tilstandsrapport

[veslo]

Veit ikkje kva forum eg skal legge denne på, men her les vel dei fleste som har interesse av det, så...

Har vore å trent i dag. To økter, faktisk.

Har vore frykteleg sliten dei siste dagane, men no begynner overskotet å komme tilbake. Men prøvar å slappe litt av også då. Skulle eigentleg på stevne og samling i helga, men det droppar eg. Betre å hente seg inn att medan ein framleis har høve til det, enn å gå til ein stupar, liksom... Lært noko der, ja..

Og det faktum at eg faktisk er gravid, må eg jo også ta litt hensyn til. Anten eg vil eller ikkje...

Sukk.. Det er så frykteleg rart dette her.. Eg kjenner det jammen godt på kroppen! Brystene er ømmare enn aldri før, og kvalme er kvardags-kost. Kastar opp omtrent kvar dag. Akkurat det er frykteleg slitsomt, men ellers går det i grunnen greit. Humør-svingingane er der jo då.. Det er jo haugevis med hormoner som tøyser rundt i kroppen min.. *sukk* Men, men..

Får berre prøve å gjere det beste ut av det. Eg gråter ikkje så mykje då. Ikkje denne veka. Litt sjølvsagt, men det har for det meste gått tålig bra! Men tålegrensa mi er nok noe redusert, ja.. Det må eg innrømme.

Dreiv å rekna på slike graviditets-ting i matten i dag.. Det vart litt for mykje.. Kom nokre tårer då.. Nei, det er jammen rart å ha så lite kontroll over følelsane sine, gitt!

Får sannsynlegvis sleppe til på sjukehuset neste fredag. Håpar det. Blir godt å få det overstått.. Kjæresten min blir med. Er litt godt å ha han hos meg akkurat då... Det er ikkje særleg gøy å gå rundt å vente på aborten heller. Eg merkar jo at eg er gravid, meir og meir for kvar dag som går.. Men det skal nok gå bra.. Gruar meg noko heilt frykteleg... Begynner nesten å gråte berre ved tanken..

Må på ultralyd også, visst. Det likar eg ikkje...

Likar ikkje tanken på at det er eit lite knøtt inni magen min i det heile tatt... Vil ikkje tenke på det. Eg som er så frykteleg glad i barn... Har liksom gått rundt å ønska meg småfolk eg.. Morsinstinktet har vore så sterkt..

Er så redd for at eg kan komme til å ombestemme meg.. At eg lar mors-kjenslene ta heilt overhand... Har prata ein del med helsesøster og sånn.. Ho seier at eg ikkje må la meg sjølv få tvile, sidan eg eigentleg er sikker... Men det er søren ikkje lett! Men eg veit jo at det eg har valgt, er det beste for meg no... Det er jo eigentleg ikkje tvil...

Nei, blir godt å bli ferdig med et.. Undrar på korleis det kjem til å gå..

Takk til alle som har støtta meg så langt.. Det er godt å ha dykk..

*kosemoseklemmemassepå*

[Gjest Daisy]

Hei veslo

Det er sterkt å lese hva du går gjennom. Jeg bruker selv p-piller, men hver gang mensen kommer er det et gledessukk. Jeg har bare et par små spm, håper ikke det gjør noe...

- brukte dere noe prevansjon?

- hvor langt er du på vei?

- hvordan merket du det?

Jeg blir jo bare dødsnervøs.

Men håper i allefall alt ordner seg med deg, det går nok over selv om det er vondt akkurat nå.

Tenker på deg.

Klem

[Gjest Gro Isachsen, Sexpert]

Hei Veslo!

Godt at du holder hodet oppe og får støtte fra kjæresten din! Vi føler med deg!

Klem fra Gro.

[monkey]

Jeg syns jeg måtte skrive et anti-abort innlegg for å få litt balanse i tråden her. Alle skal være så greie - stå på osv. Det er ikke det at jeg skal dømme, vet ikke hva jeg skulle ha gjort selv i en slik situasjon, men...

Klart det er det beste for deg, men nå er det jo ikke bare deg å ta hensyn til her lenger. Hva med det lille knøttet du nevner? Er det han/huns skyld at du er blitt gravid? Det er jo for lite til å si sin mening i denne saken. Hvis du hadde spurt henne (la oss si hun) om en 5-6 år er jeg sikker på hun ville være veldig glad for livet - uansett omstendighetene. Selv de dårligst stilte her i landet har jo en viss livskvalitet og det høres ikke ut som om du er i den klassen.

Hvis du har så mange tanker rundt dette som du gir uttrykk for på nåværende tidspunkt - da er det ganske bankers at du vil slite med masse ting etter aborten. Det er fakta - ikke la noen lure deg til å tro at det er a piece of cake å komme over noe slikt.

Ok - det var mine two cents. Gla at det ikke er meg som er i dine sko. Eller i magen din... For det er vel det farligste sted å være?

[veslo]

Hei veslo

Det er sterkt å lese hva du går gjennom. Jeg bruker selv p-piller, men hver gang mensen kommer er det et gledessukk. Jeg har bare et par små spm, håper ikke det gjør noe...

- brukte dere noe prevansjon?

- hvor langt er du på vei?

- hvordan merket du det?

Jeg blir jo bare dødsnervøs.

Men håper i allefall alt ordner seg med deg, det går nok over selv om det er vondt akkurat nå.

Tenker på deg.

Klem

Hei...

Er heilt greit at du spør, kan du vite.

Ja, vi brukte prevensjon. Sjølvsagt. Kondomen sprakk. Tok angrepille, men den virka tydlegvis ikkje i dette tilfellet.

Eg er seks veker på veg.

Mistankane til graviditet var der jo heile tida, sidan eg hadde tatt angrepille. Og då eg vart plaga av kvalme og mensen ikkje kom som den skulle, då måtte eg jo ta ein test...

Og den var jo då positiv...

Forstår godt at du er bekymra for å bli gravid. Men tar du p-pillene til rett tid, og på riktig måte(ikkje kastar dei opp, el.), så er det vel omtrent 100% sikkert.

*klem*

[Gjest Hilke-mor]

Hei!

Jeg var inne på DOL for noen dager siden da du oppdaget at du var gravid. Jeg håpte at du ville velge å beholde barnet, men skjønner av innlegget at du vil ta abort. Så synd! Du virker som en sterk jente som har folk rundt deg. Tror du ikke at nettverket ditt ville ha hjulpet deg dersom du fikk barnet?

[Gjest lool]

Ville berre sei at du må tenke deg godt om...

Når du har så sterke følelsar for det vesle livet som spirer inni deg allereie no, kva vil det vel ikkje bli seinare... ein abort kjem ikkje til å ta bort desse, snarare forsterke dei. Eg skulle ønske du kunne prate med nokon, f eks AAN. Dei har hjelpt mange i din situasjon. Du finn tlfnr deira i katalogen.

Eg sønker deg alt godt!

[Gjest lool]

Meinte sjølvsagt å skrive at eg ØNSKER deg alt godt...

Og eg tenkte på akkurat det same som Hilke-mor... du verkar som ei god og sterk jente! Eg er sikker på du ville greidd det...

[veslo]

Hei!

Jeg var inne på DOL for noen dager siden da du oppdaget at du var gravid. Jeg håpte at du ville velge å beholde barnet, men skjønner av innlegget at du vil ta abort. Så synd! Du virker som en sterk jente som har folk rundt deg. Tror du ikke at nettverket ditt ville ha hjulpet deg dersom du fikk barnet?

Mamma veit ikkje eingong om graviditeten. Kjæresten min bur eit godt stykke herifrå. Venner ville nok stilt opp, men til sjuande og sist er det jo eg som må ta vare på barnet.

Eg har ikkje vore sammen med barnefaren så lenge heller. Kjenner han ikkje godt nok til å tørre å trur at forholdet vårt vil vare. Og eg syns det er dårleg gjort å la barnet vakse opp utan pappaen sin.

Eg voks opp med ein meir eller mindre fraverande pappa, og det er noko mine barn ikkje skal få oppleve...

Eg pratar med mange, og tar heller i mot råd frå fagpersonar, enn utanforståande som de her. Det er ikkje kritikk, men de veit lite om min situasjon, og dykkar etiske meiningar hjelper ikkje meg...

Eg har god tid å bestemme meg på då, har time til abort fredag om tre veker...

[Gjest Hilke-mor]

Mamma veit ikkje eingong om graviditeten. Kjæresten min bur eit godt stykke herifrå. Venner ville nok stilt opp, men til sjuande og sist er det jo eg som må ta vare på barnet.

Eg har ikkje vore sammen med barnefaren så lenge heller. Kjenner han ikkje godt nok til å tørre å trur at forholdet vårt vil vare. Og eg syns det er dårleg gjort å la barnet vakse opp utan pappaen sin.

Eg voks opp med ein meir eller mindre fraverande pappa, og det er noko mine barn ikkje skal få oppleve...

Eg pratar med mange, og tar heller i mot råd frå fagpersonar, enn utanforståande som de her. Det er ikkje kritikk, men de veit lite om min situasjon, og dykkar etiske meiningar hjelper ikkje meg...

Eg har god tid å bestemme meg på då, har time til abort fredag om tre veker...

Javisst er vi utenforståande, men det virker jo som om du vil ha råd fra oss siden du letter ditt hjerte her.

Det er bra at du har tid til å tenke deg om, du kan jo ombestemme deg helt til du står forann timen. Hvor gammel er moren din? Har du mindre søsken? Jobber moren din fullt? Jeg spør fordi det kan hjelpe deg til å tenke gjennom hvordan moren din ville ha reagert om du fortalte det. Jeg (som utenforstående) ville anbefale deg å fortelle det til moren din, helst i god tid før du skal inn til abort. Hun kan jo trenge noen dager til å fordøye det hun også.

Har du spurt kjæresten din om han kan tenke seg å bli far nå?

En veninne av meg ble gravid rett etter at hun ble sammen med kjæresten, og de har vært lykkelig gift i 9 år nå.

Jeg skjønner at det er veldig vanskelig for deg, men jeg syns du bør prøve alle muligheter (dvs snakke med moren din) før du tar en endelig avgjørelse.

[Gjest Alder]

Hei...

Er heilt greit at du spør, kan du vite.

Ja, vi brukte prevensjon. Sjølvsagt. Kondomen sprakk. Tok angrepille, men den virka tydlegvis ikkje i dette tilfellet.

Eg er seks veker på veg.

Mistankane til graviditet var der jo heile tida, sidan eg hadde tatt angrepille. Og då eg vart plaga av kvalme og mensen ikkje kom som den skulle, då måtte eg jo ta ein test...

Og den var jo då positiv...

Forstår godt at du er bekymra for å bli gravid. Men tar du p-pillene til rett tid, og på riktig måte(ikkje kastar dei opp, el.), så er det vel omtrent 100% sikkert.

*klem*

Er det lov å spørre hvor gammel du er, Veslo?

[Gjest Jepp]

Jeg syns jeg måtte skrive et anti-abort innlegg for å få litt balanse i tråden her. Alle skal være så greie - stå på osv. Det er ikke det at jeg skal dømme, vet ikke hva jeg skulle ha gjort selv i en slik situasjon, men...

Klart det er det beste for deg, men nå er det jo ikke bare deg å ta hensyn til her lenger. Hva med det lille knøttet du nevner? Er det han/huns skyld at du er blitt gravid? Det er jo for lite til å si sin mening i denne saken. Hvis du hadde spurt henne (la oss si hun) om en 5-6 år er jeg sikker på hun ville være veldig glad for livet - uansett omstendighetene. Selv de dårligst stilte her i landet har jo en viss livskvalitet og det høres ikke ut som om du er i den klassen.

Hvis du har så mange tanker rundt dette som du gir uttrykk for på nåværende tidspunkt - da er det ganske bankers at du vil slite med masse ting etter aborten. Det er fakta - ikke la noen lure deg til å tro at det er a piece of cake å komme over noe slikt.

Ok - det var mine two cents. Gla at det ikke er meg som er i dine sko. Eller i magen din... For det er vel det farligste sted å være?

Bra innlegg, Monkey! Det er godt at noen tør å tale for det stakkars ufødte barnet. Det er grufult at noen faktisk dreper et lite knøtt. Tenk på alle de som strever for å bli gravide. Det er liksom noe som ikke stemmer.

[veslo]

Er det lov å spørre hvor gammel du er, Veslo?

Eg er berre 17...

[veslo]

Bra innlegg, Monkey! Det er godt at noen tør å tale for det stakkars ufødte barnet. Det er grufult at noen faktisk dreper et lite knøtt. Tenk på alle de som strever for å bli gravide. Det er liksom noe som ikke stemmer.

*snufs*

[veslo]

Javisst er vi utenforståande, men det virker jo som om du vil ha råd fra oss siden du letter ditt hjerte her.

Det er bra at du har tid til å tenke deg om, du kan jo ombestemme deg helt til du står forann timen. Hvor gammel er moren din? Har du mindre søsken? Jobber moren din fullt? Jeg spør fordi det kan hjelpe deg til å tenke gjennom hvordan moren din ville ha reagert om du fortalte det. Jeg (som utenforstående) ville anbefale deg å fortelle det til moren din, helst i god tid før du skal inn til abort. Hun kan jo trenge noen dager til å fordøye det hun også.

Har du spurt kjæresten din om han kan tenke seg å bli far nå?

En veninne av meg ble gravid rett etter at hun ble sammen med kjæresten, og de har vært lykkelig gift i 9 år nå.

Jeg skjønner at det er veldig vanskelig for deg, men jeg syns du bør prøve alle muligheter (dvs snakke med moren din) før du tar en endelig avgjørelse.

Mamma blir 50 i år. Eg har ei søster som er to år yngre enn meg. Mamma jobbar fullt, og vel så det.

Eg vil sei at eg har eit vanskeleg forhold til mamma. Vi pratar aldri sammen om "sånne" ting.

Veit ikkje korleis ho hadde reagert, men ho hadde nok blitt frykteleg skuffa..

Kjæresten min kan ikkje tenke seg å bli pappa no. Han hadde nok stilt opp, men alt hadde nok blitt frykteleg trist, og eg er redd det ville øydelagt forholdet vårt...

Men eg skal tenke meg godt om. Det går ikkje eit minutt utan at eg tenker på dette her...

:``(

[manne]

Jeg er vel også en av de som håpet at du skulle velge å beholde barnet...likevel støtter jeg

deg i avgjørelsen din. Det er bare du som kan ta valget og bare du som fullt ut kan vite

hvordan det er å være deg akkurat nå og også sånn ca. 18 år inn i fremtiden. (For det er vel

så lenge man sier at man er mor på fulltid)

Selv ble jeg gravid etter endt studietid og stiller litt annerledes enn deg...selv om min gutt

ikke var planlagt og barnefaren og jeg ikke hadde vært sammen så altfor lenge. (Vi hadde riktignok

alt bestemt oss for å gifte oss, men...) Gikk på p-piller...så alt er ikke sikkert.

Det er noe som heter "Nature finds a way". Kanskje dette barnet kom for å lære deg noe. Enten det

kom for å bli eller det bare kom for å være her en liten tid. Kan vi ikke si at alt har en mening?

Det gjelder bare å finne meningen i det som skjer.

Du kommer garantert til å vokse på dette!

Ønsker deg alt godt i livet!

mvh mamma'n til Benjamin 2 år og Jacob 5 mnd'er,

http://krakle.com/hansen/

[fresja]

Mamma veit ikkje eingong om graviditeten. Kjæresten min bur eit godt stykke herifrå. Venner ville nok stilt opp, men til sjuande og sist er det jo eg som må ta vare på barnet.

Eg har ikkje vore sammen med barnefaren så lenge heller. Kjenner han ikkje godt nok til å tørre å trur at forholdet vårt vil vare. Og eg syns det er dårleg gjort å la barnet vakse opp utan pappaen sin.

Eg voks opp med ein meir eller mindre fraverande pappa, og det er noko mine barn ikkje skal få oppleve...

Eg pratar med mange, og tar heller i mot råd frå fagpersonar, enn utanforståande som de her. Det er ikkje kritikk, men de veit lite om min situasjon, og dykkar etiske meiningar hjelper ikkje meg...

Eg har god tid å bestemme meg på då, har time til abort fredag om tre veker...

Har du fortalt masse venner om graviditeten, er det en viss sjanse for at også mamma vil høre det før eller siden. Bruker hun PC hjemme eller på jobb, kan hun ha lest hva du skriver her også.

[Gjest Hilke-mor]

Mamma blir 50 i år. Eg har ei søster som er to år yngre enn meg. Mamma jobbar fullt, og vel så det.

Eg vil sei at eg har eit vanskeleg forhold til mamma. Vi pratar aldri sammen om "sånne" ting.

Veit ikkje korleis ho hadde reagert, men ho hadde nok blitt frykteleg skuffa..

Kjæresten min kan ikkje tenke seg å bli pappa no. Han hadde nok stilt opp, men alt hadde nok blitt frykteleg trist, og eg er redd det ville øydelagt forholdet vårt...

Men eg skal tenke meg godt om. Det går ikkje eit minutt utan at eg tenker på dette her...

:``(

Lille venn!

Håper vi ikke gjør deg for trist med våre velmente råd! Prøv å unne deg litt glede også innimellom. Tre uker er lenge. Selv om jeg er glad for at du vil tenke over det igjen, så må du også koble av. Gå på kino, tren litt og ver snill mot deg selv!

Klem fra

[Gjest Daisy]

Hei...

Er heilt greit at du spør, kan du vite.

Ja, vi brukte prevensjon. Sjølvsagt. Kondomen sprakk. Tok angrepille, men den virka tydlegvis ikkje i dette tilfellet.

Eg er seks veker på veg.

Mistankane til graviditet var der jo heile tida, sidan eg hadde tatt angrepille. Og då eg vart plaga av kvalme og mensen ikkje kom som den skulle, då måtte eg jo ta ein test...

Og den var jo då positiv...

Forstår godt at du er bekymra for å bli gravid. Men tar du p-pillene til rett tid, og på riktig måte(ikkje kastar dei opp, el.), så er det vel omtrent 100% sikkert.

*klem*

Jeg tar de ikke på punkt og prikke, men gaaanske nøyaktig tror jeg.

Jeg går alltid rundt og tror jeg er gravid., Har gjort det i sikkert et år..

[Moraki]

Jeg syns jeg måtte skrive et anti-abort innlegg for å få litt balanse i tråden her. Alle skal være så greie - stå på osv. Det er ikke det at jeg skal dømme, vet ikke hva jeg skulle ha gjort selv i en slik situasjon, men...

Klart det er det beste for deg, men nå er det jo ikke bare deg å ta hensyn til her lenger. Hva med det lille knøttet du nevner? Er det han/huns skyld at du er blitt gravid? Det er jo for lite til å si sin mening i denne saken. Hvis du hadde spurt henne (la oss si hun) om en 5-6 år er jeg sikker på hun ville være veldig glad for livet - uansett omstendighetene. Selv de dårligst stilte her i landet har jo en viss livskvalitet og det høres ikke ut som om du er i den klassen.

Hvis du har så mange tanker rundt dette som du gir uttrykk for på nåværende tidspunkt - da er det ganske bankers at du vil slite med masse ting etter aborten. Det er fakta - ikke la noen lure deg til å tro at det er a piece of cake å komme over noe slikt.

Ok - det var mine two cents. Gla at det ikke er meg som er i dine sko. Eller i magen din... For det er vel det farligste sted å være?

Å herregud! Jeg blir så provosert av folk som skal komme med etiske "gode råd" til andre som er i en slik situasjon.

Jenta er 18! Jeg synes ikke dere skal komme å skrive ting som "glad jeg ikke var i magen din" og lignende.

Som om hun ikke har det trist nok fra før..

Veslo, du er en kjempeålreit jente som greier å greie ut for ditt eget liv. Ikke la andre tenke for deg!

Jeg er kjempestolt av deg som tar dette med så god fatning!

Masse gode klemmer til deg fra meg.