Barnas beste ?

[Gjest motløs]

Er det noen som har erfaring med at den ene forelderen ønsker delt omsorg og bosted for barna etter en skilsmisse , men sier at han ikke har til hensikt å samarbeide ?

Jeg vurderer å gå til mekling etter en lang prosess , men tanken på hvordan barnas fremtid kan bli skremmer meg voldsomt .

Mannen min ønsker å " dele ungene i to , det er mest rettferdig , da får vi èn hver.."

Jeg lurer på hvem det er rettferdig for ? Ikke for barna i alle fall . Han er biologisk far bare til den ene barnet , så jeg skjønner jo at han vil være fornøyd hvis han får foreldreretten til henne , han bryr seg likevel ikke så mye om det barnet som ikke er hans ( til tross for at de har bodd sammen siden barnet var 1 år) . Barna er nå 7 og 12 år gamle.

Jeg mener at det slett ikke er rettferdig for jenta vår at hun bor kun hos faren , hun blir da skilt fra både mamma og halvbror ( som for henne er like god som en "hel"-bror , og omvendt ) . Selvfølgelig ville det ha vært en tragedie for meg , jeg ønsker ikke å gi fra meg barnet mitt bare fordi jeg har et annet barn fra før ( jeg skjønner ikke tankegangen hans..) , men jeg tror også det ville bli en tragedie for henne og broren.

Det beste jeg kan håpe på uten rettssak ( som jeg ikke ønsker ) er delt omsorg. Jeg er heller ikke negativ til dette hvis foreldrene er innstilt på samarbeid . Han sier at han vil flytte lengst mulig unna meg ( han ønsker ikke å skilles..) , men innenfor samme by. Dette vil gjøre det vanskelig for barnet vi har sammen , bl.a. med hensyn til skole og venner i nabolaget.

Er det noen som har erfaring med noe lignende ? Kan han flytte henne over til en annen skole uten mitt samtykke hvis vi har delt omsorg ? Kan han flytte til en annen kant av landet med henne ?

Jeg er så fortvilet , jeg ønsker ikke å ødelegge jenta med at hun til enhver tid skal befinne seg i en "krigssone" , men hva gjør man hvis den ene parten ikke vil samarbeide , men turer fram som han vil ? Å gi fra seg barnet helt kan vel heller ikke være noen løsning til det beste for barnet , og hva gjør man da , sloss tilbake ?

Jeg ser mørkt på framtiden , men håper å høre fra noen som har vært gjennom en lignende problemstilling.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Delt omsorg kan være bra for både barna og for foreldrene. Men det forutsetter

1. at partene bor i nærheten av hverandre (barn kan ikke gå på to skoler annenhver uke/mnd.) og

2. at foreldrene samarbeider om barnet.

Jeg vil råde deg til å bruke en familierådgiver for å følge dere gjennom denne prosessen, til avklaring og en skriftlig foreldre-avtale. Det kan lette saken for dere voksne og barna.

Dersom ikke barnas far vil være med til familiekontoret, kan du selv ha stort utbytte av å benytte deg av en familierådgiver i en så vanskelig sak som det høres ut til å være.

Lykke til!

[Sassy]

Ikke vær så motløs. I praksis står mor veldig sterkt i Norge når det gjelder slike saker, jeg synes du burde kjempe for å få den daglige omsorgen for barnet ditt, og heller sørge for at hun får en samværsordning med faren. Det er tydelig at faren bruker barnet som et våpen mot deg.

[Atene]

Jeg er ikke helt sikker på hva faren ønsker ? Vil han at dere skal ha omsorg for ett barn hver, eller vil han ha delt omsorg for fellesbarnet ?

Ett barn hver synes jeg _ikke_ du skal gå med på. Tankegangen bak er som du selv sier helt vill. Jeg har møtt den selv også, som om man elsker barnet noe mindre fordi man har flere av dem ? Også det med rettferdighet, "jeg har like stor rett til ham som deg", sa eks'en, da hadde han bidratt med halvparten av genene og det var stort sett alt. Hva er det med disse mennene som later til å tro at barn kan deles på samme måte som hus og bil ?

Dessuten virker det absolutt som om han har dårlig skjulte motiver om å ramme deg.

Delt omsorg med annehver uke hos hver er forsåvidt en annen sak, da _må_ dere bo i nærheten av hverandre, og helst i samme skolekrets. Dere må kunne samarbeide, og han kan da ikke flytte vekk med barnet.

Men uansett er jeg egentlig enig med Sassy. En rettssak, hvis det skulle komme så langt, er ikke så ille som mange skal ha det til. Et liv der den ene (eller begge) parter bruker barnet som våpen mot den andre er verre. Hvis du gir deg, og prøver å samarbeide for "barnets beste", risikerer du å måtte strekke deg lengre og lengre, til du ryker. Da synes jeg faktisk det er bedre å tape en rettssak.

[Gjest motløs]

Jeg er ikke helt sikker på hva faren ønsker ? Vil han at dere skal ha omsorg for ett barn hver, eller vil han ha delt omsorg for fellesbarnet ?

Ett barn hver synes jeg _ikke_ du skal gå med på. Tankegangen bak er som du selv sier helt vill. Jeg har møtt den selv også, som om man elsker barnet noe mindre fordi man har flere av dem ? Også det med rettferdighet, "jeg har like stor rett til ham som deg", sa eks'en, da hadde han bidratt med halvparten av genene og det var stort sett alt. Hva er det med disse mennene som later til å tro at barn kan deles på samme måte som hus og bil ?

Dessuten virker det absolutt som om han har dårlig skjulte motiver om å ramme deg.

Delt omsorg med annehver uke hos hver er forsåvidt en annen sak, da _må_ dere bo i nærheten av hverandre, og helst i samme skolekrets. Dere må kunne samarbeide, og han kan da ikke flytte vekk med barnet.

Men uansett er jeg egentlig enig med Sassy. En rettssak, hvis det skulle komme så langt, er ikke så ille som mange skal ha det til. Et liv der den ene (eller begge) parter bruker barnet som våpen mot den andre er verre. Hvis du gir deg, og prøver å samarbeide for "barnets beste", risikerer du å måtte strekke deg lengre og lengre, til du ryker. Da synes jeg faktisk det er bedre å tape en rettssak.

Takk for svar , både til deg og dere andre som har svart på innlegget mitt . Det setter jeg veldig stor pris på !

Han ønsker egentlig , som jeg sa , å dele ungene slik at han har jenta på 7 og jeg har gutten på 12 (som ikke er hans biologiske barn) . Dette synes han er det eneste som er rettferdig....Forstå det den som kan.

Jeg regner imidlertid med at han kan , etterhvert , til nød gå med på delt omsorg for jenta , familievernkontoret virker også som om de råder alle til det , helt uten tanke på at hver sak er unik og at det skal være visse forutsetninger tilstede for at det skal bli det beste for barna.

Gutten er han ikke interessert i , det har han heller ikke vært tidligere.

Vi får se , jeg føler i alle fall ikke at jeg bare kan "gi fra meg" jenta vår uten kamp . Hun har like stor rett til å være sammen med mamma og storebror også , og det bør ikke være hennes oppgave å være ansvarlig for pappaen sin lykke . Han bruker hennes lojalitet til å få henne til å synes synd på seg . Jeg er redd hun vil få skyldfølelse hvis hun ikke passer på så pappa ikke blir ensom og ulykkelig . Ja , han bruker henne som våpen mot meg , og gir henne følelsen av at nå er hun den eneste som kan trøste pappa og passe på at han ikke blir ensom og ulykkelig . DET er en oppgave som en 7-åring ikke bør ha. Men lojaliteten strekker seg langt.

Takk igjen , for all oppmuntring , jeg trenger det nå ...

[Gjest lyseblå]

Hei motløs!

Vil bare gi deg en klapp på skulderen for at du setter barnas beste først og så egene ønsker og behov. Det er ikke alle som klarer det i en så vanskelig situasjon!

Delt omsorg hvis ikke foreldrene (evnt den ene av foreldrene) ikke vil samarbeide virker på meg ganske håpløst. Det er nesten gitt at det blir problemer av noe sånt.

Men det kan også være lurt å ha i tankene at mannen din sikkert sitter inne med mange såre og vonde følelser. At han truer med at han ikke vil samabeide med deg om barnet behøver ikke bety at han ikke kommer til å sammarbeide, det kan rett og slett være et siste lille halmstrå for å få deg til å bli? (jeg vet ikke, og kjenner jo ikke situasjonen) Men i en slik situasjon er man muligens ikke på sitt mest rasjonelle, tenk på det....

Det kan virke som om du trenger hjelp av noen enten på familieværnkontoret eller feks av en advokat. De kan hjelpe deg med å få satt ting i perspektiv og hjelpe deg videre i prosessen mot en avtale med faren om barnet.

Prøv å fortsett med å sette barnas behov først. Ikke fall i den fellen å tro at siden du er mamma så er du viktigere for barnet enn pappan og derfor bør _ha_ barnet mest. Begge foreldrene er viktige for et barn, og altfor mange barn har for liten kontakt med far. Men du virker som en fattet og fornuftig person som har sunne holdninger til situasjoen, så det høres ikke ut som om du er i faresonen *S*

Lykke til!!

[Gjest motløs]

Hei motløs!

Vil bare gi deg en klapp på skulderen for at du setter barnas beste først og så egene ønsker og behov. Det er ikke alle som klarer det i en så vanskelig situasjon!

Delt omsorg hvis ikke foreldrene (evnt den ene av foreldrene) ikke vil samarbeide virker på meg ganske håpløst. Det er nesten gitt at det blir problemer av noe sånt.

Men det kan også være lurt å ha i tankene at mannen din sikkert sitter inne med mange såre og vonde følelser. At han truer med at han ikke vil samabeide med deg om barnet behøver ikke bety at han ikke kommer til å sammarbeide, det kan rett og slett være et siste lille halmstrå for å få deg til å bli? (jeg vet ikke, og kjenner jo ikke situasjonen) Men i en slik situasjon er man muligens ikke på sitt mest rasjonelle, tenk på det....

Det kan virke som om du trenger hjelp av noen enten på familieværnkontoret eller feks av en advokat. De kan hjelpe deg med å få satt ting i perspektiv og hjelpe deg videre i prosessen mot en avtale med faren om barnet.

Prøv å fortsett med å sette barnas behov først. Ikke fall i den fellen å tro at siden du er mamma så er du viktigere for barnet enn pappan og derfor bør _ha_ barnet mest. Begge foreldrene er viktige for et barn, og altfor mange barn har for liten kontakt med far. Men du virker som en fattet og fornuftig person som har sunne holdninger til situasjoen, så det høres ikke ut som om du er i faresonen *S*

Lykke til!!

Jeg makter vel ikke å være 100% objektiv i saken , men jeg prøver , og vil alltid prøve så godt jeg kan å holde fokus på barnas beste .

Og jeg håper selvfølgelig at mannen min også vil makte å se klarere når den verste stormen har lagt seg , selv om jeg ofte tviler...

Tusen takk for råd og oppmuntring!