Hva kalles dette?

[AnonymBruker]

Etter 1,5 år med intensiv terapi har vi funnet ut at personligheten min består av to deler: en voksen hverdags-del og en liten hjelpesløs-del.  

Den voksne hverdagsdelen prøver å glemme det som har skjedd og fungere i hverdagen. Går vanligvis på jobb (er sykemeldt nå), studerer, lager mat, tar vare på hund og hjem. Den lille, hjelpesløse delen bærer traumene og representerer det sviktede, forlatte lille barnet som aldri fikk kjærlighet, trøst og omsorg.  

De fleste som kjenner meg har kun møtt den voksne hverdagsdelen, og det er også denne delen de fleste "hjelpere" møter... Bortsett fra psykologen. Hun ble også kjent med den voksne hverdagsdelen først, men etterhvert fikk hun bli kjent med den lille delen av meg, som så sårt trenger kjærlighet, trøst og omsorg. Hun er omsorgsfull, forståelsesfull og varm. Jeg skulle ønske at hun var mammaen min. 

I situasjoner hvor samspillet mellom meg og psykologen observeres av mennesker som kun kjenner hverdags-delen blir dette påpekt. I samspill med andre mennesker skjer skiftet mellom disse delene oftest i sammenhenger hvor jeg opplever avvisning. Jeg tror ikke at jeg har kontroll over disse "skiftene", og jeg vet ikke heller om jeg er i stand til å registrere at det skjer eller når det skjer. 

Hva kalles dette? Er det dette som kalles dissosiasjon? Eller er jeg gal? Jeg er forøvrig diagnostisert med kompleks PTSD etter volds- og relasjonstraumer. 

Anonymkode: be642...39f

[AnonymBruker]

Hva skjer under skiftene? Jeg spør av nyskjerrighet fordi jeg selv har lignende problematikk.  Og nei, du er ikke gal. Du gjorde det du kunne for å beskytte deg som liten og forsvarsløs. 

Anonymkode: 1ecdc...fed

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva skjer under skiftene? Jeg spør av nyskjerrighet fordi jeg selv har lignende problematikk.  Og nei, du er ikke gal. Du gjorde det du kunne for å beskytte deg som liten og forsvarsløs. 

Anonymkode: 1ecdc...fed

Takk. Både vondt og "godt" å høre at det finnes andre som også har det sånn. Går du i behandling selv? 

Jeg prater ofte med en barnsligere stemme. Har behov for å gjemme meg i/bak noe, og i terapirommet blir det ofte bak stolen til psykologen. Blir livredd og tror at alle er sinte på meg. Jeg spenner alle muskler i kroppen, skjelver og gråter utrøstelig. Dersom jeg blir i denne "delen" gjennom flere dager er jeg ikke i stand til å ta vare på meg selv, og kan gå lenge uten både mat og søvn. 

Anonymkode: be642...39f

[AnonymBruker]

Jeg går i behandling, men ting tar tid. Jeg opplever det svært vanskelig å åpne opp. Kontrollen er så sterk. Det har tatt meg lang tid å bare ta innover meg hvor dype og alvorlige spor relasjonstraumene har satt, og i hvor stor grad det har preget mitt liv. Jeg trodde jeg hadde klart meg greit, helt til kroppen sa stopp for rundt fem år siden. Jeg har ikke slike tydelige skifter som du beskriver, men er veldig fastlåst følesesmessig og mentalt. Kjenner meg veldig igjen i denne beskrivelsen, hentet fra hjelptilhjelp.no. 

Tre deler av personligheten i indre konflikt

I møte med langvarige traumer, overgrep eller omsorgssvikt kan personen utvikle en dyp splittelse mellom ulike fragmenter eller deler av personligheten. I stortingsmeldingen NOU 2012(5): Bedre beskyttelse av barns utvikling er det trukket fram at det traumatiserte barnet kan ha en oppsplitting av personligheten i følgende deler:

Den tilsynelatende velfungerende delen som ignorerer det som har skjedd
Et barn som opplever mishandling, familievold, seksuelt misbruk osv., vil samtidig ha et sterkt behov for å være et vanlig barn. Et barn som kan være med venner, leke, gå på skole osv. For å klare dette, er det vanlig at det på et vis later som om alt det vonde egentlig ikke skjer. Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg det som skjer eller har skjedd. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.

Det sårbare «barnet»
Når personen prøver å skyve de vonde opplevelsene bort, vil barnet som bærer de vonde minnene om hendelsene, eksistere som en «barnedel» i den voksne. Denne barnedelen er ikke følelsesmessig avflatet, men bærer derimot på masse smerte og følelser, som redsel, skam og selvforakt, og har et ønske og mål om å bli ivaretatt og beskyttet av en trygg voksen. Denne trygge voksne var imidlertid kanskje ikke der da personen var barn, og heller ikke som en del av den voksne kroppen opplever den trøst, da den tilsynelatende velfungerende delen ikke evner å ta inn over seg det som har skjedd, og avviser derfor det indre barnet. Barnedelen føler seg derved alene og avvist, og bærer ofte også på mye tristhet og ensomhet.

Den kontrollerende delen
Det å føle seg som et hjelpeløst offer oppleves ikke å være en god posisjon å være i, spesielt ikke når det ikke er trøst å få. Det som lett oppstår da, er at en del av barnet identifiserer seg med overgriper, og blir en «sterk» kontrollerende del. Målet til denne delen er å klare seg selv, være selvstendig, ikke være avhengig av andre og ikke vise at en har behov, noe som en ser på som et tegn på svakhet og også en risiko for å oppleve nye avvisninger. Denne delen hater derved den sårbare delen, og kontrollerer den ved å hindre at den kommer frem, samt ved å trakassere den. Kommer den frem kan lett den kontrollerende delen reagere med straffeaksjoner som selvskading. 

Altså vil den oppsplittede, dissosiative personligheten være i en mer eller mindre skjult kamp imot seg selv. Personen vil på denne måten oppleve å ha ulike viljer inni seg som er i dyp konflikt, og som kan veksle mellom å komme frem. Mønsteret kan lett føre til et indre liv som er i sterk disharmoni, og medfører sterkt funksjonstap. Disse mekanismene kan høres merkelige ut, men når en snakker med kronisk traumatiserte mennesker er dette et mønster som er helt karakteristisk. 

Personlighetsforstyrrelser, selvbilde- og selvskadingsproblematikk kan være de umiddelbare symptomene - som både kan bidra til å tilsløre og å avsløre det dype dramaet som utspiller seg i personens psyke - og som i realiteten handler om at man prøver å finne en måte å overleve.

Anonymkode: 1ecdc...fed

[AnonymBruker]

Splittet personlighet

Anonymkode: 02c2e...b5c

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg går i behandling, men ting tar tid. Jeg opplever det svært vanskelig å åpne opp. Kontrollen er så sterk. Det har tatt meg lang tid å bare ta innover meg hvor dype og alvorlige spor relasjonstraumene har satt, og i hvor stor grad det har preget mitt liv. Jeg trodde jeg hadde klart meg greit, helt til kroppen sa stopp for rundt fem år siden. Jeg har ikke slike tydelige skifter som du beskriver, men er veldig fastlåst følesesmessig og mentalt. Kjenner meg veldig igjen i denne beskrivelsen, hentet fra hjelptilhjelp.no. 

Tre deler av personligheten i indre konflikt

I møte med langvarige traumer, overgrep eller omsorgssvikt kan personen utvikle en dyp splittelse mellom ulike fragmenter eller deler av personligheten. I stortingsmeldingen NOU 2012(5): Bedre beskyttelse av barns utvikling er det trukket fram at det traumatiserte barnet kan ha en oppsplitting av personligheten i følgende deler:

Den tilsynelatende velfungerende delen som ignorerer det som har skjedd
Et barn som opplever mishandling, familievold, seksuelt misbruk osv., vil samtidig ha et sterkt behov for å være et vanlig barn. Et barn som kan være med venner, leke, gå på skole osv. For å klare dette, er det vanlig at det på et vis later som om alt det vonde egentlig ikke skjer. Denne delen later på et vis som om alt er greit, bagatelliserer og uvirkeliggjør hendelsene, for å kunne klare det daglige livet og slippe å ta inn over seg det som skjer eller har skjedd. For å kunne klare dette må den også skyve vekk mye følelser, spesielt negative følelser, og kan derfor oppleve å være nokså følelsesmessig avflatet, og også å være redd for følelser.

Det sårbare «barnet»
Når personen prøver å skyve de vonde opplevelsene bort, vil barnet som bærer de vonde minnene om hendelsene, eksistere som en «barnedel» i den voksne. Denne barnedelen er ikke følelsesmessig avflatet, men bærer derimot på masse smerte og følelser, som redsel, skam og selvforakt, og har et ønske og mål om å bli ivaretatt og beskyttet av en trygg voksen. Denne trygge voksne var imidlertid kanskje ikke der da personen var barn, og heller ikke som en del av den voksne kroppen opplever den trøst, da den tilsynelatende velfungerende delen ikke evner å ta inn over seg det som har skjedd, og avviser derfor det indre barnet. Barnedelen føler seg derved alene og avvist, og bærer ofte også på mye tristhet og ensomhet.

Den kontrollerende delen
Det å føle seg som et hjelpeløst offer oppleves ikke å være en god posisjon å være i, spesielt ikke når det ikke er trøst å få. Det som lett oppstår da, er at en del av barnet identifiserer seg med overgriper, og blir en «sterk» kontrollerende del. Målet til denne delen er å klare seg selv, være selvstendig, ikke være avhengig av andre og ikke vise at en har behov, noe som en ser på som et tegn på svakhet og også en risiko for å oppleve nye avvisninger. Denne delen hater derved den sårbare delen, og kontrollerer den ved å hindre at den kommer frem, samt ved å trakassere den. Kommer den frem kan lett den kontrollerende delen reagere med straffeaksjoner som selvskading. 

Altså vil den oppsplittede, dissosiative personligheten være i en mer eller mindre skjult kamp imot seg selv. Personen vil på denne måten oppleve å ha ulike viljer inni seg som er i dyp konflikt, og som kan veksle mellom å komme frem. Mønsteret kan lett føre til et indre liv som er i sterk disharmoni, og medfører sterkt funksjonstap. Disse mekanismene kan høres merkelige ut, men når en snakker med kronisk traumatiserte mennesker er dette et mønster som er helt karakteristisk. 

Personlighetsforstyrrelser, selvbilde- og selvskadingsproblematikk kan være de umiddelbare symptomene - som både kan bidra til å tilsløre og å avsløre det dype dramaet som utspiller seg i personens psyke - og som i realiteten handler om at man prøver å finne en måte å overleve.

Anonymkode: 1ecdc...fed

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg trodde også at jeg hadde klart meg greit, til min kropp sa stopp for snart 7 år siden. Jeg hadde enorme problemer med å fullføre ungdomsskolen og videregående, men jeg trodde det handlet om at jeg var dum. Nå er både jobb og studier er satt på vent. Hvordan fungerer du ellers i hverdagen? 

Det å skulle gi et annet menneske så mye tillit har vært svært skremmende for meg, og det tok også meg svært lang tid å åpne opp. Vi løste det ved å møtes hyppigere og ha hyppige samtaler på telefon. Vi møttes på det meste fem ganger i uken. Hadde vi møttes kun en gang i uken tror jeg at jeg fremdeles hadde vært helt låst. Hvor ofte har du tilbud om samtaler? 

Anonymkode: be642...39f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg trodde også at jeg hadde klart meg greit, til min kropp sa stopp for snart 7 år siden. Jeg hadde enorme problemer med å fullføre ungdomsskolen og videregående, men jeg trodde det handlet om at jeg var dum. Nå er både jobb og studier er satt på vent. Hvordan fungerer du ellers i hverdagen? 

Det å skulle gi et annet menneske så mye tillit har vært svært skremmende for meg, og det tok også meg svært lang tid å åpne opp. Vi løste det ved å møtes hyppigere og ha hyppige samtaler på telefon. Vi møttes på det meste fem ganger i uken. Hadde vi møttes kun en gang i uken tror jeg at jeg fremdeles hadde vært helt låst. Hvor ofte har du tilbud om samtaler? 

Anonymkode: be642...39f

Det generelle funksjonsnivået har vært lavt + moderate depressive symptomer, muskelspenninger/smerter, migrene. Jeg har presset meg til å utføre noe husarbeid, sosialt samvær, spaserturer og andre fritidsaktiviteter i tillegg til å forsøke å være tilstede for mann og barn (i slutten av tenårene), men siden begynnelsen av januar har jeg knapt gjort noe. Er totalt utmattet, men setter i hvertfall grensene der de må være, i stedet for å presse meg, i en total mangel på egenomsorg, i et forsøk på å ha en slags kontroll. 
 
Jeg har nylig gått fra én til to samtaler i uken, og håper og tror det vil gi en god effekt. Men ja... skremmende og vanskelig å åpne opp. 

Anonymkode: 1ecdc...fed

[AnonymBruker]

Hvordan kunne psykologen " finne" denne lille jenten.?

Min fasade og det at jeg utad er så oppegående gjorde at psykologen ikke så MEG. Jeg prøvde men vi trefftes så sjelden at jeg aldri ble trygg nok... Derfor møtte jeg mer " skjerp deg" enn omsorg. Derfor ble det å gå i terapi direkte traumatisk .... 

Vet ikke helt hva det kalles. Men det har vell med at man stopper opp på stadier som var traumatiske, der man fortrengte noe eller stadier der man ikke fikk den omsorgen og bekreftelsen man trengte for å vokse og modnes normalt ..? 

Så bra at du har funnet god hjelp i en psykolog .. 

Anonymkode: 51429...d90

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det generelle funksjonsnivået har vært lavt + moderate depressive symptomer, muskelspenninger/smerter, migrene. Jeg har presset meg til å utføre noe husarbeid, sosialt samvær, spaserturer og andre fritidsaktiviteter i tillegg til å forsøke å være tilstede for mann og barn (i slutten av tenårene), men siden begynnelsen av januar har jeg knapt gjort noe. Er totalt utmattet, men setter i hvertfall grensene der de må være, i stedet for å presse meg, i en total mangel på egenomsorg, i et forsøk på å ha en slags kontroll. 
 
Jeg har nylig gått fra én til to samtaler i uken, og håper og tror det vil gi en god effekt. Men ja... skremmende og vanskelig å åpne opp. 

Anonymkode: 1ecdc...fed

Dette er nesten litt skummelt. Jeg lurer på om vi kan ha noen fellestrekk i traumehistorikk? Jeg har også moderate depressive symptomer, omfattende muskel- og leddsmerter og kronisk daglig hodepine i tillegg til omtrent daglige migreneanfall. Satt diagnose kronisk utmattelse. Jeg har korte perioder innimellom hvor jeg gjør et tappert forsøk på å presse meg selv tilbake i jobb og studier, men det ender alltid i katastrofe, og nå har jeg vært fullstendig sengeliggende siden september. 

Godt å høre at du har fått tilbud om hyppigere samtaler! Går du til privatpraktiserende psykolog eller offentlig?

Anonymkode: be642...39f

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan kunne psykologen " finne" denne lille jenten.?

Min fasade og det at jeg utad er så oppegående gjorde at psykologen ikke så MEG. Jeg prøvde men vi trefftes så sjelden at jeg aldri ble trygg nok... Derfor møtte jeg mer " skjerp deg" enn omsorg. Derfor ble det å gå i terapi direkte traumatisk .... 

Vet ikke helt hva det kalles. Men det har vell med at man stopper opp på stadier som var traumatiske, der man fortrengte noe eller stadier der man ikke fikk den omsorgen og bekreftelsen man trengte for å vokse og modnes normalt ..? 

Så bra at du har funnet god hjelp i en psykolog .. 

Anonymkode: 51429...d90

Si det. Min fasade var også solid. Jeg tror at det handler om at hun møtte meg på en måte som jeg aldri har blitt møtt på før. Utrolig trist å høre at det lille barnet i deg ikke blir sett. Har du gitt opp terapi?

Anonymkode: be642...39f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Si det. Min fasade var også solid. Jeg tror at det handler om at hun møtte meg på en måte som jeg aldri har blitt møtt på før. Utrolig trist å høre at det lille barnet i deg ikke blir sett. Har du gitt opp terapi?

Anonymkode: be642...39f

Går til psykiater men det er mer vedlikeholdssamtaler og vurdering av medisin. Har feks aldri snakket om incest ... Har gitt opp terapi men har det bedre med medisiner. 

 

Anonymkode: 51429...d90

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nesten litt skummelt. Jeg lurer på om vi kan ha noen fellestrekk i traumehistorikk? Jeg har også moderate depressive symptomer, omfattende muskel- og leddsmerter og kronisk daglig hodepine i tillegg til omtrent daglige migreneanfall. Satt diagnose kronisk utmattelse. Jeg har korte perioder innimellom hvor jeg gjør et tappert forsøk på å presse meg selv tilbake i jobb og studier, men det ender alltid i katastrofe, og nå har jeg vært fullstendig sengeliggende siden september. 

Godt å høre at du har fått tilbud om hyppigere samtaler! Går du til privatpraktiserende psykolog eller offentlig?

Anonymkode: be642...39f

Ja her var det mye likt..! Hvor gammel er du? Jeg er 46. Jeg går til privatpraktiserende psykolog, har gjort det i 3,5 år. Det tok nesten ett år før han klarte plassere meg, eller forstå hvor skadet jeg var bak fasaden, og vi kom på det viset noe skjevt ut, som nok har gjort det ekstra utfordrende for meg å føle tilstrekkelig tillit og trygghet. Han møtte meg veldig direkte og konfronterende til å begynne med. Noe jeg forsåvidt syntes var helt greit; det var det det behersket og forventet. Da han på et tidspunkt la om tvert, og beklaget at han ikke hadde forstått hvor jeg "var" tidligere, ble jeg veldig overrasket, for jeg visste jo ikke hvor jeg "var" selv heller, om det gir mening. Det er fremdeles utfordrende med tillit, men det går stadig bedre, på det viset at jeg våger å være mer åpen og ærlig, og begynner å forstå at jeg ikke trenger bære alt alene, at jeg er verdig hjelp og noen å lene seg til. 

Anonymkode: 1ecdc...fed

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja her var det mye likt..! Hvor gammel er du? Jeg er 46. Jeg går til privatpraktiserende psykolog, har gjort det i 3,5 år. Det tok nesten ett år før han klarte plassere meg, eller forstå hvor skadet jeg var bak fasaden, og vi kom på det viset noe skjevt ut, som nok har gjort det ekstra utfordrende for meg å føle tilstrekkelig tillit og trygghet. Han møtte meg veldig direkte og konfronterende til å begynne med. Noe jeg forsåvidt syntes var helt greit; det var det det behersket og forventet. Da han på et tidspunkt la om tvert, og beklaget at han ikke hadde forstått hvor jeg "var" tidligere, ble jeg veldig overrasket, for jeg visste jo ikke hvor jeg "var" selv heller, om det gir mening. Det er fremdeles utfordrende med tillit, men det går stadig bedre, på det viset at jeg våger å være mer åpen og ærlig, og begynner å forstå at jeg ikke trenger bære alt alene, at jeg er verdig hjelp og noen å lene seg til. 

Anonymkode: 1ecdc...fed

Jeg er 26. Har psykologen satt noen diagnoser? Jeg håper og tror at det kan gjøre godt for deg og tryggheten din med to samtaler i uken. Det fortjener du. Det vonde blir litt lettere å bære når man har noen å dele det med, og det gjør så uendelig godt når noen endelig ser, og bryr seg! 

Anonymkode: be642...39f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dette er nesten litt skummelt. Jeg lurer på om vi kan ha noen fellestrekk i traumehistorikk? Jeg har også moderate depressive symptomer, omfattende muskel- og leddsmerter og kronisk daglig hodepine i tillegg til omtrent daglige migreneanfall. Satt diagnose kronisk utmattelse. Jeg har korte perioder innimellom hvor jeg gjør et tappert forsøk på å presse meg selv tilbake i jobb og studier, men det ender alltid i katastrofe, og nå har jeg vært fullstendig sengeliggende siden september. 

Godt å høre at du har fått tilbud om hyppigere samtaler! Går du til privatpraktiserende psykolog eller offentlig?

Anonymkode: be642...39f

Dersom intensiv behandling medfører at du bli sengeliggende i et halvt år, så stiller jeg spørsmål ved om denne behandlingen er hensiktsmessig. Dersom du ikke er tilstrekkelig stabilisert, så kan "traumebehandling" medføre forverring og ikke bedring.

Anonymkode: 1c521...b46

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er 26. Har psykologen satt noen diagnoser? Jeg håper og tror at det kan gjøre godt for deg og tryggheten din med to samtaler i uken. Det fortjener du. Det vonde blir litt lettere å bære når man har noen å dele det med, og det gjør så uendelig godt når noen endelig ser, og bryr seg! 

Anonymkode: be642...39f

Tilbakevendende depressiv lidelse er det eneste "formelle" som har blitt nevnt, i en uttalelse til nav for en tid tibake. Mulig det stiller seg annerledes nå, som "bildet" har blitt mer utfyllende. Er utredet for PF, og ellers fått avkreftende svar på spørsmål om jeg kan ha ADHD/ADD eller BP2. Er en del sammenfallende symptomer og trekk med relasjonstraumer her. Takk - og i like måte! 

Anonymkode: 1ecdc...fed

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dersom intensiv behandling medfører at du bli sengeliggende i et halvt år, så stiller jeg spørsmål ved om denne behandlingen er hensiktsmessig. Dersom du ikke er tilstrekkelig stabilisert, så kan "traumebehandling" medføre forverring og ikke bedring.

Anonymkode: 1c521...b46

Vi har ikke begynt med traumebehandling. Tilstanden min er for alvorlig. Det vi har drevet med i 1,5 år er stabilisering, håndtering av situasjonen her-og-nå og å bygge opp en trygg behandlingsrelasjon. At jeg har vært sengeliggende i et halvt år har ingenting med behandlingen å gjøre, heller tvert i mot. Det er ikke første gang jeg kollapser og blir sengeliggende i lang tid - det har vært en del av hverdagen min lenge før psykologen kom inn i bildet. Hun har faktisk gjort det mulig for meg å "stå i det" og holde ut lengre enn jeg ville gjort uten. 

Anonymkode: be642...39f