Når forholdet går fra kjempe bra til kjempe dårlig på null komma niks

[AnonymBruker]

 

Lang tekst, men følte jeg måtte starte på toppen.

Jeg har vært i et forhold i 2 år. Det har aldri vært helt feil fritt, men det har alltid vært fullt av kjærlighet, oppmerksomhet, romantikk, sex vi sendte alltid sms gjennom hele dagen, egentlig hadde vi alt jeg kan ønske meg. Men så tok alt brått slutt i Mai. Plutselig hørte jeg aldri i fra han om det ikke var jeg som "sjekka in"(han jobber natt og jeg jobber dag, derfor er det fint å gi lyd i løpet av dagen syns jeg). Han slutta å ta initiativ til sex som resulterte i at jeg gikk rundt å følte meg lite attraktiv, han viser ikke lenger interesse for hva jeg gjør, alt besvares med mhm og åja så man kan jo ikke føre en samtale videre.

På års jubileet vårt var han på jobb(natt) og jeg var hjemme og venta. Jeg rydda, vaska, pynta meg i nytt undertøy, la frem kjekke leker å planta meg i en sexy posering(tenkte jeg det var) på senga for å vente. Fra 03:30 lå jeg og venta, hørte ingenting fra han. Når klokka nærmer seg fem om morgenen gir jeg opp og sjekker telefonen en siste gang. Han var på narsh, dette så jeg på snapchat. Han hadde ikke sendt det til meg, det var på mystory. 

Jeg forstår at arbeidsmengden hans har tatt seg opp, og det er det han henviser meg til når jeg tar opp at det er enkelte behov jeg ikke får dekka lenger. Så jeg prøver å ta et skippertak for å "redde" parforholdet med å gjøre fine ting for han som å komme med lunsj når han jobber dag, tar på meg mer ting hjemme osv. Men så blir jeg påmint om alt så plutselig forsvant, smilet som gikk fra øyre til øyre når han så på meg er det ikke jeg som får lenger. 

Vi var ute på byen og møtte ei ny kollega av han. Der var smilet og det ble fort erstatta me små trekk i smilebåndet da vi gikk fra henne. Jeg er ikke blind, jeg vet hva jeg så. Hva han legger i det er en ting og hva jeg føler om situasjonen er en annen. Plutselig er hun på snapchatten hans og det lyser gult fra telefonen hele tiden. Jeg har prøvd før og spør pent "snakker du mye med den personen eller"? Så jeg vet hvem folka han prater med er til en viss grad, men da mente han at jeg var en "jævla tretten åring" som brydde meg om det. 

Vi møtte kollegaen hans igjen på en bar nå nylig. Jeg har aldri hilst på jenta, men møtt henne flere ganger. Hun står faktisk med ryggen til meg og ser aldri på meg en gang så det oppmuntrer ikke meg til å bli kjent me personen eller stikke armen mellom de å hilse. Jeg gikk for å møte søskenbarnet mitt og kjæresten kom bort senere. Han var tydelig full og var sint på meg for at jeg hadde fått de til å komme bort. Jeg lurte på hvem han snakka om og kom ikke på noen andre som var der borte enn kollegaen hans. Spurte han om han tok me seg hu, han sa nei. Han løy.

Så begynte det med likes i sosialemedier. Hvis han var en type så faktisk liket bildene til alle jentene venninnene sine så hadde jeg ikke brydd meg. Men det er kun hennes, og kun selfies. 

Kjæresten min og jeg ses lite i løpet av dagene. Så jeg syns det er veldig fint om man gir lyd i fra seg. Nylig var han ute hele døgnet. Jeg hørte ikke fra han og ville ikke mase, men sendte en melding rundt tolv på kvelden. Jeg hørte ingenting. Når han kom hjem gikk jeg med en skikkelig dritt magefølelse så jeg gikk å så på snapchatten hans(Var der jeg sendte meldingen siden han ser oftere der enn facebook og sms). Han har sittet hele kvelden med en gjeng og hu der kjekke kollegaen hans. Til min store forskrekkelse har han sittet og snapchattet henne hele kvelden. Mens han var med henne. Og meldingen fra meg? den lå rett vedsiden av hennes ubesvart og uåpnet. Jeg har aldri følt meg så ignorert eller oversett før. Hvis han har tid til å prate med alle andre så må jeg jo være uviktig. 

Nylig viste jeg at jeg hadde denne kollegaen hans oppi halsen, det starta me en rolig samtale hvor jeg sa hva jeg følte og regnte med han kom til å komme med en løsning, kompromiss eller ofre noe for forholdet vårt. Det var stilt fra han, han mente alt var ok fordi jeg hadde prata om det. Jeg gikk å holdt på hva jeg følte såå lenge hvor jeg vil verken bli oppfatta som sjalu eller gal. Men så ble jeg litt gal og sletta henne fra snapchatten hans. 
 

Jeg hadde aldri nekta han i å vær med venninner eller ha kontakt med de, men det må da finnes grenser når noe gjør en ukomfortabel. 
Hvordan hadde dere andre reagert, følt og handlet i slike situasjoner? 

Anonymkode: 438c5...b8f

[Gjest Gargamel]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Lang tekst, men følte jeg måtte starte på toppen.

Jeg har vært i et forhold i 2 år. Det har aldri vært helt feil fritt, men det har alltid vært fullt av kjærlighet, oppmerksomhet, romantikk, sex vi sendte alltid sms gjennom hele dagen, egentlig hadde vi alt jeg kan ønske meg. Men så tok alt brått slutt i Mai. Plutselig hørte jeg aldri i fra han om det ikke var jeg som "sjekka in"(han jobber natt og jeg jobber dag, derfor er det fint å gi lyd i løpet av dagen syns jeg). Han slutta å ta initiativ til sex som resulterte i at jeg gikk rundt å følte meg lite attraktiv, han viser ikke lenger interesse for hva jeg gjør, alt besvares med mhm og åja så man kan jo ikke føre en samtale videre.

På års jubileet vårt var han på jobb(natt) og jeg var hjemme og venta. Jeg rydda, vaska, pynta meg i nytt undertøy, la frem kjekke leker å planta meg i en sexy posering(tenkte jeg det var) på senga for å vente. Fra 03:30 lå jeg og venta, hørte ingenting fra han. Når klokka nærmer seg fem om morgenen gir jeg opp og sjekker telefonen en siste gang. Han var på narsh, dette så jeg på snapchat. Han hadde ikke sendt det til meg, det var på mystory. 

Jeg forstår at arbeidsmengden hans har tatt seg opp, og det er det han henviser meg til når jeg tar opp at det er enkelte behov jeg ikke får dekka lenger. Så jeg prøver å ta et skippertak for å "redde" parforholdet med å gjøre fine ting for han som å komme med lunsj når han jobber dag, tar på meg mer ting hjemme osv. Men så blir jeg påmint om alt så plutselig forsvant, smilet som gikk fra øyre til øyre når han så på meg er det ikke jeg som får lenger. 

Vi var ute på byen og møtte ei ny kollega av han. Der var smilet og det ble fort erstatta me små trekk i smilebåndet da vi gikk fra henne. Jeg er ikke blind, jeg vet hva jeg så. Hva han legger i det er en ting og hva jeg føler om situasjonen er en annen. Plutselig er hun på snapchatten hans og det lyser gult fra telefonen hele tiden. Jeg har prøvd før og spør pent "snakker du mye med den personen eller"? Så jeg vet hvem folka han prater med er til en viss grad, men da mente han at jeg var en "jævla tretten åring" som brydde meg om det. 

Vi møtte kollegaen hans igjen på en bar nå nylig. Jeg har aldri hilst på jenta, men møtt henne flere ganger. Hun står faktisk med ryggen til meg og ser aldri på meg en gang så det oppmuntrer ikke meg til å bli kjent me personen eller stikke armen mellom de å hilse. Jeg gikk for å møte søskenbarnet mitt og kjæresten kom bort senere. Han var tydelig full og var sint på meg for at jeg hadde fått de til å komme bort. Jeg lurte på hvem han snakka om og kom ikke på noen andre som var der borte enn kollegaen hans. Spurte han om han tok me seg hu, han sa nei. Han løy.

Så begynte det med likes i sosialemedier. Hvis han var en type så faktisk liket bildene til alle jentene venninnene sine så hadde jeg ikke brydd meg. Men det er kun hennes, og kun selfies. 

Kjæresten min og jeg ses lite i løpet av dagene. Så jeg syns det er veldig fint om man gir lyd i fra seg. Nylig var han ute hele døgnet. Jeg hørte ikke fra han og ville ikke mase, men sendte en melding rundt tolv på kvelden. Jeg hørte ingenting. Når han kom hjem gikk jeg med en skikkelig dritt magefølelse så jeg gikk å så på snapchatten hans(Var der jeg sendte meldingen siden han ser oftere der enn facebook og sms). Han har sittet hele kvelden med en gjeng og hu der kjekke kollegaen hans. Til min store forskrekkelse har han sittet og snapchattet henne hele kvelden. Mens han var med henne. Og meldingen fra meg? den lå rett vedsiden av hennes ubesvart og uåpnet. Jeg har aldri følt meg så ignorert eller oversett før. Hvis han har tid til å prate med alle andre så må jeg jo være uviktig. 

Nylig viste jeg at jeg hadde denne kollegaen hans oppi halsen, det starta me en rolig samtale hvor jeg sa hva jeg følte og regnte med han kom til å komme med en løsning, kompromiss eller ofre noe for forholdet vårt. Det var stilt fra han, han mente alt var ok fordi jeg hadde prata om det. Jeg gikk å holdt på hva jeg følte såå lenge hvor jeg vil verken bli oppfatta som sjalu eller gal. Men så ble jeg litt gal og sletta henne fra snapchatten hans. 
 

Jeg hadde aldri nekta han i å vær med venninner eller ha kontakt med de, men det må da finnes grenser når noe gjør en ukomfortabel. 
Hvordan hadde dere andre reagert, følt og handlet i slike situasjoner? 

Anonymkode: 438c5...b8f

Han kan alltids bagatellisere forholdet til kollegaen, men han bør ikke overse at du føler deg oversett og avvist. Jeg tror det blir en ryddigere samtale hvis du snakker om forholdet mellom dere to.

Håper det bare er en bølgedal og at det ordner seg. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Gargamel skrev:

Han kan alltids bagatellisere forholdet til kollegaen, men han bør ikke overse at du føler deg oversett og avvist. Jeg tror det blir en ryddigere samtale hvis du snakker om forholdet mellom dere to.

Håper det bare er en bølgedal og at det ordner seg. 

Dreit meg skikkelig ut i dag og fortalte til han at vi har flere vennepar der både mannen og dama av og til dropper å investere så mye tid i folk som gjør partneren usikker. Da fikk jeg tilbake "skal jeg ofre venner for deg"? Og at det var slutt og at det var jeg som hadde ødelagt forholdet. 

Men takk for svar!! 

Anonymkode: 438c5...b8f

[Caprioli]

Et spørsmål - Hvis du ser på forholdet deres akkurat nå, helt uavhengig av hvordan det har vært tidligere, hva synes du at du får ut av det?

[Gjest Xtra]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dreit meg skikkelig ut i dag og fortalte til han at vi har flere vennepar der både mannen og dama av og til dropper å investere så mye tid i folk som gjør partneren usikker. Da fikk jeg tilbake "skal jeg ofre venner for deg"? Og at det var slutt og at det var jeg som hadde ødelagt forholdet. 

Men takk for svar!! 

Anonymkode: 438c5...b8f

Skjønner hverken hvorfor du "dreit deg ut" ved dette eller hvorfor du snakker slik rundt grøten ved å gå via vennepar i stedet for å snakke rett ut.

 

Men ser ikke ut til at det var noe stort tap å miste ham. Gjetter meg til at det bare er et tidsspørsmål før hans kollega opplever noe lignende det du har opplevd. 

[Sophiemi]

44 minutter siden, Caprioli skrev:

Et spørsmål - Hvis du ser på forholdet deres akkurat nå, helt uavhengig av hvordan det har vært tidligere, hva synes du at du får ut av det?

Burde ha spurt meg selv om det for lenge siden kjenner jeg, for jeg vet faktisk ikke. 

[Sophiemi]

38 minutter siden, Xtra skrev:

Skjønner hverken hvorfor du "dreit deg ut" ved dette eller hvorfor du snakker slik rundt grøten ved å gå via vennepar i stedet for å snakke rett ut.

 

Men ser ikke ut til at det var noe stort tap å miste ham. Gjetter meg til at det bare er et tidsspørsmål før hans kollega opplever noe lignende det du har opplevd. 

Fordi sannheten er at vi har vennepar som gjør dette for hverandre. Jeg tror jenter er flinkere til å prate med hverandre om parforhold enn gutter er. Derfor følte jeg det gjerne var litt greit for han å få vite at dette ikke er noe særlig unormalt.

Du har nok helt rett der. 

[morsan]

7 timer siden, Gargamel skrev:

Han kan alltids bagatellisere forholdet til kollegaen, men han bør ikke overse at du føler deg oversett og avvist. Jeg tror det blir en ryddigere samtale hvis du snakker om forholdet mellom dere to.

 

2 timer siden, Caprioli skrev:

Et spørsmål - Hvis du ser på forholdet deres akkurat nå, helt uavhengig av hvordan det har vært tidligere, hva synes du at du får ut av det?

 

2 timer siden, Xtra skrev:

Skjønner hverken hvorfor du "dreit deg ut" ved dette eller hvorfor du snakker slik rundt grøten ved å gå via vennepar i stedet for å snakke rett ut.

Men ser ikke ut til at det var noe stort tap å miste ham. Gjetter meg til at det bare er et tidsspørsmål før hans kollega opplever noe lignende det du har opplevd. 

Jeg er enig med Gargamel i at det er best i slike situasjoner å fokusere på at man føler seg oversett og avvist, fremfor å trekke inn hva han evt gjør overfor andre. Dersom samtalen skal dreie seg om sistnevnte vikler man seg fort inn i diskusjon om fakta, iblandet beskyldninger. Men det at man ikke føler seg sett, prioritert og verdsatt i det forholdet man er i er et tema som står på egne ben uten at man trenger å blande inn andre.

Og det Caprioli skriver er viktig. Man trenger ikke å "demonisere" partneren eller finne/bevise feil hved han(henne) - det bør være tilstrekkelig å påvise overfor seg selv at forholdet man er ikke gjør en lykkelig. Og ingenting i det du skriver indikerer at du hadde det bra slik forholdet nå utviklet seg på slutten.

Og så til sitatene fra Xtra: Enig i at det er bedre å snakke rett ut fremfor å gå rundt grøten, og jeg er også enig med henne i at det ikke var å "drite seg ut" å ta opp temaet. Det ble ikke slutt fordi du sa dette eller på den måten - han bare benytter det nå som begrunnelse for å gjøre det slutt med deg og gi deg skylda. Ved å skylde på deg og din oppførsel trenger han ikke forholde seg til hvordan han selv har oppført seg.