store deler av tiden, jeg vet ikke hva du tenker om det. Selv har jeg bare et barn, og det er vi to om - og selv jeg som er frisk synes det kan være svært slitsomt til tider (egentlig ofte).
- Ettersom hun har sykdom(mer) som gjør at hun er mye sliten, så vil hun ikke få de rammebetingelsene hun trenger om hun får barn. Hun trenger tydeligvis en del tid for seg selv, og det kan man ikke regne med å få når man har barn.
- Hvis hun på disse alenedagene ikke engang har overskudd til å rydde i hjemmet sitt, så kommer hun ikke til å orke å ha ansvaret for et barn de dagene hun er alene hjemme. Jeg skjønner ikke helt tankegangen hennes.
- Skal dere ha barn sammen, så kommer du til å måtte ta mye mer ansvar enn det hun beskriver for deg nå. Jeg tenker at hun kommer til å trenge flere alenedager enn det hun har nå, for hun kommer til å bli sliten av lite søvn og et annet menneske som krever hennes fulle oppmerksomhet døgnet rundt, for det krever virkelig en baby/små barn.
- Dere bør optimalt sett bo samme sted om dere får barn sammen...
- Hun tåler ikke støy og bråk? Vel, greit... men det må hun i så fall tåle over en periode på flere år. Vil kroppen hennes tåle det?

Jeg hadde ikke valgt å få barn i deres situasjon. Hvis du ønsker deg barn, så burde du finne deg en annen dame. Vil du ha denne damen, så tenker jeg at dere trolig vil ha det best uten barn inni bildet.

Anonymkode: 67276...c73

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

ME er ikke nødvendigvis en varig diagnose, så om hun blir bedre kan jo muligheten for barn være der. Pr dags dato virker det ikke overkommelig.

Anonymkode: f70c4...4c7

Men hun er jo 42 år gammel, de kan ikke vente med å få barn. Gjennomsnittsalderen for infertilitet er 41 år, selv om noen blir gravide i høyere alder. I så fall må de vurdere adopsjon eller eggdonasjon, det siste blir trolig lovlig her i Norge om ikke lenge. Så da vinner de kanskje noen år.

Anonymkode: 67276...c73

[morsan]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er heller ikke relevant at hennes far har tvillingsøsken, all den tid menn ikke bærer gener for å "slippe flere egg" under eggløsning.

Anonymkode: 67276...c73

Hvordan kan du være sikker på det? Faren hennes kan naturlig nok ikke ha evnen til dobbelteggløsning, men han kan vel være bærer av gener for dette som han sender videre til sin datter? 

Bortsett fra det er jeg helt enig med deg mht at tvillinger på hans side ikke er relevant. Og også ellers hadde du et godt innlegg. 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, morsan skrev:

Hvordan kan du være sikker på det? Faren hennes kan naturlig nok ikke ha evnen til dobbelteggløsning, men han kan vel være bærer av gener for dette som han sender videre til sin datter? 

Bortsett fra det er jeg helt enig med deg mht at tvillinger på hans side ikke er relevant. Og også ellers hadde du et godt innlegg. 

Ja, du har rett, leste mer om det nå. Mente å ha hørt at det kun ble nedarvet fra mor, men faren kan visst også være bærer av genet, og sende det videre til eventuelle døtre.

Anonymkode: 67276...c73

[laban]

Dere er på et tidlig stadium i forholdet, hun blir likevel så sliten av å være hos deg at hun må ha alenetid hos seg selv flere dager i uka, selv om hun vel har en god del egentid mens du er på jobb.

Hun har lav terskel for støy og trenger mye søvn. 

Jeg synes noe av det siste dere har behov for i denne settingen, er et nyfødt tvillingpar. Én baby / ettåring er en påkjenning selv for et forhold der begge er friske og helst vil være sammen med hverandre og barnet så mye som mulig (og ikke driver en gård på fritiden).

Du har veldig mange fornuftige betenkeligheter, men du må ta dem opp med henne. Det er ikke slemt eller hensynsløst å snakke om praktiske og økonomiske tema i et forhold, tvert i mot. Dere har såpass ulike forventninger at det blir helt feil å tro at det skal gå seg til av seg selv.

Hvis hun blir gravid, er dere bundet til hverandre på et vis for mange år framover. Jeg hadde ikke giftet meg eller fått barn med noen som hadde såpass mange ønsker som gikk på tvers av mine. Ikke la deg manipulere inn i noe som både er urealistisk og som du egentlig ikke vil. Dere må få kortene på bordet før det er for sent.

[toro]

Jeg sier tusen takk for massevis av gode innspill, tips og råd!

Det er veldig nyttig for meg å få input fra dere kvinner som vet hva det vil si å ha små barn. Selv så er jeg ikke vant med små barn. Min søster har en gutt på snart 1,5 år, ellers så har noen venner barn, men jeg har ikke satt meg så veldig inn i hva det innebærer i hverdagen. Jeg tenker at viss vi var 10 år yngre så hadde ting vært annerledes, men nå så føler jeg at vi har alderen mot oss. Det er skummelt nok for meg å tenke at jeg kan bli sittende med mye av arbeidet og omsorgen for barnet/barna. Jeg er selvsagt innstilt på at det er begges ansvar, men når hun er syk så tenker jeg at det kan bli vel mye på meg. Så jeg føler for å ta imot rådet om å si ifra at jeg ikke ønsker barn slik situasjonen er nå. For ca. 1 år siden så hadde vi et ganske ferskt forhold og jeg var litt blind og tenkte at ting ordner seg nok, og hvorfor skal ikke vi klare det når andre klarer det? Men jeg ser hvor sliten min søster og hennes mann er til tider, med sin lille gutt selv om de har bare en leilighet og jobber utenom, ikke noe gård og husdyr som må stelles slik som jeg har.

Det var vondt for meg å høre at hun blir så sliten av å være hos meg at hun trenger en timeout hver uke i huset sitt der hun bare kan slappe av for seg selv. Jeg presser henne ikke til noen verdens ting når hun er her. Hun ønsker å dilte etter meg når jeg jobber og vil helst være sammen med meg i sofakroken slik at jeg må utsette gårdsarbeidet. Noe som igjen fører til stress for det som jeg ikke rekker over. Hun er flink med en del huslige ting, baker brød og kaker, har middagen klar når jeg kommer hjem fra jobb. Det setter jeg pris på og det har jeg sagt.

Jeg tenker ofte på hvordan ser fremtiden vår ut. Siden hun har sagt tydelig ifra at hun trenger denne timeouten og vil beholde huset sitt. Det er en hage der som må stelles, hvem skal ta seg av å slå gresset og male huset der tror dere? Jeg har mer en nok av bygninger på gården som må vedlikeholdes og har ikke kapasitet til å ta på meg mer vedlikehold. Det tror jeg ikke hun forstår. Og ikke har jeg interesse av det heller, jeg har sagt at jeg ikke ønsker et slikt liv. Den lille fritiden jeg har igjen etter at jobb og gårdsplikter er uført ønsker jeg å bruke på å være ute i naturen og drive med friluftsliv, gjerne sammen med henne.

Hun sier opptil flere ganger at hun tror forholdet vårt har godt av at vi er litt borte fra hverandre. Det er mulig, men jeg tror at de føringer som hun legger opp til, skader forholdet. Jeg har full forståelse av at det ikke er så lett å være ME-syk, og samtidig slite litt med angst, hun har fibromyalgi også, men jeg har ikke hørt om noen som er gift og ikke har samme adresse, og som ønsker seg barn, men ikke orker å bo i samme huset som mannen sin en hel uke.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men hun er jo 42 år gammel, de kan ikke vente med å få barn. Gjennomsnittsalderen for infertilitet er 41 år, selv om noen blir gravide i høyere alder. I så fall må de vurdere adopsjon eller eggdonasjon, det siste blir trolig lovlig her i Norge om ikke lenge. Så da vinner de kanskje noen år.

Anonymkode: 67276...c73

Fullt klar over det, men kan ikke tenke så egoistisk heller. Finnes flete måter, surrogati, adopsjon, fosterbarn, eggdonasjon i utlandet. Kan ikke velge å bli gravide kun fordi tiden løper ut!

Anonymkode: f70c4...4c7

[toro]

Vi pratet litt sammen i går kveld.  Hun står fortsatt ved at hun trenger å være alene noen dager i uka og at hun har slått røtter der huset hennes står. Hun føler seg ikke hjemme hos meg og ramser opp ulike ting som plager henne der: mindre sol og lys,  trafikkert veg like ved som hun hater, hun hadde aldri valgt stedet viss hun skulle kjøpe noe,  hun liker ikke naboene etc.  Det er fortvilende for meg å høre dette samtidig som hun sier at hun vil ha meg.  Hun sier at viss vi får barn så vil hun ta dem med til sitt hjem og la meg være alene hjemme.  Jeg føler meg fortsatt stressa av hele situasjonen.  Har ikke tatt opp med henne enda det med å få barn eller ikke.  Er redd for hvordan jeg skal si det.  Hun vil være sammen med meg resten av livet sier hun. Lurer på om jeg skal ringe fastlegen min over helgen og be om en time,  ta kanskje utskrift av det jeg har skrevet ned og vise han.  Trenger noen å prate med som kan hjelpe meg å få ting på plass.  Åpnet meg for foreldrene mine her om dagen og de blei overrasket.  Har snakket med arbeidskamerater også.  Det gjør godt.  Fortsatt veldig forvirret og usikker. 

[AnonymBruker]

Dette er ikke lett for deg. Jeg tenker litt på henne også at det kanskje ikke er så lett for henne heller?. 
Der er mye vanskeligere å omstille hele livet sitt når man er godt voksen. Kvinner er ofte mer knyttet til hjemmet sitt og sårbar for hvor de bor. Spesielt hvis hun ikke er i arbeid. Kjenner noen som er litt i samme situasjon. Der var det frem og tilbake noen år før de valgte å satse 100% på forholdet. 
Problemet her er at dere har litt tiden i mot dere. 
Jeg har flere venninner som har funnet kjærligheten i godt voksen alder og dette med barn blir et spørsmål. Det blir et veldig fokus på dette fordi kvinnene nå har sin siste sjanse til å få barn. Noe som for de fleste kvinner er et sterkt ønske. Et slikt ønske er så sterkt at fornuften ikke hjelper. For noen har det å få barn i en slik alder blitt en stor utfordring og for andre har det forandret livet til noe bedre. Det har gitt livet en ny mening og man glemmer seg selv og sine egne grublerier... 
Spørsmålet er : elsker du henne eller er du redd for å bli alene ?. Hva er du villig til å ofre for henne?. Er det viktig for deg å få barn? ( det er mye arbeid men utrolig mye glede også med barn ). Hvordan er det sosiale nettverket rundt dere. Er det andre som kan være med å avlaste ? 
Er hun villig til å være med å snakke med en terapeut? . 
En ting jeg  reagerer på er at hun vil ta evt barn til sitt bosted ????. Hvis dere skal ha barn sammen er det rart i utgangspunktet å tenke på å bo separat . Det er mye som " skurrer" her. Føler hun manipulerer deg. 
Jeg forstår godt at du er forvirret. Søk hjelp og råd. 

 

Anonymkode: 14220...320