Han er så redd, og dytter meg tilbake i et gammelt mønster/Vennesland/

[Gjest -langt-]

Jeg og kjæresten hadde for en stund siden et par månder fra hverandre.

Dette valgte vi å gjøre fordi vi slet ganske kraftig i forholdet.

Hovedproblemet var at jeg hadde en enorm frykt i meg (les:skikkelig angst) for det meste som har med det å være i et forhold å gjøre. Jeg stilte tusen spørsmål hver dag for å "forsikre meg" - og trengte å "trygges" enormt mye. Og jeg uttrykte meg på en slik måte at han følte seg både mistrodd og anklagd.

Så vi valgte å være fra hverandre en stund og jobbe med tingene. Det var spesielt meg som ønsket dette, fordi jeg så hvor mye jeg slet på ham ut - og hvor vond det hele var for ham.

I denne tiden oppsøkte jeg en psykiater, og fikk god hjelp der. I tillegg jobbet jeg iherdig med meg selv på mange forskjellige måter - fast bestemt på å snu tankemønstre og bygge meg opp.

Jeg klarte det! :-) Psykiateren er helt imponert og kjæresten min gråter ofte av glede over å se hvor forandret jeg er. Vi har det virkelig bedre enn noen gang.

MEN så merker jeg innimellom hvor redd han er for at jeg kanskje ikke er forandret likevel, og i går hadde vi en episode der han tolket meg fullstendig feil. Han var nok litt sårbar der og da, og alt jeg sa og gjorde, det tolket han helt feil. Han på en måte "dyttet" meg tilbake i et mønster jeg nekter tilbake til. For jeg er virkelig forandret - og er stolt av det.

Vi har snakket ut om dette, og han har innrømt at han er redd. Han har hatt det så vondt, og klarer ikke/tør ikke helt å tro at ting er annerledes nå.

Jeg reagerte med sinne i går da han mistolket og innbilte seg at jeg var "sånn og sånn" ( i det gamle mønsteret). Jeg skjønte jo ikke døyten av hva han pratet om først, for jeg var totalt ubekymret og var bare meg selv - men for ham så var det altså noe somn han tolket helt feil.

Jeg forstår han er redd, men han har ingen grunn til det. Jeg forstår også at jeg må gi ham tid.

Men for meg er det utrolig vondt også å oppleve at han nesten viser meg litt mistillit (slik jeg har gjort med ham før). Jeg trenger at han tror på meg, ikke at han er så redd for det gamle mønsteret at han mistolker meg og ubevvist dytter meg tilbake.

Han likte se at jeg ble sint for det, Det bekreftet nok en del for ham.

Likevel - hvordan skal jeg forholde meg til det når han dytter meg tilbake? Og tror du frykten hans vil forsvinne med tiden, når han ser mer og mer at alt er nytt? For det ser han jo, og kommentere det, men er altså redd...

Isj, det var vondt for meg dette.

Hvordan forholde meg til det?

[toxygene]

jeg vet akkurat hva du mener faktisk, for jenta mi hadde det på samme måten.

Han hu var sammen med før meg, behandlet henne helt totalt dritt elendig, og de var sammen i 7 måneder. kjærlighet gjør blind, hehe. uansett, så hadde hu helt bånn i bøtta selvtillit, hun pratet nesten ikke i klassen, hu så bare ned på seg selv, og trodde ikke noe var bra med hu. Og hver gang jeg gjorde noe galt (en sjelden gang) så tenkte hu tilbake på eksen, og var redd for at det skulle bli sånn igjen. En kveld pratet vi sammen om hele greine, og jeg har ikke tall på hvor mange timer hu gråt på skulderen min. jeg fikk lov til å være der nesten hele natten av foreldrene, forde alt løste seg skikkelig opp. Og nå er hu alltid rene solstrålen, hu har selvtillit som aldri før, hu har sunget inn 2 cd'er faktisk, og synger foran hele saler, og hu er en helt forandret person. Men poenget mitt er, at kanskje typen din syns det rett og slett blir litt uvirkelig at du har forandret deg så mye. Han er kanskje ikke klar over det sjøl, men i underbevistheten tester han deg nok. Det tar litt tid for han å bli kjent med "den nye personen", og han prøver seg nok bare fram. Selv om han kanskje ikke er klar over det. Bare ta det helt med ro, han vil skjønne det over tid.

Lykke til

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Jeg tror du er inne på svaret selv. Siden kjæresten din var alvorlig redd både for deg og for forholdet, når dere var fra hverandre, er det ikke unaturlig at denne uro-reaksjonen dukker opp igjen av og til. Måten å møte det på for deg tror jeg fortsatt må være å vise tydelig at du er trygg og har selvtillit nå. Han behøver ikke være redd.

Jeg kan ikke helt se at han dytter deg tilbake selv om han kan bli redd for det han har sett tidligere. Han gjør nok ikke det med vilje, men du oppfatter det kanskje som at han ved å vise bekymring, jager deg uti uføret. Forsøk å snu den oppfatningen.

Dere vil kanskje få flere tilbakefall. For hver gang dere klarer å være åpne og møte hverandres behov, vil problemet miste kraft og dere har mestret det.

Lykke til!