På grensen til depresjon

[Gjest Gargamel]

Jeg synes det er alt for tidlig å gi opp. De har fortsatt et intimt forhold med vennskap, kyssing, massasje etc, selv om det ikke er sex. Jeg tror kanskje det kan ta seg opp av seg selv etter hvert.

Jeg er enig i at hun håndterer det dårlig, men man må ha en viss takhøyde for dum oppførsel, spesielt når man har felles barn. Ikke grenseløs takhøyde, men heller ikke gi opp ved første motstand. 

Planen til @Geirilling virker bra: vente til ammetåka har lettet, og så kontakte en parterapeut hvis ting ikke blir bedre.

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan utdype mitt korte og klare svar om at løpet er kjørt. Det at de ikke har sex, er ikke spesielt uvanlig i deres situasjon og er ikke den store utfordringen. Håpløsheten ligger i hennes holdning til det. Hadde hun beklaget at det er slik, at hun forstår hans frustrasjon, at hun også savner den gode sexen de hadde tidligere, at hun inderlig håper at hennes egen lyst skal komme tilbake osv - da hadde det vært håp. Når hun ikke reagerer slik, i tillegg mener et samleie siden førstemann ble født er nok, også for han, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid. Det kan en like godt ta konsekvensen av med en gang og finne en ordentlig kvinne.

Anonymkode: 67f80...697

Jeg blir virkelig veldig provosert her. Håper trådstarter kan komme inn og forsvare sin kvinne. Hvordan vet du hva som ligger bak. Hvordan kan man dømme et menneske ut fra den andre parten sin beskrivelse. Kanskje historien hadde vært mer nyansert hvis man hadde hørt hennes versjon . Hvilken rett har du til å si dette etter at trådstarter har valgt å gi forholdet en sjanse. Ikke la din egen " bitterhet " og erfaring ødelegge for andre. Så det er så enkelt å bare gi opp en familie. Er familie så lite verdt i dag?. Så du mener en ordentlig kvinne defineres ut fra hvor vidt hun tilfredsstiller en seksuellt . Hun er faktisk mor til hans barn. 

Anonymkode: 7bbcc...762

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så du mener en ordentlig kvinne defineres ut fra hvor vidt hun tilfredsstiller en seksuellt .

Anonymkode: 7bbcc...762

Nei, det har ingenting med å tilfredsstille den andre å gjøre. Ordentlige kvinner er seksuelle vesen som nyter også det seksuelle samlivet med sin mann.

Anonymkode: 67f80...697

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det har ingenting med å tilfredsstille den andre å gjøre. Ordentlige kvinner er seksuelle vesen som nyter også det seksuelle samlivet med sin mann.

Anonymkode: 67f80...697

Jeg har PTSD pga incest. Ikke alltid jeg nyter sex. I flg din definisjon er jeg ikke en ordentlig kvinne selv om jeg tilfredsstiller min mann. 

Anonymkode: 7bbcc...762

[AnonymBruker]

På 26.10.2017 den 7.27, AnonymBruker skrev:

Jeg kan utdype mitt korte og klare svar om at løpet er kjørt. Det at de ikke har sex, er ikke spesielt uvanlig i deres situasjon og er ikke den store utfordringen. Håpløsheten ligger i hennes holdning til det. Hadde hun beklaget at det er slik, at hun forstår hans frustrasjon, at hun også savner den gode sexen de hadde tidligere, at hun inderlig håper at hennes egen lyst skal komme tilbake osv - da hadde det vært håp. Når hun ikke reagerer slik, i tillegg mener et samleie siden førstemann ble født er nok, også for han, da tror jeg ikke dette forholdet har noen fremtid. Det kan en like godt ta konsekvensen av med en gang og finne en ordentlig kvinne.

Anonymkode: 67f80...697

Jeg er dessverre helt enig med det som skrives i dette innlegget. Jeg har vært gift i snart 21 år. Som trådstarteren hadde jeg og kona mi hyppig sex de to første årene etter at vi ble sammen. Både hun og jeg nøt å være sammen seksuelt. Etterhvert ut i det tredje året begynte hennes interesse for sex å dale. Jeg har ingen statistikk, men hyppigheten avtok betydelig. Barn var ikke grunnen til det, vi fikk vårt første barn noen år senere. 

Når jeg prøvde å snakke om sexlivet vårt, fikk jeg de samme svarene som du. Hun var og er fortsatt ikke interessert i å snakke om det. Jeg gjorde som du, alt for at hun skulle føle seg elsket og ivaretatt. Droppet egne interesser for å gi henne mer tid, jobbet, vasket kopper, klær og gulv , masserte, hentet post, gikk med søppel, holdt orden i huset, lagde mat, gikk turer, pratet, drakk te, reparerte bil, måkte snø, pusset opp leiligheten.... osv. 

Jeg trodde at dersom jeg bare viste henne hvor glad jeg var i henne, ville hun få lyst på meg og behov for meg igjen. Å bringe det betente emnet på bane igjen gjorde jeg veldig sjeldent. Da ble jeg bare dobbelt avvist. Hennes Standardsvar var (er fortsatt) at hun ikke hadde behov for sex. Og det måtte bare være ok.  Etterhvert som årene gikk, ble jeg lei av å gi og ikke få noe tilbake. Til og med en klem ble noe jeg måtte «ta» for å få. Jeg ble mer tilbakeholden med gode ord og klemmer (Jeg ville se om hun savnet det). Jeg merket ingen forskjell på henne, bare at jeg selv ble mer og mer irritert og i dårlig humør. 

Vi har ikke hatt sex mer enn 5 ganger de siste 10 årene ( Ingen av oss har noen sykdom. Jeg er en aktiv mann på 42 år med sunne interesser, ser relativt bra ut, er slank og i god fysisk form). Ting blir ikke bedre av å vente å se. Derfor har jeg fått henne med til parterapi flere ganger, uten at det har ført til forandring. Uten erkjennelse vil forandring aldri skje.

Jeg merker at humør og livsmot daler. Jeg begynner å bli en sur gubbe som avviser for ikke å bli avvist og ofte krangler vi om småting. Da kan hun med rette si at jeg ikke er noe mann å få lyst på! Så er hun uten ansvar og jeg står igjen med skjegget fullt av postkasser. Det kalles kanskje kvinnelist. 

Dersom dama di ikke vil snakke med deg om det som er vanskelig for deg, har hun ikke mye respekt for deg heller. Det kan etterhvert gå ut over selvbildet ditt. Ikke bruk opp livet ditt på et håpløst prosjekt!

 Finn en kvinne som elsker deg så mye at hun vil at du skal elske henne.

 

Anonymkode: c3b0e...ebe