Til ALLE som har brutt ut av forhold

[Gjest vil gjerne ha svar]

Hei!

Jeg trenger gjerne litt hjelp..

Jeg er gutt på 22 år. For noen år siden var jeg sammen med en søt jente,- vi likte hverandre veldig godt, men ble ikke veldig godt kjent fordi vi var `unge og usikre`.

Vi har fremdeles kontakt i dag. Vi er begge tiltrukket av hverandre (seksuelt- og personlighetsmessig), noe vi har sagt rett ut. Vi liker hverandre rett og slett topp,- har blitt mye bedre kjent nå enn tidligere.

Men hennes situasjon er: hun ble gravid med en hun nå er samboer med. Forholdet deres er overhodet ikke så bra. Kommunikasjonen dem i mellom er ikke god (han lytter dårlig og tar lite hensyn o.l.) Slik jeg oppfatter det, vil det aldri vare, hun har selv også sagt det, men holder da sammen pga. sønnen (1 år)

Lurer derfor på noe i forbindelse med en slik situasjon. Hvis noen av dere som leser dette har vært i et slikt forhold og hatt et (lite) barn, dere kranglet mye, men holdt allikevel sammen. -Føler dere i ettertid at det å fremdeles holde sammen rett og slett var bortkastede tid?

Har du/dere råd til hva man bør gjøre; gå til familierådgivning e.l, gi opp etter endel måneder dersom det ikke `blir bedre`?

Takk for svar!

[sjakktrekk]

Jeg flyttet fra min sønns far da sønnen min var 10 mnd. Jeg har aldri angret siden, og sønnen min viser ingen tegn på at det har vært et dårlig valg.

Jeg har ikke noe tro på at barn har det bedre sammen med begge foreldrene for enhver pris.

Et barn er ikke lykkelig dersom ikke foreldrene er det. Barn merker foreldres sinnstemninger veldig godt, og hvis mor eller far har det dårlig, får barnet det vondt også.

Dessuten er dette barnet veldig ungt. H*n vil ikke huske hvordan det var å bo sammen med mor og far, så h*n vil tilpasse seg fort.

[Gjest Eve]

Mitt råd til deg er å la de som er i forholdet løse dette selv! !

Det kan godt hende at hun beskriver forholdet deres som dårlig (hun føler hun ikke blir hørt osv) for å rettferdiggjøre at hun ønsker å gå fra han å begynne et forhold med deg.

Men uansett om det skulle stemme vil hun nok ikke innrømme det, snarere benekte det. Kanskje hun kunne få et bedre forhold med faren til barnet hvis hun fikk deg ut av tankene. Ikke glem at hun har vært glad nok i han til å få barn med han og flytte sammen med han!

Dersom det med tid og stunder skulle vise seg at de sammen ikke fikk forholdet til å fungere, bør du ikke være en del av årsaken til bruddet.

Med håp om et bra utfall

[Gjest mirakelet]

Jeg har vært i situasjonen til jenta du beskriver, opptil flere ganger. Når man er ung forelsker man seg fort i andre, og med humørsvingningene man får under en graviditet er det fint å ha noen å beklage seg til om hvor fælt man har det.

Jeg tror faktisk ikke at hun kommer til å forlate kjæresten sin til fordel for deg med mindre du blander deg oppi og gjør kjæresten hennes sjalu slik at HAN hiver HENNE ut. Iallefall ikke før barnet er født, og når den tid kommer er det meget mulig at hun angrer på at det var deg hun valgte...

[Gjest vil gjerne ha svar]

Mitt råd til deg er å la de som er i forholdet løse dette selv! !

Det kan godt hende at hun beskriver forholdet deres som dårlig (hun føler hun ikke blir hørt osv) for å rettferdiggjøre at hun ønsker å gå fra han å begynne et forhold med deg.

Men uansett om det skulle stemme vil hun nok ikke innrømme det, snarere benekte det. Kanskje hun kunne få et bedre forhold med faren til barnet hvis hun fikk deg ut av tankene. Ikke glem at hun har vært glad nok i han til å få barn med han og flytte sammen med han!

Dersom det med tid og stunder skulle vise seg at de sammen ikke fikk forholdet til å fungere, bør du ikke være en del av årsaken til bruddet.

Med håp om et bra utfall

Hei Eve,

Takk for synspunkt og tipsene dine, fint du skriver.

Vil bare si noen kommentarer til deg, har ikke sagt alt tidligere her.

Jeg blander meg ikke inn, er helt enig i at de i forholdet må løse det selv. Jeg er ikke i forholdet selvfølgelig, har ikke noe med det å gjøre.

Ja, hun beskriver forholdet som dårlig, men sier hun må `klare det` ..da for sønnens skyld.

Hun har sagt åpent at både sex-biten og det å være sammen med meg ville vært det hun ønsket. Har brukt ordene `det er deg jeg vil ha`.

Jeg tviler på at forholdet med ham vil bli det helt store, hvis hun ikke har `meg i tankene`

Han har ikke den personligheten, egenskaper og verdier som hun verdsetter. Selv om forholdet kan bli ok, vil hun aldri kunne elske han høyt- han vil ikke klare å brått få de flotte egenskapene hun ønsker. (Hun har innrømmet at jeg er `drømmegutt` for henne)

Du sier setningen: `Ikke glem at hun har vært glad nok i han til å få barn med han og flytte sammen med han`.

Jeg har ikke beskrevet bakgrunnen her.. -Hun ble gravid etter noen `sex-netter` med ham, slik at det med å være glad nok i ham til å få barn ikke er riktig.

[Gjest vil gjerne ha svar]

Jeg har vært i situasjonen til jenta du beskriver, opptil flere ganger. Når man er ung forelsker man seg fort i andre, og med humørsvingningene man får under en graviditet er det fint å ha noen å beklage seg til om hvor fælt man har det.

Jeg tror faktisk ikke at hun kommer til å forlate kjæresten sin til fordel for deg med mindre du blander deg oppi og gjør kjæresten hennes sjalu slik at HAN hiver HENNE ut. Iallefall ikke før barnet er født, og når den tid kommer er det meget mulig at hun angrer på at det var deg hun valgte...

Hei mirakelet,

Skal bare si takk for svar og synspunkt. Fint at du skrev meningen din. Hvis du vil lese mer om hva dette gjaldt, kan du lese svarene jeg skrev til de andre her. Da kommer vel det meste frem.

Kan si et par kommentarer til det du skrev:

`Når man er ung forelsker man seg fort i andre, og med humørsvingningene man får under en graviditet er det fint å ha noen å beklage seg til om hvor fælt man har det`

-Hun var ikke forelskaet i han. Det med hvor fælt man har det ble sagt 10 måneder etter at sønnen ble født.

Jeg tror faktisk ikke at hun kommer til å forlate kjæresten sin til fordel for deg med mindre du blander deg oppi og gjør kjæresten hennes sjalu slik at HAN hiver HENNE ut. Iallefall ikke før barnet er født, og når den tid kommer er det meget mulig at hun angrer på at det var deg hun valgte...

-Barnet ER født. 1 år gammelt.

[Gjest vil gjerne ha svar]

Jeg flyttet fra min sønns far da sønnen min var 10 mnd. Jeg har aldri angret siden, og sønnen min viser ingen tegn på at det har vært et dårlig valg.

Jeg har ikke noe tro på at barn har det bedre sammen med begge foreldrene for enhver pris.

Et barn er ikke lykkelig dersom ikke foreldrene er det. Barn merker foreldres sinnstemninger veldig godt, og hvis mor eller far har det dårlig, får barnet det vondt også.

Dessuten er dette barnet veldig ungt. H*n vil ikke huske hvordan det var å bo sammen med mor og far, så h*n vil tilpasse seg fort.

Hvor gammelt er barnet ditt nå og når fikk du det? Var det ikke tungt økonomisk å flytte, flyttet du for deg selv?

Hilsen,

[Gjest vil gjerne ha svar]

Jeg har vært i situasjonen til jenta du beskriver, opptil flere ganger. Når man er ung forelsker man seg fort i andre, og med humørsvingningene man får under en graviditet er det fint å ha noen å beklage seg til om hvor fælt man har det.

Jeg tror faktisk ikke at hun kommer til å forlate kjæresten sin til fordel for deg med mindre du blander deg oppi og gjør kjæresten hennes sjalu slik at HAN hiver HENNE ut. Iallefall ikke før barnet er født, og når den tid kommer er det meget mulig at hun angrer på at det var deg hun valgte...

Kom gjerne med flere synspunkter/meninger eller spørsmål, dersom du sitter inne med noen, alt er til stor hjelp- jeg verdsetter det veldig. Takk igjen.

[Gjest vil gjerne ha svar]

Mitt råd til deg er å la de som er i forholdet løse dette selv! !

Det kan godt hende at hun beskriver forholdet deres som dårlig (hun føler hun ikke blir hørt osv) for å rettferdiggjøre at hun ønsker å gå fra han å begynne et forhold med deg.

Men uansett om det skulle stemme vil hun nok ikke innrømme det, snarere benekte det. Kanskje hun kunne få et bedre forhold med faren til barnet hvis hun fikk deg ut av tankene. Ikke glem at hun har vært glad nok i han til å få barn med han og flytte sammen med han!

Dersom det med tid og stunder skulle vise seg at de sammen ikke fikk forholdet til å fungere, bør du ikke være en del av årsaken til bruddet.

Med håp om et bra utfall

Kom gjerne med flere synspunkter/meninger eller spørsmål, dersom du sitter inne med noen, alt er til stor hjelp- jeg verdsetter det veldig. Takk igjen.

[Gjest (ikke undertegnet)]

Jeg har et barn som er 5 år. Da jeg forlot faren var barnet 6 mnd. Vi kranglet mye, var begge slitne, hadde ikke sex osv, osv. Det var mange grunner til at forholdet hanglet. Der og da var det ikke riktig å gå. Jeg angret veldig, særlig på at jeg ikke tok sjansen når jeg et halvt år senere kom i en situasjon hvor han ønsket at vi skulle prøve en gang til. Jeg var av den oppfatning at jeg måtte prøve noe annet, en annen mann som ville ha både meg og barnet mitt og som jeg i tillegg var både forelsket i og tent på. Jeg hadde bare skapt meg en illusjon. Det er noe i det at gresset alltid er grønnere på andre siden av gjerdet. Det som etter hvert ble veldig vondt var at jeg ikke fant ro. Jeg klarte ikke å slippe tanken på hvorvidt vi hadde prøvd nok. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor datteren min som jeg fratok retten til å vokse opp med begge sine foreldre i hverdagen. Likevel, i ettertid har det vist seg at vi ikke ville fungert som et par. Bruddet ville nok kommet på et senere tidspunkt, vi hadde / har forskjellige verdigrunnlag. Alt er i dag fint, og vi deler omsorgen for barnet vårt. Hun har aldri savnet det å ha oss begge hele tiden. Jeg tror ikke nødvendigvis at et barn lider av å bare bo sammen med den ene forelderen sin i hverdagen. Men likevel er det viktig at de to som har satt barnet til verden klarer å opprettholde en viss dialog. Jeg sier ikke at du ikke skal drømme om denne jenta, og hun om deg. Mitt råd er at du holder deg i bakgrunnen, la henne være i fred og finne ut av disse problemene på egen hånd. Jeg forstår at du ikke blander deg, men du kan jo være med på å påvirke hennes valg gjennom å ha kontakt med henne. Det beste for alle parter ville jo vært om et eventuelt brudd oppsto uten påvirkning fra omverdenen.

[Gjest vil gjerne ha svar]

Jeg har et barn som er 5 år. Da jeg forlot faren var barnet 6 mnd. Vi kranglet mye, var begge slitne, hadde ikke sex osv, osv. Det var mange grunner til at forholdet hanglet. Der og da var det ikke riktig å gå. Jeg angret veldig, særlig på at jeg ikke tok sjansen når jeg et halvt år senere kom i en situasjon hvor han ønsket at vi skulle prøve en gang til. Jeg var av den oppfatning at jeg måtte prøve noe annet, en annen mann som ville ha både meg og barnet mitt og som jeg i tillegg var både forelsket i og tent på. Jeg hadde bare skapt meg en illusjon. Det er noe i det at gresset alltid er grønnere på andre siden av gjerdet. Det som etter hvert ble veldig vondt var at jeg ikke fant ro. Jeg klarte ikke å slippe tanken på hvorvidt vi hadde prøvd nok. Jeg hadde dårlig samvittighet ovenfor datteren min som jeg fratok retten til å vokse opp med begge sine foreldre i hverdagen. Likevel, i ettertid har det vist seg at vi ikke ville fungert som et par. Bruddet ville nok kommet på et senere tidspunkt, vi hadde / har forskjellige verdigrunnlag. Alt er i dag fint, og vi deler omsorgen for barnet vårt. Hun har aldri savnet det å ha oss begge hele tiden. Jeg tror ikke nødvendigvis at et barn lider av å bare bo sammen med den ene forelderen sin i hverdagen. Men likevel er det viktig at de to som har satt barnet til verden klarer å opprettholde en viss dialog. Jeg sier ikke at du ikke skal drømme om denne jenta, og hun om deg. Mitt råd er at du holder deg i bakgrunnen, la henne være i fred og finne ut av disse problemene på egen hånd. Jeg forstår at du ikke blander deg, men du kan jo være med på å påvirke hennes valg gjennom å ha kontakt med henne. Det beste for alle parter ville jo vært om et eventuelt brudd oppsto uten påvirkning fra omverdenen.

Takk skal du ha for innlegget ditt, veldig glad for at du brukte tid på å skrive, fint gjort av deg. Jeg skjønner godt hva du sier. `Problemet` her er vel at vi begge har lyst på hverandre på alle måter- det er ikke han hun er sammen med som hun vil ha ..Ikke lett nei (du leste kanskje lenger nede her at det med barn skjedde `tilfeldig`) Hun har tatt initiativ til kyss, jeg ønsker ikke ødelegge for henne, men hun ville.