Må jeg bare leve med henne når jeg har vært så feig?

[kalle_klovn]

Hallo

Jeg er en man i slutten av 30-årene som føler meg som en komplett idiot. For over vel 15 år siden var ei jente småforelsket i meg, vi var på fest sammen, ble fulle og endte opp sammen i senga. Jeg var i starten av tyveårene og hun 19.

Dagen etter trodde hun at alt var klappet og klart og at vi var kjærester. Jeg var vel ikke enig i det, men hun var så søt og uskyldig at jeg ikke turte å si noe annet. Skikkelig feig altså, men jeg håpte på at jeg skulle falle for henne etterhvert og at alt skulle bli bedre. Hun var helt klart forelsket, men jeg fikk aldri den samme følelsen som jeg hadde hatt under andre forelskelser tidligere i ungdomsårene.

Årene har gått, vi har gifta oss og fått to barn sammen. Ikke en eneste dag har gått forbi uten at jeg har grublet og fundert på det dårlige valget mitt. Jeg har på mange måter akseptert situasjonen, men nå etterhvert så begynner jeg å innse at dette er feil.

Vi fungerer ganske greit sammen og jeg har vært svært opptatt med å bygge et nytt hus for oss de senere årene. Hun gidder ikke å bidra noe som helst på den fronten, men det er greit nok. Det blir endel krangler når hun heller ikke gidder å gjøre andre ting og jeg føler at alt faller på meg. Jeg er en ryddig person og hun er stikk motsatt. Vi kan ikke le sammen. Faktisk så ler hun aldri, ikke sammen med meg og ikke sammen med andre. Hun blir mer og mer usosial og finner noe galt med alle nye mennesker vi møter. Skal vi finne på noe felles med andre må jeg mase på for å få det gjennom. Ofte blir hun drittsur.

Jeg tror kanskje hun lukter litt lunta fordi hun er veldig på å fortelle hvor mye hun elsker meg og vil ha bekreftelse tilbake.

I de siste årene har hun blitt mer og mer syk og er ofte sykemeldt. Jeg syns ikke hun er noe flink med barnene vårt heller. Noen ganger, men veldig ofte er lunta så kort og de krangler ofte om hver minste lille ting. Sykdommen får hun ikke gjort så mye med, kosthold bedrer ting, men hun prioriterer ofte å belønne seg selv med mat som ikke gjør godt.

Vi har ofte diskutert de tingene som gjør at vi krangler, men hun trumfer alltid med et eller annet og blir så sint at vi ikke løser noe. Jeg føler at dette ikke går mest på de tingene, men mer på personlige ting som humør, vennlighet, humor osv. Jeg får nok ikke endret så mye på de personlige trekkene.

 

Har jeg vært så feig at dette er noe jeg bare må leve med eller bør jeg prøve å gjøre noe med situasjonen?

Hvor sikker er du på ditt valg av ektefelle/samboer? Er det vanlig å gruble sånn rundt dette?

Jeg har dessverre ingen gode barndomsvenner å diskutere dette med da vi enten har vokst fra hverandre eller er for sladrete til å holde noe slikt for seg selv. Vi har fått noen få felles venner etter vi fikk barn, men de kjenner jeg ikke godt nok til å snakke om slike ting.

[AnonymBruker]

Du må ingenting. Du er fri til å gjøre, gjøre om, ikke gjøre.

Anonymkode: 46c2b...f16

[laban]

8 timer siden, kalle_klovn skrev:

Har jeg vært så feig at dette er noe jeg bare må leve med eller bør jeg prøve å gjøre noe med situasjonen?

Livet er ikke et spill med regler for hva man må eller ikke. 

Dere trenger hjelp utenfra.  Prøv å bli enige om å dra til en form for par- / familieterapi. 

[Lillemus]

12 timer siden, kalle_klovn skrev:

Har jeg vært så feig at dette er noe jeg bare må leve med eller bør jeg prøve å gjøre noe med situasjonen?

Hvor sikker er du på ditt valg av ektefelle/samboer? Er det vanlig å gruble sånn rundt dette?

Med min eks innrømmer jeg glatt at jeg ofte lurte på hva vi skulle gjøre den dagen ungene hadde flyttet ut, vi hadde ingenting til felles lenger. Nå ble ikke det noe problem for vi skilte lag da ungene var små (de hadde ikke begynt på skolen ennå) og med min nåværende ser jeg bare frem til å dele livet med med stor glede.

Parterapi er vel et fint sted å begynne dersom du er innstilt på at det fortsatt kan være dere to. Man må være to for å få et forhold til å fungere og dersom du føler at det kun er du som drar lasset så er jo ikke det riktig. Har du snakket med henne om dette? Hvordan tror du hun vil reagere om dere skiller lag? Vil det meste med ungene falle på deg eller vil hun ha dem for å straffe deg?

Jeg synes ikke du skal straffe deg selv ved å forbi i et dysfunksjonelt forhold resten av livet fordi du var en smule feig for mange år siden. Vis nå at du ikke er det lenger, ta ansvar for ditt eget liv og gjør noe. Lykke til!

[Kayia]

Huff jeg får vondt av dere begge, dette må jo være forferdelig utmattende og vondt for dere begge. For deg, fordi du sier at du hver dag går og grubler og tviler på et valg du tok for et halvt liv siden, og for henne fordi hun ikke har fått leve i et samliv der hun er den foretrukne, slik vi alle ønsker å være.

Slik du framstiller livet deres nå, høres det ut som dere begge har gitt opp. Du ser ikke de gode sidene hennes lenger, du ramser bare opp alt ved henne som ikke er godt nok, og hun høres kanskje noe deprimert ut? Vanskelig å si, vi har jo bare din framstilling. 

Som flere sier ville jeg tatt kontakt med en privatpraktiserende samlivtjeneste eller familievernkontoret og fått et utenfraperspektiv på hva dere kan gjøre. Det viktigste er at dere tar et valg, dvs enten velger å leve sammen eller å leve hver for dere, og står ved valget. Blir du boende må du slutte å angre valget du tok for en mannsalder siden, og dere begge må begynne å gjøre det dere kan for å være en god partner for hverandre.

Masse lykke til!  

Endret 2. juli 2017 av Kayia

[påskelilje]

Støtter det de andre her skriver. Det å la være å gjøre noe er også et valg. Kontakt familiekontoret så snart som mulig så kan dere få hjelp til å finne ut om dere har noe å bygge videre på. Noen ganger kan skilsmisse være det beste for både voksne og barn.

[cilie]

Jeg tenker det her er resultatet av å binde seg altfor tidlig. Gå glipp av dating, forelskelser, sorger osv. Så når man står der midt i livet og tenker; var dette alt?

Det høres ikke ut som dere har det bra. Jeg tror du nesten bare må bestemme deg for om du ønsker dette videre og så jobbe for å få det best mulig. Hvis ikke må du velge å bryte opp familien- som kan være svært tøft for barna dine. Det er heller ikke sikkert alt vil bli bra om du velger å gå. Du er ikke ung lenger, og de fleste har "bagasje." Men det er klart du kan få en partner du får det bedre med.

[kalle_klovn]

Takk for alle svarene deres. Jeg syns det er rart å gå rundt å gruble sånn og trodde ikke livet skulle være slik. Derfor jeg ville ha innspill fra andre på hvordan dere har det.

Det kan godt være noe i det at vi ble sammen så tidlig i livet. Verken har vi sett hvor bra det kan være med en annen, men heller ikke hvor dårlig det kan være også. Man mangler liksom noen referanser å sammenligne mot.

Når jeg leser svarene over og ser ordet skilsmisse blir jeg kvalm. Hvis vi ikke hadde barn hadde det vært noe helt annet. 

Mine tanker rundt å søke hjelp i terapi er at hvis problemet hadde vært relatert til samarbeid og at vi tidligere hadde hatt det veldig bra sammen så ville jeg vært positiv til å prøve å finne tilbake til bedre tider. Problemet er bare at jeg syns vi bare har hatt det greit nok og vi har ikke noe bedre å finne tilbake til, hvis dere skjønner hva jeg mener. Som tiden går blir jeg mer og mer usikker på om dette er veien videre.

Jeg er livredd for å ta opp en slik diskusjon i sin helhet med henne. Hun komme til å klikke. Og det skjønner jeg godt. Hvis hun hadde lest det første innlegget ville hun garantert avsluttet forholdet for oss. Når hun er sint går hun helt til ytterpunktene. Hvis jeg så mye som starter på noe slikt kommer det til å bli et leven uten like.

I utgangspunktet tror jeg vi skulle delt barna greit, men man vet aldri når en person blir så sint og frustrert som jeg tror hun kommer til å bli. Økonomisk går det helt greit. Sosialt spiller det liten rolle da vi uansett er litt isolert i vår hverdag.

Som det sies så begynner jeg å bli gammel og det blir ikke enkelt å finne en ny partner. Hvis vi holder ut til barna har flyttet ut, kanskje 10 år til, blir det i hvert fall ikke enkelt.

Endret 4. juli 2017 av kalle_klovn

[emilie321]

Det er kanskje ikke like lett å finne en partner når en er godt voksen som det var da en var ung, men det er ikke så vanskelig heller. Har flere venner og bekjente som har funnet en partner som godt voksen. 

Selv har jeg valgt å være alene etter brudd (foreløpig iallefall) og jeg har det nå mye bedre som singel enn da jeg var i forhold. Så det går an å ha det bra som singel også. 

 

[Gjest Xtra]

Jeg synes det er noe usigelig trist ved å bli i et forhold av den grunn at det blir vanskelig å finne ny partner.

[laban]

På ‎02‎.‎07‎.‎2017 den 1.18, kalle_klovn skrev:

Vi har ofte diskutert de tingene som gjør at vi krangler, men hun trumfer alltid med et eller annet og blir så sint at vi ikke løser noe.

 

1 time siden, kalle_klovn skrev:

Jeg er livredd for å ta opp en slik diskusjon i sin helhet med henne. Hun komme til å klikke.

Dette er noe av årsaken til at vi foreslår at dere bør få hjelp til å gå gjennom sakene.  Ikke nødvendigvis for å finne tilbake til hverandre, men for å snakke mer balansert sammen, mens en nøytral tredjepart er til stede.  Uansett hvor dere ender opp, er det lite heldig å ta så viktige avgjørelser i det samtaleklimaet du beskriver.

[Lillemus]

3 timer siden, kalle_klovn skrev:

Som det sies så begynner jeg å bli gammel og det blir ikke enkelt å finne en ny partner. Hvis vi holder ut til barna har flyttet ut, kanskje 10 år til, blir det i hvert fall ikke enkelt.

Det er verdens dårligste grunn til å bli i et dårlig forhold... Selv var jeg 37 år og nyskilt med to førskolebarn da jeg traff en kar som var året eldre og barnløs. Vi har nå vært et par i 12 år, er stadig (nesten) like nyforelsket og ser for oss at vi skal være sammen livet ut og planlegger ganske konkret fremtiden og alderdommen.  Så akkurat det at det blir vanskelig å finne en ny partner er det siste du skal tenke på nå!

 

[Gjest Xtra]

1 minutt siden, Lillemus skrev:

Det er verdens dårligste grunn til å bli i et dårlig forhold... Selv var jeg 37 år og nyskilt med to førskolebarn da jeg traff en kar som var året eldre og barnløs. Vi har nå vært et par i 12 år, er stadig (nesten) like nyforelsket og ser for oss at vi skal være sammen livet ut og planlegger ganske konkret fremtiden og alderdommen.  Så akkurat det at det blir vanskelig å finne en ny partner er det siste du skal tenke på nå!

 

Så du mener han ikke skal bruke denne begrunnelsen fordi den ikke er gyldig/sann, i og med at den ikke var det for deg?

 

Jeg tenker heller at han ikke skal bruke denne begrunnelsen fordi den er irrelavant. Det er også urettferdig og illojalt overfor sin kone å  bli i forholdet fordi han frykter ensomheten ellers. Hva vil da skje om han treffer en annen mens han er gift?

 

Som andre skriver bør han gjøre et valg her og nå. Enten satse på sin kone, og da jobbe for å få frem de rette følelsene, eller gå. For barnas skyld håper jeg det første alternativet er mulig.

[Lillemus]

57 minutter siden, Xtra skrev:

Så du mener han ikke skal bruke denne begrunnelsen fordi den ikke er gyldig/sann, i og med at den ikke var det for deg?

Jeg tenker heller at han ikke skal bruke denne begrunnelsen fordi den er irrelavant. Det er også urettferdig og illojalt overfor sin kone å  bli i forholdet fordi han frykter ensomheten ellers. Hva vil da skje om han treffer en annen mens han er gift?

Som andre skriver bør han gjøre et valg her og nå. Enten satse på sin kone, og da jobbe for å få frem de rette følelsene, eller gå. For barnas skyld håper jeg det første alternativet er mulig.

Nei, det var bare for å vise at det slett ikke er for sent å finne seg en partner når man nærmer seg 40.  Og at redselen for å bli alene skal være det som holder man igjen i et dårlig forhold er noe man ikke bør tenke på, man vet aldri hva fremtiden bringer.

[cilie]

Jeg tror de fleste finner noen ny. Dessuten sier mange at de heller er alene enn i et dårlig forhold. Det jeg tenker på er hvorvidt sumsumarum det blir bedre; mtp unger, økonomi, mine/dine/våre, samværsordninger, "om gresset er grønnere", etter forelskelsen osv.