Samlivsbrudd

[Gjest (ikke undertegnet)]

Vi har vært gift i 4 1/2 år, og nå ser det ut som om det går mot brudd. Jeg har vel tidligere også "truet" med skilsmisse (og følt at det har vært det riktige) pga. mange og uoverstigelige konflikter. Nå har begeret rent over for oss begge og vi er enige om at det beste er å skilles.

Vi "må" bo i samme hus en stund til, pga. noe bygging vi skal gjøre ferdig. Og har bestemt at vi skal gjøre dette best mulig for alle parter, inkludert vår sønn på 3 år. Så vi er "venner" og enige om dette. Vi er glad i hverandre, men ser ingen løsning på konfliktene.

Men så, jeg har på ingen måte vært forberedt på hvor vondt dette gjør! Herregud jeg har klump i magen hele tiden, hele tiden på gråten... Dette er helt jævlig! I tillegg er jeg så smålig at jeg føler at han er mindre lei seg enn meg, så blir jeg lei meg for det også. Han takler dette med å være mest mulig borte (men ikke sånn at han ikke får vært sammen med barnet), og jeg trodde vel i min illusjon at vi skulle være sammen som venner nå som vi skulle bo sammen! Så nå er jeg livredd for at han skal finne en annen også i denne perioden.. På den ene siden vil jeg skilles fordi vårt ekteskap har vært preget av konflikter, men nå føler jeg meg helt på felgen. Vil bare ringe han og si KOM HJEM! Men jeg vet at det går noen dager så er vi i konflikt i gjen. Vi orker det rett og slett ikke. Vi har forsøkt familierådgivning, det fungerte ikke. Kan det være at siden han også nå sier at det beste er skilsmisse (han har hatt urokkelig tro på vårt ekteskap tidligere) innser jeg at nå er det alvor, og at jeg ikke takler det?

Dette ble langt og rotete, og jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg legger det inn. Men kanskje noen der ute har noen tips og råd om hvordan jeg kan takle denne tiden.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg er akkurat i samme situasjon s elv, men etter 25 års ekteskap. Jeg har i flere år ment at skilsmisse vil være det beste, både for oss voksne og for vårt felels barn på 17 år, men når det kom til stykket, og det var han som sa han ville flytte, taklet jeg det ikke. Hele mitt voksne liv har vi vært sammen og delt både familie og venner og fritid. Det e r vel en liten trøst for deg at det vil gå over. Perioden fram til han flytter og akkurat den dagen han har flyttet vil være veldig tung, men så begynner det nok å lysne. LIvet går videre. Etetrsom dere har et så lite barn er dere nok ganske unge begge to og har livet foran dere. Jeg kan i dag bare beklage at vi ikke skiltes for minst 10 år siden, mens vi enda var ganske unge og kunne begynne på nytt. Lykke til.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Nyttig lesestoff : Det vanskelige samlivsbruddet og Vi snakker ikke sammen lenger, under FAKTA her på DOL.