Er jeg egoistisk? Orker/klarer ikke å ha sex...

[AnonymBruker]

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet overfor min kjære samboer. Vi har ikke nå hatt sex siden februar i fjor - og det er min skyld. Det er så mye som 20 måneder. Vi har nå vært sammen i mer enn 10 år og er veldig glade i hverandre. Vi går veldig fint sammen som par og trives i hverandres selskap. Han maser ikke lenger om sex, men jeg vet jo han ønsker det i forholdet.

Jeg skal forsøke å forklare. For meg er sex umulig akkurat nå. Tidligere har jeg dissosiert under samleier og han sier det er som å ha sex med en livløs dukke. Vi pleier å se på TV når vi spiser middag, men vi må se på det politiske programmet Dagsnytt Atten og ikke dagens nyheter. Om det kommer om seksuelle overgrep på nyhetene, løper jeg gråtende inn og graver meg ned under kuledynen (en tung dyne som skal virke angstdempende) - og middagen er ødelagt. Jeg ble utsatt for grove seksuelle overgrep fra 5-16 årsalderen, drapstrusler og omsorgssvikt.

Jeg føler meg utrolig egoistisk i forholdet. "Alt" må skje på mine premisser. Han må alltid ta hensyn. Jeg "styrer hverdagen" i forholdet vårt. Jeg er fortvilet over meg selv. Det er jeg som er problemet her. Jeg forsøker å gjøre det godt igjen, selv om det er ynkelig, med å ha middag på bordet hver dag, gi han små gaver og overraskelser i ny og ne og sier jeg er glad i ham. Traumeterapeuten min sier at sex må vente i forholdet fordi det vil være retraumatiserende. Når jeg har gode dager, kryper jeg inntil ham i sengen eller jeg sitter på fanget hans og vi tøyser. Det er alt jeg klarer akkurat nå.

Det må sies, jeg har sagt både at han kan ha sex med en annen kvinne eller forlate meg uten dårlig samvittighet, men han sier at han ikke har noen andre.

Hva synes dere? Har jeg grunn til å ha dårlig samvittighet fordi jeg er så utrolig egoistisk? Bør jeg avslutte forholdet fordi jeg er en egoistisk og dårlig partner som kun tenker på meg selv og ikke hans ønsker?

Jeg er takknemlig for alle svar. Vær 100% ærlig i svarene dine! På forhånd takk!

Anonymkode: 0c3f6...808

[Gjest Gargamel]

Du får høre på terapeuten din, og ikke ha sex før du er klar. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å følge rådene du får. 

Det er et stort pluss i boka at du viser hengivenhet på andre måter, og at dere har nærhet. Der er mer alvorlig hvis mangel på sex kommer fra konflikter  mangel på kjærlighet. Jeg skal ikke late som om det ikke er en utfordring i det hele tatt, men hvis du er åpen om hvorfor det ikke går, og viser at du investerer i forholdet så gjør du alt du kan gjøre. Overgriperen kan gjerne ha veldig dårlig samvittighet. 

[AnonymBruker]

Syns gargamel gav deg et veldig godt svar. Vi lever i et seksualisert samfunn der sex fremstilles som det viktigste. Jeg har selv erfart overgrep og går i traumeterapi. For meg var det å ha sex bare for å døyve min dårlige samvittighet ikke noe særlig . Min mann ble tilfredstilit der og da men det ødelagte noe inni meg. Jeg begynte å distansere meg fra min mann og var mer tverr og avvisende mot han. Det ble en mur mellom oss bare fordi jeg tvang meg selv til å ha sex. Dessuten laget jeg en forestilling i hodet mitt om at menn bare tenker på sex . At jeg var et offer og han brukte meg . Men menn trenger også en tilstedeværende , leken, glad og lyttende  partner. Han er glad i meg og trenger meg enn sex. Vær ærlig med din mann , bruk tid og ta et steg om gangen. La han ofte få vite at du elsker han. Han kan tilfredsstille seg selv ved å få utløsning . Men nærhet og kjærlighet kan du gi han. 

Anonymkode: e3a63...129

[AnonymBruker]

2 timer siden, Gargamel skrev:

Du får høre på terapeuten din, og ikke ha sex før du er klar. Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å følge rådene du får. 

Det er et stort pluss i boka at du viser hengivenhet på andre måter, og at dere har nærhet. Der er mer alvorlig hvis mangel på sex kommer fra konflikter  mangel på kjærlighet. Jeg skal ikke late som om det ikke er en utfordring i det hele tatt, men hvis du er åpen om hvorfor det ikke går, og viser at du investerer i forholdet så gjør du alt du kan gjøre. Overgriperen kan gjerne ha veldig dårlig samvittighet. 

 

Takk for støtte Jeg bør nok høre på terapeuten min. Han har mer enn 20 års erfaring med traumeterapi og vet nok hva han snakker om, men jeg er redd for at jeg aldri vil bli klar... At jeg kommer inn i en dårlig (u)vane...

Jeg selv har ikke hatt lyst på sex gjennom disse 10 årene vi har vært sammen, men har følt jeg har gjort det av plikt fordi jeg har visst at han ønsker det. Nå har jeg forstått at sex ikke er like godt og vanligvis like smertefritt som hos menn. Jeg har aldri hatt orgasme. Jo, én gang, under en voldtekt, noe jeg skjemmes over Det var et tydelig bevis på at jeg innerst inne nøt å bli tatt med vold - da er det nok ingen voldtekt.

Anonymkode: 0c3f6...808

[emilie321]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Takk for støtte Jeg bør nok høre på terapeuten min. Han har mer enn 20 års erfaring med traumeterapi og vet nok hva han snakker om, men jeg er redd for at jeg aldri vil bli klar... At jeg kommer inn i en dårlig (u)vane...

Jeg selv har ikke hatt lyst på sex gjennom disse 10 årene vi har vært sammen, men har følt jeg har gjort det av plikt fordi jeg har visst at han ønsker det. Nå har jeg forstått at sex ikke er like godt og vanligvis like smertefritt som hos menn. Jeg har aldri hatt orgasme. Jo, én gang, under en voldtekt, noe jeg skjemmes over Det var et tydelig bevis på at jeg innerst inne nøt å bli tatt med vold - da er det nok ingen voldtekt.

Anonymkode: 0c3f6...808

Tror nok at du tar feil med det siste du skriver. Dette er mer normalt enn du tror, det å få orgasme under en voldtekt. Menn kan også få ereksjon når de blir voldtatt. Det betyr ikke at du egentlig ville det eller liker å bli tatt med vold, dette er bare noe som skjer med kroppen uavhengig av hva du vil.  En voldtekt er og blir en voldtekt uansett om kvinnen får orgasme eller at mannen får ereksjon og orgasme. Greier dessverre ikke å forklare bedre, ordene står litt stille i hodet mitt nå.

Jeg skjønner at skammen rundt en voldtekt kan bli/blir enda større hvis en får orgasme enn om en ikke gjør det. Det er likefullt en voldtekt, noe som overgriper har det hele og fulle ansvar for. Det er ikke din skyld. Og det betyr ikke at du likte å bli voldtatt.

Har du noen du greier å prate med om dette?  Håper du kan greie å prate om denne biten til noen du stoler på.

 

[Gjest Gargamel]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har aldri hatt orgasme. Jo, én gang, under en voldtekt, noe jeg skjemmes over Det var et tydelig bevis på at jeg innerst inne nøt å bli tatt med vold - da er det nok ingen voldtekt.

Anonymkode: 0c3f6...808

Det var voldtekt uansett hvordan kroppen din reagerte, hvis han tok deg mot din vilje. Det er du som bestemmer hva du vil. Ikke kroppen din. 

[AnonymBruker]

1 time siden, emilie321 skrev:

1 time siden, emilie321 skrev:

Har du noen du greier å prate med om dette?  Håper du kan greie å prate om denne biten til noen du stoler på.

Jeg har en svensk kammerat som vet mye om meg, men det er veldig vanskelig å snakke om. Det er vanskelig å snakke med en mann og jeg har ingen venner her jeg bor. Jeg ønsker ikke å bruke samboeren min som "terapeut", han er den jeg har valgt å dele livet med, og det blir ikke riktig av meg. Det er generelt vanskelig å snakke om dette, for jeg har så mange "forbudte ord" som gjør ting umulig. Psykologen min sier at jeg snakker og uttrykker med kroppsspråket at jeg egentlig ikke burde ta plass i denne verden.

Jeg vet, innerst inne, at skylden ligger hos overgriper. En ting er å forstå det med fornuften, men en helt annen ting er å få følelsene med på laget.

Det smerter at jeg ikke klarer å være en "vanlig" kjæreste. Min største frykt er at samboeren min gir meg opp og sier "nok er nok". Da vil jeg føle at overgriper har vunnet. Jeg ser hele tiden for meg at jeg hadde skyld, at jeg kunne ha gjort noe annet, gjort mer motstand, at jeg var på feil sted til feil tid, hvis og om... Jeg vet slike tanker er meningsløse, men så var det følelsene da...

 

 

Anonymkode: 0c3f6...808

[emilie321]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Anonymkode: 0c3f6...808

Har selv vært der at jeg har trodd at jeg ikke hadde noe rett til å leve, at jeg skadet folk rundt meg med å være i live. Trodde det i mange år, nå kommer det bare tilbake når jeg blir syk. Du skal vite at du ødelegger ingen ved å være i live. Du, som alle andre har rett til å leve, også rett til å leve et godt liv. 

Skjønner godt at du synes det er vanskelig å prate om dette, det er helt normalt. Min erfaring er at det blir lettere etterhvert, både det å prate og følelsene rundt temaet.

Uansett hva du føler, så er det ikke din skyld. Det er og blir overgriper sin skyld, du kunne ikke gjort noe annerledes. Bortsett fra i hodet, så går det ikke an å skru tiden tilbake. Du hjelper ikke deg selv ved å kverne på dette. Kan du ikke finne motargumenter når du begynner å kverne, feks si nei, jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Si høyt til deg selv, det var ikke min skyld. Jeg er god nok som jeg er. Osv.  Gjør det gjerne foran speilet.

Må bare si at det går an å bli bedre, det går an å få et leve verdig liv. Men det tar tid. Selv har jeg vært svært dårlig. Første gangen jeg var innlagt, så var jeg innlagt i 2 år. Har idag det relativt greit, jobber for å få det enda bedre. Det går an å få det bedre. Vi må bare ikke gi opp.

[AnonymBruker]

Til Emilie 321:

Ja, jeg har en jobb å gjøre både når det kommer til å fortjene å leve, klare å fortelle om det vanskelige og vonde, plasseering av skyld, ha troen at det blir bedre og ikke gi opp. Alt virker bare så overveldende. Jeg føler at jeg ikke vil rekke alt sammen, men jeg går nå i langtidsterapi for traumene og vet at jeg vil få den tiden jeg trenger. Jeg vet at jeg har kommet langt og jeg skal seire - til slutt.

Takk for tips om å gi meg selv motargumenter. Det skal jeg jobbe med. Jeg tror jeg også skal ta det inn i terapirommet. Kanskje terapeuten min har noen gode råd og tips...

Du har nå gitt meg håp og mot til å fortsette - tusen takk!

Jeg burde kanskje ikke spørre om dette, men jeg håper du vil svare 100% ærlig: Kan jeg sende deg en p.m.? Si nei om du ikke ønsker. Jeg aksepterer og har forståelse for det

Anonymkode: 0c3f6...808

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dessuten laget jeg en forestilling i hodet mitt om at menn bare tenker på sex . At jeg var et offer og han brukte meg . Men menn trenger også en tilstedeværende , leken, glad og lyttende  partner. Han er glad i meg og trenger meg enn sex. Vær ærlig med din mann , bruk tid og ta et steg om gangen. La han ofte få vite at du elsker han. Han kan tilfredsstille seg selv ved å få utløsning . Men nærhet og kjærlighet kan du gi han. 

Anonymkode: e3a63...129

 

Det at menn tenker mye på sex og at det er det viktigste (i hvert fall svært viktig) i et forhold, kan man få inntrykk av for eksempel på Kvinneguiden og i enkelte emner her på DOL. Det får meg til å tenke at jeg er en dårlig partner. Men jeg tenker samtidig at vi har nå vært sammen i mer enn 10 år og det må være et eller annet han ser i meg. For han kan ikke sex være det viktigste, selv om jeg vet han ønsker det, for hvis ikke hadde han nok gått fra meg for lengst...

 

Anonymkode: 0c3f6...808

[emilie321]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Til Emilie 321:

Ja, jeg har en jobb å gjøre både når det kommer til å fortjene å leve, klare å fortelle om det vanskelige og vonde, plasseering av skyld, ha troen at det blir bedre og ikke gi opp. Alt virker bare så overveldende. Jeg føler at jeg ikke vil rekke alt sammen, men jeg går nå i langtidsterapi for traumene og vet at jeg vil få den tiden jeg trenger. Jeg vet at jeg har kommet langt og jeg skal seire - til slutt.

Takk for tips om å gi meg selv motargumenter. Det skal jeg jobbe med. Jeg tror jeg også skal ta det inn i terapirommet. Kanskje terapeuten min har noen gode råd og tips...

Du har nå gitt meg håp og mot til å fortsette - tusen takk!

Jeg burde kanskje ikke spørre om dette, men jeg håper du vil svare 100% ærlig: Kan jeg sende deg en p.m.? Si nei om du ikke ønsker. Jeg aksepterer og har forståelse for det

Anonymkode: 0c3f6...808

Du må gjerne sende meg en pm.

[Gjest Mina1]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har så utrolig dårlig samvittighet overfor min kjære samboer. Vi har ikke nå hatt sex siden februar i fjor - og det er min skyld. Det er så mye som 20 måneder. Vi har nå vært sammen i mer enn 10 år og er veldig glade i hverandre. Vi går veldig fint sammen som par og trives i hverandres selskap. Han maser ikke lenger om sex, men jeg vet jo han ønsker det i forholdet.

Jeg skal forsøke å forklare. For meg er sex umulig akkurat nå. Tidligere har jeg dissosiert under samleier og han sier det er som å ha sex med en livløs dukke. Vi pleier å se på TV når vi spiser middag, men vi må se på det politiske programmet Dagsnytt Atten og ikke dagens nyheter. Om det kommer om seksuelle overgrep på nyhetene, løper jeg gråtende inn og graver meg ned under kuledynen (en tung dyne som skal virke angstdempende) - og middagen er ødelagt. Jeg ble utsatt for grove seksuelle overgrep fra 5-16 årsalderen, drapstrusler og omsorgssvikt.

Jeg føler meg utrolig egoistisk i forholdet. "Alt" må skje på mine premisser. Han må alltid ta hensyn. Jeg "styrer hverdagen" i forholdet vårt. Jeg er fortvilet over meg selv. Det er jeg som er problemet her. Jeg forsøker å gjøre det godt igjen, selv om det er ynkelig, med å ha middag på bordet hver dag, gi han små gaver og overraskelser i ny og ne og sier jeg er glad i ham. Traumeterapeuten min sier at sex må vente i forholdet fordi det vil være retraumatiserende. Når jeg har gode dager, kryper jeg inntil ham i sengen eller jeg sitter på fanget hans og vi tøyser. Det er alt jeg klarer akkurat nå.

Det må sies, jeg har sagt både at han kan ha sex med en annen kvinne eller forlate meg uten dårlig samvittighet, men han sier at han ikke har noen andre.

Hva synes dere? Har jeg grunn til å ha dårlig samvittighet fordi jeg er så utrolig egoistisk? Bør jeg avslutte forholdet fordi jeg er en egoistisk og dårlig partner som kun tenker på meg selv og ikke hans ønsker?

Jeg er takknemlig for alle svar. Vær 100% ærlig i svarene dine! På forhånd takk!

Anonymkode: 0c3f6...808

Du er ikke egoistisk. Dersom han er en god mann så forstår han deg. Du behøver ikke å avslutte forholdet for dette. 

Jeg har selv kommet dit. Mulig fordi jeg ikke har truffet en mann som jeg føler tiltrekning til også... men jeg har blitt mer redd for å ha sex enn før. Jeg har ikke hatt skikkelig sex på ett år. Er redd for å kle meg naken. Redd for å ikke være attraktiv nok. Redd for at han ikke vil være fornøyd med meg. Redd for å oppleve det jeg har opplevd før... bli dumpet..... Så derfor så forsøker jeg istedet å være glad i meg selv, og ta den tid til hjelp jeg behøver og la ting komme naturlig. Jeg er ganske aktiv, og holder meg i aktiviteter, og forsøker å lukke unna negative tanker om fortiden når de kommer. Jeg hadde en tendens tidligere , med å søke opp fortiden. Søke etter de som har såret meg på nettet, og se hvordan de levde og finne svar på spørsmål. Dette har jeg sluttet med. Og det hjelper å lukke alle dører til den, og tenke positivt. Og den positive energi kan man få ved trening - finn en sport du liker.  . Og ikke lev deg for mye inn i alt negativt du har opplevd. Forsøk å minn deg selv på hva du lærte og de positive tingene, selv om det er vanskelig iblant. 

Itillegg så trenger du gjerne hjelp for å komme over det du har opplevd. En god terapi er å skrive. Høre musikk. Se filmer. Trene. Og være opptatt av å nyte livet, og velvære. Samtidig er det lurt å prate om det. Du skal ikke ha dårlig samvittighet.  , Klem!. 

Endret 1. oktober 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

44 minutter siden, Mina1 skrev:

Du er ikke egoistisk. Dersom han er en god mann så forstår han deg. Du behøver ikke å avslutte forholdet for dette. 

Jeg har selv kommet dit. Mulig fordi jeg ikke har truffet en mann som jeg føler tiltrekning til også... men jeg har blitt mer redd for å ha sex enn før. Jeg har ikke hatt skikkelig sex på ett år. Er redd for å kle meg naken. Redd for å ikke være attraktiv nok. Redd for at han ikke vil være fornøyd med meg. Redd for å oppleve det jeg har opplevd før... bli dumpet..... Så derfor så forsøker jeg istedet å være glad i meg selv, og ta den tid til hjelp jeg behøver og la ting komme naturlig. Jeg er ganske aktiv, og holder meg i aktiviteter, og forsøker å lukke unna negative tanker om fortiden når de kommer. Jeg hadde en tendens tidligere , med å søke opp fortiden. Søke etter de som har såret meg på nettet, og se hvordan de levde og finne svar på spørsmål. Dette har jeg sluttet med. Og det hjelper å lukke alle dører til den, og tenke positivt. Og den positive energi kan man få ved trening - finn en sport du liker.  . Og ikke lev deg for mye inn i alt negativt du har opplevd. Forsøk å minn deg selv på hva du lærte og de positive tingene, selv om det er vanskelig iblant. 

Itillegg så trenger du gjerne hjelp for å komme over det du har opplevd. En god terapi er å skrive. Høre musikk. Se filmer. Trene. Og være opptatt av å nyte livet, og velvære. Samtidig er det lurt å prate om det. Du skal ikke ha dårlig samvittighet.  , Klem!. 

 

Ja,han forstår meg, men likevel går jeg med en konstant dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke er en god nok kjæreste. Du har nok rett i at jeg bør legge fortiden min bak meg, men det er ikke gjort i en håndvending. Terapeuten min sier at jeg må belage meg på å gå i tøff traumeterapi i ca. 5 år. Orker han å holde ut så lenge? Jeg går hele tiden og er redd, men mulig jeg maler fanden på veggen. Han sier at han venter og gleder seg til den dagen, men jeg klarer ikke stole på det. I min fortid lærte jeg at jeg ikke kunne stole på noen. Dette er mitt første forhold, så jeg har ikke noen sammenligningsgrunnlag.

Jeg er ikke interessert i å få vite hvordan mine overgripere har det i dag. Det fører bare vondt med seg i form av minner.

Jeg har ingen problemer med å fylle hverdagene med varierte aktiviteter jeg trives med. Tross alt, alt i alt sett samlet og i betraktning, har jeg det bra i livet i dag sammenligning for noen år siden.

Anonymkode: 0c3f6...808

[Gjest Mina1]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Ja,han forstår meg, men likevel går jeg med en konstant dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg ikke er en god nok kjæreste. Du har nok rett i at jeg bør legge fortiden min bak meg, men det er ikke gjort i en håndvending. Terapeuten min sier at jeg må belage meg på å gå i tøff traumeterapi i ca. 5 år. Orker han å holde ut så lenge? Jeg går hele tiden og er redd, men mulig jeg maler fanden på veggen. Han sier at han venter og gleder seg til den dagen, men jeg klarer ikke stole på det. I min fortid lærte jeg at jeg ikke kunne stole på noen. Dette er mitt første forhold, så jeg har ikke noen sammenligningsgrunnlag.

Jeg er ikke interessert i å få vite hvordan mine overgripere har det i dag. Det fører bare vondt med seg i form av minner.

Jeg har ingen problemer med å fylle hverdagene med varierte aktiviteter jeg trives med. Tross alt, alt i alt sett samlet og i betraktning, har jeg det bra i livet i dag sammenligning for noen år siden.

Anonymkode: 0c3f6...808

Jeg vet at å si at noen skal legge det bak seg er lettere enn å legge det bak seg. Har det sånn selv... Jeg sliter litt med fortiden selv, og å legge bak meg det som har hendt. Men jeg har begynt å bli sterkere etter å ha skrevet mye om det. Jeg skriver som egenterapi om følelsene og tankene mine, og det hjelper meg veldig. Itillegg så holder jeg meg aktiv å trener. Treningen hjelper ekstremt bra!!!!!. 

Jeg er enig i det. Du må aldri søke opp dine overgripere. Det er hva jeg gjorde... Eller kan jo si at jeg føler meg overgrepet og søkte opp dem som jeg følte hadde gjort meg vondt. Og det gjorde at jeg satt enda mer fast i det. Nå er de lukket ut av livet mitt.

Ja jeg forstår at du ikke har problemer med aktiviteter. Da har du det ganske likt som meg. Jeg har heller ingen problemer med aktiviteter men jeg sliter med det som har hendt i min fortid ennå selv om mange har hele tiden sagt: forget it og legg det bak deg osv. Men slike sår kan ta tid. Men jeg tror alt kan bli bedre med rette terapi og behandling  

Jeg håper det ordner seg og blir til det bedre for deg. Hilsen en som forstår.  

Og kjæresten din holder ut om han virkelig elsker deg <3! Kjærligheten seirer over alt!. 

Endret 1. oktober 2017 av Mina1

[AnonymBruker]

Til TS: Jeg regner med at partneren din kjente til din fortid og problemene da han valgte å bli samboer med deg. Da er det hans valg å leve i et slikt forhold. Så får det også være hans valg om han fortsetter eller ikke.

Anonymkode: 28a89...c70

[Caprioli]

Hei TS,

slik du beskriver saken fremstår dette mer som et problem med at du behøver trygges, enn at du og partneren din nødvendigvis har et problem.

Dialogen du i dag har med din partner er åpenbart ikke god nok til at du føler deg trygg. Hva tenker du skal til for å bedre dette?

Kan han for eksempel være med på noen terapitimer? Om det er ting du ikke ønsker dele med din partner kan det i så fall avtales med terapeuten på forhånd.

Håper du gjennom terapien får komme dit at du finner glede i din egen kropp og seksualitet, og med tiden finner lyst og ønske om å være nær din kjære også på dette området.

Lykke til! :-)