Hvordan i all verden kan jeg komme meg vekk? Solveig?

[Gjest expatrine]

Har vært gift i nesten 14 år, har tre barn fra ungdomsskole- til førskolealder.

Vi har slitt oss gjennom mange kriser (hovedsaklig ved å holde ut i stedet for å løse problemene), men nå vet jeg ikke om jeg kan orke mere!

Jeg er kronisk syk med mye smerter pga flere tilstander, akkurat nå i akutt fase av revmatisk sykdom - bortsett fra små "luker" innimellom er jeg hele tiden slått ut av enten sterke smerter eller virkning av smertestillende.

Min mann har aldri kunnet akseptere at jeg ikke er frisk, og blir mer og mer aggressiv - sint, ikke fysisk brutal - hisser seg opp hver dag overfor meg og to eldste barn, brøler, er usaklig og hører ikke på hva jeg egentlig sier. Det er aldri noe "hvordan har du det idag?, bare "skal du legge deg nå igjen?!". Jeg prøver å ikke klage, men det ER iblant behov for å si at sånn og sånn er det, fordi han aldri spør og jeg må unnskylde meg for at jeg ikke kan klare å stille opp.

Jeg orker ikke mere kjeft! Vi har ikke noe seksualliv lenger, de senere år har det aldri vært mere enn "teknikk" en sjelden gang (ca 1/mnd) når han har hatt lyst. (Nei, jeg har aldri sagt nei til ham). Vi snakker ikke sammen om annet enn praktiske ting og barna, eller for å diskutere andre mennesker/ situasjoner. Vi kan være riktig så siviliserte iblant...

Vi har ved flere anledninger kunnet reise bort uten barna de siste årene, for bare å krangle (dvs: jeg sier eller gjør noe "galt", han blir sint og kjefter, jeg gråter)...ikke mye romantikk der i gården.

Det ville vært mest lettvint å holde ut - vi reiser mye, har god råd, bor i en verdensmetropol med uendelige kulturelle tilbud...har fantastiske barn som trives godt.. Men jeg tror altså ikke jeg kan klare kjeftingen og fiendskapen lenger!

Han har heller aldri (bortsett fra en kort periode for 10 år siden) vært villig til å diskutere forholdet vårt eller søke hjelp; parrådgivning, samlivskurs el.l.

MEN: hvordan i all verden kan jeg ta ut separasjon? Vi bor altså i utlandet (flyttet fra Norge for to år siden), og pga hans arbeidsmengde/reisevirksomhet er det helt uaktuelt at barna blir boende hos ham. (Han er forøvrig en fabelaktig far, og det kunne ikke falle meg inn å hindre samvær mellom ham og barna.)

Det ville nok ikke være aktuelt (ikke minst økonomisk) å bli boende her, men skal jeg satse på å flytte til hjembyen vår (hans), hvor det er grunn til å anta at familien hans vil avvise meg ved en evt. skilsmisse (men hvor barna har venner og kjent skole), eller skal jeg satse på å flytte til min barndomsby, hvor jeg har familie og støtte?

Hvordan kan jeg få hjelp og rådgivning, når jeg ikke bor i Norge? Går det i det hele tatt an å separeres (økonomisk og praktisk), når jeg sannsynligvis ikke vil bli i stand til å jobbe fullt (eller jobbe i det hele tatt...) eller ta videre utdanning? (har ikke vært i full jobb siden -94, og har ingen fullført utdannelse etter gymnaset). Må legge til at jeg i -94 var dum nok til å si opp jobben selv, istedet for å gå veien om sykemelding/attføring, hvilket jeg antar ødelegger sjansene for særlig hjelp fra det offentlige nå?

Jeg er ikke lenger i stand til å skrive for hånd, lage mat (skrelle,skjære,røre...), ta meg av husarbeid - jeg kan regne med at å skrive dette vil straffe seg i form av enda mindre nattesøvn de nærmeste døgnene -- slik det er nå våkner jeg etter nøyaktig fire timer av smerter. Hvordan skal jeg da kunne klare meg selv, uten økonomi til vaskehjelp osv?

Det hele virker håpløst for meg, jeg vet ikke hvor jeg skal ta fatt, hvor jeg kan få hjelp eller råd, hvordan jeg skal klare meg økonomisk etc.

Hvis jeg klarer å få til dette har jeg uansett tenkt å vente til sommerferien/evt. høsten, fordi minstemann da skal begynne på skolen. Jeg ønsker egentlig ikke skilsmisse - jeg giftet meg ikke for å gi opp når det er vanskelig - men håper først og fremst at litt avstand skal gi oss (ham) en inspirasjon/motivasjon til å jobbe med forholdet. Han er ikke glad i meg eller tiltrukket av meg lenger, men er heller ingen tilhenger av å gi opp - dessuten er han veldig knyttet til barna og synes nok det er greit og praktisk at familie og hjem administreres av andre så han kan holde på med sitt...

Jeg beklager at dette ble så langt! Klart det er mange andre aspekter som ville tydeliggjort problemene, men jeg håper dette holder til å kunne gi meg råd.

Vær så snill - bare fortell meg hvor og hvordan jeg kan begynne å finne ut av dette!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg forstår at du nå ønsker deg vekk fra kjefting og kritikk og et dårlig parforhold. Når målet for ekteskapet blir å holde ut, kan en lure på hvor langt strikken kan tøyes, før den ryker. Likevel vil jeg råde deg til å prøve noe annet brudd, i første omgang. Det er fordi jeg merker meg at du fremholder foreldreskapet og kontakten med barna som gode, og at hverken du eller mannen din ønsker å forlate hverandre.

Jeg oppfatter det slik at sykdommen har blitt taperen mellom dere.

Jeg vet ikke hva du plages av, men jeg forstår at det er mye. Kan din lege hjelpe deg med å kartlegge plagene, for å avklare det for deg og din mann. Kronisk sykdom er slitsomt og tungt for den syke, men også svært plagsomt for den som er pårørende. Spørsmålene må vel være: Hva plager deg? Hvordan slår det ut? Hvilke følger får dette for deg i dine rolle som ektefelle, mor og husmor?

Du sier at din mann aldri har forstått og villet godta dine plager? Har han fått hjelp til det? Kan du bidra med det nå, ved hjelp av legen?

Når det gjelder separasjon, ville jeg kontakte Utenriksdeptet i Oslo, for info. Jeg vet ikke i hvilket utland dere bor, og om deres status der.

Dersom du velger separasjon og flytter tilbake til Norge, vil du vel bli sykmeldt. Etter 1 års sykmelding vil du evt. bli vurdert for uføretrygd.

[Gjest expatrine]

Hei!

Jeg forstår at du nå ønsker deg vekk fra kjefting og kritikk og et dårlig parforhold. Når målet for ekteskapet blir å holde ut, kan en lure på hvor langt strikken kan tøyes, før den ryker. Likevel vil jeg råde deg til å prøve noe annet brudd, i første omgang. Det er fordi jeg merker meg at du fremholder foreldreskapet og kontakten med barna som gode, og at hverken du eller mannen din ønsker å forlate hverandre.

Jeg oppfatter det slik at sykdommen har blitt taperen mellom dere.

Jeg vet ikke hva du plages av, men jeg forstår at det er mye. Kan din lege hjelpe deg med å kartlegge plagene, for å avklare det for deg og din mann. Kronisk sykdom er slitsomt og tungt for den syke, men også svært plagsomt for den som er pårørende. Spørsmålene må vel være: Hva plager deg? Hvordan slår det ut? Hvilke følger får dette for deg i dine rolle som ektefelle, mor og husmor?

Du sier at din mann aldri har forstått og villet godta dine plager? Har han fått hjelp til det? Kan du bidra med det nå, ved hjelp av legen?

Når det gjelder separasjon, ville jeg kontakte Utenriksdeptet i Oslo, for info. Jeg vet ikke i hvilket utland dere bor, og om deres status der.

Dersom du velger separasjon og flytter tilbake til Norge, vil du vel bli sykmeldt. Etter 1 års sykmelding vil du evt. bli vurdert for uføretrygd.

Kjære Solveig - tenk å få svar så fort!

Jeg HAR prøvd noe annet. Jeg har i årevis prøvd å sette meg inn i "hvordan menn tenker" for å prøve å forstå ham - selv sier han ingenting, og blir alltid sint når jeg, etter alle oppskriftens regler, prøver å få ham til å fortelle mer om seg selv, spør hva han føler vedr. konkrete saker.

Jeg har prøvd alle mulige innfallsvinkler og tilnærmingsmåter, uten å lykkes. Jeg har fortalt ham i mange år at jeg ikke kan leve med dette, og bedt ham inderlig om vi ikke kan gjøre noe aktivt for å prøve å få det bedre sammen, som f.eks. samlivs-/kommunikasjonskurs, siden det er kommunikasjonssiden av forholdet vårt som er det aller største problemet.

Jeg klarte selv å komme meg ut av 3 1/2 års barseldepresjon (da jeg i hans øyne var en sur heks - ja, han sa det, igjen og igjen), jeg har arbeidet hardt med meg selv for å prøve å få et positivt syn på livet, for å begynne med meg selv osv.osv.

Min mann ønsker ikke å vite noe om plagene mine - han ønsker bare ikke at de skal være i veien for ham, hinder for husarbeidet osv. Jeg har prøvd å forklare på saklig måte, men han er rett og slett ikke interessert. Jeg får større omsorg og omtanke fra perifere venner enn fra ham. Han betaler for alternativ behandlingsmetode, privat spesialist osv, men ønsker ellers ikke plages med det. (Det "morsomme" er, at etter å ha vært kjærester i kort tid prøvde jeg å gjøre det slutt, fordi jeg ikke trodde han var i stand til å takle samliv med et menneske som "alltid" er syk... Han klarte imidlertid å overtale meg til å bli...)

I tillegg til migrene, allergi og astma, ryggskade og bekkenløsning, har jeg en sort leddgikt som altså nå er svært aktiv. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer. Jeg isolerer meg i størst mulig grad, både fordi jeg føler meg som en "freak", fordi jeg hele tiden må tøye og massere ledd i armer og hender, og fordi jeg ikke orker mere å måtte avlyse avtaler/ikke stille opp osv. når jeg er dårlig.

Livet mitt består akkurat nå av å passe tiden for smertestillende tabletter så jeg rekker å ta nye før virkningen av de forrige går ut, alle avtaler etc. må passes inn så jeg rekker å sove mellom, jeg gjør det aller nødvendigste av husarbeid så som klesvask og omsorg for barna etter skole og barnehage, kjøring av barna til fritidsaktiviteter og handling. Rengjøing, og ellers alt som medfører å holde noe med hendene utelukker seg selv, inkludert telefonering og skriving. Jeg blir svært fort sliten, i tillegg til trettheten fra medisinene.

Jeg prøver å være mor og kone, men lykkes nok ikke fullt. Ungene kan jeg snakke med om det - de forstår! - mens mannen min blir altså sint...

Ekteskapsproblemene våre har vært der så lenge vi har vært gift, med bedre perioder innimellom.

Det har likevel vært de samme problemene hele tiden, selv om enkelte deler, særlig når det gjelder de små, irriterende, praktiske tingene, har forbedret seg - der er han flink!

Jeg er likevel helt sikker på at de problemene vi har er noe som ikke vil gå over - men nå orker jeg ikke å leve med dem mere. Skal jeg bare gi etter og finne meg i alt, da? Hva blir det igjen av meg da, og hva slags eksempel blir jeg for døtrene mine? Hvor lenge er vi mennesker i stand til å beholde (den hardt tilkjempede!) verdigheten og troen på oss selv under slike forhold?

Vi giftet oss veldig kort tid etter vi ble kjent, nettopp fordi vi ville binde oss ordentlig hvis vi først skulle gå inn i et forhold (...) og fikk barn tidlig. Jeg har alltid drømt om og sett frem til den tiden når vi kan være for oss selv og nyte forholdet vårt i fred og ro, reise og oppleve ting, og ta igjen alt det vi ikke fikk oppleve da vi var yngre.

Vi ER imidlertid ikke glad i hverandre lenger, det er han som har "skrudd av" alt som gjelder sex, og når ingen av oss har lyst til å gå fra hverandre er det vel mer av praktiske og økonomiske årsaker enn andre.

Stemmer det forøvrig som du sa, at jeg har mulighet til å få sykemelding/uføretrygd i Norge når jeg ikke har vært i arbeid i så mange år?

Jeg er svært takknemlig for at du tok deg tid til å svare. Skal kontakte Utenriksdepartementet!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Solveig - tenk å få svar så fort!

Jeg HAR prøvd noe annet. Jeg har i årevis prøvd å sette meg inn i "hvordan menn tenker" for å prøve å forstå ham - selv sier han ingenting, og blir alltid sint når jeg, etter alle oppskriftens regler, prøver å få ham til å fortelle mer om seg selv, spør hva han føler vedr. konkrete saker.

Jeg har prøvd alle mulige innfallsvinkler og tilnærmingsmåter, uten å lykkes. Jeg har fortalt ham i mange år at jeg ikke kan leve med dette, og bedt ham inderlig om vi ikke kan gjøre noe aktivt for å prøve å få det bedre sammen, som f.eks. samlivs-/kommunikasjonskurs, siden det er kommunikasjonssiden av forholdet vårt som er det aller største problemet.

Jeg klarte selv å komme meg ut av 3 1/2 års barseldepresjon (da jeg i hans øyne var en sur heks - ja, han sa det, igjen og igjen), jeg har arbeidet hardt med meg selv for å prøve å få et positivt syn på livet, for å begynne med meg selv osv.osv.

Min mann ønsker ikke å vite noe om plagene mine - han ønsker bare ikke at de skal være i veien for ham, hinder for husarbeidet osv. Jeg har prøvd å forklare på saklig måte, men han er rett og slett ikke interessert. Jeg får større omsorg og omtanke fra perifere venner enn fra ham. Han betaler for alternativ behandlingsmetode, privat spesialist osv, men ønsker ellers ikke plages med det. (Det "morsomme" er, at etter å ha vært kjærester i kort tid prøvde jeg å gjøre det slutt, fordi jeg ikke trodde han var i stand til å takle samliv med et menneske som "alltid" er syk... Han klarte imidlertid å overtale meg til å bli...)

I tillegg til migrene, allergi og astma, ryggskade og bekkenløsning, har jeg en sort leddgikt som altså nå er svært aktiv. Jeg lever ikke, jeg bare eksisterer. Jeg isolerer meg i størst mulig grad, både fordi jeg føler meg som en "freak", fordi jeg hele tiden må tøye og massere ledd i armer og hender, og fordi jeg ikke orker mere å måtte avlyse avtaler/ikke stille opp osv. når jeg er dårlig.

Livet mitt består akkurat nå av å passe tiden for smertestillende tabletter så jeg rekker å ta nye før virkningen av de forrige går ut, alle avtaler etc. må passes inn så jeg rekker å sove mellom, jeg gjør det aller nødvendigste av husarbeid så som klesvask og omsorg for barna etter skole og barnehage, kjøring av barna til fritidsaktiviteter og handling. Rengjøing, og ellers alt som medfører å holde noe med hendene utelukker seg selv, inkludert telefonering og skriving. Jeg blir svært fort sliten, i tillegg til trettheten fra medisinene.

Jeg prøver å være mor og kone, men lykkes nok ikke fullt. Ungene kan jeg snakke med om det - de forstår! - mens mannen min blir altså sint...

Ekteskapsproblemene våre har vært der så lenge vi har vært gift, med bedre perioder innimellom.

Det har likevel vært de samme problemene hele tiden, selv om enkelte deler, særlig når det gjelder de små, irriterende, praktiske tingene, har forbedret seg - der er han flink!

Jeg er likevel helt sikker på at de problemene vi har er noe som ikke vil gå over - men nå orker jeg ikke å leve med dem mere. Skal jeg bare gi etter og finne meg i alt, da? Hva blir det igjen av meg da, og hva slags eksempel blir jeg for døtrene mine? Hvor lenge er vi mennesker i stand til å beholde (den hardt tilkjempede!) verdigheten og troen på oss selv under slike forhold?

Vi giftet oss veldig kort tid etter vi ble kjent, nettopp fordi vi ville binde oss ordentlig hvis vi først skulle gå inn i et forhold (...) og fikk barn tidlig. Jeg har alltid drømt om og sett frem til den tiden når vi kan være for oss selv og nyte forholdet vårt i fred og ro, reise og oppleve ting, og ta igjen alt det vi ikke fikk oppleve da vi var yngre.

Vi ER imidlertid ikke glad i hverandre lenger, det er han som har "skrudd av" alt som gjelder sex, og når ingen av oss har lyst til å gå fra hverandre er det vel mer av praktiske og økonomiske årsaker enn andre.

Stemmer det forøvrig som du sa, at jeg har mulighet til å få sykemelding/uføretrygd i Norge når jeg ikke har vært i arbeid i så mange år?

Jeg er svært takknemlig for at du tok deg tid til å svare. Skal kontakte Utenriksdepartementet!

Hei igjen!

Jeg forstår at saken omtrent er avgjort fra din side, og at samlivet er over. Det virker heller ikke som om du har tro på endring i parforholdet.

Før du går til skrittet med evt. separasjon, råder jeg deg til å informere mannen din grundig om din avgjørelse. Forklar så godt du kan om hva som ligger bak din beslutning om å ville leve uten han.

Mht sykdom og trygd, kan du be Utenriksdeptet om info for nordmenn i utlandet.

Til tross for dine plager høres du oppegående og energisk ut. Lykke til videre!

[briv]

Hei igjen!

Jeg forstår at saken omtrent er avgjort fra din side, og at samlivet er over. Det virker heller ikke som om du har tro på endring i parforholdet.

Før du går til skrittet med evt. separasjon, råder jeg deg til å informere mannen din grundig om din avgjørelse. Forklar så godt du kan om hva som ligger bak din beslutning om å ville leve uten han.

Mht sykdom og trygd, kan du be Utenriksdeptet om info for nordmenn i utlandet.

Til tross for dine plager høres du oppegående og energisk ut. Lykke til videre!

Kjære expatrine, synes jeg må gi deg all sympati, selv om det bare er din versjon som kommer her. Er mann og kjenner igjen situasjonen fra alt for mange samliv, dels også fra eget, selv om tilløp til liknende utvikling m.e.m. ble luket ut, bl.a. etter samtaler. Nei, om bare mange menn kunne lese slike innlegg som dine og gå i seg selv og bli mer solidariske!

Uansett, lykke til!