Er jeg gal pga en mann

[AnonymBruker]

Jeg håper det er mange som kan hjelpe meg. Jeg har googlet og lett etter svar i mange dager,men finner ikke noen jeg jeg kan relatere til.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne det er så mye. Jeg ble sammen med en mann for to år siden. Vi har hatt det helt fantastisk, bedre enn fantastisk på alle områder.

Vi var elskere og bestevenner. Og vi lovet det, om det en gang skulle bli slutt, at bestevenner skulle vi forbli! Det høres ut som en klisje og det var sånne ting vi lo av før. Det å avslutte hverandres setninger og vite hva den andre tenkte. For oss var det vanlig. Vi lot den andre få space når vi følte at den andre trengte det.Og vi hadde fantastisk s.. som bare ble bedre og bedre.

Tross alt dette oppdaget jeg at han hadde vært utro, åtte måneder før jeg oppdaget det  helt tilfeldig En one night stand ( tanken hadde streifet meg) han nektet og jeg trodde det ikke selv. Vi hadde jo alt. Han sa, at av og til gjør mennesker dumme ting uten grunn. Han ville ikke såre meg, det var meg han ville ha.( jeg har selv vært  utro i andre forhold) 

Men denne mannen fikk meg til å slutte å se på andre. Han var alt jeg ønsket av en mann.

Ett eller annet klikket i meg den dagen, jeg slo i stykker ting, kastet rundt meg. Jeg ble noen jeg hadde ledd av på filmer. Han satt der rolig og så på meg. Sørget.... Det var så fælt å vite at hun også var 18 år yngre enn meg, ( jeg er 44, men ser vel like gammel ut som henne) Utseendemessig er jeg ikke sjalu. Jeg ser bedre ut enn henne. 

I tre uker lå jeg i sengen å gråt,raste,stilte spørsmål, følte det var noe galt med meg osv. Jeg gikk ned 7 kilo på disse tre ukene. Hver dag snakket vi på telefonen og sende sms. Jeg ville vite alt, stillte de samme spørsmålene og kontaktet henne og fikk bekreftet. 

Han sa han skulle svare på alt om jeg spurte 1000 ganger det samme og han stillte virkelig opp som alltid.

Vi skulle møttes for å ha rebound sex, det var noe jeg ønsket. Vi fortsatte som vi ALLTID har gjort. Snakke sammen i telefonen ca 8 timer hver dag ( ca 4 timer + meldinger)

Så fant vi ut at vi skulle prøve. Vi var nyforelsket også,men noe klikket / ble ødelagt i meg den dagen jeg fant ut om ONS`n hans. Jeg fant også ut at han var på datesider. Selv om det kun var hei og hallo. Det var slik han møtte hun han var utro med.Vi hadde blitt enig om å slette da vi skulle begynne på nytt.

Jeg ble sykelig sjalu ( aldri vært sjalu før ) ropte og skrek til han ofte. Jeg begynte å skrive meldinger til venner, damevenner på fb, kollegaer og sjefen han. Jeg skrev absurde og grotesteske ting fra hans fb og mail til andre. Fra mine kontoer sa jeg at han var pedofil osv. Jeg sa så mye styggt at det, kan jeg ALDRI gjøre opp i mitt liv. Ingen unnskylding vil være bra nok, utenom om de finner ut jeg har hjernesvult. Det ønsker jeg. For å forklare hvorfor. Og jeg har hatt en sønn med kreft, så jeg vet. Det han gjorde var ingentingi forhold. Det svartnet for meg i tide og utide og det værste.....jeg husker ingenting. Jeg forandret personlighet. Vi slo opp ca 10 ganger på 5 månder. Jeg gjorde værre og værre ting. Jeg kastet meg ned en trapp og skar meg i foten mens han skrekkslagen så på. Jeg fikk delerium der jeg ringte han på natten og forlangte å snakke med horene hans. Jeg snakket og de svarte meg tilbake. Det syke var, at det hele var i mitt hode. Jeg ringte han 67 ganger på jobb den dagen.Da jeg truet med Politi ringte han tilbake.T.o.m etterpå flere ganger den dagen ringte han for å høre om formen min. for å høre om jeg var ok. Selv om jeg hadde ringt ei venninne av han samme dag kl 06 og spurt henne om han hadde hatt sex. med henne. Jeg sa det på en vulgær måte ( Og det er hele tiden jeg som har oppført meg "gal" Nå har jeg vært på MR og skal testes på alle slags måter som kan om det er noe fysiologisk galt med hjernen min. Jeg fortasatte å rase ned i kilo og har gått ned 14 kilo siden januar. Jeg har mistet lysten og gleden og det går utover mitt liv. Vi fant alltid tilbake...han ble selvfølgelig oppgitt for det jeg hadde gjort. ( Pedofil anklagene, anklagene til politi som jeg truet med anmelde osv bare for at han hadde hatt sex med noen 15 år yngre var han pedofil...hun var 26.)Bare LØGN fra meg, men etter noen minutter tilgav han meg ALLTID. Vi legger det bak oss og fokusere på det gode.Det sa han alltid. Poenget er at jeg kunne aldri tilgi det han gjort mot meg...eller det jeg hadde gjort mot han. 

For noen ukers siden kulimerte det. Jeg klikket igjen ( husker det ikke) Legene er redde for blackout/svimmelhet/tap av språk/gåproblemer og vektnedgang) Han også. Dette finner vi ut av, sier han. Den dag i dag når vi har ringes s sier han det. Nå må jeg si at jeg har et umenneskelig press på alle kanter. Eksmannen min som lager problemer osv.

Vi bestemte å ta en pause. Vi kom frem at vi hadde et dysfunksjonelt forhold. Jeg sa til han. Kanskje vi kan ringes om noen månder. Han svarte ...jeg tenkte mer to dager. Så oppi alt det jeg gjennomgår ble vi sammen igjen). Jeg fortsatte med det samme, fra sengen da jeg er så syk at jeg har vanskerligheter med å stå opp de fleste dagene. 

Jeg gjettet han ble sammen pga han var/er bekrymet for meg.

Vi avtales å møtes etter ukesvis. Jeg ble plutselig sur og klikket igjen. Etterpå fikk jeg vite at han hadde bestillt plass på restauranten jeg liker og konsert med noen jeg også liker. Jeg sa vi måtte kutte kontakt. Han måtte slutte å ringe meg hele tiden og sende meldinger. Han sier at vi kan fortsette med det. 

Jeg spurte rett ut om det var en sjanse for oss igjen. Han sier han ikke vet, jeg vet jo heller ikke.Om vi kunne prøve med et vennskap først og se det an ( ikke slik det var det siste måndene) Likevel sier han at vi skal kose oss gjennom hele sommeren. Med god mat og opplevelser. At vi skal grille, og gå på resturater og konserter osv. 

Han ringer og sender meldinger og jeg har svart helt til de siste dagene. Da økte intensiteten om å ha kontakt høyere.Han skriver litt "teite" ting som før hadde blåst meg opp ( på en morsom måte) og jeg til slutte måtte ringe tilbake  selv om jeg var jente-sur. Nå biter jeg ikke på det. Når jeg våkner er det tapte anrop.  (Jeg må bruke sovemedisiner for å få sove og koble av ...for å ikke tenke på han, på oss) Meldinger på mobil og fb.

Jeg sa i dag at jeg trengte å tenke og at vi må kunne snakkes om to dager. Dette er en mann som kommer til å ta hensyn, det vet jeg.

Han er den eneste mannen som kjenner meg bedre enn meg selv ( og jeg han ) den eneste mannen som tar meg som jeg er og tilgir alt. Han er raus, snill, omsorgsfull, empatisk og god. Jeg vil ikke miste han og det virker ikke som han vil miste meg. Jeg vet...Jeg er den første han har elsket. Og den sorgen jeg påførte han var større en da faren hans døde da han var 21 ( nå er han 41)

Han lærte seg t.o.m morsmålet mitt for å skrive dikt og fine ting på det språket

Jeg sa jeg må tenke på vennskaps-greia. På en måte vil jeg jo det. Jeg vil se om vi kan finne frem til oss. Han sier han savner og elsker meg. Og han er ikke en mann som bruker disse ordene lett. Jeg kjenner at det å ha kontakt gjør meg stresset, sjalu og mistenksom----jeg er en annen en meg selv.

Venner sier jeg har mistet gløden. Jeg føler meg som en dårligere mor til mine barn. (De er store, men allikevel, all min våkne og sovende tid går med på å tenke på han )Skal jeg ha tålmodighet til å finne ut, om vi kan finne tilbake. Bruke sommeren på det eller skal jeg glemme han for nu. ( Ta opp kontakten når jeg er mer over han)

Hva vil han? Hvorfor skal vi snakkes og sende meldinger. Hvorfor den intensiteten av å MÅ være venner  og Å MÅ VÆRE SAMMEN I SOMMER.

Skal jeg virkelig "kaste han" ut av mitt liv...alt vi vil er å ha det som før. Vil han savne meg mer nå, som jeg ikke er tilgjengelig. Jeg sliter med å ikke å svare og ringe. Det er som jeg drepes....at jeg må holde meg så hard. Jeg drepes også ellers.

Vi elsker hverandre too mutch...men vi  har ødelagt hverandre i det siste.

Håper noen tar seg tid til å lese og å svare meg, jeg (vi) har det så vondt. Av og til vil jeg ikke leve...

Er det noen som har opplevd det samme????

Jeg vil også si at vi er oppegående mennesker som er respekterte av andre og i bra stillinger og begge eier vi hus. Ingen mistenker disse umodne faktene og oppførsel.

 

 

Anonymkode: 131cd...ce4

[morsan]

Oi, dette var mye! Umulig å kommentere på alt. Men i korthet høres det ikke ut som om det vil være liv laga å bli kjærester igjen.

Og vennskap høres heller ikke til å være innen rekkevidde. Tanker man måtte ha om det på gode stadier i en relasjon er ikke så lette å opprettholde når bruddet er et faktum – spesielt ikke når årsakene tip bruddet og reaksjoner etterpå har vært som du beskriver. Hadde kjærligheten bare "gått over" ville det vært en annen sak. 

Jeg har generelt ikke tro på at kjærlighetsforhold kan bli vennskapsforhold. Det er fint om man kan forholde seg avbalansert og vennskapelig overfor hverandre når man møtes, og i særdeleshet når man har barn sammen, men ekte vennskap i ordets rette forstand har jeg ikke tro på. 

Jeg tror du vil ha best av å legge han og dette bak deg og konsentrere deg om fremtiden uten han, både som elsker/kjæreste og som venn (..med håp om mer..?) Lykke til! 

[AnonymBruker]

Tusen takk Morsan...jeg vet det var mye, men jeg vet ikke noe lenger

Anonymkode: 131cd...ce4

[AnonymBruker]

Ja jeg har opplevd å elske på denne måten 1 gang i mitt liv. Lidenskapelig og på grensa til vanvidd. Og det i voksen alder. Jeg var kanskje ikke helt der du har vært i form av handlinger. Jeg ringte ikke rundt for å sverte han, gjøre hans liv vanskelig. Men jeg slet virkelig med meg selv i det der. Og jeg husker jeg i desperasjon tok noen beroligende tabletter 1 gang for å få hans oppmerksomhet haha. Det var ikke haha da, men nå er det haha. Med det mener jeg at ingenting kan hjelpe deg akkurat nå sett bort fra tiden. Om en stund vil du se tilbake på dette som en spacet opplevelse, et minne om vill lidenskap/passion. Du vil kanskje til og med glede deg over å ha fått oppleve dette og du vil humre av det hele. Ikke nå, men senere. 

Jeg tror ikke på et forhold mellom dere. Jeg tror ikke på et vennskap. Men røyk gjerne fredspipe etterhvert og vær på hils om dere treffer på hverandre. Det som ikke ble, skulle ikke være tenker jeg om min opplevelse av noen måneders komplett galskap.

Anonymkode: 69341...c42

[AnonymBruker]

Der det er stormende lidenskap er det stormende kjærlighet leste jeg for noen dager siden. Den mannen får ut galskapen i meg....den jeg aldri har vært eller egentlig er.Mulig jeg aldri har vært glad nok i noe mann før. Derfor har jeg ikke brydd meg om sjalusi osv

Og etter to svar der dere begge sier at det er hverken liv laget for kjærlighetsforhold eller vennskap fikk jeg mer angst. Finnes det ikke regelen som bekrefter unntaket....

Anonymkode: 131cd...ce4

[Gjest Xtra]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 Vi kom frem at vi hadde et dysfunksjonelt forhold. 

 

 

Hold fast ved denne erkjennelsen. Dette tror jeg aldri kan bli noe varig og godt forhold. 

 

Les evt. "Hekta" av Sissel Gran : https://www.aschehoug.no/nettbutikk/hekta-aco.html

 

[AnonymBruker]

Xtra. jeg bestiller bok Takk

Anonymkode: 131cd...ce4

[Gjest Mina1]

Aldri klandre deg selv. Jeg har selv tatt helt av i kjærligheten før. Og vet hvorfor. Fordi han behandlet meg ganske dårlig. Husk at det er ikke bare du som skal unnskylde deg for alt. Han gjorde sine feil han og.