Gå til innhold

Anbefalte innlegg

Nicklusheletida
6 minutter siden, Andreaswell skrev:

Merker jeg blir litt, trist av å lese dette. Ikke noe vondt ment, absolutt ikke! Vet ikke hvorfor jeg kommenterer, mulig fordi jeg vokste opp slik og min bror var alltid i fokus. Helbror, og foreldrene mine var sammen. Fikk litt flashback av å lese dette, og det er så vondt for barna, for dette merkes så godt. Selv om du/han er glad i den andres barn, så vil alltid ditt eget barn være den som er nærmest(?) 

Vet ikke hvorfor jeg skriver som sagt, men det traff meg. Særlig det med at hos dere så er svigerfamilien mest opptatt av han. 

Nei nei, barna merker jo ikke noe til dette :) Det er jo ikke deres familie og de har fortsatt sin familie som bryr seg om dem. 

La meg presisere : Min nye svigerfamilie er veldig koselige og jeg kunne ikke kommet inn i noen bedre familie. Dette har ingen ting med dem å gjøre. Dette har kun med meg selv å gjøre da det er uvant ikke å være en del av en kjernefamilie. At de er opptatt av sitt ene barnebarn er bare helt naturlig.

At jeg ikke har noen å snakke med om barna ( bortsett fra kjæresten som jeg prøver å ikke slite ut ) er ikke noen andres feil.

Jeg har foreldrene min, men de begynner å bli gamle og jeg vil ikke bekymre dem, så sier ikke så mye om dette. Bare mest det som er positivt :) Mine barn er jo ikke barn lenger heller.

Endret av Nicklusheletida

Fortsetter under...

Andreaswell
2 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Nei nei, barna merker jo ikke noe til dette :) Det er jo ikke deres familie og de har fortsatt sin familie som bryr seg om dem. 

La meg presisere : Min nye svigerfamilie er veldig koselige og jeg kunne ikke kommet inn i noen bedre familie. Dette har ingen ting med dem å gjøre. Dette har kun med meg selv å gjøre da det er uvant ikke å være en del av en kjernefamilie. At de er opptatt av sitt ene barnebarn er bare helt naturlig.

At jeg ikke har noen å snakke med om barna ( bortsett fra kjæresten som jeg prøver å ikke slite ut ) er ikke noen andres feil.

Jeg har foreldrene min, men de begynner å bli gamle og jeg vil ikke bekymre dem, så sier ikke så mye om dette. Bare mest det som er positivt :) Mine barn er jo ikke barn lenger heller.

Bare jeg som har et annet syn på svigerfamilie tror jeg. For meg er de like mye familie som min egen. Har faktisk mer kontakt med svigertanter enn mine egne tanter. Men nå har ikke jeg min nærmeste biologiske familie igjen, etter en ulykke for noen år siden. Mulig det gjør at jeg ser på de som min egen (?)

Det med å ikke ha noen å snakke med om barna ser jeg. Men allikevel så er det kjæresten din. Men klart, kan bli for mye også.

Nicklusheletida
40 minutter siden, Andreaswell skrev:

Bare jeg som har et annet syn på svigerfamilie tror jeg. For meg er de like mye familie som min egen. Har faktisk mer kontakt med svigertanter enn mine egne tanter. Men nå har ikke jeg min nærmeste biologiske familie igjen, etter en ulykke for noen år siden. Mulig det gjør at jeg ser på de som min egen (?)

Det med å ikke ha noen å snakke med om barna ser jeg. Men allikevel så er det kjæresten din. Men klart, kan bli for mye også.

Jeg har vært sammen med kjæresten i 3,5 år og var sammen med x i 23 år og da blir det litt annerledes :) Kjæresten er forståelesesfull. Bare jeg som har fått det for meg at jeg ikke bør slite han ut ang temaet , da jeg vet med meg selv at jeg kan holde lange foredrag når jeg først setter i gang . Kjæresten selv sier jeg skal prate.

Endret av Nicklusheletida
Andreaswell
Akkurat nå, Nicklusheletida skrev:

Jeg har vært sammen kjæresten i 3,5 år og var sammen med x i 23 år og da blir det litt annerledes :) Kjæresten er forståelesesfull. Bare jeg som har fått det for meg at jeg ikke bør slite han ut ang temaet , da jeg vet med meg selv at jeg kan holde lange foredrag når jeg først setter i gang . Kjæresten selv sier jeg skal prate.

Ja, tror nok det ofte er sånn at en selv tenker at det blir for mye for den andre. 

11 timer siden, Andreaswell skrev:

Merker jeg blir litt, trist av å lese dette. Ikke noe vondt ment, absolutt ikke! Vet ikke hvorfor jeg kommenterer, mulig fordi jeg vokste opp slik og min bror var alltid i fokus. Helbror, og foreldrene mine var sammen. Fikk litt flashback av å lese dette, og det er så vondt for barna, for dette merkes så godt. Selv om du/han er glad i den andres barn, så vil alltid ditt eget barn være den som er nærmest(?) 

Vet ikke hvorfor jeg skriver som sagt, men det traff meg. Særlig det med at hos dere så er svigerfamilien mest opptatt av han. 

Nå har jo Nicklus svart for egen del, men jeg ville også gjerne si noe, ettersom jeg antar at vi har endel likheter i vår situasjon.  :) Jeg tror nok at du snakker om situasjoner der det er relativt små barn som opptrer i samme familieselskap, men der noen av dem får mer oppmerksomhet fordi deres biologiske besteforeldre/tanter osv er til stede. 

Men når man har store barn er ikke typisk barna på hver side tilstede samtidig. Hvis det nye paret er sammen med fx hans familie vil naturlig nok denne familiens spørsmål og oppmerksomhet være rettet mot HANS barn, hva enten barna er tilstede eller ikke. Da kan det føles litt rart (og kanskje litt sårt?) for henne at det ikke kommer (så mye) spørsmål/interesse om hennes barn. 

Det er jo naturlig at det er sånn, og det motsatte vil være tilfelle når man er hos hennes familie. Par som har funnet hverandre etter at barna har blitt store vil typisk ikke opptre så mye som en familie i sosiale setninger slik som par med yngre barn vil. Men uansett hvor naturlig det er så kan det likevel føles sårt at ens eget barn ikke er et tema i slike settinger. 

Annonse

Nicklusheletida
Akkurat nå, morsan skrev:

Men det å snakke om problemer kan også være med på å knytte dere tettere sammen. 

Ja, det har du et poeng i og innimellom får jeg nok et litt for stort behov for å prate, men når det går bra slik som nå, så er det deilig å ta pause fra det :)

Han har akkurat ringt forresten for å spørre om hvordan det gikk med sønnen i dag. Han har hatt øreoperasjon i dag. Laget ny tromhinne. Noe skal det jo være, men det er jo en "bagatell" :-)

  • 2 år senere...
På 18.5.2017 den 21.13, nattlyset skrev:

Så var forholdet mellom min mann over etter tredve år.  Følelsene hans overfor meg er borte for lenge siden. Jeg står igjen og prøver å akseptere dette, og forholde meg til en framtid alene. Flytte fra boligen, området osv. Sliter noe utrolig nå.

Er det andre her som har opplevd brudd etter et langvarig forhold, og som har erfaringer å komme med, og kanskje noen trøstende ord? 

 

Hvordan går det med deg? Nå har det gått noen år? Håper du har det bra? 🙂

Anonymkode: dab1b...e27

Gammel tråd  :) . Ja hvordan gikk det trådstarter ? 

Jeg hadde det selv ganske tungt etter brudd, men jeg er i dag virkelig glad for at det ble brudd. For hvem vil være sammen med en som har mistet følelsene foreks. Ingen vits. Det er livet for kort til. I starten er sorgen overveldende men tilslutt så forsvinner den helt.  

Endret av Thebutterfly

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...