På grensen til depresjon

[Geirilling]

Hei!

Jeg har en mann på 27 år med samboer og to felles barn (ei på 2 år og en på 3 uker). Vi er forlovet og sett fra utsiden virker det som vi lever det «perfekte» familielivet. 

Jeg elsker kjæresten min og vil virkelig få ting til å fungere, men slik ting har vært de to siste årene så er jeg på grensen til depresjon og vurderer å gi meg.

Hovedproblemet vårt: sexlivet. Jeg har alltid hatt et aktivt sexliv og en høy sexlyst, det skal så og si ingen ting til for å tenne meg. Samboeren var veldig glad i sex og vi hadde det ofte det første året (flere ganger i uken var normalt for oss). Etter hun ble gravid med nr 1 så har det gått bratt nedover. Hun hadde ingen komplikasjoner under graviditeten og en svært enkel fødsel (dette gjelder for så vidt for begge barna våre) og hun har vært klar på at det ikke har hatt noe utslag på hennes sexlyst. 

De siste to årene har vi hatt seg mellom 15-20 ganger. Det siste året: 1 gang (natten sønnen vår ble lagd). Etter det har vi ikke hatt seksuell omgang én eneste gang. Jeg har prøvd å ta opp temaet at jeg sliter med et så dårlig sexliv hvorpå hun blåser det vekk med at jeg ikke må være så egoistisk. Når hun sa fra om at hun ikke ville ha sex så innså jeg at den ballen var død og fåreslo masturbering eller oralsex som alternativ. Ingen av delene var aktuelle da det ikke ga henne noen form for nytelse. 

Jeg har tydd til å onanere i skjul (etter hun har lagt seg, på jobb, i bilen, i dusjen osv). Hun misliker at jeg onanerer da hun mener det burde være nok det vi har av sex, jeg er helt uenig da jeg alltid har vært aktiv på det området og nyter det. 

Jeg prøver å bidra med det jeg kan hjemme (lager mat, vasker huset, vasker klær) i tillegg til at jeg er fast bleieskifter på barna mens hun ammer. I tillegg står jeg fast opp med datteren vår da jeg kjører henne i barnehagen før jobb. 

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre da samboeren ikke viser tegn til å ønske et mer aktivt sexliv og blir irritert/sint når jeg tar opp temaet. Jeg føler meg sliten, lei og rett og slett trist på grunn av situasjonen. Selvfølelsen er i bunn og jeg føler meg elendig... 

Hva kan jeg gjøre?

[Caprioli]

Hei,

for å ta det aller enkleste først -- Veldig mange mødre har liten sexlyst i den fasen dere er i nå.

Når det er sagt så er sex én gang i løpet av et år (og da for å lage barn) ikke mye å skryte av 

Dette synes jeg din partner kan tenke på:

• Det er helt urimelig å "kreve" at du ikke onanerer, og det gjelder uavhengig av hvor mye sex dere har, men spesielt slik situasjonen er nå. Det er din sak, ikke hennes.
• Det er lov å innta et litt praktisk forhold til det med sex i perioder du selv ikke vil (ref dine forslag med mastrubering og oralsex), med mindre det da er andre årsaker til den manglende sexen (se nedenfor)

Dette synes jeg du kan tenke på:

• Er den manglende sexen et uttrykk for at andre ting ikke er bra? Kvinner generelt har et annet forhold til sex, hvor ting må være litt mer på stell i relasjonen forøvrig for at lysten skal være der.
• ...dette tenker jeg du må kjenne på selv også, jeg synes det høres rart ut å nærme seg deprimert kun av manglende sex (ikke at det er umulig, men høres uvanlig ut)
• ...og kommunikasjonen deres høres jo ikke fantastisk ut, men den er kanskje mye bedre rundt alle andre emner enn dette?
  Du sier her at du vurderer å gi deg. Som i å avslutte forholdet da antar jeg? Situasjonen må ordentlig på bordet før det har brent så lenge at du har gått gjennom hele prosessen frem til et brudd inni deg selv, og hun bare må akseptere avgjørelsen når du kommer med "nyheten".

Når det gjelder timing så tror jeg du gjør klokt i holde ut litt til, tror ikke det kommer noe godt ut av å skulle ha "den store samtalen" om dette med en fødsel kun tre uker tilbake i tid.

Så, når tiden er inne synes jeg du skal bruke et retorisk grep, hvor du tar utgangspunkt i følelsene dine rundt situasjonen. Ikke legg så mye i faktiske forhold eller hennes rolle i det. Det er mye lettere å være forståelsesfull og ikke gå i konfrontasjon, når motparten forteller hvor vanskelig vedkommende synes noe er inni seg selv. Kjempefint å si noe om at du føler deg dårlig og at selvfølelsen er likedan. Å ta det opp på denne måten øker også sannsynligheten for at hun åpner seg mer ovenfor deg med sin side av saken.

Lykke til 

Endret 24. oktober 2017 av Caprioli

[AnonymBruker]

12 timer siden, Geirilling skrev:

Hei!

Jeg har en mann på 27 år med samboer og to felles barn (ei på 2 år og en på 3 uker). Vi er forlovet og sett fra utsiden virker det som vi lever det «perfekte» familielivet. 

Jeg elsker kjæresten min og vil virkelig få ting til å fungere, men slik ting har vært de to siste årene så er jeg på grensen til depresjon og vurderer å gi meg.

Hovedproblemet vårt: sexlivet. Jeg har alltid hatt et aktivt sexliv og en høy sexlyst, det skal så og si ingen ting til for å tenne meg. Samboeren var veldig glad i sex og vi hadde det ofte det første året (flere ganger i uken var normalt for oss). Etter hun ble gravid med nr 1 så har det gått bratt nedover. Hun hadde ingen komplikasjoner under graviditeten og en svært enkel fødsel (dette gjelder for så vidt for begge barna våre) og hun har vært klar på at det ikke har hatt noe utslag på hennes sexlyst. 

De siste to årene har vi hatt seg mellom 15-20 ganger. Det siste året: 1 gang (natten sønnen vår ble lagd). Etter det har vi ikke hatt seksuell omgang én eneste gang. Jeg har prøvd å ta opp temaet at jeg sliter med et så dårlig sexliv hvorpå hun blåser det vekk med at jeg ikke må være så egoistisk. Når hun sa fra om at hun ikke ville ha sex så innså jeg at den ballen var død og fåreslo masturbering eller oralsex som alternativ. Ingen av delene var aktuelle da det ikke ga henne noen form for nytelse. 

Jeg har tydd til å onanere i skjul (etter hun har lagt seg, på jobb, i bilen, i dusjen osv). Hun misliker at jeg onanerer da hun mener det burde være nok det vi har av sex, jeg er helt uenig da jeg alltid har vært aktiv på det området og nyter det. 

Jeg prøver å bidra med det jeg kan hjemme (lager mat, vasker huset, vasker klær) i tillegg til at jeg er fast bleieskifter på barna mens hun ammer. I tillegg står jeg fast opp med datteren vår da jeg kjører henne i barnehagen før jobb. 

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre da samboeren ikke viser tegn til å ønske et mer aktivt sexliv og blir irritert/sint når jeg tar opp temaet. Jeg føler meg sliten, lei og rett og slett trist på grunn av situasjonen. Selvfølelsen er i bunn og jeg føler meg elendig... 

Hva kan jeg gjøre?

 En god mann blir ikke målt ut fra det seksuelle. Men en som tar ansvar for familien sin og elsker de også i tøffe faser. Dette er den ultimate prøven og hvis du står sammen med samboeren og barna dine gjennom dette vil du klare det meste. At din samboer ikke har sexlyst for tiden har ingenting med deg å gjøre. Kropp og hormoner har gått gjennom store forandringer og det vil bli bedre med litt tid. Kanskje hun også føler på dårlig samvittighet og frustrasjon over å ikke strekke til i forhold til deg. At hun er sliten og absolutt ikke har lyst og samtidig føler på press. At alle skal ha en bit av kroppen hennes og hun må dekke så mange behov. Bare vis at du elsker henne. Det er en enorm omstilling i en ung kvinnes liv å bli mor. Kanskje hennes kjærlighetsspråk er noe annet en sex. At hun trenger bekreftelser og oppmuntring osv. At du kan feks massere henne uten å forvente noe mer osv. Ser ut som du er flink å hjelpe til og prøver å kommunisere med henne.Prøv å ikke la kommunikasjonen handle om din frustrasjon pga mangel på sex. Snakk om forholdet og hva du føler uten at du prøver å oppnå sex. Snakk også om det som opptar henne og lytte til hvordan hun har det egentlig. Vis glede og engagement over barna. Mødre er litt i en egen " bobble" den første tiden. Men det rettferdiggjør ikke å glemme sin partner.  Sex er viktig i et forhold og det vil helt sikkert bli bedre. Du har ingen grunn til å føle deg skamfull eller fæl som ønsker sex eller onanerer. Mange menn føler seg elsket gjennom fysisk nærhet og føler seg avvist når partneren ikke vil ha sex.  Men akkurat i den situasjonen dere er i nå er det ganske normalt å ha en slik fase. Det betyr ikke at hun ikke elsker deg. Prøv å ha fysisk nærhet uten at hun føler press til noe mer. Hvis du ikke bli bedre psykisk er det kanskje greit å snakke med noen om det. Det er jo også en stor overgang for deg i livet.  Lykke til . 

Anonymkode: 7bbcc...762

[Gjest Gargamel]

13 timer siden, Geirilling skrev:

Hei!

Jeg har en mann på 27 år med samboer og to felles barn (ei på 2 år og en på 3 uker). Vi er forlovet og sett fra utsiden virker det som vi lever det «perfekte» familielivet. 

Jeg elsker kjæresten min og vil virkelig få ting til å fungere, men slik ting har vært de to siste årene så er jeg på grensen til depresjon og vurderer å gi meg.

Hovedproblemet vårt: sexlivet. Jeg har alltid hatt et aktivt sexliv og en høy sexlyst, det skal så og si ingen ting til for å tenne meg. Samboeren var veldig glad i sex og vi hadde det ofte det første året (flere ganger i uken var normalt for oss). Etter hun ble gravid med nr 1 så har det gått bratt nedover. Hun hadde ingen komplikasjoner under graviditeten og en svært enkel fødsel (dette gjelder for så vidt for begge barna våre) og hun har vært klar på at det ikke har hatt noe utslag på hennes sexlyst. 

De siste to årene har vi hatt seg mellom 15-20 ganger. Det siste året: 1 gang (natten sønnen vår ble lagd). Etter det har vi ikke hatt seksuell omgang én eneste gang. Jeg har prøvd å ta opp temaet at jeg sliter med et så dårlig sexliv hvorpå hun blåser det vekk med at jeg ikke må være så egoistisk. Når hun sa fra om at hun ikke ville ha sex så innså jeg at den ballen var død og fåreslo masturbering eller oralsex som alternativ. Ingen av delene var aktuelle da det ikke ga henne noen form for nytelse. 

Jeg har tydd til å onanere i skjul (etter hun har lagt seg, på jobb, i bilen, i dusjen osv). Hun misliker at jeg onanerer da hun mener det burde være nok det vi har av sex, jeg er helt uenig da jeg alltid har vært aktiv på det området og nyter det. 

Jeg prøver å bidra med det jeg kan hjemme (lager mat, vasker huset, vasker klær) i tillegg til at jeg er fast bleieskifter på barna mens hun ammer. I tillegg står jeg fast opp med datteren vår da jeg kjører henne i barnehagen før jobb. 

Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre da samboeren ikke viser tegn til å ønske et mer aktivt sexliv og blir irritert/sint når jeg tar opp temaet. Jeg føler meg sliten, lei og rett og slett trist på grunn av situasjonen. Selvfølelsen er i bunn og jeg føler meg elendig... 

Hva kan jeg gjøre?

Det er et par ting jeg hefter meg ved her:

Dere har et barn på 3 uker, altså har hun vært gravis det meste av året, og har ikke kommet seg etter fødselen enda. Det er ikke så veldig representativt at du ikke har hatt sex mer enn én gang siste år. Det trenger ikke å bli sånn fremover. Vi hadde nesten ikke sex når hun var gravid, kanskje 1 gang med nr 1 og 0 ganger med nr 2. Det tok seg naturlig opp igjen noen måneder etter fødselen.

Hun har ingen ting med at du onanerer. Du trenger ikke hennes tillatelse til å gjøre det og jeg skjønner ikke at det er noe du diskuterer med henne i det hele tatt.  På det punktet synes jeg hun virker helt urimelig.

Akkurat nå, med en 3 uker gammel baby, foreslår jeg at du lar temaet ligge. Hvis det fortsatt er dårlig om et år kan du bli ta det opp.

 

[Gjest Mina1]

Det er noe med at man skal ikke ha samleie før et visst antall uker etter fødselen. Nå er barnet ditt bare 3 uker gammel og det er dermed gått for liten tid. Jeg foreslår at du lar temaet ligge inntil videre. 

Sexlysten kan også gå i bølger. Dersom du blir for intens så kan hun også ta avstand til det. Jeg vet ikke hvordan hun opplever deg. Onanere kan du gjøre for egen maskin. Det har hun ingenting med. Jeg husker at i et tidligere forhold så fikk jeg en ufattelig lang diskusjon om jeg hadde onanert / onanerte. Men det er ingen som bestemmer over en annens kropp. 

Er man glad i et menneske så er forholdet så mye annet enn sex. Det er viktig å ha det bra sammen ellers. 

 

[Geirilling]

Ser det er noen misforståelser: Jeg forventer ikke sex på dette tidspunktet da jeg vet at det er en periode hvor det er lite pga amming, fødsel osv. Det samme gjelder de siste månedene rett før fødsel samt i starten av svangerskapet. 

Når det er sagt så sliter jeg fordi jeg ikke merket noen oppgang på sexlivet etter nummer 1. Godt over ett år etter fødsel var det fortsatt null initiativ fra hennes side og hun virket rett og slett irritert over at jeg tente på henne og ville ha sex...

Jevnt over fungerer vi veldig bra sammen. Vi har mye felles interesser og tilbringer mye tid sammen med latter og glede. Vi snakker veldig bra om så og si alt annet enn sex og samliv. Da blir hun umiddelbart irritert og sier at jeg syter eller noe i den duren. 

Jeg er klar over at damene må ha andre ting på stell (vi menn trenger bare se puppen så er vi klar) for st lysten skal være der. Oppvarting og føle seg sett og ivaretatt er viktig. Og det er derfor jeg sliter og tror at det er meg det er noe galt med. Jeg vasker som sagt huset flere ganger i måneden, vasker klær, oppvask og gjør annet husarbeid. Bilen er 100% mitt ansvar selv om hun bruker den mye også. Vi har god fordeling på matlaging og stell/mating av barna. Massasje er noe hun får så og si hver kveld. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. Alt er prøvd og forsøk på samtaler ender med irritasjon og evt krangling. 

Første barnet vårt fikk morsmelkerstatning, så der tok jeg nesten all stell og mating når jeg var hjemme i tillegg til andre gjøremål. Hun ønsket ikke å amme da, men gjør det med nummer to nå.

i månedene etter at nummer 1 ble født var det dødt og vi hadde ikke sex før nesten 8 måneder etter fødsel (ingen komplikasjoner eller smerter som kan være grunnen da hun ikke hadde noen).

Jeg måler ikke hvor mandig jeg er ut fra det seksuelle, så er det sagt. Men jeg har behov og lyster som hun virker til å gi seg en fin faen i så lenge hun har det bra og får sex når hun vil det. Prøvde å si nei en gang for å se reaksjonen: måtte sove hos en kompis. 

[laban]

12 minutter siden, Geirilling skrev:

Godt over ett år etter fødsel var det fortsatt null initiativ fra hennes side og hun virket rett og slett irritert over at jeg tente på henne og ville ha sex...

Jevnt over fungerer vi veldig bra sammen. Vi har mye felles interesser og tilbringer mye tid sammen med latter og glede. Vi snakker veldig bra om så og si alt annet enn sex og samliv. Da blir hun umiddelbart irritert og sier at jeg syter eller noe i den duren. 

Jeg er klar over at damene må ha andre ting på stell (vi menn trenger bare se puppen så er vi klar) for st lysten skal være der. Oppvarting og føle seg sett og ivaretatt er viktig. Og det er derfor jeg sliter og tror at det er meg det er noe galt med. Jeg vasker som sagt huset flere ganger i måneden, vasker klær, oppvask og gjør annet husarbeid. Bilen er 100% mitt ansvar selv om hun bruker den mye også. Vi har god fordeling på matlaging og stell/mating av barna. Massasje er noe hun får så og si hver kveld. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. Alt er prøvd og forsøk på samtaler ender med irritasjon og evt krangling. 

(...)

Prøvde å si nei en gang for å se reaksjonen: måtte sove hos en kompis. 

Hvis denne framstillingen er riktig, synes jeg ikke hun kan nekte å snakke om temaet (eller - det synes jeg ikke uansett, det må være lov å be om kommunikasjon).  Etter min mening har du et berettiget "krav" på å få vite hva du kan gjøre for at dere på lang sikt skal få det bedre på denne fronten.  Du har sikkert forsøkt å ta det opp med den vinklingen - altså med fokus på forholdet og fellesskapet, ikke på dine behov og "rettigheter"? 

Det er helt normalt at sexlivet ikke er som før svangerskapene når man har barn på 2 og 0 år.  Men det er ikke noe feil med å ta opp saken (på en hyggelig måte, med fokus på at du elsker og har lyst på henne, ikke som mas om at alt skal være som før) for å finne ut om det er "bare" tålmodighet eller noe annet hun forventer av deg.   

Har du prøvd varianten "jeg er mann og vet at jeg er sikkert er veldig dårlig til å ta hint og innse ting som kvinner synes er helt opplagte, så jeg skulle ønske du kunne fortelle meg i klartekst hvordan du tror vi kan komme tilbake dit hvor vi brukte senga til noe mer enn søvn, når vi får den for oss selv igjen?" (Jeg regner med at det ofte er barn i senga nå for tiden.)  Uansett må du vente til noe sånt som to måneder etter fødselen og til en gang det er god stemning i utgangspunktet.  Hvis hun da bare avfeier deg, synes jeg ikke du skal gi deg så lett, men (fortsatt på en hyggelig måte) forlange at dere snakker om saken.   

[Caprioli]

8 minutter siden, Geirilling skrev:

Jevnt over fungerer vi veldig bra sammen. Vi har mye felles interesser og tilbringer mye tid sammen med latter og glede. Vi snakker veldig bra om så og si alt annet enn sex og samliv. Da blir hun umiddelbart irritert og sier at jeg syter eller noe i den duren. 

Hva legger du i "samliv". Er det alt som handler om relasjonen dere i mellom?

9 minutter siden, Geirilling skrev:

Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. Alt er prøvd og forsøk på samtaler ender med irritasjon og evt krangling. 

Hvis vi antar at hun ønsker å fortsatt være i en relasjon til deg, og du sier at du kommer til å bryte ut på et eller annet tidspunkt på grunn av dette -- Hva betyr det for henne? Kan jo forståsegpåe så mye man vil på hennes vegne, hvis dette er den uheldige konsekvensen av å ikke ville ta samtalen.

Å ikke ville ha sex er én ting, å ikke ville snakke om det er noe annet. Førstnevnte kan du ikke kreve, mens sistnevnte mener jeg dere begge fortjener og kan forvente av motparten.

Jeg foreslo i forrige innlegg den veldig myke strategien med å ta utgangspunkt i egne følelser. Dersom dette er en dead end, kan kanskje løsningen ligge i å etablere en arena for diskusjonen som det ikke er mulig å flykte ut av. Den kan for eksempel skapes av å gjøre som @laban sier, å kjøre diskusjonen helt ut.

Andre varianter er å melde dere på samlivskurs (det etablerer en god arena for diskusjon, er det noe som tilbys i alle kommuner?) eller be om møte hos familievernkontoret eller annen samtaleterapi. Sistnevnte blir sikkert ikke så godt mottatt, men er vanlig å gjøre for den parten som synes kommunikasjonen har gått i stå. Som oftest er det hun, men han må vel også få lov å gjøre dette?

26 minutter siden, Geirilling skrev:

Jeg måler ikke hvor mandig jeg er ut fra det seksuelle, så er det sagt. Men jeg har behov og lyster som hun virker til å gi seg en fin faen i så lenge hun har det bra og får sex når hun vil det. Prøvde å si nei en gang for å se reaksjonen: måtte sove hos en kompis. 

Heh, morsomt, jeg har gjort det samme med tilnærmet samme resultat. Trodde det bare var jeg som hadde blitt utsatt for denne frekkhetens nådegave 

[Gjest Kanuttius]

Jeg kunne ikke sagt det bedre enn de som har svart før meg. Det er noe med at sex for all del ikke må bli ett krav eller ultimatum, da kjører du deg bare lenger ned. Sex som en kjærlighetserklæring og som ett lim i forholdet blir lettere for en kvinne å forstå.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Geirilling skrev:

Ser det er noen misforståelser: Jeg forventer ikke sex på dette tidspunktet da jeg vet at det er en periode hvor det er lite pga amming, fødsel osv. Det samme gjelder de siste månedene rett før fødsel samt i starten av svangerskapet. 

Når det er sagt så sliter jeg fordi jeg ikke merket noen oppgang på sexlivet etter nummer 1. Godt over ett år etter fødsel var det fortsatt null initiativ fra hennes side og hun virket rett og slett irritert over at jeg tente på henne og ville ha sex...

Jevnt over fungerer vi veldig bra sammen. Vi har mye felles interesser og tilbringer mye tid sammen med latter og glede. Vi snakker veldig bra om så og si alt annet enn sex og samliv. Da blir hun umiddelbart irritert og sier at jeg syter eller noe i den duren. 

Jeg er klar over at damene må ha andre ting på stell (vi menn trenger bare se puppen så er vi klar) for st lysten skal være der. Oppvarting og føle seg sett og ivaretatt er viktig. Og det er derfor jeg sliter og tror at det er meg det er noe galt med. Jeg vasker som sagt huset flere ganger i måneden, vasker klær, oppvask og gjør annet husarbeid. Bilen er 100% mitt ansvar selv om hun bruker den mye også. Vi har god fordeling på matlaging og stell/mating av barna. Massasje er noe hun får så og si hver kveld. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. Alt er prøvd og forsøk på samtaler ender med irritasjon og evt krangling. 

Første barnet vårt fikk morsmelkerstatning, så der tok jeg nesten all stell og mating når jeg var hjemme i tillegg til andre gjøremål. Hun ønsket ikke å amme da, men gjør det med nummer to nå.

i månedene etter at nummer 1 ble født var det dødt og vi hadde ikke sex før nesten 8 måneder etter fødsel (ingen komplikasjoner eller smerter som kan være grunnen da hun ikke hadde noen).

Jeg måler ikke hvor mandig jeg er ut fra det seksuelle, så er det sagt. Men jeg har behov og lyster som hun virker til å gi seg en fin faen i så lenge hun har det bra og får sex når hun vil det. Prøvde å si nei en gang for å se reaksjonen: måtte sove hos en kompis. 

Ok. Da " bommet" vi med våre vellmenende råd . Du gjør tydeligvis ting riktig så da er det ikke så lett å komme med noe mer. Hvis problemet er at hun ikke har lyst betyr det ikke at hun ikke elsker deg. Det kan absolutt være andre grunner. At hun er sliten , at hun ikke føler seg atraktiv ,at hun på en måte har latt det gå så lang tid at det må trenes litt opp igjen, at hun er litt deprimert, at hun synes det er vanskelig å gå ut av morsrollen, hormonelle ting, det å føle dårlig samvittighet for å ikke tilfredsstille sin mann gjør at hun forbinder sex med press osv osv. Men jeg tar kanskje feil. Hvis du oppriktig mener det siste du skriver her, at hun rett og slett er egoistisk og ikke bryr seg så forteller det vell hvordan du egentlig ser saken. Får håpe noe kan gi deg et svar som du mener er til hjelp. 

Anonymkode: 7bbcc...762

[Caprioli]

For å være litt syrlig så kan jeg oppsummere med grunnformelen for problemløsning i parforhold.

Hvis kvinnen har et problem må mannen skjerpe seg.

Hvis mannen har et problem må han lære seg å forstå kvinnen.

Bon Appétit!

[Gjest Gargamel]

4 timer siden, Geirilling skrev:

Ser det er noen misforståelser: Jeg forventer ikke sex på dette tidspunktet da jeg vet at det er en periode hvor det er lite pga amming, fødsel osv. Det samme gjelder de siste månedene rett før fødsel samt i starten av svangerskapet. 

Når det er sagt så sliter jeg fordi jeg ikke merket noen oppgang på sexlivet etter nummer 1. Godt over ett år etter fødsel var det fortsatt null initiativ fra hennes side og hun virket rett og slett irritert over at jeg tente på henne og ville ha sex...

Jevnt over fungerer vi veldig bra sammen. Vi har mye felles interesser og tilbringer mye tid sammen med latter og glede. Vi snakker veldig bra om så og si alt annet enn sex og samliv. Da blir hun umiddelbart irritert og sier at jeg syter eller noe i den duren. 

Jeg er klar over at damene må ha andre ting på stell (vi menn trenger bare se puppen så er vi klar) for st lysten skal være der. Oppvarting og føle seg sett og ivaretatt er viktig. Og det er derfor jeg sliter og tror at det er meg det er noe galt med. Jeg vasker som sagt huset flere ganger i måneden, vasker klær, oppvask og gjør annet husarbeid. Bilen er 100% mitt ansvar selv om hun bruker den mye også. Vi har god fordeling på matlaging og stell/mating av barna. Massasje er noe hun får så og si hver kveld. 

Jeg vet ikke lenger hva jeg kan gjøre. Alt er prøvd og forsøk på samtaler ender med irritasjon og evt krangling. 

Første barnet vårt fikk morsmelkerstatning, så der tok jeg nesten all stell og mating når jeg var hjemme i tillegg til andre gjøremål. Hun ønsket ikke å amme da, men gjør det med nummer to nå.

i månedene etter at nummer 1 ble født var det dødt og vi hadde ikke sex før nesten 8 måneder etter fødsel (ingen komplikasjoner eller smerter som kan være grunnen da hun ikke hadde noen).

Jeg måler ikke hvor mandig jeg er ut fra det seksuelle, så er det sagt. Men jeg har behov og lyster som hun virker til å gi seg en fin faen i så lenge hun har det bra og får sex når hun vil det. Prøvde å si nei en gang for å se reaksjonen: måtte sove hos en kompis. 

Sånn som du beskriver det tviler jeg på om det har noe med arbeidsfordeling å gjøre. Hvis hun er misfornøyd med det bør hun ta det opp på en ordentlig måte, men det sitter kanskje langt inne hos enkelte? 

Jeg tror uansett ikke du har noe bedre alternativ akkurat nå enn å se det an. Du kan ikke ta opp dette problemet nå.

Du bør holde fast ved å gi henne massasje etc. Ikke la deg friste til å slutte med det som hevn eller noe. Det hjelper ikke å klippe over de båndene som holder dere sammen. 

[AnonymBruker]

20 minutter siden, Caprioli skrev:

For å være litt syrlig så kan jeg oppsummere med grunnformelen for problemløsning i parforhold.

Hvis kvinnen har et problem må mannen skjerpe seg.

Hvis mannen har et problem må han lære seg å forstå kvinnen.

Bon Appétit!

Ikke så lurt å fyre opp mer under problemet. Dette er generalisering. Vi skulle vel hjelpe dette unge paret ? 

Anonymkode: 7bbcc...762

[Caprioli]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke så lurt å fyre opp mer under problemet. Dette er generalisering. Vi skulle vel hjelpe dette unge paret ? 

Anonymkode: 7bbcc...762

Skal ikke søle til tråden med et sidespor om dette, men nå virker TS å være særdeles oppegående, han har alt fått mange gode råd fra blant annet meg, og det ér en kjerne av sannhet i den tøyseregelen.

For eksempel usikker på om forumet (det inkluderer meg selv) hadde strekt seg så langt i sympatien for motparten hadde det vært et annet problem og kjønnsrollene snudd om.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Caprioli skrev:

Skal ikke søle til tråden med et sidespor om dette, men nå virker TS å være særdeles oppegående, han har alt fått mange gode råd fra blant annet meg, og det ér en kjerne av sannhet i den tøyseregelen.

For eksempel usikker på om forumet (det inkluderer meg selv) hadde strekt seg så langt i sympatien for motparten hadde det vært et annet problem og kjønnsrollene snudd om.

Jeg kan gjerne være med på å spøke på bekostning av mitt kjønn. Har vært gift i mange år og er evig takknemmelig for at jeg har en tolmodig mann. Ja vi damer kan være kompliserte. Og jeg setter virkelig pris på mannen og de egenskaper han har. Men jeg er likevel ikke helt enig ditt utsagn. Jeg har barn på trådstarter sin alder og ønsker virkelig at dette paret skal få det til å fungere. Han virker som en flott far og partner. Kanskje godt at han får blåse ut litt og blir vist forståelse. Kanskje humor også hjelper på litt. 

Anonymkode: 7bbcc...762

[Geirilling]

Må takke dere alle for gode råd!  

Tenker dessverre at familievernkontoret/samlivsterapeut/sexolog er neste stopp (gir det opp mot ett år med tanke på fødsel og slikt så klart), for jeg vil virkelig få dette til å fungere.

Med «samliv» mener jeg de daglige relasjonene og det generelle samlivet (hverdagen, filmkveld, dater, snakking). Per nå føler jeg at vi kanskje er bestevenner som kysser, ikke partnere. Vi fungerer som sagt helt nydelig på alle andre punkter enn sexlivet :/ 

[AnonymBruker]

Dette kan du bare gi opp. Du kan bli for barnas del, men parforholdet er tapt.

Anonymkode: 67f80...697

[Caprioli]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette kan du bare gi opp. Du kan bli for barnas del, men parforholdet er tapt.

Anonymkode: 67f80...697

Hehe, rene ord for penga og ikke så mange argumenter for å underbygge det, men jeg ser litt hvor du vil.

Uten at vi kjenner hele historien så lukter det litt av det klassiske samspillet hvor den ene parten gjør alt h*n kan for å bygge forholdet, og i mangel på tilfredsstillende respons, klasker på stadig flere byggeklosser fra sin side.

Men TS sier jo at forholdet er veldig bra på alle andre områder (noe jeg egentlig stiller meg litt tvilende til, _så_ løsrevet er ikke sex og samtalen rundt fra alt annet).

Om TS fremdeles er med oss, er et generelt tips i alle forhold å med jevne mellomrom gjøre opp regnskap for hvor mye de to partene legger inn og hva de får ut. Er det store skeivheter her, eller en trend i feil retning, bør klokkene ringe.

Når alt dette er sagt går de fleste forhold gjennom noen tøffe runder, og historien viser at mange kommer ned på beina, ofte styrket. Men det kommer ikke gratis, og krever noe fra begge parter. Ikke tvil om at TS er beredt på å gjøre sin del i alle fall.

Så, håper forrige taler er på jordet i sin analyse 

[emilie321]

Akkurat nå, Caprioli skrev:

For å være litt syrlig så kan jeg oppsummere med grunnformelen for problemløsning i parforhold.

Hvis kvinnen har et problem må mannen skjerpe seg.

Hvis mannen har et problem må han lære seg å forstå kvinnen.

Bon Appétit!

Er ikke helt enig, hos oss var det motsatt

[AnonymBruker]

Jeg kan utdype mitt korte og klare svar om at løpet er kjørt. Det at de ikke har sex, er ikke spesielt uvanlig i deres situasjon og er ikke den store utfordringen. Håpløsheten ligger i hennes holdning til det. Hadde hun beklaget at det er slik, at hun forstår hans frustrasjon, at hun også savner den gode sexen de hadde tidligere, at hun inderlig håper at hennes egen lyst skal komme tilbake osv - da hadde det vært håp. Når hun ikke reagerer slik, i tillegg mener et samleie siden førstemann ble født er nok, også for han, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid. Det kan en like godt ta konsekvensen av med en gang og finne en ordentlig kvinne.

Anonymkode: 67f80...697