Langt forhold er over

[nattlyset]

Så var forholdet mellom min mann over etter tredve år.  Følelsene hans overfor meg er borte for lenge siden. Jeg står igjen og prøver å akseptere dette, og forholde meg til en framtid alene. Flytte fra boligen, området osv. Sliter noe utrolig nå.

Er det andre her som har opplevd brudd etter et langvarig forhold, og som har erfaringer å komme med, og kanskje noen trøstende ord? 

 

[Lillemus]

38 minutter siden, nattlyset skrev:

Så var forholdet mellom min mann over etter tredve år.  Følelsene hans overfor meg er borte for lenge siden. Jeg står igjen og prøver å akseptere dette, og forholde meg til en framtid alene. Flytte fra boligen, området osv. Sliter noe utrolig nå.

Er det andre her som har opplevd brudd etter et langvarig forhold, og som har erfaringer å komme med, og kanskje noen trøstende ord? 

 

Det føles antagelig helt uoverkommelig og overveldende nå, men jeg lover at det vil gå seg til etterhvert. Ta en dag av gangen og søk hjelp og støtte i familie og venner. *klem*

[AnonymBruker]

41 minutter siden, nattlyset skrev:

Så var forholdet mellom min mann over etter tredve år.  Følelsene hans overfor meg er borte for lenge siden. Jeg står igjen og prøver å akseptere dette, og forholde meg til en framtid alene. Flytte fra boligen, området osv. Sliter noe utrolig nå.

Er det andre her som har opplevd brudd etter et langvarig forhold, og som har erfaringer å komme med, og kanskje noen trøstende ord? 

 

Jeg opplevde brudd etter 18 år. Det var også han som gjorde ende på forholdet da. I starten var det svært tungt, da jeg fortsatt hadde følelser for min eksmann, og han hadde funnet seg en annen. Men tiden hjelper en , og det går seg til etter hvert. Etter hvert ble det godt å være alene. 

Søk deg mot venner og familie i denne perioden så mye du kan. Lag det trivelig i din nye bolig, så du trives der. Og kast deg ut i ting. Det gjorde jeg. Kastet meg ut i nye ting, og ble kjent med mange nye mennesker, og det åpnet seg mange nye dører. Livet har mange faser. Det ser en etter hvert. Men jeg skjønner godt du sliter. 30 år er lang tid, og omveltningen er stor. Et brudd kan være noe av det tyngste en opplever i livet. Det blir bedre, det lover jeg deg. 

Klem.

Anonymkode: 6bd04...3c8

[nattlyset]

1 time siden, Lillemus skrev:

Det føles antagelig helt uoverkommelig og overveldende nå, men jeg lover at det vil gå seg til etterhvert. Ta en dag av gangen og søk hjelp og støtte i familie og venner. *klem*

Det er veldig tungt. Vi er venner og vi bor sammen til jeg finner meg en plass å bo, noe som kan ta tid av økonomiske årsaker.  Akkurat det er heldigvis ikke noe problem. 

Er redd for ensomheten, selv om jeg er vant med å være alene og å underholde meg selv. 

[nattlyset]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde brudd etter 18 år. Det var også han som gjorde ende på forholdet da. I starten var det svært tungt, da jeg fortsatt hadde følelser for min eksmann, og han hadde funnet seg en annen. Men tiden hjelper en , og det går seg til etter hvert. Etter hvert ble det godt å være alene. 

Søk deg mot venner og familie i denne perioden så mye du kan. Lag det trivelig i din nye bolig, så du trives der. Og kast deg ut i ting. Det gjorde jeg. Kastet meg ut i nye ting, og ble kjent med mange nye mennesker, og det åpnet seg mange nye dører. Livet har mange faser. Det ser en etter hvert. Men jeg skjønner godt du sliter. 30 år er lang tid, og omveltningen er stor. Et brudd kan være noe av det tyngste en opplever i livet. Det blir bedre, det lover jeg deg. 

Klem.

Anonymkode: 6bd04...3c8

Takk for oppmuntrende ord. Skal nok klare å skape det bra der jeg kommer til å bo. Og ja, jeg kommer til å kaste meg ut i nye ting etter hvert som jeg orker.

[Lillemus]

7 timer siden, nattlyset skrev:

Det er veldig tungt. Vi er venner og vi bor sammen til jeg finner meg en plass å bo, noe som kan ta tid av økonomiske årsaker.  Akkurat det er heldigvis ikke noe problem. 

Er redd for ensomheten, selv om jeg er vant med å være alene og å underholde meg selv. 

Selv bodde jeg sammen med eksen i drøye 4 mnd etter bruddet og det var bare godt den dagen jeg endelig kunne overta den nye leiligheten min husker jeg. Hadde jeg visst at selger ikke ville flytte ut før 3 mnd etter salget hadde jeg antagelig sett meg om etter en leilighet jeg hadde fått veldig mye raskere.

Jeg slo meg løs i min egen leilighet med å innrede og male akkurat som JEG ville.  

[Gjest Gargamel]

Det blir en sorgperiode du bare må gjennom, men jeg håper du til slutt vil erfare at det var best det gikk som det gikk. 

Hvor moro er det å bo med en som ikke har følelser for deg? Tipper du har savnet mange ting i lang tid. 

[nattlyset]

Takk for oppmuntrende ord, alle :-)

Lurer også på hva lang tid dere brukte, sånn ca, før dere følte at dere var over sorgen og så på den nye boligen som hjemmet deres? 

Det har gått et par mnd, men det er først nå jeg/vi innser at det ikke er vits i å prøve å få forholdet til å gå igjen. 

 

[morsan]

Forholdet til min første mann tok slutt etter ca 24 år. Jeg syntes ikke det var fælt å gi slipp på mannen, slik forholdet hadde utviklet seg, men det var fælt å gi slipp på _ideen_ om det livslange forholdet. Det var jo ikke slik jeg hadde trodd det skulle bli da jeg giftet meg. 

Bruddet var nødvendig og riktig, og det var godt å kunne starte på ny frisk i eget hjem. Men det er likevel utrolig kjipt å bli skilt. Det er så mange ting man ikke tenker på. Alle vaner som brytes. At plutselig føltes alle minner fra et langt liv sammen ødelagt/besudlet på noe vis - akkurat som om jeg aldri mer kunne snakke om den eller den turen eller hendelsen, fordi den inkluderte eksen. Og kanskje verst av alt: man (eller iallfall jeg; dem som er mer på vennskapelig fot med eksen kan nok føle det annerledes) har ikke lenger en samtalepartner som delte min interesse for eget barn. 

Hva gjelder overgang til livet alene spiller det nok stor rolle om man har kjærlighetssorg og/eller savner eksen. Jeg var heldigvis ikke der. Men likevel er det en sorg over det man ikke fikk til, og en sorg over å måtte påføre barnet sitt dette  

Mht praktiske ting som skal gjøres, som å finne ny bolig og dele boet osv, så kan enhver bli matt av å tenke på hvor stort steg det er. Man må prøve å tenke på de små skritt i stedet (men fint å ta skrittene i noenlunde riktig retning): snakke med bank, orientere seg i markedet, få verdivurdering av felles bolig osv osv. 

Jeg aner ikke hvor jeg hentet krefter og pågangsmot fra, fra jeg helt nedbrutt måtte kaste inn håndkleet og separere meg, til jeg fire måneder senere satt i ny bolig med gjennomført skifte og barnefordeling, men det var utrolig hvor greit det gikk. 

Singellivet kan absolutt ha sine morsomme sider til å begynne med, men det var ikke det jeg ønsket. Men jeg trengte litt tid til å "finne meg sjæl". Og da jeg hadde gjort det, fant jeg ikke bare meg selv, men også en fantstisk mann! Det er utrolig å se hvordan livet kan snu, og vi er nå gift. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! Det er tøft å skilles, og det sies jo at det er sorgen man ikke sender blomster til. Dør partneren din kan du få sympati i flere tiår etterpå, også om du har ny partner, men den som blir skilt forventes nærmest å bare riste det av seg... heldigvis vil ens nærmeste venner være adskillig mer forståelsesfulle. Det er normalt å være preget av skilsmissen i lang tid og at man kan få perioder med tristhet. Samtidig er det viktig for ens egen del om man klarer å ikke gruble for mye og for lenge over sin skjebne. 

Lykke til!  

[Lillemus]

På 19.5.2017 den 23.26, nattlyset skrev:

Takk for oppmuntrende ord, alle :-)

Lurer også på hva lang tid dere brukte, sånn ca, før dere følte at dere var over sorgen og så på den nye boligen som hjemmet deres? 

Det har gått et par mnd, men det er først nå jeg/vi innser at det ikke er vits i å prøve å få forholdet til å gå igjen. 

 

Jeg var omtrent i samme situasjon som Morsan, forholdet tok slutt etter 19 år og i ettertid ser jeg jo at det burde tatt slutt mye tidligere. Bruddet var greit, vi er gode venner i dag og samarbeider veldig godt om to felles barn som er i ferd med å bli voksne. Traff en ny kar etter drøye halvannet år og vi har nå vært i lag i 12 år og ser så absolutt for oss at vi skal bli gamle sammen, minst 100 år skal vi bli!  

Leiligheten jeg kjøpte ble mitt eget hjem på kort tid. Husker jeg gikk gjennom leiligheten med selger, fikk nøklene og sto der helt alene i mitt nye liv. Jeg satte meg på kjøkkenbenken og så ut av vinduet en stund og deretter gikk jeg bort på butikken og kjøpte en adventstjerne som jeg hengte opp i kjøkkenvinduet, jeg overtok leiligheten 1. desember.  Så var det bare å brette opp ermene og få livet i gang igjen som deltids alenemor for to barnehagebarn. Det var noen tøffe tak, men det har gått bra med oss alle sammen.  

[Nicklusheletida]

2 timer siden, morsan skrev:

Forholdet til min første mann tok slutt etter ca 24 år. Jeg syntes ikke det var fælt å gi slipp på mannen, slik forholdet hadde utviklet seg, men det var fælt å gi slipp på _ideen_ om det livslange forholdet. Det var jo ikke slik jeg hadde trodd det skulle bli da jeg giftet meg. 

Bruddet var nødvendig og riktig, og det var godt å kunne starte på ny frisk i eget hjem. Men det er likevel utrolig kjipt å bli skilt. Det er så mange ting man ikke tenker på. Alle vaner som brytes. At plutselig føltes alle minner fra et langt liv sammen ødelagt/besudlet på noe vis - akkurat som om jeg aldri mer kunne snakke om den eller den turen eller hendelsen, fordi den inkluderte eksen. Og kanskje verst av alt: man (eller iallfall jeg; dem som er mer på vennskapelig fot med eksen kan nok føle det annerledes) har ikke lenger en samtalepartner som delte min interesse for eget barn. 

Hva gjelder overgang til livet alene spiller det nok stor rolle om man har kjærlighetssorg og/eller savner eksen. Jeg var heldigvis ikke der. Men likevel er det en sorg over det man ikke fikk til, og en sorg over å måtte påføre barnet sitt dette  

Mht praktiske ting som skal gjøres, som å finne ny bolig og dele boet osv, så kan enhver bli matt av å tenke på hvor stort steg det er. Man må prøve å tenke på de små skritt i stedet (men fint å ta skrittene i noenlunde riktig retning): snakke med bank, orientere seg i markedet, få verdivurdering av felles bolig osv osv. 

Jeg aner ikke hvor jeg hentet krefter og pågangsmot fra, fra jeg helt nedbrutt måtte kaste inn håndkleet og separere meg, til jeg fire måneder senere satt i ny bolig med gjennomført skifte og barnefordeling, men det var utrolig hvor greit det gikk. 

Singellivet kan absolutt ha sine morsomme sider til å begynne med, men det var ikke det jeg ønsket. Men jeg trengte litt tid til å "finne meg sjæl". Og da jeg hadde gjort det, fant jeg ikke bare meg selv, men også en fantstisk mann! Det er utrolig å se hvordan livet kan snu, og vi er nå gift. 

Jeg ønsker deg all mulig lykke til! Det er tøft å skilles, og det sies jo at det er sorgen man ikke sender blomster til. Dør partneren din kan du få sympati i flere tiår etterpå, også om du har ny partner, men den som blir skilt forventes nærmest å bare riste det av seg... heldigvis vil ens nærmeste venner være adskillig mer forståelsesfulle. Det er normalt å være preget av skilsmissen i lang tid og at man kan få perioder med tristhet. Samtidig er det viktig for ens egen del om man klarer å ikke gruble for mye og for lenge over sin skjebne. 

Lykke til!  

Du skriver så mye som jeg kjenner meg igjen i og spesielt det med at det verste er å ikke ha en samtalepartner som deler interessen av egne barn.

Både kjæresten og jeg gjør nok så godt vi kan ved å prøve å vise interesse for den andres barn, men vi vet vel begge to at det er av høflighet. Jeg liker gutten veldig godt. En helt super gutt på alle måter :-)

Likevel er jeg mest opptatt av egne barn og kjenner jeg har et veldig behov for å prate både når det skjer noe negativt eller positivt. I begynnelsen var jeg veldig forvirret. Var det x eller kjæresten jeg skulle sende melding/ringe til når noe gledelig med dem skjedde?

I min nye svigerfamilie er det bare et barn og det er sønnen til kjæresten. Alle er veldig opptatt av han. Tante, onkel, besteforeldre og min kjæreste når vi treffes i familieselskap snakker om han. Helt naturlig det selvsagt, men jeg som er opptatt av mine barn føler det litt ensomt noen ganger.

Det har vært sykdom med sønnen de siste årene og jeg måtte bare innse etter hvert at det var helt nytteløst å snakke med x om det også. Han vil ikke forstå eller klarer ikke å forstå. Det var jeg som psykeliggjorde han i hans øyne.  Fastlege, legevakt, psykolog og enda en psykolog forsto heller ikke. Ikke før det var gått veldig lang tid og da måtte de bare innse at jeg har hatt rett hele tiden.

Den eneste som har forstått var søsteren. Hun bor i et annet land, men har engasjert seg og forstår alt sammen. Nå går alt så meget bedre og søsteren sa her om dagen: - Tusen takk mamma for alt du har gjort for bror. Du har gjort en kjempejobb ! Det er takket være din innsats at han nå har gode forutsetninger. Det har vært helt avgjørende at det ble oppdaget såpass tidlig. Hun som snart er lege har sett med egne øyne hvordan det kan gå der familiene ikke fanger det opp.

Men fy søren så ensom og alene jeg har følt meg i denne kampen. Når verken far vil forstå, fastlegen ikke forstår og heller ikke psykologene forstår, da står man jammen alene.

Nå prater jeg meg alldeles helt bort. Poenget var : Ja, det er ensomt å ikke ha noen som deler interesse for eget barn. Fryktelig ensomt og fortvilende.

Dol er ikke rette plassen å bruke heller fant jeg ut.

 

 

 

Endret 21. mai 2017 av Nicklusheletida

[laban]

3 timer siden, morsan skrev:

...og vi er nå gift. 

Gratulerer!!!   Det ante meg at det hadde skjedd nå - skulle spurt deg på PM, men det ble aldri noe av.

Ønsker dere en fantastisk sommer

[Nicklusheletida]

På ‎19‎.‎05‎.‎2017 den 23.26, nattlyset skrev:

Takk for oppmuntrende ord, alle :-)

Lurer også på hva lang tid dere brukte, sånn ca, før dere følte at dere var over sorgen og så på den nye boligen som hjemmet deres? 

Det har gått et par mnd, men det er først nå jeg/vi innser at det ikke er vits i å prøve å få forholdet til å gå igjen. 

 

Det der er litt vanskelig å svare på fordi det går så gradvis med opp og nedturer hvor oppturene sakte og gradvis tar over mer og mer.

Jeg er nok en veldig nostalgisk person hvor fortiden og det positive vi hadde sammen kunne komme veltende over meg. Jeg kunne sippe  og da måtte " snakke " til meg selv, minne meg selv på at den mannen som jeg av til savnet, var en mann som eksisterte for mange år siden. Han finnes ikke mer og det er mange år siden han hadde den siden jeg savnet. Det var ikke den mannen han er i dag jeg savnet.

Slike stunder kunne jeg ha, men de ble jo sjeldnere og sjeldnere. Da jeg traff kjæresten var det ikke slik at dette plutselig gikk over, men han bidro nok til at det gikk raskere over. Jeg var og er veldig forelsket, men det hendte i begynnelsen at jeg ble trist fordi det ikke var far til barna mine jeg hadde det så fint med.

Dette er også helt over nå. Når jeg møter x-mannen i dag skjønner jeg ikke en gang hvorfor jeg har hatt følelser for mannen. Jeg føler ingenting. Han kunne vært hvem som helst.

Jeg flyttet ut i to omganger. Først i 2011, så tilbake igjen sommeren 2012 og så brått ut igjen rett før jul 2012. Heldigvis hadde jeg ikke leid ut leiligheten min. Noe sa meg at jeg burde vente med det og det var jeg glad for. Kunne flytte ut med en gang. Var meget effektiv husker jeg. Var opptatt av å redde jula for ungene. En tid etter kom nedturen. Fikk depresjon. Klarte ikke å spise. Raste ned i vekt i ekspressfart. Hadde ingen krefter. Visste hva jeg burde gjøre for å få det bedre, men greide ikke. Måtte skaffe meg legehjelp. Etter dette gikk det bare oppover.

Men folk er så forskjellige . Hadde et par kollegaer som ble skilt på samme tid og de var bare lykkelige over sin nye situasjon, mens jeg måtte lukke kontordøren for å få sørge i fred.

Endret 21. mai 2017 av Nicklusheletida

[morsan]

2 timer siden, laban skrev:

Gratulerer!!!   Det ante meg at det hadde skjedd nå - skulle spurt deg på PM, men det ble aldri noe av.

Ønsker dere en fantastisk sommer

Tusen takk!!  Og det samme til deg og dine!  

[morsan]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du skriver så mye som jeg kjenner meg igjen i og spesielt det med at det verste er å ikke ha en samtalepartner som deler interessen av egne barn.

Både kjæresten og jeg gjør nok så godt vi kan ved å prøve å vise interesse for den andres barn, men vi vet vel begge to at det er av høflighet. Jeg liker gutten veldig godt. En helt super gutt på alle måter :-)

Likevel er jeg mest opptatt av egne barn og kjenner jeg har et veldig behov for å prate både når det skjer noe negativt eller positivt. I begynnelsen var jeg veldig forvirret. Var det x eller kjæresten jeg skulle sende melding/ringe til når noe gledelig med dem skjedde?

I min nye svigerfamilie er det bare et barn og det er sønnen til kjæresten. Alle er veldig opptatt av han. Tante, onkel, besteforeldre og min kjæreste når vi treffes i familieselskap snakker om han. Helt naturlig det selvsagt, men jeg som er opptatt av mine barn føler det litt ensomt noen ganger.

Det har vært sykdom med sønnen de siste årene og jeg måtte bare innse etter hvert at det var helt nytteløst å snakke med x om det også. Han vil ikke forstå eller klarer ikke å forstå. Det var jeg som psykeliggjorde han i hans øyne.  Fastlege, legevakt, psykolog og enda en psykolog forsto heller ikke. Ikke før det var gått veldig lang tid og da måtte de bare innse at jeg har hatt rett hele tiden.

Den eneste som har forstått var søsteren. Hun bor i et annet land, men har engasjert seg og forstår alt sammen. Nå går alt så meget bedre og søsteren sa her om dagen: - Tusen takk mamma for alt du har gjort for bror. Du har gjort en kjempejobb ! Det er takket være din innsats at han nå har gode forutsetninger. Det har vært helt avgjørende at det ble oppdaget såpass tidlig. Hun som snart er lege har sett med egne øyne hvordan det kan gå der familiene ikke fanger det opp.

Men fy søren så ensom og alene jeg har følt meg i denne kampen. Når verken far vil forstå, fastlegen ikke forstår og heller ikke psykologene forstår, da står man jammen alene.

Nå prater jeg meg alldeles helt bort. Poenget var : Ja, det er ensomt å ikke ha noen som deler interesse for eget barn. Fryktelig ensomt og fortvilende.

Dol er ikke rette plassen å bruke heller fant jeg ut.

 

 

 

Min mann (fortsatt litt uvant å si/skrive det :)) er faktisk helt super. Føler ikke at det bare er høflighet heller, og heller ikke fra min side. Men han har nå tross alt ikke vært der fra tidenes opprinnelse, og kjent til alle ting som har skjedd osv. Og selv om man kan bli veldig glad i partnerens barn er det stor forskjell på det barnet man selv har kjent siden før det ble født. 

Det er likevel godt å ha noen å snakke med om ting som skjer, men det blir ikke det samme uansett. 

Og det blir fort heller ikke som før å snakke med eksen om barn - slik du også har erfart. Det kan fort bli slik at samtalen blir (nok en) måte å "ta" den andre på, eller beskyldninger om at man "tas", fremfor konstruktiv samtale. 

[morsan]

1 time siden, Nicklusheletida skrev:

1. Jeg er nok en veldig nostalgisk person hvor fortiden og det positive vi hadde sammen kunne komme veltende over meg. Jeg kunne sippe  og da måtte " snakke " til meg selv, minne meg selv på at den mannen som jeg av til savnet, var en mann som eksisterte for mange år siden. Han finnes ikke mer og det er mange år siden han hadde den siden jeg savnet. Det var ikke den mannen han er i dag jeg savnet.

2. Jeg var og er veldig forelsket, men det hendte i begynnelsen at jeg ble trist fordi det ikke var far til barna mine jeg hadde det så fint med.

3. Dette er også helt over nå. Når jeg møter x-mannen i dag skjønner jeg ikke en gang hvorfor jeg har hatt følelser for mannen. Jeg føler ingenting. Han kunne vært hvem som helst.

Jeg får ikke til å splitte opp siteringen på mobil - derfor har jeg nummerert de utdragene jeg spesielt vil kommentere.  

1. Jeg tror det er helt naturlig å savne noe bra som var for lenge siden og gruble/tenke over hvorfor/hvordan dette kunne ta slutt. 

2. Jeg kan også relatere meg til dette. og uansett hvor bra man har det i nytt forhold så vil det alltid være litt mer komplisert at man ikke stiller likt overfor barna. Mye er enklere dersom man kun har felles barn! 

3. Ditto! Og det er litt rart. For jeg føler ikke at han er en fremmed. Tvert i mot kjenner jeg han veldig godt, og enda bedre etter å ha vært gjennom skilsmissen! Så en jeg kjenner godt, men samtidig er likegyldig til. Samtidig merker jeg at dersom det dukker opp noe kluss relatert til sønnen, så blir jeg opprørt. Jeg kjenner jo mannens modus operandi, men klarer ikke la være å ergre meg. Heldigvis sjeldent forekommende nå for tiden, og sønnen er jo (ung) voksen og får selv ta seg av relasjonen til sin far. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du skriver så mye som jeg kjenner meg igjen i og spesielt det med at det verste er å ikke ha en samtalepartner som deler interessen av egne barn.

 

 

Luksusproblem. Tenk på de som ikke har en samtalepartner til noen samtaler i det hele tatt.

Anonymkode: 71592...bee

[emilie321]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Luksusproblem. Tenk på de som ikke har en samtalepartner til noen samtaler i det hele tatt.

Anonymkode: 71592...bee

Selv synes jeg ikke det er et luksusproblem , men slik det skal/bør være. Samtidig så var/er jeg der at jeg aldri kunne snakke noe særlig om barnet med mannen min (nå eks), han var rett og slett ikke interessert.

Nå var det jeg som gikk, men allikevel så gikk jeg inn i en langvarig depresjon etter bruddet. Først nå jeg begynner jeg å komme meg på fote. 

 

 

 

 

[Nicklusheletida]

3 timer siden, emilie321 skrev:

Selv synes jeg ikke det er et luksusproblem , men slik det skal/bør være. Samtidig så var/er jeg der at jeg aldri kunne snakke noe særlig om barnet med mannen min (nå eks), han var rett og slett ikke interessert.

Nå var det jeg som gikk, men allikevel så gikk jeg inn i en langvarig depresjon etter bruddet. Først nå jeg begynner jeg å komme meg på fote. 

 

 

 

 

Har sluttet å snakke med han jeg også. Vi har sluttet å innvolvere han . Lettere sånn, da han var mer brems enn han var til hjelp. 

[Andreaswell]

11 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Både kjæresten og jeg gjør nok så godt vi kan ved å prøve å vise interesse for den andres barn, men vi vet vel begge to at det er av høflighet. Jeg liker gutten veldig godt. En helt super gutt på alle måter :-)

I min nye svigerfamilie er det bare et barn og det er sønnen til kjæresten. Alle er veldig opptatt av han. Tante, onkel, besteforeldre og min kjæreste når vi treffes i familieselskap snakker om han. Helt naturlig det selvsagt, men jeg som er opptatt av mine barn føler det litt ensomt noen ganger.

 

 

 

Merker jeg blir litt, trist av å lese dette. Ikke noe vondt ment, absolutt ikke! Vet ikke hvorfor jeg kommenterer, mulig fordi jeg vokste opp slik og min bror var alltid i fokus. Helbror, og foreldrene mine var sammen. Fikk litt flashback av å lese dette, og det er så vondt for barna, for dette merkes så godt. Selv om du/han er glad i den andres barn, så vil alltid ditt eget barn være den som er nærmest(?) 

Vet ikke hvorfor jeg skriver som sagt, men det traff meg. Særlig det med at hos dere så er svigerfamilien mest opptatt av han.